Innvandrerbarn i barnevernet 2004

Av 1 361 000 barn og unge i alderen 0-22 år per 1. januar 2005 er 8 prosent barn med innvandrerbakgrunn. De to gruppene av barn med innvandrerbakgrunn er nesten like store. Barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, også kalt etterkommere, var størst med 57 500 barn. Gruppa førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn var på 55 400 barn. Alderssammensetningen i de to gruppene er svært ulik, og dette får betydning for bruk av aldersbestemte barnevernstiltak, som barnehage, skolefritidsordning (SFO) og liknende. Blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn er det få førskolebarn, og relativt mange tenåringer, mens etterkommere består av mange førskolebarn, og relativt få tenåringer. I begge gruppene er det en klar overvekt av barn med asiatisk bakgrunn. Både blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn, og blant etterkommere er det barn med røtter fra omtrent 165 ulike land.

Blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn med barnevernstiltak har nær halvparten sine røtter fra asiatiske land. Den høyeste klientraten har imidlertid barn med afrikansk bakgrunn. Blant etterkommerne har nær to av tre barn asiatisk bakgrunn. Den høyeste klientraten finner vi her hos barn med røtter fra Sør- og Mellom-Amerika, som tallmessig er en liten gruppe.

Antall barn med tiltak i løpet av året var i 2004 kommet opp i 37 648. Målt i forhold til befolkningsgruppen 0-22 år fikk 28 per 1 000 barn og unge hjelp fra barnevernet. På to år, fra 2002 til 2004, er det blitt nær 3 300 flere barn med barnevernstiltak. Barn uten innvandrerbakgrunn står bak 68 prosent av denne økningen. 17 prosent kan tilskrives flere førstegenerasjonsinnvandrerbarn, og 14 prosent flere etterkommere med tiltak. De tre gruppene har i løpet av toårsperioden hatt en økning i antall barn med barnevernstiltak på henholdsvis 8, 22 og 27 prosent i før nevnte rekkefølge. Innslaget av barn med innvandrerbakgrunn i barnevernet har med andre ord økt de siste to årene.

Sett i forhold til barnebefolkningen er det blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn vi finner de høyeste klientratene målt per 1 000 barn. Det gjelder for alle aldersgruppene, enten vi snakker om småbarn, førskolebarn, skolebarn, tenåringer, eller ettervernsklienter over 18 år. Etterkommere har noe lavere rater, men ligger likevel høyere enn barn uten innvandrerbakgrunn i samtlige aldersgrupper. I alle tre gruppene er det en overvekt av gutter, og den er størst blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn. Antall jenter som får hjelp av barnevernet, har imidlertid steget fra 2002 til 2004, i alle tre gruppene.

Barnevernstiltakene som oftest blir brukt til barn med innvandrerbakgrunn, er økonomisk hjelp, skolefritidsordning, barnehage, støttekontakt og fritidsaktiviteter. Førstegenerasjonsinnvandrere mottar støttekontakt og fritidstilbud langt oftere enn etterkommere, enten vi måler i absolutte tall, eller i forhold til barnebefolkningen 0-22 år i de to gruppene. Hoveddelen av etterkommere er yngre barn, og dette gjenspeiler seg i bruk av tiltak. Barnehage og skolefritidsordning (SFO) er de eneste tiltakene hvor etterkommere har den høyeste klientraten av de tre analysegruppene. Det var flere førstegenerasjonsinnvandrerbarn, enn barn uten innvandrerbakgrunn og etterkommere per 1000 barn 10-19 år, som mottok multisystemisk terapi (MST) i 2004. Parent Management Training Oregon (PMT0) ble relativt lite brukt i 2004. Det gjelder både for barn med og uten innvandrerbakgrunn.

Ni av ti barn plassert utenfor hjemmet ved utgangen av 2004, var barn uten innvandrerbakgrunn. Målt i forhold til barnebefolkningen i de tre gruppene var det likevel dobbelt så mange førstegenerasjonsinnvandrerbarn plasserte utenfor hjemmet, som barn uten innvandrerbakgrunn. Barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre har den laveste plasseringsraten.

