Hvor lenge vil det gode arbeidsmarkedet vare?

Sysselsettingen er høy og arbeidsledigheten er lav, men svakt økende. Like fullt ligger vi svært godt an når vestlige land skal kappes om hvem som har lavest ledighet. Mangelen på ledige hender i visse bransjer og geografiske områder er et hyppigere tema i offentlig debatt enn ledigheten. Det er særlig blant kvinner at sysselsettingen har økt, og mange har økt sin arbeidstid betydelig. Innføringen av kontantstøtten har nok holdt noen flere kvinner noe lenger hjemme med små barn, men utviklingen i småbarnsmødrenes yrkesaktivitet har ikke blitt reversert slik noen ventet.

Ungdom, og særlig den kvinnelige delen av denne aldersgruppen, tar i stadig større grad høyere utdanning. Dette bidrar sakte, men sikkert til at hele befolkningens utdanningsnivå øker. En negativ indikator i dagens bilde er økningen i antallet og andelen uførepensjonister siden midten av 1990-tallet. Parallelt har vi hatt en økning i antall avtalepensjonister blant dem over 62 år. Dette er sannsynligvis indikatorer blant annet på et arbeidsliv med et økende tempo, en beskrivelse som også går igjen i våre arbeidsmiljøundersøkelser. Det økende utdanningsnivået i yrkesbefolkningen kan imidlertid føre til at denne utviklingen om noen år vil dempes: Erfaringsmessig ønsker høyt utdannede mennesker å holde seg yrkesaktive lenger, og de har en jobbsituasjon som lettere kan tilpasses mindre funksjonshemninger.

Levealderen fortsetter å stige, særlig for menn. Dødeligheten er synkende. Norske kvinner har en av de høyeste fruktbarhetsratene i Europa: Et tegn på gode støtteordninger for familier som vil kombinere yrkesaktivitet og omsorg for barn, men også en indikasjon på tro på fremtiden.

Inntektene har forbedret seg markert gjennom 1990-tallet, og særlig i siste halvdelen av tiåret. Forbruket har samtidig endret karakter: Matutgiftene utgjør en synkende andel av de totale utgiftene, mens transport (les kjøp og bruk av bil) og bolig betyr mer. Velstanden manifesterer seg for mange i gode, moderne boliger med god plass. I sum ser vi et bilde der en rekke indikatorer blir positivt påvirket av de underliggende positive tendensene som har vært i norsk økonomi relativt lenge. Skjer det negative endringer her, vil vi gradvis få en tilsvarende endring i en rekke av våre indikatorer.

Med økende inntekter har vi også sett en økende inntektsulikhet, selv om dette har flatet noe ut de aller siste årene. Den økte ulikheten i fordelingen av formue mellom fattig og rik har imidlertid ikke vist tegn til utflating.

Det er flere skår i gleden: Flere og flere av oss rapporterer å ha flere og flere sykdommer. Særlig muskel- og skjelettlidelser har blitt en "folkesykdom". Norge er ikke del i den klare nedgangen i andelen røykere som man ser i en del andre vestlige land, alkoholforbruket har økt i de gode tidene, og ungdommen bruker oftere illegale rusmidler. De gode tidene manifesterer seg i betydelige økninger i biltrafikken. Dette gir en forholdsvis svakt redusert forurensing fra denne virksomheten, til tross for at bilene er blitt mind-re forurensende.

Den registrerte kriminaliteten har også økt i de siste fem årene, slik den har gjort i nesten hele etterkrigstiden. I de siste årene er økningen i grove ran kanskje mest alarmerende. Viktig er det å merke seg at mye av kriminalitetsøkningen etter all sannsynlighet kan føres tilbake til økende ressurser hos politiet, særlig gjelder dette den markerte økningen i narkotikalovbrudd. Motsatt har det skjedd en klar nedgang i antallet grove tyverier i siste halvdel av 1990-årene.

Befolkningsutviklingen

Det er vanligvis ikke store sprang i befolkningsutviklingen fra ett år til det neste. Faktorer som påvirker fruktbarhet og dødelighet har med grunnleggende forhold i samfunnet å gjøre og endres langsomt. Det store flertallet av dem som bor i landet ved ett årsskifte, bor her også ved det neste - med ett år høyere alder. Å snu befolkningsutviklingen er som å snu en supertanker, det tar lang tid fra en impuls for endring gis til vi ser at kursen er forandret. I løpet av 2000 døde om lag 1 prosent av befolkningen, og 0,5 prosent flyttet ut. Av dem som bodde i landet ved utgangen av 2000, var 1,3 prosent født i løpet av året og 0,8 prosent hadde flyttet inn.

Økende befolkning ...

Ved utgangen av 2000 hadde Norge 4 503 436 innbyggere. Folketallet hadde økt med litt under 25 000 personer i løpet av året. Veksten var betydelig mindre enn i de to foregående år. Sammenlignet med 1999 var det om lag 4 000 færre som flyttet til landet og 4 000 flere som flyttet fra landet, slik at nettoinnvandringen ble nesten halvert, fra 18 999 til 10 500. Tallet på fødte og døde var omtrent som året før.

Befolkningstilveksten på 0,57 prosent i 2000 var litt svakere enn i 1998 og 1999, men omtrent på nivået for 1990-tallet. Den høye tilveksten etter 1990 skyldes både stor naturlig tilvekst og høy nettoinnvandring fra utlandet. Tilveksten i 2000 var noenlunde likt fordelt mellom fødselsoverskudd (6/10) og innvandringsoverskudd (4/10).

... og stabil fruktbarhet

Samlet fruktbarhetstall (SFT) i 2000 var 1,85, omtrent det samme som i 1999. Fruktbarhetsnivået har vært stabilt på 1,8-1,9 barn per kvinne siden 1988. Samlet fruktbarhetstall betegner det gjennomsnittlige barnetall en kvinne vil ha fått ved slutten av sin fødedyktige periode, dersom hun gjennomlever hele denne perioden med de gitte aldersspesifikke fødsels-rater. Nedgangen i fruktbarhet for kvinner som er yngre enn 30 år har fortsatt slik at fødealderen er blitt stadig høyere. I 2000 var gjennomsnittsalderen 27,3 år ved første fødsel, som er 1,8 år høyere enn i 1990.

Siden tidlig på 1960-tallet har en stadig økende andel av fødslene skjedd utenfor ekteskap (49,6 prosent i 2000). Vi antar at om lag fire femtedeler av barn født utenfor ekteskap hadde foreldre som lever i samboerskap, mens en femtedel var barn født av enslige mødre.

Tegn til oppgang i giftermålshyppigheten

Antall inngåtte ekteskap har økt fra begynnelsen av 1990-tallet. I 1999 ble det inngått nesten 25 000 ekteskap der en eller begge partnerne var bosatt i Norge, nesten 30 prosent over det laveste tallet vi har registrert (1992) og det høyeste tallet siden 1976. Giftermålsraten har fortsatt å falle for yngre kvinner og menn, det vil si under 30-35 år, mens den har økt noe for eldre personer. Gjennomsnittsalderen ved vigselen økte på hele 1990-tallet, fra 31,2 år i 1990 til 34,8 år i 1999. Den økte litt mer for menn enn for kvinner og mer for tidligere gifte enn for førstegangs gifte.

I 1999 ble det registrert 144 nye partnerskap, det høyeste tallet siden partnerskap ble innført i 1994. Andel av partnerskapene inngått mellom kvinner har økt fra 35 prosent i 1994 til 43 prosent i 1999.

Tallet på samboere og aleneboere øker

Flere og flere velger å leve i samboerforhold uten å inngå formelt ekteskap, men oppgangen i ugift samliv er ikke stor nok til å kompensere for hele nedgangen i giftermålshyppigheten. I 2000 var det om lag 250 000 samboerpar i Norge, hvorav litt mer enn hvert tredje par hadde felles barn. Det er imidlertid fortsatt bare i de yngste aldersgruppene (under 30 år) at samboerskap er mer utbredt enn ekteskap.

