Livskvalitet i Norge 2020

I undersøkelsen har vi kartlagt spørsmål som hvor tilfreds man er med livet, tilfredshet med ulike livsområder, optimisme for framtiden, engasjement, mestring, sosiale relasjoner og positive og negative følelser.

I Norge svarer de fleste at de er tilfredse med livet. 26 prosent av befolkningen oppgir at de har høy tilfredshet med livet (svarer 9 eller 10 på en skala fra 0 til 10), mens 22 prosent svarer at de har lav tilfredshet med livet (svarer mellom 0 og 5 på skalaen). Et gjennomgående funn i rapporten er at yngre oppgir at de er mindre tilfredse med livet enn eldre. Dette gjelder for alle de ulike livskvalitetsmålene vi har kartlagt, bortsett fra spørsmål om optimisme for framtiden og om man har givende sosiale relasjoner. Et annet gjennomgående funn er at personer med lavere utdanning og lavere inntekt jevnt over oppgir mindre tilfredshet på ulike livskvalitetsmål enn de med høyere utdanning og inntekt. Et viktig funn i rapporten er at folks livskvalitet varierer etter livssituasjon. Personer som er arbeidsledige eller uføre og personer med helseutfordringer, er eksempler på grupper som er overrepresentert blant de som svarer at de er mindre tilfredse med livet.

En av gruppene vi har sett på i rapporten skårer signifikant bedre enn befolkningen i alt på alle indikatorer på subjektiv livskvalitet. Det er personer i høyeste inntektskvartil. Personer med høyere utdanning skårer også signifikant bedre enn befolkningen som helhet på nesten alle indikatorer. I motsatt ende av skalaen finner vi flere grupper som skårer signifikant dårligere på alle indikatorer på subjektiv livskvalitet sammenlignet med befolkningen i alt. Dette gjelder de som oppgir at de er arbeidsledige, personer med lavinntekt, personer med lav utdanning (grunnskole), personer med nedsatt funksjonsevne eller med symptomer på psykiske plager, samt de med ikke-heteroseksuell identitet (personer som oppgir at de er homofil, lesbisk eller bifil). 

I rapporten ser vi også nærmere på hvordan personer med ulike levekår opplever tilfredshet med livet. Av levekår har vi sett på helseforhold, sosiale relasjoner, arbeidsmiljø, skolemiljø, økonomi, boforhold, nærmiljø, demokratiske rettigheter, fritid og negative livshendelser. Vi finner at symptomer på angst og depresjon ser ut til å være den største risikofaktoren for lav livskvalitet av helseforholdene. Sosiale relasjoner, det å ha venner, familie og noen man kan kontakte ved behov, ser også ut til å ha en sammenheng med livskvalitet. Blant annet ser vi at det å være mye plaget av ensomhet er negativt relatert til tilfredshet med livet. Av arbeids­miljøforhold ser vi at seksuell trakassering på jobb er forbundet med nedsatt livskvalitet. Økonomi har også betydning. Det å ha opplevd diskriminering har betydning for livskvaliteten, og det er dobbelt så stor andel som ikke er tilfreds med livet blant dem sammenliknet med dem som ikke har opplevd diskriminering. Til sist finner vi at noen konkrete livshendelser skiller seg ut ved at en svært stor andel som har opplevd dem rapporterer om lav tilfredshet med livet. Det gjelder særlig sterkt personlige krenkende hendelser, som å bli utsatt for vold eller trusler om vold, tvunget- eller forsøkt tvunget til seksuell omgang eller å bli ydmyket eller fornedret over lengre tid.