Innvandrere mindre overrepresentert blant siktede enn før

Studier av kriminalitet i Norge har lenge funnet en høyere andel registrert kriminalitet blant personer med innvandrerbakgrunn enn blant øvrig befolkning. Personer med innvandrerbakgrunn ser ut til både å begå og være mer utsatt for straffbare handlinger enn andre. Det er imidlertid stor variasjon mellom ulike grupper innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre; mens noen er overrepresenterte, er andre underrepresenterte (se for eksempel Egge-Hoveid, 2017, Gundersen, Haslund, Hustad og Stene, 2000, Skarðhamar, Thorsen og Henriksen, 2011).

I denne artikkelen ser vi nærmere på registrerte gjerningspersoner blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre sett i forhold til øvrig befolkning. Tallene er i hovedsak hentet fra en ny studie som tar for seg siktede personer i ferdig etterforskede straffesaker (se egen tekstboks lenger ned). Vi trekker frem variasjon etter landbakgrunn og andre innvandringsrelaterte kjennetegn der dette er tilgjengelig og diskuterer betydningen av kjønn, alder, bosted og sosioøkonomisk status. Til slutt ser vi nærmere på endringer i over- og underrepresentasjon over tid. 

De fleste gjerningspersoner er uten innvandrerbakgrunn

Av befolkningen over fylte 15 år i 2010 var det 185 021 personer som begikk minst ett lovbrudd i de påfølgende fire årene (2010-2013), som igjen ble registrert og oppklart av politiet innen 2015. Av disse siktede gjerningspersonene var 15,1 prosent (27 985 personer) innvandrere og 1,5 prosent (2 710 personer) norskfødte med innvandrerforeldre. Personer med innvandrerbakgrunn utgjorde således et klart mindretall av siktede gjerningspersoner. Likevel er gruppen overrepresentert i forhold til hvor mange personer med innvandrerbakgrunn som var bosatt i 2010. Andelen gjerningspersoner var 6,7 prosent blant innvandrere, 11,3 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre, og 4,5 prosent i den øvrige befolkningen (Andersen, Holtsmark og Mohn, 2017).

Et tilsvarende mønster har vi sett i flere tidligere studier. Allerede i statistikken over siktede i 1993 ble det funnet en overhyppighet i kriminalitet blant personer med innvandrerbakgrunn (Haslund, 1995). Lignende og større overrepresentasjon har blitt funnet i flere andre studier basert på statistikken over siktede for etterforskede lovbrudd (se for eksempel Hustad, 2000, Skarðhamar m. fl., 2011). En studie av antallet siktelser mot personer i løpet av tiårsperioden 1992-2001 fant også at innvandrere fra «ikke-vestlige» land var mer overrepresentert blant dem som var siktet for mange forbrytelser (Skarðhamar, 2006).

Det er også studier som undersøker kriminalitet blant innvandrere ved hjelp av andre statistikkgrunnlag enn siktede personer. Disse viser jevnt over at overrepresentasjonen gjelder på tvers av ulike mål, men at det er noen nyanser alt ettersom hva slags statistikk man legger til grunn (se tekstboks under).

Befolkningssammensetningen er viktig

Det er gjentatte ganger vist at kriminalitet er vanligere blant unge menn enn i andre befolkningsgrupper (Hirschi og Gottfredson, 1983, Statistisk sentralbyrå, 2017; Thorsen, Lid og Stene, 2009). En opplagt årsak til at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert i kriminalstatistikken er at disse gruppene består av en større andel unge menn enn den øvrige befolkningen (Dzamarija, 2017). Det er derfor nødvendig å bruke tall justert for befolkningssammensetning når man ønsker å forstå hvorfor og på hvilken måte innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert.

Tidligere studier har vist at når man tar hensyn til forskjeller i kjønns- og alderssammensetning, reduseres overrepresentasjonen en god del, og svært mye for noen grupper (Evensen, 2009, Gundersen m. fl., 2000, Haslund, 2004; Skarðhamar, m. fl., 2011). Når vi justerer for kjønn og alder, går andelen gjerningspersoner ned fra 6,7 til 5,8 prosent (en nedgang på 13 prosent) blant innvandrere og fra 11,3 prosent til 6,8 prosent (en nedgang på 40 prosent) blant norskfødte med innvandrerforeldre. Disse «justerte» tallene angir den antatte andelen gjerningspersoner i gruppen dersom den hadde hatt lik sammensetning av kjønn og alder som den øvrige befolkningen. Det er for eksempel nærliggende å anta at andelen gjerningspersoner blant norskfødte med innvandrerforeldre hadde vært langt lavere hvis flere av dem hadde vært pensjonister.