Det årlige antall skilsmisser har vært i kontinuerlig vekst gjennom det meste av vårt århundre, men siden begynnelsen av 1990-tallet har det sunket svakt. I 1999 ble det registrert 9 124 skilsmisser, mot 10 805 i 1994. Om vi legger skilsmissemønsteret fra 1999 til grunn, vil 42 prosent av alle ekteskapene inngått dette året ende med skilsmisse. Dette er en liten nedgang fra toppen på 47 prosent i 1994.

Andelen som lever alene øker både blant yngre og middelaldrende. Brutte samboerskap og skilsmisser bidrar til denne utviklingen.

Økende mobilitet

Under lavkonjunkturen i 1988-1992 sank antallet innenlandske flyttinger med nesten 15 prosent, men siden 1992 har det økt jevnt, trolig som en følge av at etterspørselen etter arbeidskraft har vært sterk i flere år. Til sammen var det 201 000 flyttinger mellom kommuner i 2000. Dette er 9 400 flere enn i 1999, og det høyeste tallet registrert noen gang for et normalt år. 4,5 prosent av befolkningen flyttet over en kommunegrense i år 2000. Dette er den høyeste mobiliteten siden 1977 for befolkningen under ett. Menn har flyttet mer enn kvinner siden 1987, og mennene har også hatt den største mobilitetsøkningen de siste årene.

Med Oslo som unntak hadde alle fylkene på Østlandet samt Agderfylkene nettoinnflytting fra resten av landet i 2000. For første gang på flere år var det dessuten en liten nettoutflytting fra Oslo og Akershus til resten av landet. I resten av landet bortsett fra Sør-Trøndelag var det innenlandsk flyttetap. Nordland, Troms og Finnmark hadde en nettoutflytting til resten av landet på nesten 4 000 personer, en økning på 800 personer fra 1999. Det er bare i de verste utflyttingsårene (1985-1986 og 1995-1998) at nettoutflyttingen har vært større. Oppland, som i mange år har hatt flyttetap til resten av landet, hadde i 2000 netto flyttegevinst. For Oslo ble det regist-rert en nettoutflytting til resten av landet for tredje år på rad i 2000, spesielt til Akershus (med over 4 000). Det er vanskelig å få bolig i Oslo og stadig mer av hovedstadsområdets vekst skjer i kommuner og fylker i nærheten av Oslo.

Folketallet i Nord-Norge vokste svakt i 2000, i motsetning til i de to foregående årene. Folketallet økte mest i Østfold, Vestfold og Akershus, med over 1 prosent per år.

Antall utenlandske statsborgere øker igjen

Variasjonen i befolkningstilveksten de siste årene skyldes særlig endringer i flyttingene til og fra utlandet. For nordmenn og andre vesteuropeere har flyttingene sammenheng med arbeidsmarkedet hos oss og i nabolandene, mens det for øvrige lands statsborgere særlig er politiske forhold i hjemlandet og hvordan vår innvandringspolitikk praktiseres, som er avgjørende.

Nettoinnvandringen fra utlandet var 9 700 personer i 2000, hele 9 300 færre enn i toppåret 1999. Utvandringsoverskuddet av norske statsborgere var på -3 166, som er det høyeste siden 1990. Innflyttingsoverskuddet fra land i den tredje verden fortsatte å øke og kom opp i rundt 10 000, det vil si på det høye nivået i 1987-1988.

Det ble innvilget 9 500 norske statsborgerskap i 2000, vel 1 500 flere enn året før. Oppgangen skyldes særlig at mange bosniere fikk norsk statsborgerskap og at pakistanere igjen kom opp på nivået i 1995-1998. Bare i pe-rioden 1995-1997 var det flere tildelinger, rundt 12 000 i gjennomsnitt. De mange tildelingene til bosniere har sammenheng med at det i 2000 var mange som oppnådde sju års botid i Norge, og dermed kunne søke om norsk statsborgerskap.

Ved inngangen til 2001 var det 184 000 utenlandske statsborgere i Norge, en økning på 6 000 i 2000. Utenlandske statsborgere utgjorde 4,1 prosent av folketallet, som er litt høyere enn i de foregående årene.

Flere av de aller eldste og flere skolebarn

Aldersstrukturen i befolkningen endrer seg langsomt. I 2000 var det en liten nedgang i antall førskolebarn, mens tallet på skolebarn (alder 6-19 år) økte med 9 000. Den største nedgangen skjedde blant unge voksne, 20-29 år, som det ble 10 000 færre av i 2000. Den største oppgangen hadde vi i aldersgruppen 54-64 år, som økte med 28 000. Denne gruppen vil om noen år føre til en betydelig vekst i tallet på pensjonister. I 2000 sank antallet personer over 66 år med nesten 4 000, men antallet 80 år og over økte med nesten 7 000. En tilsvarende utvikling forventes i de nærmeste årene, det vil si at antallet pensjonister ikke endres nevneverdig, men at det blir flere av de aller eldste.

Helse

Dødeligheten går fortsatt ned

I løpet av de siste ti årene har forventet levealder økt med 2,5 år for menn og 1,6 år for kvinner. Forventet levealder er et estimat for hvor lenge et nyfødt barn kan forventes å leve, gitt de aldersspesifikke dødelighetsratene som gjelder i fødselsåret. En gutt som ble født i 2000 forventes å bli 76,0 år gammel, mens en jente forventes å leve til hun er 81,4 år i gjennomsnitt. Økningen i levealder har sammenheng med blant annet lavere spedbarnsdødelighet og lavere hjerte- og kardødelighet blant eldre.

Etter en nokså stabil spedbarnsdødelighet på 1980-tallet (i gjennomsnitt 8,1 dødsfall per 1 000 levendefødte), ble spedbarnsdødeligheten betydelig redusert på 1990-tallet. I 2000 var spedbarnsdødeligheten 3,8 per 1 000 levendefødte, under halvparten av gjennomsnittet i 1980-årene. Dødeligheten i alle aldersgruppene under 65 år har gått ned. Nedgangen har vært særlig markert etter 1987. I løpet av 1990-årene er dødeligheten blant menn i aldersgruppen 1-64 år redusert med 22 prosent og dødeligheten blant kvinner redusert med 11 prosent.

I 1998 ble det registrert 548 dødsfall som følge av selvmord, 399 menn og 149 kvinner. Antall selvmord har gått ned på hele 1990-tallet, men har de siste tre-fire årene stabilisert seg. Blant unge menn under 25 år har det vært en gradvis nedgang i antallet selvmord fra 96 i 1988 til 72 i 1998. I løpet av 1990-årene har det vært en markert økning i dødsfall som følge av opiater (hovedsakelig heroin og morfin). I 1998 var det 243 dødsfall, mens det i 1989 var 35. De fleste av disse dødsfallene har skjedd blant menn i alderen 30-35 år.

Livsstilssykdommene brer om seg

Folks vurderinger av egen helse har endret seg lite de siste ti årene. Til tross for at flere lever med kronisk sykdom enn tidligere, har andelen som anser egen helse som dårlig holdt seg stabil rundt 7 prosent siden midten av 1980-tallet. I 1998 hadde en av åtte eller 12 prosent en lidelse som påvirker hver-dagen i høy grad. Om lag to tredjedeler av dem som har store vansker i dagliglivet på grunn av helseproblemer er 45 år eller eldre. Helseplager som smerter, hodepine, migrene, slapphet og søvnproblemer har stor utbredelse i befolkningen. Noe over halvparten av den voksne befolkningen hadde tilbakevendende helseplager i 1998.

