Innvandrere begår sjeldnere kriminalitet sammen med andre

Tidligere analyser har vist at innvandrere som gruppe er overrepresenterte i norsk kriminalstatistikk sammenlignet med resten av befolkningen. Vi vet at deler av dette mønsteret skyldes ulik alderssammensetning og sosioøkonomisk situasjon i de to gruppene, men det er mye vi fortsatt ikke vet om hvilke prosesser som bidrar til at enkelte personer begår kriminelle handlinger. Denne analysen undersøker utbredelsen av såkalt gruppekriminalitet, eller kriminalitet begått av mer enn én person, blant innvandrere i Norge. Analysen tar for seg personer med registrert innvandring til Norge mellom 1992 og 2016. Gruppekriminalitet måles i denne artikkelen som at to eller flere personer er siktet for samme lovbrudd.

Bakgrunnen for denne tilnærmingen er at det å samarbeide med andre kriminelle er en måte innvandrere kan lære om "lovbruddsmulighetene" i landet de har flyttet til. Å undersøke i hvilken grad og på hvilke måter innvandrere begår kriminalitet sammen med andre, kan derfor gi en viss innsikt i de prosessene som kan føre enkelte inn på en kriminell løpebane.

Analysen vil belyse fire spørsmål:

1. Hvor utbredt er gruppekriminalitet blant innvandrere?
2. Hva er sammenhengen mellom botid og gruppekriminalitet?
3. Hva kjennetegner de medsiktede innvandrere begår kriminalitet sammen med?
4. Hva er sammenhengen mellom gruppekriminalitet og total kriminalitet?

Samarbeid – en måte å opparbeide seg kunnskap og ferdigheter

Vanlige forklaringer på at innvandrere er overrepresentert i kriminalstatistikken, legger ofte vekt på demografiske faktorer som kjønn og alder, erfaringer fra hjemlandet og/eller utfordringer med å bli integrert i det norske samfunnet. Felles for disse forklaringene er at de i liten grad tar hensyn til at både det å begå kriminalitet og det å gjøre noe lovlig i et nytt land kan forutsette en del kunnskap om landet man har flyttet til.

En mulig måte å opparbeide seg kunnskap og ferdigheter som trengs for å kunne gjøre noe kriminelt, er å begå kriminalitet sammen med personer som allerede bor og har vært kriminelle i Norge tidligere. Såkalt gruppekriminalitet, altså det at to eller flere personer begår lovbrudd sammen, er en viktig del av det totale kriminalitetsbildet og en mulig måte å bli rekruttert inn i kriminelle miljøer.

Det er en relativt stor (og stadig voksende) internasjonal forskningslitteratur om gruppekriminalitet. Disse studiene, som er basert på ulike grupper av lovbrytere i flere land, viser noen fellestrekk. Disse kan oppsummeres i følgende punkter:

• For personer som begår mange lovbrudd gjennom flere år, er det relativt vanlig å begå kriminalitet sammen med andre minst én gang
• Gruppekriminalitet er vanligst i ungdomstiden
• Gruppekriminalitet er vanligst i begynnelsen av en kriminell «karriere»
• Gruppekriminalitet er vanligst for tyveri, innbrudd og andre vinningslovbrudd, og mindre vanlig i volds-, sedelighets- og trafikklovbrudd
• Det er vanlig å begå kriminalitet sammen med personer som er like en selv med tanke på egenskaper som kjønn, alder, bosted, sosial bakgrunn.

Selv om det er gjennomført mange studier av gruppekriminalitet, er det mye vi fortsatt ikke vet om dette temaet. Dette inkluderer spørsmål knyttet til gruppekriminalitet blant innvandrere.

Mest vanlig å begå kriminalitet alene

Som vi ser av tabell 1, inneholder datamaterialet totalt over 265 000 siktelser (det vil si lovbruddsdeltakelser) mot en gjerningsperson som er innvandrer. Det var totalt nærmere 258 000 lovbrudd hvor minst én av gjerningspersonene var innvandrer, og drøyt 82 000 siktede gjerningspersoner som var innvandrere. På hver av disse målenivåene var andelen gruppekriminalitet henholdsvis 9 prosent, 6 prosent og 13 prosent. Dette betyr at 9 prosent av gangene en innvandrer begikk et lovbrudd hun eller han ble siktet for, var det minst én annen person som ble siktet for samme lovbrudd. 6 prosent av alle lovbrudd som ble begått av minst én innvandrer, hadde minst én annen siktet gjerningsperson i tillegg. Av alle siktede innvandrere i utvalget har rett over 13 prosent begått minst ett lovbrudd sammen med noen andre i løpet av observasjonsperioden 1992-2016).