Samtidig er det verdt å merke seg at ikke hele overrepresentasjonen forsvinner hverken for innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre når vi justerer for kjønn og alder. Norskfødte med innvandrerforeldre forblir som gruppe overrepresenterte enn innvandrere selv etter at kjønns- og aldersforskjeller er tatt hensyn til (Andersen m. fl., 2017). Det siste er et relativt nytt funn i norsk sammenheng, men har blitt observert i andre sammenlignbare land, som Sverige og Danmark (Kardell og Carlsson, 2009, Danmarks Statistik, 2017).

Innvandrere i Norge er en svært heterogen gruppe. De har bakgrunn fra hele 221 land og selvstyrte regioner, de har ulik botid i Norge og er i varierende grad integrert i det norske samfunnet. På tilsvarende måte har norskfødte med innvandrerforeldre svært ulik familiebakgrunn. I det følgende skal vi derfor se nærmere på variasjonene i kriminalitet etter egen eller foreldrenes landbakgrunn og innvandringsgrunn.

I figur 2 ser vi at overrepresentasjonen generelt er høyest for innvandrere fra Øst-Europa, Afrika, Asia og Sør- og Mellom Amerika, og særlig for enkeltland som Kosovo, Somalia, Afghanistan, Irak og Iran. Innvandrere fra Norden har ganske like rater som personer uten innvandrerbakgrunn. Innvandrere fra øvrige Vest-Europa og Nord-Amerika er generelt underrepresenterte i kriminalitetsstatistikken. Det samme gjelder også innvandrere fra en del asiatiske land, som Filippinene, Kina, og India (se figur 2). Justert for kjønn og alder blir overrepresentasjonen betraktelig lavere for en del av landene med høyest rater, og for Polen forsvinner den helt. Mønsteret varierer noe avhengig av lovbruddsgruppe og gruppe gjerningspersoner, men en tidligere analyse viste at hovedmønsteret er relativt likt for siktede, straffede og fengslede personer (jf. Andersen m.fl., 2017, Skarðhamar m.fl., 2011).

Dette bildet er i hovedsak likt som ved tilsvarende undersøkelse gjort for gjerningspersoner i årene 2001-2004 (Skarðhamar m.fl., 2011, tabell D1 s. 88). Vel å merke er overrepresentasjonen for de fleste land markant lavere i 2010-2013. For øvrig befolkning går andelen gjerningspersoner ned fra 60 per 1 000 i 2001-2004 til 45 per 1 000 i 2010-2013, dvs. en nedgang på 25 prosent. For Somalia, Afghanistan, Iran og Irak, går andelen per 1 000 innbygger i samme periode ned mellom 34 og 50 prosent.

Ettersom det fremdeles er relativt få norskfødte med innvandrerforeldre i alderen over 15 år, er det ikke hensiktsmessig å gjennomføre en like nyansert analyse etter foreldrenes fødeland. Med utgangspunkt i verdensregioner foreldrene innvandret fra, er imidlertid bildet relativt likt det vi ser for innvandrere. Ett unntak er for norskfødte med innvandrerforeldre fra Sør- og Mellom-Amerika, som har en høyere andel gjerningspersoner enn norskfødte med innvandrerforeldre fra andre land. Det samme mønsteret gjelder ikke for innvandrere. Tar vi hensyn til kjønns- og, særlig viktig, alderssammensetning, er andelen gjerningspersoner høyest blant dem med foreldre fra Sør- og Mellom-Amerika (10,7 prosent) og Afrika (10,0 prosent). Norskfødte med innvandrerforeldre fra Vest-Europa utenfor Norden er underrepresenterte, med henholdsvis 2,7 prosent, mot 4,5 prosent i befolkningen uten innvandrerbakgrunn.

Etter justering for kjønn og alder ser vi også at forskjellene mellom innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre blir mindre påfallende (se figur 3). Vel å merke er disse tallene basert på analyser av alle innvandrere over 15 år og alle norskfødte med innvandrerforeldre over 15 år. Det er altså ikke en sammenligning av bestemte grupper foreldre og barna deres.