En fjerdedel av eldre 67-79 år og halvparten av eldre over 80 år har store vansker med å bevege seg, selv over korte avstander, og 17 prosent av eldre er avhengig av hjelpemidler for å komme seg rundt. Sammenlignet med eldres rørlighet på midten av 1970-tallet er dagens eldre atskillig sprekere. Særlig har det vært en positiv utvikling i den siste tiårsperioden.

I 1998 hadde én av fire voksne 16 år og over en sykdom eller lidelse i muskler eller skjelett, knapt én av fem hadde åndedrettsrelaterte lidelser, mens vel én av syv hadde hjerte- og karsykdom.

Forekomsten av hjerte- og karsykdommer blant eldre menn har vært jevnt økende, mens det blant eldre kvinner har vært en stabilt høy forekomst siden 1975. Antall innleggelser ved somatiske sykehus på grunn av hjerte- og karlidelser (hjertesvikt, hjerneslag mv.) har økt på hele 1990-tallet. I 2000 utgjorde hjerte- og karsykdom 15 prosent av alle heldøgnsopphold tilsvarende drøyt 100 000. Dette er en økning på 20 prosent fra 1992 til 2000. Antall nye tilfeller av kreft (jf. Kreftregisteret) har økt med 11 prosent i samme periode, justert for befolkningens alderssammensetning. I 1997 ble det registrert 21 000 nye tilfeller (jf. Kreftregisteret). Kreft i blærehalskjertelen (prostata) er den hyppigste kreftformen blant menn, og brystkreft er den hyppigste kreftsykdommen blant kvinner. De vanligste kreftformene som øker mest, og som rammer både menn og kvinner, er tykktarms- og endetarmskreft, samt lungekreft. Kreft er årsak til 11 prosent av alle heldøgnsopphold ved norske sykehus, og det har vært en økning på 6 prosent fra 1992 til 2000. Livsstil, samt en økende andel eldre i befolkningen er viktige forklaringer på utviklingen.

Tallmessig er muskel- og skjelettlidelser den viktigste årsaken til sykelighet og funksjonshemning. En av fire nordmenn hadde en slik sykdom i 1998. Muskel- og skjelettlidelser hadde stor utbredelse i 1998 sammenlignet med nivået på midten av 1980-tallet, særlig blant unge og blant kvinner over 45 år. Det har også vært en økning i luftveisplager i befolkningen. I 1998 hadde om lag 18 prosent en slik lidelse. Det har vært flere sykehusinnleggelser på grunn av lidelser i åndedrettet på 1990-tallet. I 2000 var sykdommer i åndedrettsorganene årsak til 9 prosent av alle heldøgnsopphold ved norske sykehus og årsak til 29 prosent flere innleggelser i 2000 sammenlignet med 1992.

Flere av-og-til-røykere

Bruk av alkohol, tobakk og andre rusmidler øker faren for helserelaterte problemer. Knapt en tredjedel av den voksne befolkningen var dagligrøykere i 2000. På begynnelsen av 1970-tallet røykte over halvparten av mennene, mot om lag 31 prosent i 2000. Blant kvinner har andelen dagligrøykere ligget konstant i overkant av 30 prosent. Det er høyest andel dagligrøykere i de nordligste fylkene og lavest i Oslo/Akershus. Dagligrøykerne røyker 91 sigaretter per uke i gjennomsnitt. Om lag 28 prosent av ungdom mellom 16 og 24 år røyker daglig, og det er en like høy andel jenter og en litt høyere andel gutter enn tidlig på 1990-tallet. Andelen ungdom som sier de røyker av og til har økt betraktelig i samme periode; fra rundt 10 prosent i 1989 til 18 prosent i 1999.

Mer vin og mindre brennevin

Det registrerte alkoholforbruket målt i antall alkoholliter gikk kraftig ned i begynnelsen av 1980-årene. Etter en svak økning frem til 1987, viste alkoholforbruket en synkende tendens frem til 1993. Fra 1993 til 2000 er det igjen registrert en økning i forbruket. Brennevinskonsumet (målt i alkoholliter) er nærmest halvert, mens vinforbruket er mer enn fordoblet siden 1981. Ølforbruket har vært tilnærmet stabilt i samme periode. Det regist-rerte alkoholforbruket omfatter ikke alkohol som går utenom legale innenlandske omsetningskanaler.

Jevnt økende rusmiddelbruk blant ungdom

En andel på 6 prosent av befolkningen 16 år og over har drukket så mye alkohol at de følte seg beruset en gang i uken eller oftere i løpet av 1998, mot 4 prosent i 1985. I løpet av en 10-15-årsperiode har alkoholkonsumet blant unge økt betraktelig, særlig blant unge jenter. I 1985 drakk 2 prosent av jentene i alderen 16-24 år mye alkohol ofte, mens 10 prosent gjorde det i 1998.

Andelen unge som har prøvd ulike narkotiske stoffer har vært økende på hele 1990-tallet. I 1999 hadde nær 18 prosent av ungdom i alderen 15-20 år prøvd cannabis, 4 prosent amfetamin, mens en andel på 2 prosent har prøvd LSD, ecstasy eller heroin.

Finnmark har høyest abortrate

Tendensen til økning i aborttallene fra 1983 til 1989 ble snudd til en markert reduksjon på begynnelsen av 1990-tallet. Etter 1996 har nedgangen flatet ut. I 1996 var antallet aborter per 1 000 kvinner i alderen 15-49 år 13,4 og i 2000 var det 13,7. Oslo har hatt de høyeste aborttallene, regnet per 1 000 kvinner, gjennom hele 1980-tallet og et stykke inn på 1990-tallet. Etter 1997 har Finnmark hatt flest aborter per 1 000 kvinner i alderen 15-49 år (20,2 aborter per 1 000 kvinner i 2000). Kvinner i 20-årene har størst aborthyppighet. I aldersgruppen 20-24 år var det 28 svangerskapsavbrudd per 1 000 kvinner. Denne raten har vært økende gjennom siste halvdel av 1990-tallet og er nå på nivå med abortraten ved inngangen til 1990-årene.

Norske sykehus: Mer personell, økt kompetanse

I perioden 1990-2000 har det vært betydelig vekst i antall årsverk og styrking av kompetansen ved somatiske sykehus. Høyt utdannet personell (med universitets- eller høgskoleutdanning) har hatt den største veksten i årsverk. Det har vært en gjennomsnittlig årlig vekst i årsverk på 5,5 prosent blant leger og 4,3 prosent blant sykepleiere de siste ti årene. Også andre personellgrupper ved sykehusene, som bioingeniører, radiografer, fysioterapeuter og ergoterapeuter, har vokst. Til tross for mangel på pleiepersonell har årsverkene blant hjelpepleiere gått ned med 2,2 prosent i gjennomsnitt per år i samme periode. Denne gruppen hadde også en sterk nedgang på 1980-tallet. Også innenfor psykiatrien har personellinnsatsen vært økende. Siden 1990 har det vært en vekst i personellårsverk tilsvarende en gjennomsnittlig vekst på nærmere 1 prosent per år innenfor voksenpsykiatrien og 6 prosent innenfor barne- og ungdomspsykiatrien.

I perioden 1990-2000 ble antallet døgnplasser i psykiatriske institusjoner redusert med 24 prosent, fra vel 8 000 til nesten 6 100. Samtidig økte tallet på polikliniske konsultasjoner. Reduksjonen i døgnplasser har primært vært ved voksenpsykiatriske institusjoner der nesten hver fjerde døgnplass er lagt ned. Ved barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner har tallet på plasser økt fra 266 i 1990 til 310 i 2000, en økning på 17 prosent. Ved psykiatriske institusjoner og frittstående poliklinikker var det i 2000 gjennomført nærmere 700 000 polikliniske konsultasjoner, en økning på 76 prosent siden 1990. Knapt en tredjedel av de polikliniske konsultasjonene i 2000 gjaldt barn og unge i alderen 0-17 år.