Tabell 1, Forekomsten av gruppekriminalitet blant alle personer, lovbrudd og siktelser (dvs. deltakelser) i datamaterialet. Innvandrere og resten av befolkningen. Antall og prosent

Til tabellen

I resten av befolkningen er de tilsvarende tallene 13 prosent på deltakelsesnivå, 6 prosent på lovbruddsnivå og 19 prosent på personnivå. Dette betyr samlet sett at uansett hvilket mål vi legger til grunn, og hvilken gruppe vi ser på, er det vanligst å begå kriminalitet alene. Sammenligner vi tallene, ser vi at gruppekriminalitet er noe mer vanlig for innvandrere enn resten av befolkningen når vi ser på lovbruddene, men klart mindre vanlig når vi ser på personer og deltakelser. Dette kan tyde på at innvandrere har en tendens til å begå kriminalitet i mindre grupper, samt at innvandrere ankommer til Norge i en alder da gruppekriminalitet er mindre vanlig. Dette kommer også frem i figur 1.

Botid og alder ved innvandring er viktig

Et relevant spørsmål for den som er interessert i gruppekriminalitet som en kilde til «opplæring» og kunnskap, er det følgende: Har en person som har bodd lenge i Norge, større eller mindre sannsynlighet for å gjøre noe kriminelt sammen med andre enn en som har bodd her en kortere periode? Dersom gruppekriminalitet er en kilde til læring og kunnskap, vil vi for eksempel kunne forvente at denne typen kriminalitet blir mindre vanlig etter hvert som tiden går. En utfordring når vi jobber med botid og kriminalitet, er at de som innvandret som barn, ikke vil være over den kriminelle lavalder før de har bodd her en stund. Dette gjelder naturlig nok ikke dem som innvandret som ungdommer og voksne. Gitt at gruppekriminalitet er mest vanlig i ungdomstiden, er det nærliggende å anta at gruppekriminalitet er mer utbredt blant siktede som innvandret i løpet av barndom og tidlig ungdomstid, og dermed har tilbragt de årene det er mest vanlig å begå gruppekriminalitet i Norge. Dette mønsteret bekreftes i figur 1, som viser at mellom 35 og 40 prosent av den relativt lille gruppen av siktede personer i utvalget som innvandret før de fylte 10 år, og har rukket å bli gamle nok til å begå kriminalitet, har blitt siktet for minst ett lovbrudd sammen med andre. Etter denne alderen ved innvandring synker andelen som har begått kriminalitet sammen med andre gradvis før den er relativt stabil for dem som innvandret i midten av trettiårene og senere.

Samlet sett gjør det gjensidige avhengighetsforholdet mellom alder, alder ved innvandring og botid, hvor alderen til en gitt person er den samme som summen av alderen ved innvandring og botiden på samme tidspunkt, at analyser av både kriminalitet og andre utfall blant innvandrere er kompliserte. Botid og alder ved innvandring er også egenskaper som ikke er relevante for personer som er født og oppvokst i Norge, og direkte sammenligninger mellom innvandrere og resten av befolkningen blir derfor vanskelige å gjennomføre. For å ta hensyn til noe av denne kompleksiteten vil de følgende analysene skille mellom innvandrere som innvandret til Norge før og etter de fylte 15 år, det vil si før og etter den kriminelle lavalderen.

