Går vi vanskeligere tider i møte?

Sysselsettingen er fortsatt høy, men arbeidsledigheten er høyere enn for ett år siden, selv om vi ligger svært lavt i en europeisk sammenlikning. Mangelen på arbeidskraft oppfattes som et viktig problem i den offentlige debatt, særlig blir økningen i sjukefraværet og i antall uførepensjonister, og nedgangen i pensjonsalder sett som problematisk. Det forberedes tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft, blant annet pensjonsreformer og økt import av arbeidskraft. Økningen i arbeidsledighet kan like gjerne være knyttet til økende spesialisering som til nedgang i markedets behov for arbeidskraft. Det er særlig blant kvinner at sysselsettingen har økt, men andelen som arbeider deltid er betydelig større blant dem enn blant menn. Det synes som om arbeidsmarkedet er i ferd med å bli mer krevende, med flere arbeidsledige (for både menn og kvinner), oppgang i andel langtidsledige etter noen års nedgang, flere uføre og fortsatt synkende pensjonsalder i mange grupper.

Vi ser nå tegn til at det høye barnetallet per kvinne som Norge har hatt sammenliknet med andre land i Europa, er i ferd med å gå noe ned. I tillegg bidrar synkende antall kvinner i fødedyktig alder til nedgang i tallet på fødte. Av denne grunn, og fordi flere lever alene går husholdningstørrelsen også ned, men ikke så raskt som i tidligere tiår. Levealderen øker som i de siste tiårene, men forventet levealder for kvinner i Norge ligger nå "bare" på det vesteuropeiske gjennomsnittet, mens den lå to år over for 20 år siden. Sentraliseringen av befolkningen fortsetter som den har gjort siden konjunkturbedringen startet for ti år siden. I tillegg til flyttingene, skyldes dette også at det nå fødes relativt flere barn i sentrale strøk enn i utkantene.

Som i det meste av etterkrigstiden tar ungdom, og særlig unge kvinner, i stadig større grad høyere utdanning. Dette bidrar sakte, men sikkert til at hele befolkningens utdanningsnivå øker. Antall personer under utdanning har nå passert 1 million, og det er snart like mange med universitets- og høgskoleutdanning som med bare grunnskoleutdanning. Målet om full barnehagedekning ligger nærmere, i hvert fall i småbarnsalderen hvor mer enn tre av fire barn mellom 3 og 5 år har barnehageplass. Vel en av tre 1-2-åringer har barnehageplass.

Det skjer små endringer fra år til annet i de fleste sidene ved vår livsstil og levekår. I et noe lenger perspektiv er det dog mulig å se noen endringer. Det er færre som en vanlig dag lytter på radio eller leser aviser, men det er noe flere som ser på TV, og de gjør det i gjennomsnitt noe lenger per dag. Det er for tiden en økning i deltakelse i kulturtilbud som kino, teater, konserter o.l.

Inntektene har forbedret seg markert gjennom 1990-tallet, og særlig i siste halvdelen av tiåret. Forbruket har fortsatt å endre karakter, mest hos enslige: Innkjøp av matvarer utgjør en synkende andel av de totale utgiftene, mens transport (les kjøp og bruk av bil) og bolig betyr mer. Velstanden manifesterer seg for mange i gode, moderne boliger med god plass, areal per person i boligen er økt med 15 kvm til over 50 kvm siden 1980. I de siste ti årene sett under ett, har vi nok hatt en viss økning i den økonomiske ulikheten. Mye av dette kan knyttes til at de rikeste tjener mer, blant annet fordi bankinnskudd, verdipapirer o.l. samles på færre hender. Andelen som med vanlige internasjonale definisjoner lever i inntektsfattigdom, har ikke økt.

Det er også noen skår i gleden: Sykefraværet øker og vi rapporterer å ha flere og flere sykdommer. Særlig muskel- og skjelettlidelser har blitt en "folkesykdom". Norge er ikke del i den klare nedgangen i andelen røykere som man ser i en del andre vestlige land, og menn og kvinner har nå samme andel dagligrøykere. Alkoholforbruket har økt i de gode tidene, og ungdommen bruker oftere illegale rusmidler. Halvannen prosent av alle 18-20-åringer ble tatt av politiet for å ha hatt befatning med narkotika i 2001. Den registrerte kriminaliteten har økt i de siste årene, slik den har gjort i nesten hele etterkrigstiden. Økningen i grove ran er kanskje den mest alarmerende. Viktig er det å merke seg at mye av kriminalitetsøkningen etter all sannsynlighet kan føres tilbake til økende ressurser hos politiet, særlig gjelder dette den markerte økningen i narkotikalovbrudd. Motsatt har det skjedd en klar nedgang i antallet grove tyverier i siste halvdel av 1990-årene. Gjennom media kan det synes som om det også er en drapsbølge i landet. I 2001 ble det anmeldt 41 drap og 54 drapsforsøk, det samme som eller litt under gjennomsnittet for de siste ti årene.

Enkelte sider ved samfunnets eller enkeltindividenes måte å organisere seg på, kan slå ut i våre indikatorer uten at den underliggende virkeligheten forandrer seg like sterkt. For eksempel er andelen barn født utenom ekteskap vokst fra 5 til 50 prosent siden 1960-tallet. Det store flertallet fødes likevel av foreldre som bor sammen, slik at dette prosenttallet sier lite om andelen som vokser opp med en enslig mor. Mange bedrifter skiller ut tjenester som renhold eller regnskap i egne foretak, eller de leier inn slike tjenester. Dermed blir næringsfordelingen blant de som arbeider endret, selv om de enkeltes oppgaver er de samme. Det blir færre sengeplasser i våre sjukehus. Vi er ikke blitt mindre behandlingstrengende, og tallet på behandlede pasienter går opp fordi liggetidene blir kortere og fordi flere får poliklinisk behandling. Slike endringer er ikke alltid like lette å få øye på i våre indikatorer.

Befolkning

Befolkningsutviklingen1

Det er vanligvis ikke store sprang i befolkningsutviklingen fra ett år til det neste. Faktorer som påvirker fruktbarhet og dødelighet har med grunnleggende forhold i samfunnet å gjøre og endres langsomt. Det store flertallet av dem som bor i landet ved ett årsskifte, bor her også ved det neste - med ett år høyere alder. Å snu befolkningsutviklingen er som å snu en supertanker, det tar lang tid fra en impuls for endring gis til vi ser at kursen er forandret. I løpet av 2001 døde om lag 1 prosent av befolkningen, og 0,6 prosent flyttet ut. Av dem som bodde i landet ved utgangen av 2001, var 1,3 prosent født i løpet av året og 0,8 prosent hadde flyttet inn.

Svakere befolkningsvekst

Ved utgangen av 2001 hadde Norge 4 524 000 innbyggere. Folketallet økte med litt over 20 000 personer, en reduksjon på 4 300 fra året før. Hovedårsaken til dette er at fødselstallet falt markert, fra 59 200 til 56 700, det vil si en nedgang på 4,3 prosent. Antall dødsfall var omtrent som året før. Samtidig flyttet det 2 500 færre til Norge og 800 færre fra Norge enn i det foregående året, slik at nettoinnvandringen sank for andre år på rad. Befolkningsveksten på 0,46 prosent er den laveste siden 1990. Den naturlige befolkningsveksten, det vil si fødselsoverskuddet, var 13 000 (0,28 prosent) - den laveste siden 1988. Også i 2001 var befolkningsveksten noenlunde likt fordelt mellom fødselsoverskudd (6/10) og innvandringsoverskudd (4/10).

Lavere fruktbarhet

Samlet fruktbarhetstall (SFT) i 2001 var 1,78, som er en nedgang fra 1,85 i 2000 og det laveste tallet siden 1987. Om dette er begynnelsen på en ny fruktbarhetsnedgang er det for tidlig å si, men man kan merke seg at SFT har sunket på hele 1990-tallet, riktignok svakt og ujevnt. Samlet fruktbarhetstall betegner det gjennomsnittlige barnetall en kvinne vil ha fått ved slutten av sin fødedyktige periode dersom hun gjennomlever hele denne perioden med de gitte aldersspesifikke fødselsrater.

I 2001 var det nedgang i antall førstefødsler, andrefødsler og senere fødsler. Nedgangen var størst for tredje- og fjerdefødslene.

Fruktbarheten gikk ned i de fleste aldersgrupper i 2001, og ikke bare for yngre kvinner under ca. 30 år, slik det var på 1990-tallet. For kvinner i aldersgruppen 30-34 år er det nedgang etter en generell økning de siste 20 årene.

Morens gjennomsnittsalder ved første fødsel var 27,5 år i 2001. Gjennomsnittsalderen ved første fødsel er fortsatt stigende, men ikke i samme tempo som tidlig på 1990-tallet. Fra 1991 til 1996 steg den med ett år, mens den fra 1997 til 2001 økte med ½ år.

I 2001 skjedde 49,7 prosent av fødslene utenfor ekteskap. Dette er den høyeste andelen siden registreringen av dette begynte for over 200 år siden. Imidlertid viser nye beregninger at 42 prosent av barna født i 2001 hadde samboerforeldre, nær 50 hadde gifte foreldre og bare 8 prosent hadde enslige mødre. Av de førstefødte ble 65 prosent født av mødre som var samboere eller alene. Når barn nummer to kommer er foreldrene oftere gift. Fra tredje barn og oppover er det langt mindre vanlig å være samboer eller enslig mor/far enn å være gift.

Fortsatt oppgang i antall giftermål

Ikke siden begynnelsen av 1970-tallet har tallet på inngåtte ekteskap vært så høyt som i 2000. Da ble det inngått 26 800 ekteskap der en eller begge ektefeller var bosatt i Norge, en økning på 1 900 fra 1999. Det finnes ikke tall for hvor mange samboerskap som ble inngått i 2000.

Giftermålsraten (antall inngåtte ekteskap per 1 000 ugifte) har fortsatt å falle for yngre kvinner og menn, det vil si de som er under ca. 30 år, mens den har økt noe for eldre personer. Gjennomsnittsalderen for dem som gifter seg for første gang stiger fortsatt sakte, men sikkert. De kvinner som sto brud for første gang i 2000 var i snitt 29,2 år, mens førstegangsbrudgommene var 31,8 år. For dem som giftet seg om igjen i 2000, var gjennomsnittsalderen 42,2 år for kvinner og 46,3 år for menn, altså en noe større aldersforskjell enn for dem som giftet seg for første gang.

Flere samboere og aleneboere

Andelen som lever alene øker både blant yngre og middelaldrende. Brutte samboerskap og skilsmisser bidrar til denne utviklingen.

Flere og flere velger å leve i samboerforhold uten å inngå formelt ekteskap. For kvinner 25-29 år har andel samboere økt fra 5 prosent i 1977 til ca. 40 prosent i 2001, mens andel gifte i samme periode har sunket fra 81 til 25 prosent. Andel som ikke lever i samliv i denne aldersgruppen har derfor økt fra 14 til 34 prosent. Det er anslått at det i 2001 var om lag 250 000 samboerpar i Norge, hvorav litt mer enn hvert tredje par hadde felles barn. Det er imidlertid fortsatt bare i de yngste aldersgruppene (under 30 år) at samboerskap er mer utbredt enn ekteskap.

Flere partnerskap

Partnerskapsinngåelsene var i 2000 oppe igjen på samme nivå som da ordningen ble innført i 1993, med i overkant av 150 nye registrerte partnerskap. Dette er en økning på ti fra året før. I 2000 var det like mange kvinner som menn som inngikk partnerskap. Kjønnsforskjellen er blitt stadig mindre - i 1993 ble tre fjerdedeler av partnerskapene inngått mellom to menn.

Skilsmissetallet øker igjen

Det årlige antall skilsmisser har vært i kontinuerlig vekst gjennom det meste av vårt århundre, bortsett fra en liten nedgang fra 1993 til 1999. I 2000 økte skilsmissetallet igjen til 10 053, ett av de høyeste tallene som noen gang er registrert. Om vi legger skilsmissemønsteret fra 2000 til grunn, vil 46,8 prosent av alle ekteskapene inngått dette året ende med skilsmisse. Dette er nær toppen på 47,4 prosent i 1994.