Fosterhjem er det tiltaket som oftest blir tatt i bruk ved plasseringer, både for barn uten innvandrerbakgrunn, førstegenerasjonsinnvandrerbarn og etterkommere. Av alle barn i fosterhjem ved utgangen av 2004 var 92 prosent barn uten innvandrerbakgrunn, 5 prosent var førstegenerasjonsinnvandrerbarn, og nær 3 prosent etterkommere. Sett i forhold til barnebefolkningen blir fosterhjem oftest brukt blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn og barn uten innvandrerbakgrunn. Etterkommere er langt sjeldnere plassert i fosterhjem.

Beredskapshjem brukes ofte ved akuttplasseringer. Det var noen flere førstegenerasjonsinnvandrerbarn, enn etterkommere og barn uten innvandrerbakgrunn per 1000, som var i beredskapshjem ved utgangen av 2004. Antall barn i beredskapshjem og behandlingsinstitusjoner har gått ned de siste to år. Bolig/hybel og barne- og ungdomshjem skiller seg ut som de to plasseringstiltakene hvor førstegenerasjonsinnvandrerbarn dominerer bildet.

Av nesten 5 800 barn og unge under omsorg ved utgangen av 2004 var 93 prosent barn uten innvandrerbakgrunn, nesten 4 prosent var førstegenerasjonsinnvandrerbarn, og 3 prosent var etterkommere. Ved utgangen av 2004 var 5,4 per 1000 barn uten innvandrerbakgrunn i alderen 0-17 år under omsorg, mot 6,7 per 1000 førstegenerasjonsinnvandrerbarn, og 3,1 per 1000 etterkommere. Andelen barn under omsorg er altså over dobbel så høy for førstegenerasjonsinnvandrerbarn som for etterkommere.

Den største økningen i antall barn under omsorg ved utgangen av året fra 2002 til 2004, finner vi blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn, som fra før av hadde den klart høyeste omsorgsraten. Her var økningen fra 5,8 til 6,7 per 1000 barn 0-17 år. Tilsvarende økning for barn uten innvandrerbakgrunn var fra 5,2 til 5,4, og for etterkommere økte omsorgsraten fra 2,7 til 3,1 per 1000 barn 0-17 år.

Vel 20 600 barn i alderen 0-17 år hadde hjelpetiltak ved utgangen av 2004. Ved å se antall barn med hjelpetiltak i forhold til barnebefolkningen 0-17 år i de tre analysegruppene, får vi fram følgende bilde: 17,4 per 1000 barn uten innvandrerbakgrunn hadde hjelpetiltak ved utgangen av 2004, mot 50,1 per 1000 førstegenerasjonsinnvandrere og 27,4 per 1000 etterkommere. Folkemengden tatt i betraktning mottar førstegenerasjonsinnvandrerbarn langt oftere hjelpetiltak, enn barn fra de andre to gruppene. Lavest andel barn med hjelpetiltak 0-17 år finner vi blant barn uten innvandrerbakgrunn.

Jo eldre barna blir, jo flere barn per 1000 har hjelpe- eller omsorgstiltak. Eneste unntaket her gjelder for etterkommere, der det er flere barn med hjelpetiltak i alderen 6-12 år enn det vi finner i tenåringsgruppa. Likevel er det flere barn under omsorg per 1000 i alderen 13-17 år enn for skolebarna i alderen 6-12 år, også for etterkommere.

I rapporten deles barnevernsbarna inn i fire klientgrupper etter hva som var grunnlaget for å iverksette tiltak. De fleste er i gruppa "barn som trenger litt hjelp". Dette gjelder i alle tre analysegruppene. For barn uten innvandrerbakgrunn og førstegenerasjonsinnvandrerbarn tilhørte fire av ti barnevernsklienter denne kategorien, og blant etterkommere mer enn halvparten av klientene. "De forsømte barna" er den nest største klientgruppa. Her finner man foreldres manglende omsorgsevne, foreldres rusmisbruk, og/eller foreldres psykiske lidelse som grunn for barneverntiltak, med andre ord alvorlige grunner for å sette inn barnevernstiltak. Sett i forhold til barnebefolkningen er foreldres rusmisbruk fire ganger så ofte oppgitt som grunn for tiltak til barn uten innvandrerbakgrunn, som til barn med innvandrerbakgrunn. Foreldres psykiske lidelse er derimot oftere grunn for tiltak overfor barn med innvandrerbakgrunn, enn for barn uten.

