Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere fra ti land

SSB la våren 2008 frem resultatene fra Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006 (Blom og Henriksen 2008). I undersøkelsen ble over 3 000 innvandrere fra ti utvalgte land intervjuet: Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro, Tyrkia, Irak, Iran, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Somalia og Chile. De besvarte spørsmål om en rekke ulike tema, blant annet bolig og boforhold, arbeid og arbeidsmiljø, utdanning og språk, religion og opplevd diskriminering. I den første avrapporteringen ble resultatene presentert tematisk, slik at leseren der fant informasjon om de ti landgruppene under hvert tema-kapittel. I denne rapporten fokuserer vi på de ti landgruppene i stedet for tema. Slik kan vi lettere sammenligne innvandrere fra ulike land, og den enkelte gruppens situasjon blir belyst i større grad enn i Blom og Henriksen (2008). I denne rapporten ser vi også nærmere på forskjeller mellom kvinner og menn, der det er mulig og relevant. Noen grupper skiller seg klart ut med dårligere levekår sammenlignet med de andre gruppene. Innvandrere fra Somalia og Irak, hvor de fleste har flyktningbakgrunn og kortest botid i Norge, er blant dem som har dårligst levekår. Innvandrere fra Sri Lanka, Vietnam og Bosnia-Hercegovina, som også har flyktningbakgrunn men lengre botid i Norge, har på mange områder best levekår av de ti gruppene vi intervjuet. I de fleste grupper er det store forskjeller mellom kvinner og menn. Menn har mer yrkeserfaring og utdanning fra hjemlandet, de er i større grad sysselsatt i Norge, oppgir selv å ha bedre norskferdigheter og menn gjør betydelig mindre husarbeid enn kvinner. Videre er menn i mindre grad ensomme enn kvinner, det er mer vanlig at de har norske venner, men de er mindre sikre på at de ønsker å bli i Norge enn kvinnene. I noen grupper er disse kjønnsforskjellene klart større enn i andre. Mens kvinner og menn fra land som Chile, Iran og Bosnia-Hercegovina fremstår som relativt likestilte, er kjønnsforskjellene store blant dem fra Pakistan, Irak, Somalia, Tyrkia og Serbia og Montenegro. Disse fem gruppene har ulik botid i landet, men har til felles at det er store forskjeller i hvilken kompetanse kvinner og menn har med seg i bagasjen før de kommer til Norge. Menn har langt mer utdanning og yrkeserfaring enn kvinner. Og i Norge er det stor forskjell i menns og kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet i disse fem landgruppene Et annet fellestrekk er at et stort flertall fra Pakistan, Irak, Somalia, Tyrkia og Serbia og Montenegro er at de holder fast ved sin religiøse tilhørighet som muslimer. Mange fra Bosnia-Hercegovina og Iran er også oppdratt som muslimer, men blant dem er det ikke alle som holder fast ved sin tro og for mange er ikke religionen en like sentral del av livet deres som i de fem nevnte gruppene. Til slutt ser rapporten på hvordan det å ha jobb henger sammen med innvandrernes levekår. Det er tydelige positive sammenhenger mellom sysselsetting og norskferdigheter, norske venner,,kontroll over økonomien, ensomhetsfølelse og psykisk helse. Og disse sammenhengene holder uansett om vi ser på kvinner eller menn, og uansett hvor innvandrerne kommer fra. At kvinner i større grad enn menn står utenfor arbeidslivet bidrar derfor til å forklare at de er mer ensomme, snakker dårligere norsk, har færre norske venner og dårligere psykisk helse. Å integrere innvandrere i arbeidsmarkedet er blant myndighetenes hovedprioriteringer på integreringsfeltet. Rapporten viser at det kan være gode grunner til å prioritere å kvalifisere innvandrere, både kvinner og menn, til inntektsgivende arbeid.