Økende mobilitet

Under lavkonjunkturen i 1988-1992 sank antallet innenlandske flyttinger med nesten 15 prosent, men siden 1992 har det økt jevnt, trolig som en følge av at etterspørselen etter arbeidskraft har vært sterk. Til sammen var det 202 000 flyttinger mellom kommuner i 2001. Dette er litt høyere enn i 1999 og det høyeste tallet noen gang. I 2001 flyttet 4,5 prosent av befolkningen til en annen kommune (i Norge), 2,2 prosent til et annet fylke, 1,2 prosent til en annen landsdel og 0,6 prosent til utlandet.

Med Oppland og Telemark som unntak hadde alle fylkene på Østlandet nettoinnflytting fra resten av landet i 2001. For resten av fylkene var det innenlandsk flyttetap, bortsett fra for Vest-Agder, Hordaland og Sør-Trøndelag. Nord-Norge hadde en nettoutflytting til resten av landet på om lag 3 500 personer, litt færre enn året før (3 900). For Oslo ble det igjen registrert en positiv nettoinnflytting fra resten av landet, etter tre år med nettoutflytting. Akershus var i 2001 det eneste fylket som det flyttet flere til enn fra Oslo. Det er vanskelig å få bolig i Oslo og stadig mer av hovedstadsområdets vekst skjer i kommuner i nærheten av Oslo og langs Oslofjorden.

Samtlige fylker hadde positiv flyttebalanse i forhold til utlandet i 2001. For eksempel var det en nettoinnflytting fra utlandet til Nord-Norge på 1 300 personer, mot 700 til Oslo. Nord-Norge, som bare hadde 10 prosent av folketallet, fikk hele 20 prosent av nettoinnvandringen. Dette skyldes både bosetting av flyktninger og arbeidsinnvandring.

Ved siden av Nord-Norge var det bare indre Østland (Hedmark og Oppland) og Sogn og Fjordane som hadde reduksjon i folketallet sammenlignet med året før. Folketallet økte mest i de fire fylkene Akershus, Oslo, Hordaland og Rogaland, som til sammen fikk tre fjerdedeler av befolkningsveksten i landet i 2001.

I 2001 sank folketallet i litt over halvparten av landets kommuner, det vil si i 238 av 434 kommuner. Størst nedgang hadde Bjarkøy, Hemsedal, Stordal, Eidfjord og Vardø med mer enn 4 prosent, mens oppgangen var størst i Ullensaker og Åseral med over 4 prosent vekst.

Færre innvandret

Variasjonen i befolkningstilveksten i Norge de siste årene skyldes særlig endringer i flyttingene til og fra utlandet. For nordmenn og andre vesteuropeere har flyttingene sammenheng med arbeidsmarkedet hos oss og i nabolandene, mens det for øvrige lands statsborgere særlig er politiske forhold i hjemlandet og hvordan vår innvandringspolitikk praktiseres, som er avgjørende.

Nettoinnvandringen fra utlandet var 8 000 personer i 2001, 1 700 færre enn i 2000. Utvandringsoverskuddet av norske statsborgere var på 2 200, som er en god del lavere enn året før (3 200). Av utenlandske statsborgere var det et innvandringsoverskudd på 10 200, som er en nedgang på ca. 2 700 fra året før. Innflyttingsoverskuddet fra land i den tredje verden var om lag 11 600, det vil si 2 000 flere enn året før.

Det ble innvilget 10 800 norske statsborgerskap i 2001, 1 300 flere enn året før. Oppgangen skyldes særlig at mange bosniere fikk norsk statsborgerskap. Bare i perioden 1995-1997 var det flere tildelinger, rundt 12 000 i gjennomsnitt. De mange tildelingene til bosniere har sammenheng med at det i 2001 var mange som oppnådde syv års botid i Norge og dermed kunne søke om norsk statsborgerskap.

Ved utgangen av 2001 var det 186 000 utenlandske statsborgere i Norge, en liten økning på 1 500 fra 2000. Utenlandske statsborgere utgjorde 4,1 prosent av folketallet, som året før.

Flere av de aller eldste og flere skolebarn

Aldersstrukturen i befolkningen endrer seg langsomt. De siste årene er det størrelsen på aldersgruppen 40-69 år, det vil si de eldste yrkesaktive aldersgruppene, som har vokst mest. De som går ut av denne gruppen tilhører de små fødselskullene fra 1930-talet, mens de som går inn i den tilhører de store kullene født tidlig på 1960-tallet. De siste tiårene har det også vært en betydelig innvandring i denne aldersgruppen. Antall barn i skolealder, 6-19 år, vokste også noe, mens antall personer i aldersgruppen 20-29 år minket med over 12 700. Årsaken til dette er de små fødselskullene på 1970-tallet. Derfor synker antall potensielle foreldre år for år, noe som trolig vil gi færre fødsler i årene som kommer. I fjor falt tallet på antall "unge pensjonister", mens antallet i aldersgruppen 80 år og eldre økte med 4 500. Antall personer 67 år og over vil synke svakt de neste tre-fire årene og deretter øke betydelig. Antall personer 80 år og over vil øke frem til 2007, synke til 2017, og deretter øke meget sterkt.

Helse

Levealderen øker mer for menn

Levealderen i befolkningen har økt jevnt siste 20-årsperiode. Kvinner har gjennomgående høyere forventet levealder enn menn, men forskjellen blir mindre. Siden 1980 har forventet levealder i snitt økt med 3,7 år for menn og 2,3 år for kvinner. I 1980 var kvinners forventede levealder 6,7 år lengre enn for menn. I 2001 er forskjellen redusert til 5,3 år. En gutt født i 2001 forventes å leve til han er 76,2 år gammel, mens en jente forventes å leve til hun er 81,5 år i gjennomsnitt. Økningen i levealder har sammenheng med en generelt lavere dødelighet over lengre tid. For personer i alderen 1-64 år har nedgangen i dødeligheten vært markert etter 1987.

I løpet av 1990-årene er dødeligheten blant menn og kvinner i denne aldersgruppen redusert med henholdsvis 22 og 11 prosent. Spedbarnsdødeligheten på 1980-tallet var i gjennomsnitt 8,1 dødsfall per 1 000 levendefødte, men er betydelig redusert på 1990-tallet. I 2001 var spedbarnsdødeligheten 3,9 per 1 000 levendefødte.

Dødsårsakene

I tyvårsperspektiv er det dødelighet av hjerte- og karsykdommer som har hatt den største nedgangen. Den reduserte hjerte- og kardødeligheten begynte allerede på 1970-tallet, og reduksjonen frem til i dag har vært større for menn enn for kvinner. Også ulykkesdødsfall er redusert i perioden. Flere menn enn kvinner er utsatt for ulykker med dødelig utgang. I yngre aldersgrupper har det vært en markert reduksjon i omfanget av dødsulykker. På 1990-tallet har det imidlertid vært en økning i fallulykker blant eldre. Etter en økning i kreftdødsfall blant eldre på 1970- og 1980-tallet, har kreftdødeligheten vært stabil i alle aldersgrupper på 1990-tallet. Til tross for en generell nedgang i dødelighet, har det vært en økning i dødsfall som skyldes sykdommer i nedre luftveier. Siste tiårsperiode, fra 1989 til 1999, har det vært en kraftig økning i dødsfall av sykdommer som bronkitt, emfysem, astma og andre obstruktive lungesykdommer (KOLS). Økningen har vært størst blant kvinner. Det har vært 89 prosent økning blant kvinner og 47 prosent økning blant menn.

Stabil selvmordsrate

I 1999 ble det registrert 583 dødsfall som følge av selvmord, 430 menn og 153 kvinner. Etter en lang periode med stabil selvmordsrate på om lag syv-åtte per 100 000 innbyggere i etterkrigsårene, økte antallet tilfeller utover på 1970-tallet. Også på 1980-tallet fortsatte antallet selvmord å stige, og raten ble nærmest fordoblet. Etter 1988 snudde utviklingen og det ble en gradvis reduksjon i antallet tilfeller. De siste tre-fire årene har nedgangen flatet ut. På 1950/1960-tallet var selvmordshyppigheten høyere blant eldre enn blant yngre. Dette mønsteret har endret seg og det registreres i dag flere selvmord blant yngre enn tidligere. I hele perioden har menn hatt nærmere tre ganger så høy selvmordsrate som kvinner.

Flere med allergiske lidelser

Folks vurderinger av egen helse har endret seg lite de siste 20 årene. Det er like mange i dag som sier at helsen er god som det var på midten av 1980-tallet. Det ser imidlertid ut som om flere utvikler sykdommer og lidelser med et langvarig forløp, og at flere lever med kroniske helseplager. I 1998 hadde noe over halvparten av den voksne befolkningen tilbakevendende helseplager i form av smerter, hodepine, migrene, mangel på overskudd og søvnproblemer. En av tre voksne, eller 33 prosent, hadde sykdommer eller lidelser som hadde konsekvenser for deres hverdag, mens en av åtte hadde en sykdom eller et helseproblem som i høy grad påvirket hverdagen deres. Flere kvinner enn menn, og flere eldre enn yngre opplevde begrensninger i forhold til dagliglivets gjøremål i 1998.

I 1998 hadde én av fire voksne 16 år og over sykdom eller lidelser i muskler eller skjelett, knapt én av fem hadde åndedrettsrelaterte lidelser, mens vel én av syv hadde hjerte- og karsykdom. Hjerte- og karsykdom er mest utbredt blant eldre. Andelen varierer fra noen få prosent blant personer under 45 år til nesten halvparten av personer over 67 år. Forekomsten av hjerte- og karlidelser har vært stabilt høy på rundt 40 prosent blant eldre kvinner siden midten av 1970-tallet, mens forekomsten blant eldre menn har vært jevnt økende fra 27 til 46 prosent i perioden. I 1999 ble det registrert 21 200 nye tilfeller av kreft, og det har vært betydelig økning i kreftsykdom siden 1980-tallet. En del av økningen skyldes høyere levealder i befolkningen hvor kreftsykdom er ganske hyppig. Beregninger basert på rater (antall nye tilfeller per 1 000 innbyggere) viser 20 prosent økning siden begynnelsen av 1980-årene, og 7 prosent økning siden begynnelsen av 1990-årene, justert for alderssammensetningen i befolkningen. Kreft i blærehalskjertelen (prostata) er den hyppigste kreftformen blant menn, og brystkreft er den hyppigste kreftsykdommen blant kvinner. De vanligste kreftformene som øker mest, og som rammer både menn og kvinner, er tykktarms- og endetarmskreft, samt lungekreft. Menn har doblet sin forekomst av nye lungekrefttilfeller de siste 40 årene, mens kvinner har femdoblet sine. Blant yngre mennesker er føflekkreft seksdoblet i forekomst siste 30 år.

Sammenlignet med nivået i 1975 og 1985 (henholdsvis 6 og 9 prosent) har det vært en økning i allergisk betingede sykdommer. I 1998 hadde 16 prosent av den voksne befolkningen tilstander som høysnue, allergier mot husstøv, matvarer, kjemikalier mv., samt kontakteksem og andre allergiske sykdommer. Dette er sykdommer som er mest utbredt i yngre aldersgrupper. Det har også vært en mindre økning i kroniske luftveislidelser som kronisk bronkitt, emfysem, bronkial astma og annen lungesykdom. I løpet av siste 30-årsperiode har forekomsten av kronisk obstruktive lungelidelser og astma i den voksne befolkningen økt fra om lag 3 til 5 prosent. Høyest forekomst av lungelidelser er det blant eldre.

Muskel- og skjelettlidelser er den mest fremtredende årsaken til sykelighet og funksjonshemming. Sammenlignet med nivået på midten av 1980-tallet har det været en kraftig økning. I 1975 og i 1985 hadde 18 prosent en muskel- eller skjelettlidelse. I 1998 hadde en av fire nordmenn en slik sykdom. Størst har økningen vært blant unge og blant kvinner over 45 år. Muskel- og skjelettlidelser er sammen med psykiske lidelser i dag de vanligste årsakene til uførepensjonering. Om lag 60 prosent av nye uførepensjonister blir uføretrygdet med disse lidelsene. Uførepensjonistene utgjør om lag 10 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder (18-67 år). Det har vært en nedgang i nye uføre og en økning i antallet som mottar attførings- eller rehabiliteringspenger.