Omsorg

Barnehagedekningen øker

Mens barnehagedekningen var på knapt 30 prosent i 1990, var den steget til vel 52 prosent i 2000 for aldersgruppen 0-5 år. Dekningsgraden reflekterer andel barn i barnehage med pedagogisk tilbud i prosent av alle barn i en bestemt aldersgruppe. Antall barnehageplasser økte fra vel 130 000 til knapt 190 000. Hvis barn i åpen barnehage tas med, øker dekningsgraden til 54 prosent. Eldre barn (3-5 år) har høyere dekningsgrad enn yngre (1-2 år). 78 prosent av barn i alderen 3-5 år og 37 prosent av barn i alderen 1-2 år hadde barnehageplass i 2000. Om lag 40 prosent av alle barn med barnehageplass hadde plass i privat barnehage i 2000 (omfatter ikke åpen barnehage).

Knapt to tredjedeler (63 prosent) av barnehageplassene på landsbasis er heldagsplasser, det vil si med avtalt oppholdstid på 33 timer eller mer per uke. Fra 1999 har antall heldagsplasser økt med om lag 2 000 plasser til 120 200. Nesten 69 prosent av barnehagebarna i alderen 1-2 år har heldagsplass, mens 58 prosent av 3-5-åringene har det samme.

Fra og med august 1998 innførte Stortinget kontantstøtteordningen for barn som er 1 til 2 år, og fra januar 1999 for barn som er 2 til 3 år. Full kontantstøtte ytes dersom barnet ikke går i barnehage med statstilskudd. 82 prosent av barna i kontantstøttealder mottok kontantstøtte i 1999 (RTV). For 1-åringene ser det ut til at flere familier velger tilsynsordninger som gir rett til kontantstøtte. Fra 1998 til 1999 har andelen som bruker dagmamma/praktikant som hovedtilsynsordning for 1-åringen økt fra 12 til 17 prosent. I samme periode har det vært en økning i andelen som passer 1-åringen selv, fra 48 til 55 prosent. Etter reformen har imidlertid andelen 2-åringer i barnehage økt fra 31 til 39 prosent (fra 1998 til 1999).

Vel 116 000 barn hadde plass i skolefritidsordninger (SFO) høsten 1999. Dette er mer enn en firedobling siden 1991. Nesten 50 prosent av barna i første til fjerde klasse hadde plass i skolefritidsordning i 1999. Førsteklassingene hadde størst dekning med nesten 60 prosent, mens i fjerde klasse hadde hvert fjerde barn plass.

Pleie- og omsorgssektoren: Stadig flere årsverk

Årsverksinnsatsen i pleie- og omsorgssektoren har vært økende de siste 15 årene, også i forhold til økningen i antallet eldre. Antall årsverk økte med 34 prosent fra 1992 til 2000. I 2000 var det stillinger tilsvarende 89 200 årsverk i pleie- og omsorgstjenestene, eller om lag 0,44 årsverk per bruker (foreløpige tall).

Betydelig økning i tilbudet av pleie- og omsorgsboliger

Årsverksinnsatsen øker samtidig som det totale antallet institusjonsplasser for eldre går ned. Dette har sammenheng med at plassene som opprettholdes er de mest ressurskrevende. Tallet på sykehjemsplasser stiger, mens plasser i aldershjem legges ned. I 1991 var 69 prosent av institusjonsplassene sykehjemsplasser, mens det i 2000 var 84 prosent sykehjemsplasser.

Tilbudet av boliger til pleie- og omsorgsformål har økt betydelig i andre halvdel av 1990-tallet, fra om lag 28 700 i 1994 til 46 400 boligenheter i 2000. Ved utgangen av 2000 bodde 45 500 personer i en bolig som kommunene disponerer til pleie- og omsorgsformål. Nær 30 prosent av beboerne er under 67 år, mens 43 prosent er over 80 år.

Flere mottar tjenester hjemme

Det totale antallet brukere av hjemmetjenester har økt på hele 1990-tallet. I overkant av 159 500 personer fikk hjelp fra hjemmetjenestene ved utgangen av 2000. I siste halvdel av 1990-tallet har andelen av brukerne som kun mottar sykepleietjenester økt, mens andelen som kun mottar praktisk hjelp i hjemmet har gått noe ned. I 2000 mottok to tredjedeler av brukerne enten bare praktisk hjelp eller praktisk hjelp og hjemmesykepleie, mens en fjerdedel av brukerne kun mottok sykepleietjenester. Om lag 4 prosent av brukerne tilsvarende 6 000 personer mottok tjenester fra hjemmehjelp eller hjemmesykepleie mer enn 35,5 timer per uke. Knapt en av fire brukere av hjemmetjenestene er personer under 67 år med funksjonshemning. Over tid er det de unge brukerne som har økt mest i antall. Knapt halvparten av brukerne er 80 år og eldre.

Nær 6 300 personer fikk omsorgslønn fra kommunen for å gi hjelp til pleietrengende barn, foreldre eller nære slektninger i 2000. Tallet på mottakere av omsorgslønn er mer enn fordoblet siden 1994.

Utdanning

Stadig økende antall personer under utdanning

I 1999 var det registrert nær 1 million personer under utdanning i Norge. De siste årene har det vært en jevn økning i antall personer under utdanning, og fra 1998 til 1999 var økningen på nærmere 14 000. I dag er det flere personer enn noensinne som tar høyere utdanning. Fra 1995 har andelen innbyggere 16 år og eldre som har fullført utdanning på universitets- og høgskolenivå stadig økt. Samtidig er det stadig færre som bare har grunnskoleutdanning.

Reformer og utviklinger i utdanningssektoren

Med Reform 97 ble den obligatoriske grunnskolen tiårig, med skolestart for 6-åringer fra og med skoleåret 1997. Dette førte til en dramatisk økning i elevtallet fra 1996 til 1997 med over 70 000. Siden 1997 har elevtallet i grunnskolen økt med om lag 10 000 hvert år, og i 1999 var det over 580 000 elever i grunnskolen. Denne økningen skyldes større barnekull, men også innvandring. Fremskrivinger av befolkningsmengden mellom 6 og 15 år viser at vi også i de kommende årene vil få en økning i antall elever i grunnskolen. Fremskrivinger etter middels nasjonal vekst peker mot at det kan bli om lag 610 000 elever i grunnskolen i 2010.

Ungdom mellom 16-19 år har med Reform 94 fått lovfestet individuell rett til minimum tre års videregående opplæring. Opplæringen skal føre frem til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller såkalt dokumentert kompetanse. I 1999 var nærmere 91 prosent av all ungdom i denne aldersgruppen i videregående utdanning. Andelen har vært stabil de siste årene, og en kan dermed si at vi nær sagt har en "obligatorisk" videregående opplæring i Norge. Samtidig har det vært en nedgang i tallet på elever i videregående skoler og lærlingtallet. I 1999 var totaltallet på elever i videregående utdanning 223 000, noe som var en nedgang på 7 000 personer fra 19981. Nedgangen skyldes i hovedsak reduksjon i størrelsene på årskullene, siden andelen ungdom i videregående opplæring er relativt stabil.

Fra og med skoleåret 2000/01 har voksne elever fått lovfestet individuell rett til videregående opplæring. Dette kan trolig bidra til å øke tallet på elever og lærlinger i årene fremover.

Stadig flere studenter i høyere utdanning ...