Figur 2 ser nærmere på sammenhengen mellom botid og gruppekriminalitet. Som den grønne linjen viser, blir gruppekriminalitet samlet sett først stadig mer vanlig med økt botid, før denne sammenhengen snur, og gruppekriminalitet etter hvert blir mindre og mindre vanlig med økt botid. Dette mønsteret er relativt likt det som har blitt funnet for sammenhengen mellom botid og (total) kriminalitet for voksne innvandrere, men «toppen» av kurven, det vil si der kurven går fra positiv til negativ, inntreffer senere for gruppekriminalitet enn for den totale kriminalitet samlet (11 for gruppekriminalitet og 5 år for all kriminalitet). Selv om gruppene i disse analysene ikke er direkte sammenlignbare, kan dette mønsteret antyde at det kan ta lengre tid for innvandrere å finne en egnet samarbeidsparter å begå et lovbrudd sammen med enn det tar for dem å begå et lovbrudd alene. En mulig forklaring på dette er at det for noen kan ta tid å opparbeide seg et nettverk av mulige samarbeidspartnere, med andre ord at gruppekriminalitet ikke bare er en mulig kilde til kunnskap og opplæring, men at kriminalitet av denne typen også kan kreve en viss ferdighet i å være en attraktiv samarbeidspartner.

De to andre linjene i figuren viser sammenhengen mellom botid og gruppekriminalitet for innvandrere som kom hit før de fylte 15 år (svart linje) og fra og med fylte 15 år (blå linje). Det er to svært ulike mønstre i disse to gruppene. For innvandrere som ankom før de fylte 15 år, ser vi at andelen lovbrudd som ble begått sammen med andre, er relativt stor de første årene i Norge. Dette gjenspeiler sannsynligvis at denne gruppen er relativt ung (og derfor i et aldersspenn hvor gruppekriminalitet er relativt vanlig) når botiden er kort. Etter tre år er sammenhengen mellom botid og gruppekriminalitet negativ i denne gruppen, slik vi skulle forvente dersom gruppekriminalitet blir mindre viktig over tid. Merk at denne nedgangen bare delvis kan forklares med at personene også blir eldre samtidig som botiden øker.

For innvandrere som var 15 år eller eldre da de slo seg ned i Norge, ser vi at utviklingen er relativt stabil over tid, og at nivået er lavere enn for dem som var yngre da de kom hit. Ettersom dataene også viser at det er en negativ sammenheng mellom alder og gruppekriminalitet også i denne gruppen, tyder den relativt stabile blå kurven i figur 2 på at innvandrere som kommer hit senere i livet, fortsetter å begå kriminalitet sammen med andre også når de er blitt så gamle at dette er mer «atypisk». Dette mønsteret kan tyde på at andre lovbrytere er en særlig viktig kilde til informasjon for denne gruppen. Dette vises også i at nesten 60 prosent av alle gruppelovbruddsdeltakelser begått av innvandrere som flyttet hit etter fylte 15 år, ble begått i løpet av de fem første årene.

Vanlig å begå kriminalitet med personer som ligner en selv

Analyser av gruppekriminalitet fra andre land viser at det er relativt vanlig å begå kriminalitet sammen med personer av samme kjønn, på samme alder og med samme bakgrunn som en selv. Det er gjennomført relativt få tidligere studier av innvandreres gruppekriminalitet, så her er mønstrene mer ukjente.

Tabell 2, Egenskapene til samarbeidspartnerne/de medsiktede til personene i utvalget. Innvandrere (totalt og etter alder ved innvandring) og resten av befolkningen. Prosent og gjennomsnitt

Til tabellen

Tabell 2 viser at det både for innvandrere og i resten av befolkningen er relativt vanlig å begå kriminalitet sammen med personer som er omtrent like gamle og av samme kjønn som en selv. I tillegg er det en sterk tendens til at innvandrere begår kriminalitet med andre innvandrere. 43 prosent av alle gangene en innvandrer i utvalget begikk et lovbrudd sammen med en annen person, var dette sammen med en innvandrer, selv om bare 12 prosent av alle siktelsene i datasettet er mot en innvandrer. Dette mønsteret er enda sterkere hos innvandrere som kom hit da de var 15 år eller eldre, og det gjelder særlig samarbeid med personer fra samme fødeland. Dette mønsteret kan bety at språk kan være en begrensende faktor når personer som innvandrer senere i livet, velger (og blir valgt som) samarbeidspartnere i et lovbrudd.