Færre eldre har bevegelsesvansker

Om lag 18 prosent av befolkningen 45 år og over hadde nedsatt bevegelsesevne, det vil si vansker med å bevege seg i trapper eller med å gå lengre avstander, i 1998. Blant eldre hadde en fjerdedel i alderen 67-79 år og halvparten av eldre over 80 år store vansker med å bevege seg, selv over korte avstander. I de eldste aldersgruppene har det vært en vesentlig forbedring i bevegelsesevnen, særlig blant eldre kvinner, sammenlignet med nivået på midten av 1970-tallet. Det har særlig vært en positiv utvikling i siste tiårsperiode.

Kvinner og menn røyker like mye

Det er påviste sammenhenger mellom røyking, alkoholkonsum og annet rusmiddelbruk og risiko for å utvikle alvorlige sykdommer. De senere årene har andelen i befolkningen som røyker vært svakt synkende. I 2000 var knapt en tredjedel av den voksne befolkningen dagligrøykere, mens en andel på 11 prosent var "av og til"-røykere. Sammenlignet med nivået på 1970-tallet har det vært en reduksjon. Da røykte om lag 36 prosent av den voksne befolkningen daglig - mer enn halvparten av norske menn og om lag 32 prosent av kvinnene. I dag er det ikke forskjell på menns og kvinners røykevaner. Andelen dagligrøykende kvinner har ligget konstant på rundt 30 prosent de siste 30 årene. Tidligere var det mange yngre kvinner som røykte. Disse er blitt eldre og andelen eldre kvinner som røyker i dag er høyere sammenlignet med yngre. Andelen dagligrøykende menn er redusert betraktelig i perioden. Fra vel 50 prosent på 1970-tallet til 30 prosent i 2000. Høyest andel dagligrøykere er det i aldersgruppen 35-54 år.

Det er ikke slik at ungdom røyker mer enn før. På midten av 1970-tallet røykte over 40 prosent av ungdom i alderen 16-24 år daglig. På slutten av 1980-tallet var andelen redusert til omkring 30 prosent. Frem til i dag har nivået vært stabilt. På 1990-tallet økte imidlertid andelen unge "av og til"-røykere kraftig. Men også denne økningen har stanset opp. Imidlertid øker snusing i utbredelse. Det er særlig yngre menn i alderen 16-34 år som bruker snus. Andelen snusende menn i denne aldersgruppen er fordoblet siden 1985. I 2000 snuste om lag 6 prosent av mennene i alderen 16-74 år daglig og 6 prosent "av og til".

Vinforbruket - fordoblet siden 1980 og tredoblet siden 1970

I Norge var det en sterk økning i alkoholomsetningen frem til begynnelsen av 1980-tallet. Senere har omsetningen holdt seg på et relativt stabilt nivå. Brennevinsomsetningen har hatt en sterk nedgang siden 1980, mens vinomsetningen har økt. Det registrerte forbruket av øl, vin og brennevin målt i antall alkoholliter gikk kraftig ned i begynnelsen av 1980-årene. Etter en svak økning mot slutten av 1980-tallet, viste alkoholforbruket en synkende tendens frem til midten av 1990-tallet. Deretter er det igjen registrert en økning i forbruket. Nivået i dag er omtrent det samme som i siste halvdel av 1970-årene. Brennevinskonsumet (målt i alkoholliter per innbygger) er mer enn halvert, mens vinforbruket er mer enn fordoblet siden 1980. Ølforbruket økte frem til midten av 1970-tallet. Deretter har utviklingen flatet ut og vært nokså stabil på 1980- og 1990-tallet. Det uregistrerte alkoholforbruket anses som å være relativt stort - anslagsvis 25-30 prosent av totalforbruket. Smugling av brennevin, hjemmeproduksjon, turistimport og grensehandel er de viktigste kildene til uregistrert alkohol.

Jevnt økende rusmiddelbruk blant ungdom

En andel på 6 prosent av befolkningen 16 år og over har drukket så mye alkohol at de følte seg beruset en gang i uken eller oftere i løpet av 1998, mot 4 prosent i 1985. Alkoholkonsumet blant unge har økt betraktelig, særlig blant unge jenter. I 1985 drakk 2 prosent av jentene i alderen 16-24 år mye alkohol ofte, mens 10 prosent gjorde det i 1998. Andelen unge som har prøvd ulike narkotiske stoffer har økt på hele 1990-tallet. Tidlig på 1990-tallet hadde om lag 10 prosent av ungdom i alderen 15-20 år forsøkt cannabis og mellom 1 og 2 prosent hadde forsøkt tyngre narkotiske stoffer. I 2000 hadde om lag 19 prosent forsøkt cannabis, mens 4 prosent hadde forsøkt andre narkotiske stoffer (blant annet amfetamin). En studie ved SIRUS viser at et trekk ved utviklingen er at en del ungdom som har prøvd cannabis utvikler et hyppigere og mer regelmessig bruksmønster.

Flest aborter blant kvinner i begynnelsen av 20-årene

Økningen i aborttallene på 1980-tallet er snudd til en markert reduksjon. I 1989 var antallet aborter på det høyeste med 15,5 svangerskapsavbrudd per 1 000 kvinner (15-49 år), mens nivået i 2001 var 12,6. Oslo har gjennom hele 1980-tallet og frem til slutten av 1990-tallet hatt de høyeste aborttallene, regnet per 1 000 kvinner. Fra slutten av 1990-tallet hadde Finnmark flest aborter per 1 000 kvinner i alderen 15-49 år (17,9 aborter per 1 000 kvinner i 2001). Kvinner i 20-årene har høyest abortrate. I aldersgruppen 20-24 år var det 26 svangerskapsavbrudd per 1 000 kvinner. Denne raten har vært økende gjennom hele 1980-tallet, men er redusert særlig på første halvdel 1990-tallet, og er nå på nivå med abortraten midt på 1980-tallet.

Store endringer i helsetjenesten ved overgangen til 2000

Det har de siste årene skjedd store endringer i organiseringen av helsetjenestene. Målet for endringene er økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse i sektoren. Blant annet er ansvaret for spesialisthelsetjenesten overført fra fylkene til staten, og er nå organisert i fem regionale helseforetak. I primærhelsetjenesten er det innført en ordning med fastlege der alle har fått tilbud om en navngitt allmennlege som sin primærkontakt. Dette for å sikre kontinuitet i lege-pasientkontaktene og bedre å ivareta pasienter med kroniske sykdomsforløp.

Sykdommer som fører til sykehusopphold

Forbruket av sykehustjenester er økende, særlig blant eldre. I perioden 1990-2000 økte antallet sykehusopphold for eldre med 52 prosent. Hjertesykdom og slag, ulike kreftsykdommer og skader medfører flest sykehusopphold. Vel 15 prosent av oppholdene i 2000 skyldtes sykdom i hjerte- og karsystemet. Kreftsvulster og godartede svulster utgjorde 11 prosent av oppholdene. Nesten 11 prosent skyldtes skader og forgiftninger, 8 prosent skyldtes sykdom i lunger og luftveier, vel 6 prosent er relatert til sykdommer i muskel- og skjelettsystemet og 7 prosent skyldtes ubestemte symptomer og plager. Det har vært en økning i innleggelser innenfor alle de nevnte sykdomsgruppene på 1990-tallet.

Mer behandlingsintensiv virksomhet ved norske sykehus

Norske sykehus er blitt mer behandlingsintensive enheter enn før. Ansvaret for oppfølging og pleie av langtidspasienter, som i noen grad skjedde i sykehusenes regi tidligere, er overført til kommunale institusjoner og hjemmebasert pleie. Dette reflekteres også i at liggetiden på sykehusene er redusert. I 1990 lå døgnpasienter i snitt 7,4 dager på somatiske sykehus, og i 2000 var oppholdstiden 6,0 dager. Aktiviteten ved somatiske sykehus, i form av behandling av inneliggende pasienter, har økt med 13 prosent i samme tiårsperiode, mens antallet døgnplasser er redusert med vel 20 prosent. Også i psykiatriske institusjoner har det vært en betydelig nedgang i døgnplasser for voksne på 1980- og 1990-tallet, mens gjennomstrømningen av pasienter øker og gjennomsnittlig oppholdstid er kortet ned. Oppholdene på norske sykehus er med andre ord blitt flere, men har kortere varighet.

Vekst i helsepersonell, men ikke hjelpepleiere

Bemanningsmessig er sykehusene styrket. Størst har veksten vært i grupper med høyere helsefaglig kompetanse. På 1990-tallet økte antall årsverk av leger med 55 prosent og årsverk av sykepleiere med 43 prosent ved somatiske sykehus. For hjelpepleierne har utviklingen gått i motsatt retning. Fra 1990 til 2000 ble det om lag 21 prosent færre årsverk av hjelpeleiere. Antallet årsverk innenfor psykiatrisk sektor har også økt jevnt og fagkompetansen er blitt mer spesialisert på 1990-tallet. Antall årsverk av psykiatere har økt med 34 prosent, sosionomer med 46 prosent og årsverk av psykiatriske spesialsykepleiere med 70 prosent. Antall hjelpepleierårsverk har holdt seg stabilt i perioden.

Stor aktivitet på poliklinikkene

Antallet dagbehandlinger og polikliniske konsultasjoner har gått kraftig opp på 1990-tallet. Aktiviteten på poliklinikkene har økt med 41 prosent de siste ti årene og i 2000 ble det registrert 3,6 millioner konsultasjoner.

Omsorg

Barnehagedekningen øker

I 2001 hadde 192 600 barn et tilbud om barnehageplass. Dekningsgraden av barnehageplasser for barn mellom 1-5 år var 62 prosent, 1 prosent høyere enn året før. I 1980 hadde ett av fem barn plass i barnehage og i 1990 ett av tre. Det er plasser beregnet for barn i alderen 3-5 år som har økt mest, men også plasser for barn under 3 år har økt. Ved utgangen av 2001 hadde vel 80 prosent av alle 3-5-åringer plass i barnehage, mens det samme gjaldt nær 38 prosent av alle 1-2-åringer.

Det var nesten 5 800 barnhager i Norge i 2001, og i overkant av 48 prosent var private. Andelen private barnehager har gjennom flere år ligget nokså stabilt rundt 50 prosent. De private barnehagene står for vel 40 prosent av det totale barnehagetilbudet. 77 200 barn hadde plass i private barnehager, mens 115 400 hadde plass i de offentlige barnehagene. På landsbasis hadde 64 prosent av barna heltidsplass, det vil si avtalt oppholdstid på 33 timer eller mer per uke. Andelen barn med heltidsplass var litt høyere i de private enn i de offentlige barnehagene. Tre av fem barn med barnehageplass hadde oppholdstid på 41 timer eller mer per uke.

Det har blitt 3 500 flere heltidsplasser, mens det har blitt 700 færre deltidsplasser i barnehagene siden 2000. Oslo og Finnmark har høyest andel heltidsplasser, med henholdsvis 89 og 80 prosent.

Ved utgangen av 2001 ble det gitt kontantstøtte for 87 600 barn i alderen fra fylte 1 til 3 år. Dette innebærer at det på landsbasis ble gitt kontantstøtte for 73 prosent av alle barn i den aktuelle aldersgruppen, men det er store variasjoner fylkene imellom. I Oppland ble det gitt kontantstøtte for 86 prosent av alle barna i de aktuelle aldersgruppene, mens man utbetalte kontantstøtte for bare 54 prosent i Oslo.

Blant barna som man utbetalte kontantstøtte for, ble det gitt full kontantstøtte for 83 prosent, men også her er det fylkesvise variasjoner. Oslo hadde den høyeste andelen med full kontantstøtte med 93 prosent, mens tilsvarende tall i Sogn og Fjordane var 71 prosent. Det er fortsatt vanligst å velge en barnetilsynsordning som utløser full kontantstøtte for de minste barna. Det ble utbetalt full kontantstøtte for nesten 90 prosent av barna mellom 1 og 2 år. Det ble utbetalt redusert kontantstøtte for 14 000 barn fordi de samtidig hadde tilbud om barnehageplass. Blant barna som det ble gitt redusert kontantstøtte for, var over halvparten i barnehage 17-24 timer i uken.