I høyere utdanning var det en økning på nærmere 7 500 studenter, eller drøyt 4 prosent, fra 1998 til 1999. Dette er den største veksten i antall studenter siden 1995. 1999 var også et toppår når det gjelder andel studenter i befolkningen mellom 19 og 29 år. I aldersgruppen 19-24 år var 23,1 prosent av mennene og 32,9 prosent av kvinnene studenter. I aldersgruppen 25-29 år er studentandelen noe lavere med henholdsvis 12,8 prosent for menn og 15,1 prosent for kvinner. I begge aldersgruppene er dette den høyeste studentandelen som noen gang er registrert. Det er for øvrig grunn til å anta at den såkalte kompetansereformen vil bidra til å øke studenttallet ytterligere i årene fremover, blant annet. fordi denne vil bidra til at flere oppnår studiekompetanse på grunnlag av såkalt dokumentert realkompetanse.

... men svak nedgang blant studenter med utenlandsk landbakgrunn

For studenter med utenlandsk landbakgrunn har det imidlertid vært en nedgang i andel studenter i aldersgruppen 19-24 år fra 1997 til 1999. I 1999 var studentandelen i aldersgruppen 19-24 år 18,3 prosent for mennene og 20,9 prosent for kvinnene. To år tidligere var andelen i denne aldersgruppen henholdsvis 19,6 prosent for mennene og 21,7 prosent for kvinnene. Nedgangen er størst for mennene, på over 6 prosent. Forskjellen i studenthyppighet for de med norsk og utenlandsk bakgrunn har altså økte de siste to årene. Forskjellen mellom andelen menn og kvinner i utdanning for utenlandsfødte har holdt seg forholdsvis stabil de siste årene.

Stadig økende kvinnedominans i høyere utdanning

Det er klart flere kvinner i høyere utdanning, og det er også blant kvinnene en kan se den største økningen. Andelen kvinner 19-24 år er i 1999 nærmere 32,9 prosent, en økning fra 32,1 prosent fra året før. For mennene var andelen 23,1 prosent i 1999 og 22,6 prosent i 1998. Dermed er studentandelen over 42 prosent høyere for kvinnene enn for mennene i aldersgruppen 19-24 år. For utenlandsfødte i samme aldersgruppe er det, som tidligere nevnt, langt mindre forskjeller mellom menn og kvinner som er i høyere utdanning.

I aldersgruppen 25-29 år er fordelingen mellom menn og kvinner jevnere, selv om det også i denne aldersgruppen er størst andel kvinner i høyere utdanning. I 1999 var andelen 15,1 prosent for kvinnene, 14 prosent året før. Tilsvarende tall for mennene var henholdsvis 12,8 og 12,4 prosent. Kvinneandelen blant studentene øker altså stadig, og denne utviklingstendensen har blitt stadig mer markant de siste årene.

Kvinnene går også i større grad enn mennene direkte over fra videregående opplæring til universitet og høgskole. Andelen kvinner som fullførte videregående opplæring med studiekompetanse og var i høyere utdanning samme år, økte fra nærmere 28 prosent i 1989 til godt over 33 prosent i 1999. For mennene gikk utviklingen motsatt vei. I 1989 var andelen menn som fullførte videregående opplæring med studiekompetanse som var i høyere utdanning samme år på nærmere 31 prosent. I 1999 var andelen nede i 18 prosent.

Arbeid

Perioden fra begynnelsen av 1980-årene og frem til i dag er preget av sterke svingninger på arbeidsmarkedet, med et mer stabilt bilde i siste halvdel av 1990-årene. Tydeligst kan vi se dette i statistikken over endringer i arbeidsledighet. Men de vekslende konjunkturene i perioden har også medført store endringer i sysselsetting, arbeidstid og uførepensjonering.

Tre av fire voksne kvinner sysselsatt

Frem til 1984 var det samlede antall sysselsatte tilnærmet stabilt, mens det i perioden 1984-1987 økte med om lag 160 000 personer. Deretter sank sysselsettingen frem til 1993, da den lå på samme nivå som i 1985. Fra 1993 økte sysselsettingen igjen, for første gang på syv år, og veksttakten økte frem til 1997. Deretter er veksten blitt lavere, og har flatet ut de to siste årene.

Utviklingen har vært ulik for kvinner og menn (25-66 år) i perioden som helhet. En svak nedgang i andelen sysselsatte blant menn i årene 1980-1983 ble avløst av en fireårsperiode med stabil sysselsetting, hvoretter vi igjen fikk en periode med relativt kraftig nedgang. Fra 1993 til 1998 var det imidlertid en økning i sysselsettingen blant menn, og for første gang i perioden hadde de en sysselsettingsutvikling omtrent på linje med kvinner. Andelen sysselsatte menn i 1998 var likevel ikke kommet opp på samme nivå som i 1987, året før den kraftige nedgangen startet. Fra 1998 til 2000 har sysselsettingen gått noe ned for menn, fra 85,8 til 84,6 prosent. For kvinner var det imidlertid fortsatt en økning i sysselsettingen, og sysselsettingsnivået i 2000 var høyere enn noen gang før.

Perioden som helhet (1980-2000) kjennetegnes for øvrig av en sterk og relativt jevn sysselsettingsutvikling blant kvinner. Riktignok var vi vitne til en nedgangsperiode etter 1987 også for kvinner, men den var svakere og mer kortvarig enn for menn. Samlet har sysselsettingsutviklingen blant kvinner og menn fra 1980 og frem til 2000 resultert i at kjønnsforskjellen er sterkt redusert. Mens forskjellen i andelen sysselsatte kvinner og menn var på 28 prosentpoeng i 1980, var den i 2000 redusert til 8 prosentpoeng.

Økt likhet i arbeidstid mellom kvinner og menn

De sysselsatte mennene hadde i gjennomsnitt en noe kortere faktisk arbeidstid i 2000 enn i 1980. I første halvdel av 1980-tallet arbeidet sysselsatte menn ca. 41 timer per uke i gjennomsnitt. I årene 1985-1986, en periode da sysselsettingsnivået blant menn var høyt og stabilt, økte den faktiske arbeidstiden til henholdsvis 41,5 og 41,9 timer. I 1987 ble det innført en arbeidstidsreform som innebar en generell nedsettelse av den avtalte arbeidstiden til 37,5 timer, noe som bidro til at den faktiske arbeidstiden for menn sank fra 41,9 til 41 timer i gjennomsnitt per uke. På grunn av brudd i tidsserien er tallene før og etter 1988 ikke helt sammenlignbare. Vi ser imidlertid en klar tendens til nedgang i arbeidstiden for menn også fra slutten av 1980-årene og frem til i dag. I 2000 var den på 38,2 timer.

For kvinner har den faktiske arbeidstiden imidlertid økt siden 1980 og er i dag på 30,6 timer i gjennomsnitt per uke. Sysselsatte kvinner har i gjennomsnitt om lag 1,5 time lengre arbeidsuke i 2000 enn i 1980, med forbehold om noe usikkerhet på grunn av brudd i tidsserien. Forskjellen i arbeidstid mellom kvinner og menn er dermed blitt redusert med om lag 3,5 timer i perioden.

Småbarnsmødrenes yrkesdeltaking øker fortsatt

Den gruppen som fremfor noen har økt yrkesdeltakingen etter 1980, er mødre med små barn. For gifte og samboende kvinner med yngste barn under 3 år steg yrkesfrekvensen med 29 prosentpoeng (til 76 prosent). For dem med yngste barn i alderen 3-6 år steg yrkesfrekvensen nesten like mye (til 84 prosent). Også mødre med større barn økte sin yrkesaktivitet, men ikke på langt nær så markert som småbarnsmødrene. Mødrenes yrkesaktivitet øker likevel fortsatt med alderen på barna. Dessuten er ettbarnsmødre i større grad yrkesaktive enn flerbarnsmødre, særlig når yngstebarnet er under 3 år. Men også på dette punktet har det skjedd en betydelig tilnærming de senere årene.