Mishandling er relativt sjelden oppgitt som grunn for barnevernstiltak, og gruppa "de mishandlede barna" er derfor liten. Fysisk mishandling er her oftere oppgitt som grunnlag for førstegenerasjonsinnvandrerbarn, enn for barn uten innvandrerbakgrunn. Den siste gruppa "barn med atferdsproblem" er derimot noe større. Sett i forhold til barnebefolkningen er barnets atferdsproblem langt oftere oppgitt som grunn for tiltak blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn, enn for barn i de andre to gruppene. Gutter er oftere i barnevernet på grunn av atferdsproblemer, enn jenter. Det gjelder for alle tre analysegruppene. Jenter født i Norge av to utenlandsfødte foreldre er de som sjeldnest er i barnevernet på grunn av atferdsproblem. 

Av de nær 9 400 undersøkelsene som førte til barnevernstiltak i 2004, dreide 83 prosent seg om barn uten innvandrerbakgrunn, 10 prosent om førstegenerasjonsinnvandrerbarn, og 7 prosent om etterkommere. Antall undersøkelsessaker per 1000 barn 0-17 år, var imidlertid 3,6 ganger så høy blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn, som blant barn uten innvandrerbakgrunn.

Andelen hvor familien sjøl tar kontakt med barnevernet for å få hjelp er høyest blant familier uten innvandrerbakgrunn. Her tok 'mor/far', 'barnet sjøl', eller 'familie for øvrig' sjøl kontakt med barnevernet i hver tredje sak, mot i hver femte sak som gjaldt barn fra de to gruppene av barn med innvandrerbakgrunn. Der 'mor/far' sjøl tok kontakt, gjaldt seks av ti saker 'forholdene i hjemmet særlige behov ', med andre ord ønske om ulike hjelpetiltak, som for eksempel barnehage, SFO, avlastningstiltak og lignende. For etterkommere gjaldt dette i sju av ti saker.

Barnehage er relativt sjelden oppgitt som meldingsinstans. Bare i 3 prosent av undersøkelsene som førte til tiltak for barn uten innvandrerbakgrunn og for førstegenerasjonsinnvandrerbarn, og i 5 prosent for etterkommere. Meldinger fra barnehage omhandlet oftere 'omsorgssvikt/mishandling' når det gjaldt barn med innvandrerbakgrunn, enn for barn uten innvandrerbakgrunn.

Skolen melder langt oftere fra til barnevernet enn det barnehagene gjør. Sett i forhold til barnebefolkningen var antall meldinger fra skolen mer enn fem ganger så høy for førstegenerasjonsinnvandrerbarn, og nær dobbelt så høy for etterkommere, enn for barn uten innvandrerbakgrunn. Skolen melder langt oftere fra til barnevernet på grunn av 'atferdsproblemer hos barnet', enn det barnehagene gjør.

Fortsatt er 84 prosent av alle barn med tiltak fra barnevernet barn uten innvandrerbakgrunn. Ser vi antall barn som mottar hjelp i forhold til barnebefolkningen, finner vi at førstegenerasjonsinnvandrerbarn er klart overrepresentert med langt høyere klientrater i alle aldersgrupper, enn det vi finner både blant etterkommere, og barn uten innvandrerbakgrunn. De er også oftere plassert utenfor hjemmet, både i fosterhjem og barnevernsinstitusjoner, enn barn fra de andre to gruppene. Etterkommere er imidlertid den gruppa som klart skiller seg ut med færrest barn under omsorg i forhold til barnebefolkningen.

Retter vi fokus bort fra nivå, og ser på endringer i klientrater fra 2002 til 2004, finner vi at førstegenerasjonsinnvandrerbarn også har hatt den største økningen i antall klienter målt per 1000 barn de siste to år. Etterkommere har også hatt en større økning enn det vi finner blant barn uten innvandrerbakgrunn. Blant tenåringer 13-17 år, som er den aldersgruppa hvor vi også finner de høyeste klientratene, er det imidlertid etterkommere som har hatt den største klientøkningen.

Prosjektstøtte : Barne- og likestillingsdepartementet.