Vel 128 000 barn hadde plass i kommunale eller private skolefritidsordninger (SFO) i 2001. Dette er en økning på 12 000 barn siden 1999. De aller fleste av barna er i alderen 6-9 år. Tre av fire barn med SFO-tilbud hadde oppholdstid på 15 timer eller mer per uke.

Pleie- og omsorgssektoren: En ressurskrevende sektor

Mer enn 30 prosent av kommunenes utgifter er knyttet til pleie- og omsorgssektoren. Av disse utgiftene er over 50 prosent knyttet til institusjonstjenester, mens 43 prosent er knyttet til hjemmetjenestene.

Årsverksinnsatsen i pleie- og omsorgssektoren har økt med om lag 12 000 årsverk fra utgangen av 1997 til utgangen av 2001. Totalt ble det utført 91 400 årsverk, eller omtrent 0,45 årsverk per bruker i 2001. Sykepleiere og hjelpepleiere utførte omtrent 50 prosent av årsverkene, 15 prosent ble utført av personell med annen helse- eller sosialfaglig utdannelse og 35 prosent av ufaglærte eller av personell med annen fagutdannelse. I tillegg utfører leger og fysioterapeuter om lag 600 årsverk i institusjoner for eldre og funksjonshemmede.

Mer enn 203 500 personer brukte tjenestene

203 500 personer var registrert som brukere av tjenestene ved utgangen av 2001. Dette er en økning på 1 500 personer sammenlignet med utgangen av 2000. Som tidligere år fikk de fleste brukerne tjenester i eget hjem, mens en femtedel mottok tjenester i institusjon. Mer enn to av tre brukere er kvinner. Sett i forhold til befolkningen mottok mer enn fire av fem av alle personer over 90 år tjenester i 2001, mens tilsvarende for aldersgruppen 80-84 år var to av fem personer.

Antallet brukere av hjemmetjenestene har økt jevnt gjennom de siste ti årene, fra 142 600 i 1993 til 161 600 ved utgangen av 2001. Over en tredjedel av brukerne får bare praktisk bistand, det vil si hjemmehjelp. Brukere av hjemmetjenester under 67 år øker i antall og utgjorde omtrent en fjerdedel av alle hjemmetjenestebrukerne i 2001. Nesten halvparten av brukerne av hjemmetjenester er over 80 år. I forhold til befolkningen 80 år og over utgjør disse brukerne om lag 39 prosent. 4 prosent av alle hjemmetjenestebrukerne får tjenester mer enn 35,5 timer per uke, eller tilsvarende ett årsverk eller mer i året. Blant disse utgjør brukere mellom 18-66 år mer enn 80 prosent.

I overkant av 45 000 personer bodde i boliger til pleie- og omsorgsformål ved utgangen av 2001. Boligene har ulik grad av tilrettelegging og tjenester og er et tilbud både til eldre med behov for hjelp og til yngre med ulike funksjonshemminger. Beboerne kan få hjemmetjenester, enten fra fast tilknyttet personale eller fra den kommunale hjemmetjenesten. Ved utgangen av 2001 var 43 prosent av beboerne over 80 år, mens 30 prosent var under 67 år.

Mer enn 6 000 personer mottok omsorgslønn fra kommunen for å ta seg av pleietrengende, nære slektninger i 2001. Antall mottakere økte kraftig i andre halvdel av 1990-årene, men ser nå ut til å ha stabilisert seg.

Økning i sykehjemsplasser

Det ble registrert 36 700 sykehjemsplasser ved utgangen av 2001. Sammenlignet med 1997 er det blitt 2 400 flere sykehjemsplasser. Likevel er det totalt sett blitt færre institusjonsplasser de siste årene. Noe av reduksjonen kan forklares med at en rekke institusjoner har blitt bygget om slik at de skal kunne gi et tilbud om enkeltrom til de som ønsker det, og at de tradisjonelle aldershjemmene legges ned eller erstattes av tilpassede boliger, som ikke er institusjoner. Det er nå 6 100 aldershjemsplasser igjen, mens det i 1997 var mer enn 9 000. Nesten 88 prosent av alle rom i institusjoner er nå enerom. Antall enerom har økt med mer enn 9 prosentpoeng siden begynnelsen av 1990- tallet. Hvis man ser enerom som andel av alle institusjonsplasser er mer enn tre av fire plasser i enerom.

41 800 personer hadde plass i institusjon ved utgangen av 2001. Institusjonsplass er først og fremst et tilbud til de eldste og sykeste. Mer enn tre fjerdedeler av institusjonsbeboerne var over 80 år. Kvinner utgjorde 75 prosent av dissen beboerne. Nesten 87 prosent av beboerne var innskrevet i institusjonen på langtidsopphold, det vil si opphold som er ment å skulle vare mer enn tre måneder.

Mens 9 prosent av alle personer mellom 80-84 år bodde i institusjon, var det tilsvarende tallet for aldergruppen 85-89 år 19 prosent, og for gruppen over 90 år 38 prosent. Dekningsgraden for personer 80 år og over i institusjon har gått ned hvert år siden midten av 1990-tallet.

Utdanning

Over én million personer under utdanning

I 2000 passerte for første gang antall personer under utdanning én million. Mens det fra 1999 til 2000 ble færre elever og studenter både i videregående og høyere utdanning, var det blitt over 10 000 flere grunnskoleelever i samme periode. Antall elever i grunnskolen har steget med om lag 10 000 hvert år siden 1997. Økningen i antallet grunnskoleelever skyldes størrelsen på årskullene. Fra 1996 til 1997 var det en økning på nærmere 70 000 elever i grunnskolen. Dette "hoppet" skyldes innføring av skolestart for 6-åringer. Størrelsen på årskullene er også en av årsakene til nedgangen i antallet elever og studenter i videregående og høyere utdanning, men her vil samtidig andre faktorer spille inn. I perioder med et godt arbeidsmarked vil særlig antallet nye studenter reduseres.

De fleste starter i videregående utdanning ...

Over 90 prosent i aldersgruppen 16-18 år var i videregående utdanning i 2000. I 1980 var tilsvarende andel litt over 60 prosent. Det har stort sett vært flere kvinner enn menn i videregående utdanning i denne aldersgruppen. Blant utenlandsfødte i samme aldersgruppe, var andelen av de registrerte årskullene som var i videregående utdanning om lag 10 prosentpoeng lavere enn for norskfødte. Også blant utenlandsfødte er det nå en noe større andel kvinner enn menn. Utenlandsfødte er hva som omtales som førstegenerasjons innvandrere. Ser vi på de som er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, tar disse videregående utdanning i større grad enn førstegenerasjons innvandrere i samme aldersgruppe. Nærmere 87 prosent av de mellom 16 og 18 år som er barn av to utenlandsfødte foreldre var i videregående utdanning i år 2000.

Allmenne, økonomiske og administrative fag er det klart mest populære linjevalget innenfor videregående utdanning. I 2000 var over halvparten av alle elever under videregående utdanning elever ved slike linjer.

Antallet avlagte fag- eller svenneprøver har sunket de senere årene. I 1998 ble det avlagt 38 000 fag- eller svenneprøver. Det tilsvarende tallet for 2000 var 24 000. Antallet lærlinger som har gått opp til fag- eller svenneprøve har imidlertid holdt seg stabilt i samme periode. Fallet i avlagte fag- eller svenneprøver skyldes særlig nedgang i antall praksiskandidater.

..., men ikke så mange går direkte over i høyere utdanning

Andelen med studiekompetanse som begynte i høyere utdanning samme år som de avsluttet videregående utdanning, lå rundt 27 prosent i både 1999 og 2000. Det er relativt store kjønnsforskjeller. Langt flere kvinner enn menn går direkte over i høyere utdanning. Særlig store forskjeller mellom kjønnene har det vært siden 1997. En mulig forklaring på at det er flere kvinner enn menn som går direkte over i høyere utdanning etter fullført videregående utdanning, kan være verneplikten for menn. En del menn vil nok utsette studiestart til de har avtjent sin militær- eller siviltjeneste.

Stadig høyere utdannet befolkning ...

Mer enn 20 prosent av den norske befolkningen hadde fullført utdanning på universitets- eller høgskolenivå i 2000. Det er ennå en litt større andel av befolkningen som kun har fullført grunnskole som sin høyeste utdanning, men utviklingen tyder på at det om ikke så lenge vil være flere med høyere utdanning enn grunnskoleutdanning. Siden 1980 har andelen i befolkningen med høyere utdanning steget med nesten 10 prosentpoeng. Dette utgjør nesten en fordobling i løpet av 20 år. Samtidig har andelen i befolkningen som kun har fullført grunnskoleutdanning blitt nærmere halvert. Andelen med kun grunnskoleutdanning har sunket med rundt 20 prosentpoeng siden 1980.

Når det gjelder andelen kvinner og menn som har fullført høyere utdanning, har særlig kvinnene kommet sterkt de siste årene. Fra å ha en andel på litt over 10 prosent i 1980, har nå nesten 22 prosent av landets kvinner høyere utdanning. De ligger nå nesten likt med mennene.

... og kvinnene var i flertall blant studentene

I 2000 var det over 191 000 personer i høyere utdanning, tre av fem var kvinner. Siden 1998 har studenttallet steget med nesten 10 000. Det var en langt større andel kvinner enn menn av de registrerte årskullene i aldersgruppen 19-24 år, som var under høyere utdanning i 2000. Mens det var noe over 31 prosent av kvinnene som var i høyere utdanning i disse årskullene, var den tilsvarende andelen for mennene på nærmere 22 prosent. Fra 1981 har det vært en større andel menn enn kvinner under høyere utdanning i denne aldersgruppen. Andelen kvinner under høyere utdanning i aldersgruppen 19-24 år har blitt tredoblet siden 1980. For mennenes del er ikke andelen en gang fordoblet i løpet av disse 20 årene. For begge kjønn har utviklingen vært jevn siden 1980. I aldersgruppen 25-29 år er tendensen den samme; det var en større andel kvinner enn menn som var under høyere utdanning i 2000. Her er ikke forskjellene så store som i aldersgruppen 19-24 år, og kvinneandelen ble ikke høyere enn mennenes før i 1995. Det var også en langt mindre andel av årskullene for aldersgruppen 25-29 år som var i høyere utdanning enn det var for aldersgruppen 19-24 år.

For utenlandsfødte var andelen under høyere utdanning av de registrerte årskullene langt lavere enn for norskfødte. Kun litt over 17 prosent av utenlandsfødte 19-24-åringer var under høyere utdanning i 2000. For norskfødte var det tilsvarende tallet litt over 26 prosent. Kjønnsforskjellen var også større for utenlandsfødte enn for norskfødte. Blant utenlandsfødte var det en klart større andel kvinner enn menn under høyere utdanning i 2000. I aldersgruppen 25-29 år var andelene av de registrerte årskullene under høyere utdanning omtrent 12 prosent for utenlandsfødte og 14 prosent for norskfødte. Også når det gjelder høyere utdanning kommer barna til to førstegenerasjons innvandrere bedre ut enn foreldregenerasjonen.

Også innenfor de lengste utdanningene var kvinnene stort sett kommet i flertall i 2000. Det ble i 2000 uteksaminert flere kvinnelige enn mannlige jurister, leger, humanister, samfunnsvitere og sivilagronomer. Selv om kvinnene har kommet i flertall innenfor høyere utdanning generelt, har det likevel ikke skjedd særlig dramatiske endringer hva utdanningsvalg angår. Kjønnene velger i stor grad "tradisjonelt". Ser vi på tradisjonelle "mannsfag" som økonomi, ingeniørutdanning og realfag, var mennene fortsatt i relativt stort flertall blant de uteksaminerte kandidatene i 2000. Her har heller ikke kvinneandelen steget særlig mye.

Arbeid

Perioden fra begynnelsen av 1980-årene og frem til i dag er preget av sterke svingninger på arbeidsmarkedet, med et noe mer stabilt bilde fra og med 1998. De vekslende konjunkturene i perioden har også medført store endringer i arbeidsledighet, sysselsetting, arbeidstid og uførepensjonering. De siste årene har vi sett en svak oppgang både i sysselsetting og arbeidsledighet.