Ulikhetene i overrepresentasjonen mellom enkeltland og regioner kan ha en rekke ulike årsaker. Blant annet har flere av opprinnelseslandene med høyest rater en stor andel personer med flyktningbakgrunn samt mange med relativt kort botid i Norge. Forhold som ligger bak den enkeltes innvandring og hvor lenge personen har oppholdt seg i landet kan derfor være to viktige grunner til forskjellene mellom opprinnelsesland. Vi vil videre se nærmere på disse faktorene.

Høyest andel siktede blant personer med fluktbakgrunn

En nyere studie (Andersen m.fl., 2017) undersøker hvorvidt det er systematiske forskjeller i andelen gjerningspersoner mellom innvandrergruppene som har fått opphold i Norge på ulikt grunnlag. I tillegg til å si noe om hvilke muligheter og utfordringer de har hatt både før og etter ankomst til Norge, er dette et interessant spørsmål fordi sammensetningen av enkelte landgrupper har endret seg mye over tid. EU-utvidelsene i 2004 og 2007 førte for eksempel til en sterk økning i antall arbeidsinnvandrere fra østlige Europa. Selv om disse innvandrerne kom fra land som også tidligere var representert i befolkningen, gir det ikke nødvendigvis mening å sammenligne arbeidsinnvandrerne med personer som emigrerte til Norge av andre årsaker. Vi har derfor sett på forskjeller i andelen siktede personer etter innvandringsgrunn.

Den høyeste andelen siktede gjerningspersoner finner vi blant flyktninger, mens utdanningsinnvandrere har lavest andel. Dersom man tar hensyn til at alders- og kjønnssammensetningen i disse gruppene er forskjellig, blir imidlertid forskjellene noe mindre. Arbeidsinnvandrere går fra å være over- til å være underrepresenterte når kjønns- og alderssammensetningen tas hensyn til (se figur 4). Overrepresentasjonen blant flyktninger og familieinnvandrere består også etter justering for kjønn og alder og er tydelig høyest for flyktninger (se Andersen m. fl., 2017).

Blant norskfødte med innvandrerforeldre ser vi på foreldrenes innvandringsgrunn. Siden registreringen av innvandringsgrunn for ikke-nordiske innvandrere først startet i 1989, blir imidlertid gruppen av norskfødte barn av arbeidsinnvandrere for liten til å gi meningsfulle tall. Vi ser derfor kun på norskfødte barn av familieinnvandrere eller flyktninger.

For norskfødte med innvandrerforeldre er bildet noe annerledes enn det vi finner blant innvandrerne. Både barn av familieinnvandrere og flyktninger i utgangspunktet er overrepresenterte i forhold til innvandrere med samme innvandringsgrunn så vel som øvrig befolkning, men andelen gjerningspersoner er om lag like stor blant barn av familieinnvandrere (12,4 prosent) og barn av flyktninger (12,0 prosent). Etter justering for kjønn og alder er andelen fremdeles relativt lik i begge grupper; 5,7 prosent for barn av familieinnvandrere og 6,3 blant for barn av flyktninger.

Dersom vi sammenligner norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere, ser vi videre at norskfødte barn av flyktninger er tydelig underrepresenterte sammenlignet med flyktninger etter at kjønns- og alderssammensetningen er tatt hensyn til. Selv om flyktninger befinner seg i en særlig utfordrende situasjon, er altså norskfødte barn av flyktninger likere barn av andre innvandrere.

Overrepresentasjonen har gått ned siden århundreskiftet

Ser vi på andelen siktede personer i løpet av ett år, er både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre overrepresenterte sammenlignet med øvrig befolkning gjennom hele perioden fra 1992 til 2015 (se figur 5). Overrepresentasjonen går imidlertid ned over tid, og dette gjelder for så å si alle lovbruddsgrupper og alle grupper av innvandrere (Andersen m. fl., 2017).

Tar vi ikke hensyn til forskjeller i kjønns- og alderssammensetning, ser vi av figur 5 at andelen siktede i den øvrige befolkningen har ligget relativt stabil på rett under 20 gjerningspersoner per 1 000 bosatt, dvs. 2 prosent, per år gjennom hele perioden. I denne befolkningsgruppen har det vært en nedgang fra 1,9 prosent i 2007 til 1,5 prosent i 2015. Nivået for innvandrere og deres norskfødte barn har jevnt over ligget høyere i hele perioden, men på 2000-tallet har nedgangen vært større blant disse gruppene enn i den øvrige befolkningen. Dette gjør at overrepresentasjonen i begge grupper (sammenlignet med øvrig befolkning) har gått ned over tid.