Nedgangen i arbeidsledigheten har stoppet opp

Fra slutten av 1980-årene og frem til 1993 var vi vitne til en økning i arbeidsledigheten som var helt enestående i etterkrigstiden. Bortsett fra under lavkonjunkturen i 1983-1984, da arbeidsledigheten lå på ca. 3 prosent, har andelen arbeidsledige stort sett utgjort under 2 prosent av arbeidsstyrken. Arbeidsledigheten har tradisjonelt vært markert høyere for kvinner enn for menn. Da ledigheten steg på 1980-tallet, jevnet kjønnsforskjellene seg ut, og fra 1988 til 1995 var arbeidsledighet mer utbredt blant menn enn blant kvinner. I 1993, da ledigheten nådde sitt høyeste nivå, var 6,6 prosent av den mannlige og 5,2 prosent av den kvinnelige arbeidsstyrken arbeidsledig. Hovedårsaken til forskjellen mellom kvinner og menn er at det i første rekke var mannsdominerte næringer som ble rammet av lavkonjunkturene rundt 1983 og etter 1987. Kvinner er langt oftere sysselsatt i offentlig sektor; arbeidsplasser som tradisjonelt har vært bedre skjermet mot dårlige tider. Økningen i arbeidsledigheten var svakere fra 1992 til 1993 enn den årlige økningen i den foregående femårsperioden, og fra 1993 til 1994 gikk ledigheten ned for første gang siden 1986. Denne nedgangen fortsatte de neste årene og nådde et bunnivå i 1998 med 3,2 prosent. De neste to årene steg ledigheten noe igjen, i 2000 var den på 3,6 prosent.

"De gode tidene" på arbeidsmarkedet de senere årene har i størst grad slått ut for menn, med en nedgang i arbeidsledigheten fra 6,6 til 3,2 prosent på det laveste i 1998, men også for kvinner, med en nedgang fra 5,2 til 3,0 prosent på det laveste i 1999. Den moderate oppgangen i arbeidsledigheten fra 1998 til 2000 for arbeidsstyrken under ett skyldes i hovedsak økende ledighet blant menn. Den var 3,6 prosent for mennene og 3,2 prosent for kvinnene i 2000.

Samtidig med den relativt høye ledigheten i 1983 og 1984, og etter 1988, har andelen langtidsledige vært høy. Langtidsledige er personer med en sammenhengende ledighetsperiode på over et halvt år. Fra 1988 til 1993 økte antall arbeidsledige fra 69 000 til 127 000, mens antallet langtidsledige økte fra 11 000 til 55 000, det vil si fra 16 til 43 prosent av den totale ledigheten. Økt sysselsetting og nedgang i ledigheten resulterte imidlertid ikke i noen umiddelbar nedgang i andelen langtidsledige. Først i 1996 ser vi en tydelig nedgang, som fortsetter frem til 2000, da andelen kom ned i 16 prosent (13 000 av 81 000 ledige).

Nedgangen i antall uførepensjonister har stoppet opp

De økte problemene på arbeidsmarkedet mot slutten av 1980-årene avspeiles også i tallet på uførepensjonister. Fra 1980 til 1991 steg andelen av menn 1666 år som var uførepensjonert fra 5,8 til 7,5 prosent. Blant kvinner økte andelen fra 6,4 til 9,7 prosent. I 1991 utgjorde dette 106 000 menn og 133 000 kvinner. Antallet kvinner har i hele perioden vært høyere enn antallet menn. Dette har for en stor del sammenheng med at kvinner gjennomgående uførepensjoneres tidligere i livsløpet enn menn og dermed forblir lenger i "systemet" før overgang til alderspensjon. I perioden 1991-1993 sank antallet nye uførepensjonister relativt kraftig, noe som bidro til en nedgang i det samlede antall uførepensjonister på 6 000 (til 232 000 i 1993). Utviklingen i antall uførepensjonister i disse årene må først og fremst ses i lys av innstramminger i regelverket for tildeling av pensjon. Antall nye uførepensjonister økte likevel igjen etter 1993 for både kvinner og menn, og nedgangen i andelen uførepensjonister i befolkningen stoppet opp. Blant kvinner økte andelen fra 1994 til 2000, mest de siste fire årene. Blant menn begynte andelen å øke fra 1996. Ved utgangen av 2000 var om lag 119 000 menn og 160 000 kvinner uførepensjonister. Det tilsvarer 8,3 prosent for menn og 11,5 prosent for kvinner. Siden 1980 har altså uføreandelen økt med drøyt 2 prosentpoeng for menn og om lag 5 prosentpoeng for kvinner2.

Inntekt og forbruk

Sterk vekst i disponibel inntekt

Disponibel inntekt var ifølge nasjonalregnskapet 145 100 kroner per innbygger i 2000, eller om lag 318 000 kroner per husholdning.

Fra 1989 til 1999 økte inntekt etter skatt per forbruksenhet med nesten 25 prosent. Økningen har vært særlig sterk etter 1995. Disponibel inntekt per forbruksenhet har økt mer enn dette på grunn av reduserte utgifter til renter på gjeld. Lønnsøkning er den viktigste årsaken til økningen i inntekt. Lønn per normalårsverk økte fra 1990 til 1999 med vel 20 prosent. Også her var økningen særlig sterk etter 1995. Men også økt yrkesaktivitet har bidratt. Det viser seg blant annet ved at andelen husholdninger som har yrkesinntekt som viktigste inntektskilde økte fra 61 prosent i 1992 til 66 prosent i 1999.

Disponibel inntekt er den samlede inntekten av arbeid, kapital og overføringer til husholdningene, fratrukket direkte skatter og trygdeavgifter og renter på gjeld.

Svak økning i inntektsulikhet

En har rangert personer etter husholdningens inntekt etter skatt per for-bruksenhet og regnet hvor stor del av den samlede inntekten som tilfaller tiendedelen av personer med lavest inntekt, og tilsvarende hvor stor del av den samlede inntekten som tilfaller tiendedelen med høyest inntekt. Ser en 1990-tallet under ett har tiendedelen med lavest inntekt opprettholdt sin andel av inntekten, mens tiendedelen med høyest inntekt har økt sin andel vesentlig. "De rike har blitt rikere, men de fattige har ikke blitt fattigere." Inntektsandelen til tiendedelen med lavest inntekt ble redusert på første halvdel av tiåret, men har økt fra 1994. Inntektsandelen for de rikeste økte det meste av perioden, men andelen flatet ut på slutten av 1990-tallet. Den rikeste tiendedelen hadde i 1990 4,8 ganger så stor inntekt per forbruksenhet som den fattigste tiendedelen. I 1999 var forholdet 5,6 etter å ha vært opp i 6,0 i 1997.

Som et enkelt mål på fattigdom brukes andelen personer som har en inntekt etter skatt per forbruksenhet som er lavere enn halvparten av medianinntekten i befolkningen. Ifølge dette målet var 5,4 prosent av befolkningen fattige i 1999. Dette er litt lavere enn i 1990 da 6,2 prosent var fattige, og vesentlig lavere enn i 1994 da andelen var høyest ifølge dette målet (7,6 prosent).

Hovedinntrykket for perioden er, tross en viss økning, at ulikheten er forholdsvis stabil slik den måles her. Fra 1992 til 1994 økte ulikheten klart, og har deretter holdt seg stabil eller gått litt ned. Økningen synes å ha sammenheng med økning i utbetalingene av aksjeutbytte.

Den rikeste tiendedelen råder over to tredjedeler av finanskapitalen

Selv om ulikheten i inntekt har vært forholdsvis stabil i perioden, gjelder ikke det samme for ulikheten i formue. Her ser en nå klare tendenser til økende ulikhet. Tiendedelen av husholdningene med høyest bruttofinanskapital (vesentlig bankinnskudd og verdipapirer) økte sin andel av den samlede bruttofinanskapitalen i husholdningene fra 53 prosent i 1990 til 67 prosent i 1999. Den halvparten med minst bruttofinanskapital rådet i 1999 bare over 4 prosent av den samlede bruttofinanskapital i husholdningene, en andel som har vært omtrent uendret gjennom tiåret.