Tre av fire voksne kvinner sysselsatt

I 1980 var det 1 908 000 sysselsatte. Frem til 1984 var dette nivået tilnærmet stabilt, mens det i perioden 1984-1987 økte med 160 000 personer. Deretter sank sysselsettingen frem til 1993, da den lå på samme nivå som i 1985. Fra 1993 økte sysselsettingen igjen, og veksttakten økte frem til 1997. Deretter er veksten blitt lavere, og har flatet ut de fire siste årene. 2001 hadde det høyeste antallet sysselsatte i hele perioden med 2 278 000.

Utviklingen har vært ulik for kvinner og menn (25-66 år) i perioden som helhet. En svak nedgang i andelen sysselsatte blant menn i årene 1980-1983 ble avløst av en fireårsperiode med stabil sysselsetting, hvoretter vi igjen fikk en periode med relativt kraftig nedgang. Fra 1993 til 1998 var det imidlertid en økning i sysselsettingen blant menn. Fra 1998 til 2001 har sysselsettingen gått noe ned for menn, fra 85,8 til 84,4 prosent.

Perioden som helhet (1980-2001) kjennetegnes av en sterk og relativt jevn sysselsettingsvekst blant kvinner. For kvinnene fortsatte økningen i sysselsettingen også etter 1998, og sysselsettingsnivået i 2001 var på 76,3 prosent, det høyeste noensinne. Samlet har sysselsettingsutviklingen blant kvinner og menn fra 1980 og frem til 2001 resultert i at kjønnsforskjellen er sterkt redusert. Mens forskjellen i andelen sysselsatte kvinner og menn var på 28 prosentpoeng i 1980, var den i 2001 redusert til 8 prosentpoeng.

Unge arbeider sjeldnere heltid

Siden 1989 har arbeid på heltid blitt sjeldnere blant de unge som er sysselsatt. I 1989 var 180 000 20-24-åringer sysselsatt på heltid. Dette utgjorde 76,9 prosent av alle sysselsatte i denne aldersgruppen. I 2001 var antallet redusert til 119 000, og andelen til 63,0 prosent. Den jevne nedgangen i heltidsandel for 20-24-åringene skiller seg fra heltidsandelen for sysselsatte generelt. Blant sysselsatte generelt har andelen på heltid ligget stabilt mellom 72 og 74 prosent. Dette har ført til at 20-24-åringene i 2001 hadde ca. 9 prosentpoeng lavere heltidsandel enn sysselsatte generelt, mens de i 1989 lå 5,5 prosentpoeng høyere enn sysselsatte generelt. 16-19-åringene hadde omtrent samme utvikling i heltidsandelen som 20-24-åringene, men andelen er mye lavere: I 2001 utgjorde 25 000 heltidsarbeidende 16-19-åringer en heltidsandel på 28,1 prosent.

Sterk variasjon i sysselsettingen blant de aller yngste

For 16-19-åringene er utviklingen i sysselsettingsandel temmelig parallell med utviklingen blant befolkningen i alderen 16-74 år i den forstand at andelen beveger seg opp eller ned på samme tidspunkt. Men denne yngste aldersgruppen skiller seg klart fra de andre ved at utslagene er mye kraftigere. Avstanden mellom toppåret 1987 og bunnåret 1993 var på hele 18,8 prosentpoeng for 16-19-åringene. Til sammenligning hadde befolkningen i alderen 16-74 år en avstand på 5,7 prosentpoeng i sysselsettingsandel mellom 1987 og 1993. I 2001 var sysselsettingsandelen for 16-19-åringene 41,8 prosent etter en nedgang på 2,1 prosentpoeng fra året før.

Økt likhet i arbeidstid mellom kvinner og menn

De sysselsatte mennene hadde i gjennomsnitt en noe kortere faktisk arbeidstid i 2001 enn i 1980. I første halvdel av 1980-tallet arbeidet sysselsatte menn ca. 41 timer per uke i gjennomsnitt. I 1987 ble det innført en arbeidstidsreform som innebar en generell nedsettelse av den avtalte arbeidstiden til 37,5 timer, noe som bidro til at den faktiske arbeidstiden for menn sank fra 41,9 til 41 timer i gjennomsnitt per uke. På grunn av brudd i tidsserien er tallene før og etter 1988 ikke helt sammenlignbare. Vi ser imidlertid en klar tendens til nedgang i arbeidstiden for menn også fra slutten av 1980-årene og frem til i dag. I 2001 var den på 38,5 timer for menn.

For kvinner har den faktiske arbeidstiden økt siden 1980 og frem til 1999 da den var på 30,6 timer i gjennomsnitt per uke. Siden har tendensen flatet ut, den faktiske arbeidstiden var på 30,5 timer i gjennomsnitt per uke for kvinner i 2001. Sysselsatte kvinner har i gjennomsnitt om lag 1,3 timer lengre arbeidsuke i 2001 enn i 1980, med forbehold om noe usikkerhet på grunn av brudd i tidsserien. Forskjellen i arbeidstid mellom kvinner og menn er dermed blitt redusert med omtrent 4 timer i perioden.

Småbarnsmødrenes yrkesdeltaking øker fortsatt

Den gruppen som fremfor noen har økt yrkesdeltakingen etter 1980, er mødre med små barn. For gifte og samboende kvinner med yngste barn under 3 år steg yrkesfrekvensen med 30 prosentpoeng (til 77 prosent). For de med yngste barn i alderen 3-6 år steg yrkesfrekvensen nesten like mye (til 86 prosent). 1999 utmerker seg med en nedgang i yrkesfrekvensen på 3 prosentpoeng i forhold til 1998 for kvinner med yngste barn i alderen 0-2 eller 3-6 år. Etter dette har yrkesfrekvensen igjen steget, slik at den i 2001 var høyere enn noensinne, 77 prosent for kvinner med yngste barn i alderen 0-2 år og 86 prosent for kvinner med yngste barn i alderen 3-6 år.

Også mødre med større barn økte sin yrkesaktivitet, men ikke på langt nær så markert som småbarnsmødrene. Mødrenes yrkesaktivitet øker likevel fortsatt med alderen på barna. Dessuten er ettbarns- og tobarnsmødre i større grad yrkesaktive enn kvinner som er mødre av flere enn to barn. Men også på dette punktet har det skjedd en betydelig tilnærming de senere årene.

Moderat oppgang i ledigheten etter 1999

Fra slutten av 1980-årene og frem til 1993 var vi vitne til en økning i arbeidsledigheten som var helt enestående i etterkrigstiden. Bortsett fra under lavkonjunkturen i 1983-1984, da arbeidsledigheten lå på ca. 3 prosent, har andelen arbeidsledige stort sett utgjort under 2 prosent av arbeidsstyrken. Arbeidsledigheten har tradisjonelt vært markert høyere for kvinner enn for menn. Da ledigheten steg på 1980-tallet, jevnet kjønnsforskjellene seg ut, og fra 1988 til 1995 var arbeidsledighet mer utbredt blant menn enn blant kvinner. I 1993, da ledigheten nådde sitt høyeste nivå, var 6,6 prosent av den mannlige og 5,2 prosent av den kvinnelige arbeidsstyrken arbeidsledig. Hovedårsaken til forskjellen mellom kvinner og menn er at det i første rekke var mannsdominerte næringer som ble rammet av lavkonjunkturene rundt 1983 og etter 1987. Kvinner er langt oftere sysselsatt i offentlig sektor; arbeidsplasser som tradisjonelt har vært bedre skjermet mot dårlige tider. Nedgangen i arbeidsledigheten fortsatte de neste årene og nådde et bunnivå i 1998 med 3,2 prosent. Etter 1999 steg ledigheten noe igjen, i 2001 var den på 3,6 prosent. Økningen ser ut til å fortsette også i 2002, i 2. kvartal i år var ledigheten på 4,0 prosent mot 3,6 prosent i 2. kvartal 2001.

Bedringen på arbeidsmarkedet fra 1993 til 1998 har i størst grad slått ut for menn, med en nedgang i arbeidsledigheten fra 6,6 til 3,2 prosent på det laveste i 1998, men også for kvinner, med en nedgang fra 5,2 til 3,0 prosent på det laveste i 1999. Oppgangen i arbeidsledigheten fra 1998 til 2001 var sterkest blant menn. Den var 3,7 prosent for mennene og 3,4 prosent for kvinnene i 2001.

Samtidig med den relativt høye ledigheten i 1983 og 1984, og etter 1988, har andelen langtidsledige vært høy. Langtidsledige er personer med en sammenhengende ledighetsperiode på over et halvt år. Fra 1988 til 1993 økte antall arbeidsledige fra 69 000 til 127 000, mens antallet langtidsledige økte fra 11 000 til 55 000, det vil si fra 16 til 43 prosent av den totale ledigheten. Økt sysselsetting og nedgang i ledigheten resulterte imidlertid ikke i noen umiddelbar nedgang i andelen langtidsledige. Først i 1996 ser vi en tydelig nedgang, som fortsetter frem til 2001, da andelen kom ned i 15 prosent (13 000 av 84 000 ledige).

Helse- og sosialtjenester har flest sysselsatte

I 2001 var 417 000 personer sysselsatt i næringen helse- og sosialtjenester. Andre store næringer var varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet med 398 000 sysselsatte og industri og bergverksdrift med 290 000 ansatte. Olje- og gassutvinning er en av de små næringene hva sysselsetting angår med 32 000 ansatte i 2001.

Siden 1980 har sysselsettingen i industrien blitt redusert med 93 000. I samme periode økte sysselsettingen i helse- og sosialtjenester med 192 000.

Antall nye uførepensjonister vokser igjen

De økte problemene på arbeidsmarkedet mot slutten av 1980-årene avspeiles også i tallet på uførepensjonister. Fra 1980 til 1991 steg andelen av menn 16-66 år som var uførepensjonert fra 5,8 til 7,5 prosent. Blant kvinner økte andelen fra 6,4 til 9,7 prosent. I perioden 1991-1993 sank antallet nye uførepensjonister relativt kraftig, noe som først og fremst må ses i lys av innstramminger i regelverket for tildeling av pensjon. Antall nye uførepensjonister økte igjen etter 1993 for både kvinner og menn.

Blant kvinner økte andelen fra 1994 til 2001. Blant menn begynte andelen å øke fra 1996. Ved utgangen av 2001 var om lag 121 000 menn og 164 000 kvinner uførepensjonister. Det tilsvarer 8,4 prosent for menn og 11,7 prosent for kvinner. Siden 1980 har altså uføreandelen økt med 2,5 prosentpoeng for menn og vel 5 prosentpoeng for kvinner. Forskjellen mellom menn og kvinner har for en stor del sammenheng med at kvinner gjennomgående uførepensjoneres tidligere i livsløpet enn menn og dermed forblir lenger i "systemet" før overgang til alderspensjon.

Inntekt og forbruk

Sterk vekst i husholdningsinntektene

Disponibel inntekt var ifølge nasjonalregnskapet 149 700 kroner per innbygger i 2001, eller om lag 346 000 kroner per husholdning.

Fra 1990 til 2000 økte inntekt etter skatt per forbruksenhet med vel 27 prosent. Økningen har vært særlig sterk etter 1995. Lønnsøkning er den viktigste årsaken til økningen i inntekt. Reallønn per normalårsverk økte fra 1990 til 2000 med nesten 22 prosent. Også her var økningen særlig sterk etter 1995. Men også økt yrkesaktivitet har bidratt. Det viser seg blant annet ved at andelen husholdninger som har yrkesinntekt som viktigste inntektskilde økte fra 61 prosent i 1992 til 65 prosent i 2000.

Blant de ulike husholdningstypene er det par uten barn der eldste person er mellom 45 og 64 år, som har hatt best inntektsutvikling de siste årene. Mellom 1990 og 2000 hadde denne husholdningstypen en realvekst i husholdningsinntektene etter skatt på 38 prosent. Også par med småbarn (0-6 år) er en gruppe som hadde en god inntektsutvikling i denne perioden.

Blant de gruppene som har hatt en svakere inntektsutvikling på 1990-tallet, finner en enslige og enslige forsørgere. Men også disse husholdningstypene har hatt realvekst i inntektene de siste årene.

Økt inntektsulikhet ...