Dersom vi tar hensyn til forskjeller i kjønn og alder er andelen siktede personer hvert år fremdeles høyere for innvandrere og deres norskfødte barn enn i den øvrige befolkningen. Andelen siktede er høyest blant norskfødte med innvandrerforeldre. Også etter justering for kjønn og alder synker overrepresentasjonen over tid; i 2015 var den justerte andelen siktede 1,8 prosent blant innvandrere, 2,6 blant norskfødte med innvandrerforeldre og 1,5 prosent i den øvrige befolkningen. Dette utgjorde en overrepresentasjon på 21 prosent for innvandrere og 76 prosent for norskfødte med innvandrerforeldre. I 2002, da overrepresentasjonen var høyest, var de tilsvarende tallene (også basert på justerte andeler) henholdsvis 62 prosent for innvandrere og 141 prosent for norskfødte barn av innvandrere.

Figur 5 viser tallene for alle innvandrere og alle norskfødte med innvandrerforeldre samlet, men dersom vi deler disse gruppene opp etter landbakgrunn og innvandringsgrunn er nedgangen størst blant grupper som i utgangspunktet hadde høyest andel siktede personer. Dette gjelder blant annet flyktninger og innvandrere fra land i Afrika og Asia (inkl. Tyrkia). Arbeidsinnvandrere skiller seg ut med en tydelig motsatt trend, hvor andelen siktede har økt siden starten av 2000-tallet, selv om gruppen fremdeles er underrepresentert etter justering for kjønn og alder (se Andersen m. fl., 2017).

Kriminaliteten går ned med økt botid

En viktig faktor, som kan fortelle oss noe om årsakene til variasjon i kriminalitet blant innvandrere, er botiden deres i Norge. Det er stor variasjon i hvor lenge ulike grupper av innvandrere har bodd i landet, og tidligere undersøkelser har vist at det er en nær sammenheng mellom botid og integrering på ulike samfunnsarenaer som utdanning og yrkesliv (Kornstad, Skjerpen og Telle, 2016, Olsen, 2017, Strøm og Bye, 2017).

Den hittil eneste studien som har undersøkt sammenhengen mellom botid og kriminalitet i Norge ser på voksne innvandrere som har fått opphold i Norge etter at de fylte 18 år (Andersen og Kornstad, 2017). Denne studien undersøker andelen som begår mist ett lovbrudd de blir siktet for et gitt antall år etter at de fikk oppholdstillatelse i Norge. Resultatene viser at andelen gjerningspersoner øker de første fem årene etter innvilget opphold, før den er relativt stabil og så synker betraktelig fra og med ti års botid (se figur 6). Høyere utdanning og bedre integrering på arbeidsmarkedet, samt det faktum at lengre botid også betyr høyere alder, forklarer deler av (men ikke hele) denne nedgangen.

Sammenhengen mellom botid og kriminalitet varierer betydelig for ulike innvandrergrupper. Deler vi utvalget inn etter verdensregioner ser vi to ulike mønstre. Blant personer fra Norden, Vest-Europa og Øst-Europa stiger andelen gjerningspersoner kun fra det første til det andre året i Norge, før den synker over tid. Blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika øker derimot andelen gjerningspersoner mer gradvis, og den høyeste andelen gjerningspersoner finner vi etter fire år for personer fra Asia, sju år for personer fra Sør- og Mellom-Amerika, og åtte år for personer fra Afrika. Også innvandringsgrunn er av betydning for sammenhengen mellom botid og kriminalitet. Blant arbeidsinnvandrere ser vi en svak økning fram til tre års botid. For flyktninger snur utviklingen etter fire år, men på et langt høyere nivå enn for arbeidsinnvandrere. For familieinnvandrere er økningen mer gradvis, og igjen på et noe lavere nivå, og snur ikke før etter ni års botid. Samlet sett er det flere likhetstrekk mellom sammenhengen mellom botid og kriminalitet for innvandrere fra Øst- og Vest-Europa, samt for arbeidsinnvandrere.