Dette har skjedd samtidig med en meget sterk økning i bruttofinanskapitalen. I 1999 var husholdningenes samlede bruttofinanskapital om lag 50 prosent større enn i 1990 (i faste priser). Økningen har vært særlig stor siden 1997, da den samlede bruttofinanskapitalen var om lag 15 prosent større enn i 1990.

Husholdningenes samlede gjeld har også økt mest de to siste årene, men likevel langt mindre enn finanskapitalen. Fra 1997 til 1999 økte gjelden med om lag 10 prosent (i faste priser). Den var i 1997 om lag like stor som i 1990, etter å ha blitt redusert med nesten 10 prosent frem til 1994.

Bolig og bil tar nesten halve budsjettet

På 1990-tallet har utgiftene til bolig, lys og brensel og utgiftene til reiser og transport "konkurrert" om å være størst. Andelen av husholdningenes samlede utgifter som går til mat har i hele perioden vært vesentlig mindre. Utviklingen i matvareutgiftene i tiåret fortsetter også en trend mot stadig lavere andel som en har sett siden starten av forbruksundersøkelsene i 1958. I 1999 brukte husholdningene bare 12 av 100 kroner på matvarer.

Utgiftene til bolig, lys og brensel var høye på begynnelsen av 1990-tallet. Da brukte husholdningene 26 prosent på bolig. Endringene utover i tiåret skyldes i betydelig grad endringer i renten på boliglån, rentesatsen gikk klart ned fra 1992 til 1993 og fortsatte å gå litt ned inntil 1998. Etter 1992 tynget boligutgiftene stadig mindre på budsjettet. I 1998 brukte husholdningene vel 20 prosent til bolig (tallet for 1999 er ikke sammenlignbart med tidligere år, men en kan anta at andelen har økt noe på grunn av økningen i rentene på boliglån i 1998).

Under lavkonjunkturen på begynnelsen av 1990-tallet brukte husholdningene relativt lite til reiser og transport, bare 19 prosent av de samlede utgifter gikk til dette. Da konjunkturene langsomt bedret seg fra 1993 økte andelen til reiser og transport. Særlig i 1997 og 1998 brukte husholdningene mye til reiser og transport, om lag en fjerdedel av budsjettet gikk til dette. Det er i betydelig grad variasjoner i utgiftene til kjøp av ny bil som er årsak til disse endringene.

Bolig, omgivelser og miljø

Folk flest har god plass

To enkle indikatorer på boligstandard, begge hentet fra levekårsundersøkelsene, tyder på en vesentlig forbedring av boligstandarden i løpet av de to siste tiårene. Den første indikatoren går på trangboddhet: Andelen av befolkningen 16-79 år som bor trangt, ble redusert fra 16 til 7 prosent fra 1980 til 1997. Her har det imidlertid vært en svært beskjeden forbedring i løpet av 1990-tallet. Motsatt blir det stadig flere som bor i det som blir definert som "romslige" boliger, det vil si at en enslig person har tre eller flere rom til sin disposisjon, mens andre husholdninger har to eller flere rom per person. I perioden 1980-1997 har andelen som har så vidt god plass økt fra 26 til 42 prosent. Gjennomsnittshusholdningen bor nå i en bolig med et samlet areal på 115 kvadratmeter, og hver person har i gjennomsnitt 53 kvadratmeter til rådighet, mot 36 kvadratmeter i 1980.

Et annet mål som viser bedring i boligstandard er hvor moderne boligen er. I løpet av 20-årsperioden er det blitt færre som bor i en bolig uten bad eller wc, eller med kalde eller fuktige rom. Bare 9 prosent av befolkningen 16-79 år bodde i en umoderne bolig i 1997, mens 18 prosent levde under slike boforhold 17 år tidligere. Endringene i standard skjedde på 1980-tallet.

Til tross for økende urbanisering har nordmenn lite "urbane" boligpreferanser, det er ikke å leie to rom og kjøkken vi drømmer om. Nær tre av fire vil bo i enebolig hvis de har anledning, og nær ni av ti vil eie boligen selv. Disse ønskene er like utbredt blant de yngste som blant de middelaldrende.

Forurensning og støy i lokalmiljøet

Det er vanskelig å finne gode indikatorer som sier noe om utviklingen i lokale miljøforhold. Viktige komponenter for lokal luftforurensning er innholdet av nitrogenoksider (NOx), svoveldioksid (SO2) og svevestøv i lufta. Konsentrasjonen av svoveldioksid har avtatt betydelig siden slutten av 1970-årene, i takt med nedgangen i utslippene. Det samme gjelder for bly. Den lokale forurensningen i de store byene består i dag i hovedsak av nitrogenoksider og svevestøv. Eksos fra biler er den største kilden til nitrogenoksid og gir i tillegg store mengder svevestøv. Asfaltslitasje og vedfyring er også viktige utslippskilder av svevestøv. Den betydelige trafikkveksten som nå skjer i veitransporten, er derfor et viktig miljøproblem. Utslippene av nitrogenoksider og svevestøv har imidlertid gått ned på 1990-tallet, til tross for en betydelig trafikkvekst.

Å trekke slutninger fra dette til hvordan miljøbelastningene har utviklet seg for den enkelte er vanskelig. Det en vet, er at nitrogenoksider og svevestøv gir økt risiko for luftveisplager. Konsentrasjonene av begge disse to komponentene er fremdeles så høye at mange utsettes for nivåer som er bekymringsverdige. Omtrent 330 000 personer over 16 år opplever veitrafikkstøy som noe eller meget plagsomt inne i sin egen bolig, i tillegg er rundt 1 million nordmenn utsatt for veitrafikkstøy over veiledende grenseverdi. De samfunnsøkonomiske kostnadene på grunn av helseskader forårsaket av lokal luftforurensning er betydelige. Et eksempel fra Oslo: Beregninger viser at økte utgifter til offentlig helsevesen, produktivitetstap og økt dødelighet som følge av svevestøvforurensningen beløper seg til om lag 950 millioner kroner per år. Det knytter seg imidlertid en del usikkerheter til dette tallet.

Miljøbelastningene vil blant annet avhenge av hvordan bosettingsmønsteret utvikler seg, og hvor mye tid som brukes i nærmiljøet. Ifølge levekårsundersøkelsene var andelen som oppga at de var utsatt for støy fra veitrafikk bare litt høyere i 1997 i forhold til i 1980: Henholdsvis 16 og 14 prosent.

Kriminalitet

Levekår og kriminalitet

Trygghet for liv og eiendom må regnes som et viktig velferdsgode. Hvor trygt eller utrygt nordmenn har det, og hvordan dette endrer seg, er imidlertid vanskelig å måle. De forskjellige målemetodene gir også forskjellige resultater. Ser vi på utviklingen i etterforskede lovbrudd synes utviklingen entydig og negativ:

Fra 1980 til 1998 har antallet etterforskede lovbrudd per 100 000 innbyggere mer enn fordoblet seg. Den mest markerte økningen skjedde på 1980-tallet. Hovedmassen av registrert kriminalitet utgjøres hele tiden av vinningskriminaliteten, mer enn to av tre ferdig etterforskede forbrytelser i 1998 var tyverier og annen tradisjonell vinningskriminalitet. Utviklingen i antall lovbrudd gjennom perioden har mange komponenter. For det første har det med stor sannsynlighet skjedd en reell økning i antall lovbrudd. For det andre har politiets registreringspraksis endret seg. Politiet kan også ha endret sin prioritering av ressursbruken, eksempelvis er ØKOKRIM blitt opprettet i perioden, samtidig som kontrollen av narkotikalovbrudd har hatt høy prioritet. For det tredje kan publikum og andre anmeldere ha endret sin tilbøyelighet til å anmelde, eksempelvis vil en høyere andel forsikringstakere gjøre at flere har noe å hente ved å anmelde vinningslovbrudd, eller en forretningskjede kan bestemme seg for å anmelde flere butikktyverier ut fra en forventet allmennpreventiv effekt. På den annen side har politiets oppklaringsprosent for enkelte lovbrudd vært lav og synkende gjennom store deler av perioden. Dette kan ha resultert i at færre har sett noen nytte i å anmelde særlig tyverier.