En har rangert personer etter husholdningens inntekt etter skatt per forbruksenhet og regnet hvor stor del av den samlede inntekten som tilfaller tidelen av personer med lavest inntekt, og tilsvarende hvor stor del av den samlede inntekten som tilfaller tidelen med høyest inntekt. Ser en 1990-tallet under ett har tidelen med lavest inntekt fått en noe mindre andel av inntekten, mens tidelen med høyest inntekt har økt sin andel vesentlig. Den økte inntektsulikheten skyldes først og fremst at "de rike har blitt rikere". Inntektsandelen for de rikeste var i 2000 mye høyere enn noen gang tidligere på 1990-tallet. Mens den rikeste tidelen i 1990 hadde 4,8 ganger så høy inntekt per forbruksenhet som den fattigste tidelen, hadde dette forholdstallet økt til 6,4 i 2000.

Som et enkelt mål på fattigdom brukes andelen personer som har en inntekt etter skatt per forbruksenhet som er lavere enn halvparten av medianinntekten i befolkningen. Ifølge dette målet var 6 prosent av befolkningen "fattige" i 2000. Personer i studenthusholdninger er da holdt utenfor. Dette er om lag samme andel som i 1990 da 6,2 prosent av befolkningen hadde så lav inntekt, men noe lavere enn i 1994 da andelen var høyest ifølge dette målet (7,6 prosent). Nå er det likevel ikke slik at de som har lav inntekt ett enkelt år også vil tilhøre lavinntektsgruppen over flere år. Mange personer kan bare forbigående ha lave inntekter. Blant annet viser det seg at tallet på inntektsfattige barn ble redusert med mer enn en tredjedel når en i stedet for å se på bare ett år, fulgte barna over en periode på tre år. Også andre analyser har vist at tallet på kronisk fattige er klart lavere enn tallet på fattige ett bestemt tidspunkt.

Hovedinntrykket for perioden er likevel at ulikheten har blitt noe større. Fra 1992 til 1994 økte ulikheten klart, men holdt seg deretter stabil frem til 1999. I 2000 økte så ulikheten på nytt, hovedsakelig som følge av en kraftig økning i utbetalingene av aksjeutbytte og aksjegevinster.

Selv om inntektsforskjellene har økt på 1990-tallet, så finner vi ingen tilsvarende økning i tallet på fattige. Dette skyldes at "de fattige" har hatt en inntektsutvikling som har vært på lik linje med utviklingen i det generelle inntektsnivået i befolkningen, som her er definert som medianinntekten. (Hadde en derimot benyttet gjennomsnittet heller en medianen som et mål på det generelle inntektsnivået i befolkningen, ville en sett en økning også i tallet på fattige. Dette fordi "de rike" ville dra gjennomsnittet kraftig opp.)

... likevel mindre inntektsforskjeller i Norden sammenlignet med andre vestlige land

På tross av at inntektsulikhet har økt de siste årene både i Norge, Sverige og Finland, så viser de fleste undersøkelser at inntektsforskjellene er mindre i de nordiske land enn i de fleste andre industriland. Det er også relativt færre fattige i Norden sammenlignet med andre vestlige land. De fleste internasjonale studier som rangerer landene etter graden av fattigdom plasserer som regel de nordiske land sammen med Benelux og Østerrike nederst, mens landende i Sør-Europa og de anglo-amerikanske landene befinner seg nær toppen når det gjelder antall fattige i befolkningen.

Den rikeste tidelen råder over to tredjedeler av finanskapitalen

Også når det gjelder fordelingen av formue ser en nå klare tendenser til økende ulikhet. Tidelen av husholdningene med høyest bruttofinanskapital (vesentlig bankinnskudd og verdipapirer) økte sin andel av den samlede bruttofinanskapitalen i husholdningene fra 53 prosent i 1990 til 67 prosent i 2000. Den halvparten med minst bruttofinanskapital rådet i 2000 bare over knapt 4 prosent av den samlede bruttofinanskapitalen i husholdningene, en andel som har vært omtrent uendret gjennom tiåret.

Dette har skjedd samtidig med en meget sterk økning i bruttofinanskapitalen. I 2000 var husholdningenes samlede bruttofinanskapital om lag 58 prosent større enn i 1990 (i faste priser). Økningen har vært særlig stor siden 1997, da den samlede bruttofinanskapitalen var om lag 14 prosent større enn i 1990.

Husholdningenes samlede gjeld har også økt betydelig de siste årene, men likevel langt mindre enn finanskapitalen. Fra 1997 til 2000 økte gjelden med om lag 15 prosent (i faste priser). Den var i 1997 om lag like stor som i 1990, etter å ha blitt redusert med nesten 10 prosent frem til 1994.

Tre av fire husholdninger eier bil

I tillegg til bolig er bil og fritidshus de viktigste realkapitalgjenstander i private husholdninger. Andelen med bil har økt fra i overkant av 60 prosent i 1980 til 76 prosent på begynnelsen av 1990-tallet. I de aller seneste årene synes andelen husholdninger med bil å ha stagnert. I 2000 eide 79 prosent av husholdningene bil. Økningen i bilhold gjennom 1980- og 1990-tallet skjedde til tross for at det ble flere enpersonhusholdninger, der andelen med bil er lavest. Transportbehovet mer enn økonomisk evne synes å være avgjørende for om husholdninger eier bil. Særlig parhusholdninger har bil. Nesten alle par med barn har bil. Henholdsvis 93 og 95 prosent av par med små og med store barn hadde bil i 2000. Blant enslige under 65 år hadde 56 prosent bil.

23 prosent av husholdningene hadde mer enn én bil i 2000. Andelen med flere biler økte mest blant par med små barn fra 22 prosent i 1986/1988 til hele 37 prosent i 2000.

Bare et mindretall av husholdningene eier fritidshus. I hele perioden fra 1980 har vel 20 prosent av husholdningene hatt fritidshus. Anskaffelse av fritidshus er i større grad enn anskaffelse av bil knyttet til husholdningens økonomiske evne. Arv og overføringer mellom generasjoner spiller også en betydelig rolle.

Fortsatt vekst i forbruket

Husholdningenes årlige gjennomsnittsforbruk økte på slutten av 1990-tallet, fra 263 302 2000-kroner i 1996 til 289 471 kroner i 2000. Det tilsvarer en vekst på 10 prosent.

Utgiftsandelen til mat synker stadig

Utgiftene til mat, alkoholholdige drikker og tobakk, bolig og reiser og transport har i lang tid vært de største utgiftspostene på husholdningenes budsjett. Til sammen utgjør disse postene omkring 60 prosent av de totale utgiftene.

Den relative fordelingen av disse utgiftene har imidlertid forandret seg i løpet av årene. Selv om det har vært brudd i statistikken kan vi si noe om den generelle utviklingen i forbruket. En markant tendens er at utgiftsandelen som blir brukt på matvarer har vært synkende. Reduksjonen i matvarenes utgiftsandel er et uttrykk for den velstandsutviklingen som har funnet sted i perioden. Det er en vanlig erfaring at det brukes prosentvis mindre andel av inntekten på matvarer jo høyere inntekten blir. I 1958 brukte gjennomsnittshusholdningen nær 40 prosent av utgiftene til mat. På begynnelsen av 1980-tallet gikk omkring 20 prosent av utgiftene til mat, mens den ved slutten av 1990-tallet brukte under 13 prosent.

Det skyldtes også at mer mat blir kjøpt uten for hjemmet (restaurant, kantine, kafé, kiosk), mens det bare er mat som blir kjøpt til hjemmet, som registreres som mat i undersøkelsen.

Boutgiftsandelen dominerende

Veksten i forbruket på midten av 1980-tallet gjaldt i stor grad varige forbruksgoder, spesielt bolig, men også reiser og transport. Gjennom flere tiår har boutgiftene stått for en økende andel av forbruket. Denne tendensen ble brutt i 1993. På 1960-tallet utgjorde boutgiftene 12-14 prosent av forbruket. Boutgiftsandelen gjorde et hopp med økte renteutgifter i 1988, steg deretter og nådde en topp i 1992 med 26 prosent.

Mens både matvareutgiftene og utgiftene til reiser og transport var større enn boutgiftene på begynnelsen av 1980-tallet, ble boutgiftene større enn matutgiftene i 1984 og passerte også utgiftene til reiser og transport i 1988. Med ny beregningsmåte for forbruksutgiftene fra 1996 er boligforbruket desidert den største posten, med en andel på 27,6 prosent i 1996. Andelen som går til boligforbruk er fortsatt den høyeste og ligger på 23,7 prosent i 2000.

Utgiftene til bilhold er store

Transportutgiftene er den nest største utgiftsposten for gjennomsnittshusholdningen. Transportutgiftene utgjorde i gjennomsnitt 58 400 kroner i 2000, en femtedel av totalutgiftene. Transportbehovet i husholdningene har økt i løpet av 1990-tallet. Dette har slått ut i økt bruk av kollektivtransport til tross for kraftig prisøkning på denne, men størst utslag har det fått i økt bilhold og økt bruk av bil.

Størst forandringer i forbrukets sammensetning blant enslige

Forskjeller i sammensetningen av forbruket er blant annet uttrykk for forskjeller i preferanser og livsstil. Disse påvirkes av hvilken livsfase husholdningen er i. En ung husholdning i etableringsfasen vil ha andre behov og preferanser enn en eldre veletablert husholdning. Dessuten vil både husholdningens størrelse og alderssammensetning innvirke på forbruksmønsteret.

Matvareutgiftenes andel av forbruket varierer en del mellom husholdninger av ulike typer. Yngre enslige (16-44 år) bruker minst andel på mat (9 prosent på slutten av 1990-tallet), mens eldre par uten barn bruker størst andel (15 prosent). Nedgangen i andelen av forbruket som går til mat, har kommet i alle typer husholdninger.

Boutgiftene er en stor post på budsjettet for alle grupper av husholdninger. Særlig enslige i alle aldere bruker en stor andel på bolig. Disse husholdningene bruker fra 28 til 41 prosent på å bo. For flerpersonhusholdningene var boutgiftsandelen fra 21 til 30 prosent i 1998/2000.

Andelen av forbruket som går til reiser og transport varierer også mellom husholdningstypene. Andelen var i 1998/2000 lavest (9 prosent) for eldre enslige (65-85 år) og høyest for par med voksne barn (over 20 år) med 26,6 prosent.

Kultur

Flere går på kino

Antallet kinobesøk har de senere årene variert rundt 2,6 besøk per innbygger i året. Besøksfrekvensen var lavest i 1992 med 2,2 besøk per innbygger, og høyest i 2001 med 2,8 besøk. Selv om det er blitt færre kinoer og sitteplasser, har det vært en økning i antallet forestillinger i perioden, fra 134 000 i 1980 til 236 000 i 2000. Dette kan delvis tilskrives oppblomstringen av flerkinoanlegg. Likevel har antallet besøk gått ned fra 17,5 millioner i 1980 til 11,6 millioner i 2000. Nedgangen i besøkstallet skjedde først og fremst i første halvdel av 1980-tallet, mens besøkstallet siden slutten av det samme tiåret stort sett har variert rundt 11-12 millioner.

Denne langsiktige nedgangen i besøkstallet har skjedd selv om andelen som i løpet av et år har vært på kino, ikke endret seg noe særlig. Fra begynnelsen av 1990-tallet og til 2001 ser det derimot ut til at en større andel av befolkningen har vært på kino, fra 52 prosent i 1992 til 69 prosent i 2001. Blant kvinner var andelen dette året 76 prosent og blant menn 71 prosent.

Antall besøk per innbygger har ikke økt i samme grad som andelen som har vært på kino. Økningen har derfor først og fremst skjedd ved at det er flere som går sporadisk på kino. Dette gjelder særlig eldre personer. Mens 8-10 prosent i aldersgruppen 67-79 år var på kinobesøk per år ved begynnelsen av 1990-tallet, er andelen økt til 32 prosent i 2001.

Teater og opera: Svake besøkstall midt på 1990-tallet

Det har vært en svak økning i antallet forestillinger ved institusjonsteatrene på 1990-tallet. Antallet teater- og operaforestillinger økte fra 1980 til 1993. Fra 1993 til 1997 gikk antallet forestillinger noe ned. Senere har det vært en økning, og antallet forestillinger var på om lag 7 500 i 2000.