Betydning av sosioøkonomiske forskjeller

Hittil har vi fokusert på betydningen av kjønn og alder for innvandreres og norskfødte med innvandrerforeldres overrepresentasjon i kriminalstatistikken. Det er imidlertid også nærliggende å anta at ulike levekårsproblemer, herunder lav inntekt og høy arbeidsløshet, kan være en del av forklaringen. Både levekårsproblemer, arbeidsledighet og andre sosiale problemer er vanligere blant personer som begår kriminalitet enn blant dem som ikke gjør det (Otnes, 1986; Skarðhamar, 2005), og levekårsproblemer er mer utbredt blant innvandrere (som gruppe) enn i den øvrige befolkningen. Barn av innvandrere vokser også oftere opp i husholdninger med lavinntekt enn barn uten innvandrerforeldre (Epland og Kirkeberg, 2014).

Enkelte tidligere studier har tatt høyde for noen slike forskjeller i tillegg til kjønn og alder (se for eksempel Andersen m. fl., 2017; Evensen, 2009; Skarðhamar, Aaltonen og Lehti, 2014; Skarðhamar m. fl., 2011). I figur 2 viser de to nederste søylene for hver landgruppe hva som skjer når vi tar hensyn til forskjeller i bosted og sysselsetting blant innvandrere og øvrig befolkning. Som vi ser har bosted relativt liten betydning for de fleste grupper, mens sysselsettingsgraden kan forklare deler av overrepresentasjonen blant gruppene som er mest overrepresenterte. For norskfødte med innvandrerforeldre tar Andersen m. fl. (2017) hensyn til fars sysselsetting heller enn egen sysselsetting, ettersom denne gruppen fremdeles er ung og mange går på skole og bor hjemme med foreldrene sine. Blant norskfødte med innvandrerforeldre synker andelen gjerningspersoner fra 11,3 prosent til 6,4 prosent (dvs. en nedgang på 43,3 prosent) når forskjeller i kjønn, alder, bosted og fars sysselsetting tas hensyn til (se også Skarðhamar m. fl., 2011).

Tilsvarende mønstre som det vi ser i figur 2 finnes i flere tidligere studier (se Evensen, 2009, Skarðhamar m. fl., 2014, Skarðhamar m. fl., 2011). Det er imidlertid metodisk vanskelig å avgjøre om det er sosioøkonomiske faktorer som påvirker kriminalitet eller kriminalitet som påvirker sosioøkonomiske faktorer. I tillegg er det ukjent om slike sosioøkonomiske faktorer i seg selv har en direkte eller kausal effekt på kriminalitet. Justeringene for sysselsetting og bosted må altså tolkes som den forklaringsmuligheten disse faktorene potensielt kan ha.

Oppsummering

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er, som grupper, overrepresenterte i den norske kriminalstatistikken. Samtidig varierer bildet betraktelig etter både landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge. Det er særlig innvandrere fra land i Afrika og Asia som er overrepresenterte, mens innvandrere fra de fleste vesteuropeiske land er underrepresentert. Mønstrene blant norskfødte med innvandrerforeldre er relativt like innvandrernes, men andelen siktede gjerningspersoner er enda høyere – også når kjønns- og aldersforskjeller er tatt hensyn til. Dette er interessant ettersom norskfødte med innvandrerforeldre på mange samfunnsarenaer gjør det langt bedre enn sine foreldre (se for eksempel Olsen, 2017, Steinkellner, 2017, Strøm og Bye, 2017).

Det er også viktig å fremheve at både innvandrere og deres norskfødte barn utgjør et klart mindretall av de siktede personene, og at det i likhet med den øvrige befolkningen kun er en liten andel av befolkningen med innvandrerbakgrunn som er siktet for ett eller flere lovbrudd i løpet av et år. Vi har også observert en tydelig nedgang de siste tretten årene i overrepresentasjonen av innvandrere og deres norskfødte barn.

En del av forskjellene mellom befolkningen med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen kan forklares med ulik kjønns- og alderssammensetning samt med ulike sosioøkonomiske egenskaper. Det gjenstår allikevel forskjeller som ikke kan forklares med de observerbare egenskapene som er tatt hensyn til i disse analysene. Slik sett er det fremdeles et stort potensiale for å utforske de ulikhetene i kriminalitetsratene vi har funnet her.