Narkotikalovbrudd og grove ran øker mest

Utviklingen i anmeldte og etterforskede lovbrudd de siste fem årene er interessant fra et levekårsperspektiv. Begge indikatorene viser en vekst på drøyt 10 prosent i antallet forbrytelser. Veksten har imidlertid vært beskjeden i de lovbruddene som særlig publikum anmelder, så som tyverier. Antallt tyverier totalt har omtrent ikke endret seg i perioden 1995-2000. Det har derimot vært en økning i lovbrudd som særlig oppdages av politiet, og narkotikalovbrudd står helt sentralt her. I 2000 ble det anmeldt om lag 18 300 narkotikaforbrytelser, opp fra 6 800 i 1990. Økningen er betydelig også for den mindre alvorlige narkotikakriminaliteten.

De grove volds- og seksualforbrytelsene økte sterkere på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet enn i tiårene før. Vi opplevde et særlig stort hopp i begynnelsen av 1990-årene, mens årene 1994-1996 til dels ga en klar nedgang. I de to siste årene har frekvensen av slike lovbrudd igjen økt, men ikke så langt som til toppnivået i 1993. Også her kan det diskuteres i hvilken grad dette er et uttrykk for reelle tendenser: En viktig andel av utviklingen i de groveste voldslovbruddene kan tilbakeføres til utviklingen i de groveste sedelighetslovbruddene. Her sto vi sannsynligvis først overfor en økende anmeldelsestilbøyelighet, i takt med økende oppmerksomhet og bevissthet rundt lovbrudd som voldtekt og incest. Nedgangen i registrerte grove volds- og sedelighetslovbrudd på midten av 1990-tallet skyldtes delvis en markert nedgang i antall anmeldte og etterforskede lovbrudd av denne typen, en nedgang som særlig omfattet sedelighetslovbrudd rettet mot barn. En nærliggende antakelse er at den såkalte "Bjugnsaken" økte folks skepsis mot å anmelde lovbrudd med slike trekk. Utviklingen i anmeldte grove sedelighetslovbrudd i de fire-fem siste årene kan tyde på at denne trenden nå ikke gjør seg gjeldende lenger i samme grad. Både tallene for anmeldte voldtekter og utukt mot mindreårige har igjen vært høye de aller siste årene.

For grove voldsforbrytelser som drap, drapsforsøk og grov legemsbeskadigelse har endringene vært relativt små på 1990-tallet. Antallt anmeldte grove ran, derimot, har blitt tredoblet gjennom 1990-tallet.

Flere rapporterer om vold på jobben

Befolkningens utsatthet for vold har vært temaet i samtlige levekårsundersøkelser i perioden. Her har utviklingen vært langt mer stabil. I alle undersøkelsene fra 1983 til 1995 svarer 4 til 5 prosent av de spurte at de har vært utsatt for vold eller trusler om vold i løpet av det siste året. Først i 1997 stiger andelen til 6 prosent. Hvordan harmonerer så dette med den tidvis betydelige økningen i anmeldt og etterforsket grov voldskriminalitet?

En viktig forklaring på denne forskjellen ligger i at grove voldslovbrudd fremdeles er en svært sjeldent forekommende hendelse, så sjelden at den i liten grad vil fanges opp gjennom intervjuundersøkelser av denne typen. Videre vet en at ofrene for de groveste voldslovbruddene ofte tilhører marginaliserte samfunnsgrupper som i liten grad nås gjennom levekårsundersøkelser. Ser vi på de gruppene med sosiale problemer som levekårsundersøkelsene når, er resultatene entydige. Utsattheten for vold og trusler er mer enn dobbelt så høy for sosialhjelpsmottakere og langvarig arbeidsledige som for befolkningen i sin helhet. En feilkilde i denne sammenligningen har lenge vært at levekårsundersøkelsenes generelle spørsmål om vold ikke ser ut til i tilstrekkelig grad å fange opp den volden som enkelte yrkesgrupper er utsatt for i sitt arbeid. Her skjedde det imidlertid en endring i 1997: Nær en av fire rapporterte voldstilfeller dette året skjedde på arbeidsplassen.

Tidligere har menn, og i særdeleshet unge menn, vært de som i høyest grad blir utsatt for vold og trusler. Det er også denne befolkningsgruppen som fullstendig dominerer blant de registrerte gjerningsmennene i kriminalstatistikken. Kort og forenklet sagt: Unge menn rammes av unge menns handlinger. I 1997 viser imidlertid levekårsundersøkelsene en ny fordeling: Menn og kvinner rammes i omtrent like stor grad av vold og trusler om vold. Særlig er det offerfrekvensen blant de yngste kvinnene som har gjort et hopp.

I Levekårsundersøkelsen 1997 svarte 14 prosent av de spurte at de hadde vært utsatt for tyveri og skadeverk i løpet av det siste året, den samme andelen som vi fant seks år før. Det er denne typen lovbrudd som sannsynligvis utgjør det tallmessig viktigste innslaget når folk skal vurdere om kriminaliteten påvirker deres levekår.

Stabil frykt for vold

Andelen i befolkningen som er noe eller svært urolige for å bli utsatt for vold når de går ute alene på bostedet, har heller ikke vist noen vesentlig økning fra 1983 til 1997. Om lag én av ti rapporterer slik uro. Her er det imidlertid svært markerte kjønns- og aldersforskjeller. Kvinner er mye uroligere enn menn, og de eldste kvinnene har den høyeste angsten for vold. Mer enn hver femte kvinne over 67 år er urolig for å bli utsatt for vold eller trusler på bostedet. Antakelig forverrer dette deres levekår, blant annet ved å redusere deres bevegelsesfrihet. I Levekårsundersøkelsen 1997 ser vi også en like høy andel "fryktsomme" blant de yngste kvinnene (16-24 år). Frykten for vold er større i byene enn i mindre tettbygde strøk.

1. Elevtallet for videregående utdanning omfatter både elever i videregående skoler, lærlinger, elever i folkehøgskoler, AMO-kurs og annen utdanning på videregående nivå.

2. Uføreandel i prosent av befolkningen ble frem til 1998 beregnet for befolkningen fra 16 til 66 år fra 1998 for befolkningen fra 17 til 67 år. Dette skyldes heving av aldersgrensen til 18 år fra og med 1. januar 1998.

Artikkelen er en revidering av tilsvarende artikler i Samfunnsspeilet nr. 4/1994, 4/1995, 4/1996, 4/1997 og 4/1999. Forfatterne arbeider i Statistisk sentralbyrå, ved Seksjon for levekårsstatistikk, Seksjon for helsestatistikk, Seksjon for befolknings- og utdanningsstatistikk, Seksjon for arbeids-markedsstatistikk og Seksjon for demografi og levekårsforskning.

Befolkningsutviklingen er kommentert av forsker Helge Brunborg. Førstekonsulent Ylva Lohne og konsulent Kristoffer Vetvik har beskrevet utviklingen på arbeidsmarkedet, mens rådgiver Arne Andersen har skrevet kommentarene om kultur, inntekt og forbruk. Førstekonsulent Jorun Ramm står for kapitlene om helse og omsorg, og førstekonsulent Gunnlaug Daugstad har skrevet om utdanning. De øvrige kommentarene er skrevet av redaktør Dag Ellingsen.