Besøkstallene økte parallelt med antallet forestillinger fra 1980 til 1993. Utviklingen i besøkstallene har imidlertid vært ujevn over perioden. I 1993 da statistikken omfatter noe flere teatre, var tallet 347 besøk per 1 000. Fra 1993 til 1997 falt besøkstallet med 16 prosent, men har siden økt og var på 322 besøk per 1 000 innbyggere i 2000.

Publikumsundersøkelser tyder på at teater- og operatilbudet når ut til flere. Andelen som har vært i teater har økt fra 44 prosent i 1991 til 50 prosent i 2000, 44 prosent blant menn og 57 prosent blant kvinner.

Endringen i andelen på opera er vanskeligere å fastslå. Besøksandelen er i utgangspunktet liten, og om endringen er betydelig eller ikke, kan være vanskelig å si med sikkerhet. 6 prosent av befolkningen hadde vært på en opera- eller operetteforestilling i 2000.

Økende besøk på klassiske konserter

I 1990 ble det holdt 296 symfonikonserter. I 1997 var tallet økt til 406 og ytterligere til 607 i 2000. Mens det var 218 000 tilhørere i 1990, var antallet 335 000 i 2000. Denne økningen finner vi igjen i besøksandelen blant befolkningen. Mens det i 1991 var 27 prosent som oppga at de hadde vært på konsert med klassisk musikk, samtidsmusikk, kirkemusikk eller kor, var andelen 37 prosent i 2000. Blant kvinner var andelen 41 prosent mens den var 32 prosent blant menn.

Svak økning i fjernsynsseingen

Til tross for økt tilgang til fjernsynskanaler og flere kanaler som sender programmer døgnet rundt, har vi ikke fått noen sterk økning i fjernsynsseingen. I 1991 var det 39 prosent som hadde tilgang til kanaler formidlet via satellitt. Dette har økt til 67 prosent i 2001. Andelen som ser fjernsyn en gjennomsnittsdag har i samme periode økt fra 81 til 85 prosent. Tiden vi ser på fjernsyn har i samme periode økt med om lag 20 minutter per dag i gjennomsnitt.

Interessen for radioen har heller sunket noe de siste ti årene, til tross for økt tilbud på kanaler og sendetid. Det har vært en nedgang i andelen som hører på radio en gjennomsnittsdag fra 71 prosent i 1991 til 56 prosent i 2001, mens tiden vi bruker på radiolytting har holdt seg noenlunde konstant. Det kan se ut som om cd-plater og kassetter i noe større grad enn tidligere forsyner seg av lyttermarkedet.

Nedgang i avislesingen

Antall eksemplarer av dagsaviser per 1 000 innbyggere økte nokså jevnt gjennom 1980-tallet frem til 1988-1989. I 1980 var det 429 eksemplarer per 1 000 innbyggere, sammenlignet med 688 eksemplarer i 1992. Denne økningen skjedde ganske parallelt med økningen i antallet husholdninger. Antall eksemplarer per husholdning økte forholdsvis beskjedent. Etter 1992 har tallet sunket temmelig jevnt. I 2000 var nettoopplaget per 1 000 innbyggere nede i 568. Det har vært en nokså parallell nedgang i andelen som leser avis per dag. Mens 85 prosent oppga å ha lest avis per dag i 1994, var andelen nede i 77 prosent i 2001. Om denne nedgangen har sammenheng med økende tilgang til elektroniske aviser på Internett, er det for tidlig å si noe sikkert om.

Variasjoner i bokutgivelser og -lesere

Antall skjønnlitterære bokutgivelser har variert en del de siste 20 årene. Det var en økning fra 1986 da det var 903 utgivelser, til 2 037 utgivelser i 1995. Senere har det vært en nedgang, til 1 882 skjønnlitterære bokutgivelser i 2000. De senere årene har det også vært en nedgang i antall utlån per innbygger i folkebibliotekene. Mens det i 1992 var 4,9 utlån per innbygger, sank antallet til 4,1 utlån i 2000.

Andelen som leser bok på fritiden en gjennomsnittsdag har ikke fulgt samme tendens. I 1991 var det 24 prosent som oppga at de leste bok på fritiden en tilfeldig valgt dag. Andelen sank til 17 prosent per dag i 1997, men har så økt og har kommet opp i 22 prosent i 2001. Dette året var andelen 17 prosent blant menn og 26 prosent blant kvinner. Blant de som leste bok var det 64 prosent som leste roman eller novellesamling. Blant kvinnelige boklesere var det 71 prosent som leste denne typen bøker en gjennomsnittsdag.

Økt medietilbud har ikke påvirket kulturvanene betydelig

Til tross for at tilbudene fra radio, fjernsyn og andre elektroniske medier har økt betydelig de senere årene, har ikke dette ført til noen voldsom økning i mediebruken. Det økte tilbudet synes heller ikke å ha hatt noen negativ virkning på bruken av de mer tradisjonelle kulturtilbudene.

Bolig, omgivelser og miljø

Norge skiller seg ut i europeisk sammenheng ved at flere eier boligen sin og særlig ved at flere bor i småhus. I Norge bodde 79 prosent av husholdningene i 1997 i frittliggende enebolig eller andre småhus, mens gjennomsnittet i EU var 53 prosent (1996), og mens 76 prosent av norske husholdninger eide sin bolig (enten som selveier eller gjennom borettslag) i 1997 var gjennomsnittet i EU 60 prosent. Dette samsvarer med våre boligpreferanser. Om lag ni av ti ønsker å eie boligen, og nær tre av fire ønsker å bo i enebolig.

Nordmenn bor også romslig. I 2001 bodde 30 prosent svært romslig, mens 7 prosent bodde trangt. Det har vært en sterk forbedring i romsligheten i løpet av de siste 20 årene, forbedringen var imidlertid særlig sterk på 1980-tallet. I 1980 bodde 16 prosent trangt, mens bare 18 prosent bodde svært romslig. På 1990-tallet endret andelen som bor trangt seg omtrent ikke. Andelen som bor svært romslig fortsatte å øke frem til 1997, men tallet for 2001 tyder på en nedgang. I gjennomsnitt bor vi likevel romsligere. Boarealet per husholdning har økt samtidig med at husholdningene er blitt mindre. Det gjennomsnittlige boareal per person har derfor økt. Men også her var økningen større på 1980-tallet enn senere. I 1980 var gjennomsnittlig boareal per person 36 kvm, i 2000 var det 51 kvm.

Det har skjedd betydelige omlegginger i boligbyggingen de siste 20 årene. På midten av 1980-tallet ble det bygd mange svært store eneboliger. Boligkrisen rundt 1990 førte både til et sterkt fall i boligbyggingen og til et markert fall i størrelsen av de nye boligene. Fra midten av 1990-tallet har boligbyggingen tatt seg noe opp, men er fortsatt langt lavere enn på 1980-tallet. Samtidig økte størrelsen av de nybygde boligene. Men fra 1998 har denne igjen gått ned, og var i 2001 knapt 140 kvm. Dette har skjedd samtidig med at antallet nybygde boliger som er blokkleiligheter har økt betydelig de siste årene.

Også når det gjelder den grunnleggende standarden i form av bad og WC har det skjedd betydelige forbedringer de siste 20 årene. I 1980 manglet 10 prosent ennå bad eller dusj. Allerede i 1990 var dette redusert til 1 prosent. Standardøkningen avspeiles også i andelen husholdninger med minst to rom med bad eller dusj som økte fra 18 prosent i 1988 til om lag det dobbelte i 1997. Når det gjelder boligstandard i form av fukt og kulde er resultatene mer usikre, men de fleste av undersøkelsene fra de senere år tyder på en viss forbedring i forhold til 1980-tallet.

Eierandelen blant husholdningene har i lang tid vært forholdsvis stabil i underkant av 80 prosent. Blant unge viser andelen som bor i bolig som husholdningen eier imidlertid en nedadgående tendens. Blant unge 16-24 år gikk andelen eiere ned fra 69 prosent i 1997 til 58 prosent i 2001. Det er blant unge enslige som ikke bor sammen med foreldrene at nedgangen er sterkest. For eksempel gikk eierandelen for disse enslige i alderen 25-29 år ned fra 58 prosent i 1987 til 31 prosent i 1997. Eierandelen blant unge par har derimot endret seg lite.

Boligutgiftene økte sterkt på 1980-tallet, både på grunn av sterk økning i gjelden og på grunn av renteøkning. Rentenedgangen fra 1993 førte til en reduksjon i boligutgiftene. Tall for andelen husholdninger med høy boutgiftsbelastning viser samme forløp. Reduksjonen i boutgifter på 1990-tallet har imidlertid først og fremst kommet eierne til gode. Det mangler god statistikk for utviklingen i boutgiftene for leiere, men mye tyder på at husleiene økte med om lag 30 prosent i perioden 1987-1997.

Forurensning og støy i lokalmiljøet

Viktig for den lokale luftforurensning er innholdet av nitrogenoksider (NOx) og svoveldioksid (SO2) som begge virker forsurende, og av svevestøv i luften. Konsentrasjonen av svoveldioksid har avtatt betydelig siden slutten av 1970-årene, og ble halvert på 1990-tallet. Den lokale forurensningen i de store byene består i dag i hovedsak av nitrogenoksider og svevestøv. Utslippene av NOx har ikke blitt redusert på 1990-tallet og her er det langt igjen før en når utslippsmålene. Eksos fra biler, asfaltslitasje og vedfyring er viktige kilder til utslipp av svevestøv. Den betydelige trafikkveksten som nå skjer i veitransporten har ikke gjort problemet med svevestøv mindre.

Ifølge levekårsundersøkelsene har andelen som oppgir å være utsatt for støy fra veitrafikk inne i boligen vært omtrent uforandret på 13 prosent i de siste 20 årene, dette til tross for en betydelig trafikkvekst. Plassering av boligene i forhold til særlig de store trafikkårene, oppholdstid i hjemmet og tiltak i form av støyisolerende vinduer og støyskjermer er viktige for sammenhengen mellom trafikk og utsatthet for støy. I 2001 oppga 6 prosent at de inne i boligen var svært eller noe plaget av støy fra veitrafikk.

Deltakelse ved valg

Valgdeltakelsen ved lokalvalg har sunket betydelig de siste årene. Også for stortingsvalgene har det vært en nedgang, men mindre dramatisk. Ved stortingsvalget i 2001 var valgdeltakelsen på 75,5 prosent, omtrent det samme som i 1993. Sammenlignet med stortingsvalget i 1981 har valgdeltakelsen sunket med 6,5 prosentpoeng. Den samme tendensen er det både i Sverige og i Finland, med en noe større reduksjon på omtrent 10 prosent. I Danmark er valgdeltakelsen stabil i denne 20-årsperioden. Valgdeltakelsen ved norske kommunestyre- og fylkestingsvalg har sunket betraktelig i løpet av de 20 siste årene. Ved lokalvalget i 1983 var den samlede deltakelsen for kommunestyre- og fylkestingsvalget 73 prosent, ved valget i 1999 hadde den samlede deltakelsen sunket til 62 prosent. Ser vi på fylkestingsvalg isolert var valgdeltakelsen på beskjedne 57 prosent. I Sverige er nedgangen i valgdeltakelsen ved lokalvalg den samme som i Norge, mens den i Finland er det doble fra 1980 til 2000.

Valgdeltakelsen varierer mye fra fylke til fylke. Akershus har ved de siste stortingsvalgene hatt vel 10 prosentpoeng høyere deltakelse enn Finnmark. Vestlandet og fylkene rundt Oslofjorden har hatt høyere valgdeltakelse enn fylkene i Nord-Norge.

Lav valgdeltakelse blant de unge

Tall fra valgundersøkelsene viser store forskjeller i deltakelse mellom gammel og ung og kvinne og mann. Ved de siste valgene har valgdeltakelsen blant unge velgere stadig blitt lavere. Den største reduksjonen i valgdeltakelse er i aldersgruppen 25-29 år, der nedgangen var på 12,7 prosent fra 1997 til 2001. I 2001 var valgdeltakelsen i aldersgruppen 18-21 år 55,7 prosent og i gruppen 22-25 år var den 57 prosent. Valgdeltakelsen er gjennomgående lavest for de yngste gruppene, og deltakelsen øker med alderen. I gruppen 26-29 år nærmer valgdeltakelsen seg gjennomsnittet i resten av befolkningen. Lav valgdeltakelse blant ungdom er ikke noe nytt. Allerede ved valget i 1981, det første stortingsvalget hvor 18-åringer hadde stemmerett, var valgdeltakelsen langt lavere i de yngste aldersgruppene.