Gruppekriminalitet = mange lovbrudd

Et relevant spørsmål når vi undersøker gruppekriminalitet både hos innvandrere og andre befolkningsgrupper, er sammenhengen mellom gruppekriminalitet og den totale kriminaliteten en person begår. Nedenfor vil vi derfor undersøke sammenhengen mellom gruppekriminalitet og antall lovbrudd målt på individnivå. Som vi ser av tabellen, er alle tallene positive, noe som overordnet sett antyder at de som er siktet for å ha begått kriminalitet sammen med andre, i større grad er siktet for mange lovbrudd enn de som ikke er det. Her er det viktig å minne om at tallene ikke viser at gruppekriminalitet fører til mer kriminalitet, men at de gjenspeiler at de som begår kriminalitet sammen med andre, er de samme personene som er siktet for relativt sett mange lovbrudd.

Tabell 3, Sammenhengen mellom gruppekriminalitet og antall lovbrudd. Estimater fra lineære regresjonsmodeller uten kontrollvariabler. Innvandrere (totalt og etter alder ved innvandring) og resten av befolkningen

Til tabellen

Mer spesifikt viser den første raden i de tre første panelene av tabell 3 at innvandrere som er siktet for å ha begått minst ett lovbrudd sammen med andre, i gjennomsnitt har begått mellom 6 og 8 lovbrudd mer enn innvandrere som ikke har det. Tilsvarende tall for ikke-innvandrere er 13 lovbrudd, og den absolutte forskjellen i den totale kriminaliteten mellom dem som har og ikke har begått kriminalitet sammen med andre, er med andre ord større for personer i den øvrige befolkningen enn for innvandrere. Det samme mønsteret gjelder for sannsynlighet for å være blant dem som relativt sett har begått flest lovbrudd.

Det er viktig å merke seg at denne positive sammenhengen mellom gruppekriminalitet og antall siktelser kan skyldes at de som begår mange lovbrudd, har større sannsynlighet for å både begå og bli tatt for minst ett lovbrudd sammen med noen andre, bare på grunn av tilfeldigheter. For å undersøke dette viser den andre raden i hvert panel sammenhengen mellom andelen av alle lovbruddene som er begått sammen med andre og den totale kriminaliteten personen har begått. Som vi ser, går tallenes størrelse ned, men de forblir positive og indikerer dermed at når andelen gruppelovbrudd går opp, går også den totale kriminaliteten opp. Dette gjelder både det totale antallet lovbrudd og sannsynligheten for å være blant dem som relativt sett har begått flest lovbrudd. Det eneste unntaket fra dette mønsteret finner vi hos innvandrere som kom hit før de fylte 15. Her ser vi at tallet i kolonnen for antall lovbrudd (0,42) ikke har noen stjerne bak seg, og dette tyder på at det ikke er noen systematisk forskjell i antall lovbrudd mellom dem som har begått en liten og en stor andel av lovbruddene sine sammen med andre.

Mange ubesvarte spørsmål

Denne analysen har gitt et lite innblikk i gruppekriminalitet blant innvandrere og i resten av befolkningen i Norge. Dette er et tema vi hittil har hatt lite kunnskap om her til lands. På samme måte som i andre land begås de aller fleste lovbrudd i Norge av kun én person, men mellom 13 og 19 prosent av personene i utvalget er siktet for å ha begått minst ett lovbrudd sammen med noen andre. Gruppekriminalitet er mindre vanlig blant innvandrere som siktes for kriminalitet enn blant siktede personer i resten av befolkningen, noe som delvis skyldes at mange innvandrere kommer til Norge i en alder da gruppekriminalitet er mindre vanlig. I alle gruppene vi har sett på, er det vanlig å begå kriminalitet sammen med personer av samme kjønn, landbakgrunn og omtrent samme alder som en selv. Vi har også sett at det er en sterk sammenheng mellom gruppekriminalitet og det totale antallet lovbrudd en person er siktet for, men at denne sammenhengen er sterkest for ikke-innvandrere. Dette trenger ikke bety at gruppekriminalitet er uten betydning for prosessene som fører enkelte innvandrere inn på en kriminell løpebane, og dette og flere andre relevante spørsmål kan belyses ytterligere i senere analyser. For eksempel vil det være relevant å undersøke hvordan gruppekriminalitet inngår (eller ikke inngår) som deler av innvandreres lovbruddskarriere, eller om gruppekriminalitet har en effekt på videre kriminalitet.