Flere kvinner enn menn bruker stemmeretten

I mellomkrigstiden hadde menn mellom 10 og 15 prosentpoeng høyere valgdeltakelse enn kvinner. Etter krigen har disse forskjellene langsomt jevnet seg ut og ved stortingsvalget i 1985 var valgdeltakelsen tilnærmet lik. I 1985 sluttet SSB å skille på valgdeltakelse mellom menn og kvinner, etter dette har vi bare utvalgsundersøkelser å forholde oss til. Disse undersøkelsene indikerer at kvinner nå deltar i noe større grad enn menn. I alle aldersgrupper, unntatt blant de aller yngste og de eldste, er valgdeltakelsen høyere for kvinner enn for menn. Ved folkeavstemningen om EU i 1994 var valgdeltakelsen derimot noe høyere blant menn. Ser vi samlet på faktorene bosted, alder og kjønn, - kan vi spissformulert si at det er større sannsynlighet for å finne hjemmesittere blant yngre menn fra Nord-Norge enn blant eldre kvinner fra Østlandet. Forskjellene i valgdeltakelse er imidlertid størst for alder og mindre for bosted og kjønn.

Kriminalitet

Trygghet for liv og eiendom er et gode i et velferdssamfunn som vårt. Det er et gode vi verner om og er opptatt av - hver for oss og med hjelp fra statlige ordninger, som for eksempel politiet og domstolene. Hver dag blir vi konfrontert med beskrivelser av fysiske og psykiske overgrep og de rettslige etterspill av disse, i avisene og andre media. Vi bruker daglig våre nøkler i utallige låser - med forsikringen i bakhånd - for å være trygge mot angrep på våre kropper og eiendeler. Vi handler alle ut fra frykten, og med varierende styrke preger den vår hverdag.

Er vi mer truet av vold ?

De aller fleste av oss føler oss trygge i våre nærmiljø. Levekårsundersøkelsene i perioden fra 1983 og frem til 1997 viste en viss økning, fra 8 til 11 prosent, i andelen personer over 15 år som hadde opplevd å være urolige for vold eller trusler om vold. De fem undersøkelsene som ble gjennomført i denne perioden viser at kvinner, og da spesielt de eldste, var mest urolige. I 2001 er det imidlertid færre som oppgir at de hadde opplevd frykt, og andelen som har vært engstelige for å bli utsatt for overgrep er nå på samme nivå som på 1980-tallet, 8 prosent. Også i Levekårsundersøkelsen 2001 var det langt flere kvinner enn menn som opplever denne frykten. Andelen av kvinner som har vært urolige for vold eller trusler om vold har imidlertid aldri vært så lav. De eldste kvinnene ser ut til å føle seg tryggere, og det er nå kvinner mellom 16 og 24 år som opplever mest frykt.

Frykt for å bli utsatt for lovbrudd har ikke nødvendigvis sammenheng med sannsynligheten for å bli et offer for kriminalitet. I levekårsundersøkelsene er det de yngste mennene som føler seg mest trygge, selv om det er denne gruppen som er mest utsatt. Totalt er det imidlertid like stor andel kvinner og menn som sier at de var utsatt for vold eller trusler om vold i 2001. I hele perioden fra 1983 til 2001 er det rundt 5 prosent av den voksne befolkningen som oppgir at de har vært offer for vold eller trusler om vold i løpet av det siste året. Dette tilsier at ca. 180 000 personer opplever denne type overgrep hvert eneste år. Ut fra undersøkelsen i 2001 var det mer enn 45 000 av disse som hadde fått synlige merker eller kroppsskader av den volden de hadde blitt utsatt for.

Ikke alle som er utsatt for lovbrudd går til politiet og anmelder det som er skjedd. I Levekårsundersøkelsen 1997 er det kun 13 prosent av de oppgitte tilfellene av vold og trusler om vold som var anmeldt til politiet. Totalt ble det anmeldt 25 500 voldslovbrudd i løpet av 2001, hvorav mer enn 11 000 var legemsfornærmelser og 9 000 var trusler. Siden 1980 har det vært en jevn økning i antallet etterforskede voldsforbrytelser, og ut fra anmeldelsesstatistikken på 1990-tallet ser det ut til at ofre i stadig større grad går til politiet når de har blitt utsatt for vold og trusler. Politiet har ikke mottatt flere anmeldelser av de svært grove tilfellene av vold, som drap og grov legemsbeskadigelse, i løpet av de siste ti årene. I 2001 ble det anmeldt 41 drap og 54 drapsforsøk. Dette er det samme som gjennomsnittet av anmeldte drap, og noe under gjennomsnittet av anmeldte drapsforsøk, i perioden 1991-2001. Antallet anmeldte legemsfornærmelser har imidlertid økt med nesten 60 prosent og anmeldte trusler med 170 prosent.

Vi vet antakelig mindre om befolkningens utsatthet for seksualisert vold enn det vi vet om andre former for vold. Offerundersøkelser og eldre kriminalstatistikker sier oss lite eller ingenting om omfanget av dette problemet. De siste 20 årenes utvikling har imidlertid gitt oss noe mer kunnskap. En økt offentlig oppmerksomhet medførte at denne type overgrep i mindre grad ble et privat anliggende, og i løpet av siste halvdel av 1980-tallet ble det etterforsket langt flere seksualforbrytelser enn tidligere. Bare i løpet av 1989 avgjorde rettssystemet flere anmeldte incestlovbrudd enn det gjorde til sammen i hele perioden fra 1970 til og med 1984. I løpet av 1980-tallet ble antallet etterforskede seksuell omgang med barn under 14 år nesten firedoblet, og antall etterforskede voldtektsanmeldelser nesten tredoblet. I løpet av 1990-tallet har antallet anmeldte voldtekter økt ytterligere, med 70 prosent. Det ble imidlertid anmeldt omtrent like mange tilfeller av incest og andre seksuelle overgrep mot barn i 2001 som på begynnelsen av 1990-tallet.

Færre innbrudd i bolig, men vi robbes oftere ute

Både levekårsundersøkelsene og kriminalstatistikken sier oss at tyverier er den typen lovbrudd som folk er mest utsatt for. Halvparten av alle anmeldte lovbrudd i 2001 var tyverier. I Levekårsundersøkelsen 2001 oppgir mer enn hver tiende person over 15 år at de var utsatt for tyveri eller skadeverk i løpet av det siste året. Vi vet fra tidligere undersøkelser at de fleste går til politiet når de har blitt utsatt for tyveri. Kriminalstatistikk basert på politiets register er derfor velegnet til å beskrive hvilke tyverier befolkningen faktisk blir utsatt for. Som for de fleste typer forbrytelser har det siden 1980 vært en jevn økning i antallet tyverier etterforsket av politiet. I løpet av de ti siste årene har det imidlertid også vært positive trekk ved utviklingen, da det anmeldes stadig færre grove tyverier. Det er spesielt de private husstandene som langt sjeldnere får besøk av tyver. I løpet av årene fra 1991 til og med 2001 er antallet grove tyverier fra boliger og hytter blitt halvert. Om våre eiendeler er blitt tryggere i de private hjem, er vi i større grad utsatt for tyverier når vi beveger oss ute i de offentlige rom. Det stjeles imidlertid oftest fra våre biler. I løpet av de siste ti årene er det blitt noe færre tyverier fra og av biler, men fremdeles anmeldes nesten 50 000 slike forbrytelser hvert år.

Mer narkotika - spesielt blant ungdom

Den mest markante endringen i kriminalitetsbildet de siste 20 årene er utviklingen i antall narkotikaforbrytelser som etterforskes av politiet. Sett i forhold til innbyggertallet etterforsket politiet mer enn 19 ganger så mange narkotikaforbrytelser i 2001 som i 1980. I løpet av 2001 ble det anmeldt en narkotikaforbrytelse per hundre innbyggere i Norge. Mer enn 90 prosent av alle anmeldte narkotikaforbrytelser anmeldes av politiet selv, og store deler av den enorme økningen i anmeldte narkotikaforbrytelser kan tilskrives en økt satsing fra politiets side. Det er imidlertid også grunn til å tro at en betydelig del av økningen har sammenheng med en faktisk økning i befolkningens befatning med ulovlige rusmidler. Spørreundersøkelser fra Statens institutt for rusmiddelforskning viser at det er langt flere ungdommer som har brukt amfetamin og ecstasy i 2000 enn det som var tilfellet på begynnelsen av 1990-tallet. Antallet narkotikadødsfall er tredoblet, og det er anslått at antall heroinmisbrukere er fordoblet i løpet av 1990-tallet. I løpet av 2001 ble nesten 11 000 forskjellige personer tatt av politiet for en eller flere narkotikaforbrytelser. Dette er mer enn en tredobling siden 1990.

Hvor mange av de anmeldte lovbruddene politiet oppklarer, varierer mye etter hvilken type lovbrudd som er anmeldt. For eksempel hadde politiet i 2001 kun funnet ut hvem som hadde begått 12 prosent av de anmeldte tyveriene, mens bruk av narkotika ble oppklart i hele 95 prosent av de anmeldte tilfellene. Etterforskningsstatistikken, med oversikt over hvem som er gjerningspersoner, er derfor i stor grad avhengig av hva som anmeldes og hva politiet bruker sine ressurser til. Først og fremst på grunn av den store økningen i narkotikaforbrytelser, er antallet gjerningspersoner nesten tredoblet de siste 15 årene.

Kriminaliteten blant ungdom øker, og endrer karakter

Ungdom, og da spesielt unge menn, har alltid vært overrepresentert i kriminalstatistikken. Midt på 1980-tallet var nesten halvparten av alle siktede under 21 år. Antallet ungdommer som ble tatt var imidlertid stabilt fra slutten av 1980-tallet og frem til midten av 1990-tallet, og de under 21 år utgjorde mindre enn en tredjedel av alle siktede for forbrytelser i 1997. I løpet av de siste fire årene har imidlertid denne generelle trenden snudd, og i 2001 ble mer enn 6 prosent av mennene i aldersgruppen 18-20 år tatt av politiet etter å ha begått en eller flere forbrytelser. Tidligere var det slik at de aller fleste ungdommene som ble tatt av politiet, ble tatt for tyverier. En betydelig andel ungdommer blir også i dag tatt for tyveri, men ut fra politiets register ser det ikke ut til at dagens ungdom stjeler mer enn ungdom gjorde før. I dag er det like mange ungdommer som blir tatt for befatning med narkotika. I løpet av de fire siste årene er antallet unge tatt for narkotika steget med 72 prosent, og de under 21 år utgjør nå halvparten av de siktede for bruk av narkotika. I løpet av 2001 ble 1,5 prosent av alle 18-20-åringer tatt av politiet for å ha hatt befatning med narkotika.

Utviklingen de siste 10-20 årene viser med andre ord at bruk av narkotika, og de levekårsproblemer som kan følge av dette, er voksende i den norske befolkningen. Barn og unge har også tidligere vært sentrale i denne utviklingen, men kriminalstatistikken og andre kilder fra de aller siste årene viser at befatning med narkotika øker mest blant ungdom. Dagens ungdom ser med andre ord ut til å stå overfor en rusproblematikk som skiller seg noe fra den rusproblematikken som ungdom for kun få år siden sto overfor.

1 Da denne artikkelen ble skrevet forelå det ikke tall for giftermål og skilsmisser i 2001 og heller ikke tall for innvandrerbefolkningen per 1. januar 2002.

Tabeller:

• Tabell 1 Befolkning
• Tabell 2 Helse
• Tabell 3 Omsorg
• Tabell 4 Utdanning
• Tabell 5 Arbeid
• Tabell 6 Inntekt
• Tabell 7 Sosial trygghet
• Tabell 8 Boforhold
• Tabell 9 Sosial deltaking
• Tabell 10 Fritid og kultur
• Tabell 11 Kriminalitet