Samfunnsspeilet, 2001/5

...men den statistikk-topografiske tradisjon var ikke død

Publisert:

Forfatter: Einar Lie

Statistisk sentralbyrå ble etablert i 1876 og feirer i år 125-årsjubileum. Den 21. november utgir Universitetsforlaget jubileumsboken "Faktisk talt, Statistikkens historie i Norge". Boken er en omfattende gjennomgang av den norske statistikkens historie og utvikling fra siste halvdel av 1700-tallet og fram til i dag. "Faktisk talt" er skrevet av dr. philos. Einar Lie som er forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo og medforfatter Hege Roll-Hansen i Gruppe for historisk statistikk i Statistisk sentralbyrå.

Samfunnsspeilet presenterer her, med tillatelse fra forlaget, et utdrag fra boka som handler om et meget spesielt prosjekt som tok mye tid og oppmerksomhet i tiden omkring opprettelsen av Det Statistiske Centralbureau. Einar Lie har skrevet introduksjon til utdraget.

Den moderne statistikken, slik vi kjenner den fra hele Statistisk sentralbyrås historie, består for det meste av tallmessige opplysninger om økonomi og samfunn. Denne statistikken ble gradvis utviklet fra en mer verbal, beskrivende tradisjon, der regioner og stater ble beskrevet i altomfattende fremstillinger. Her tok forfatterne for seg styreform, naturforhold, historie, befolkningens moral og kulturelle kjennetegn, særegenheter ved næringsvirksomheten og mye annet.

Frem til midten av 1800-tallet var det dette som var statistikk. De rene tabelloppstillinger var en underordnet subdisiplin, en byråkratisk aktivitet med lavere status. Gradvis tapte imidlertid de voluminøse statsbeskrivelsene terreng i forhold til mer metodologisk orienterte tallanalyser. I Norge var Torkel H. Aschehoug og særlig Eilert Sundt viktige i den prosessen som ga den moderne statistikken sin form og status.

Dette tekstutsnittet fra boka dreier seg om avslutningen på den gamle statistikktradisjonen. Denne fikk tilsynelatende en renessanse sent på 1800-tallet, da Det Statistiske Centralbureau tok på seg å lage en bredt anlagt beskrivelse av "Norges Land og Folk". Hovedpersonene i denne episoden er de helt sentrale personene i norsk statistikk i 1870-årene, Anders Nicolai Kiær og Jakob Neumann Mohn. Kiær ble Byråets første direktør i 1876 og ble sittende til han gikk av i 1913, 75 år gammel. Mohn var med varierende stillingsstatus formelt nummer to i Byrået. I praksis kom imidlertid han og Kiær til å veksle på å lede institusjonen i flere år, ved at en av dem stadig hadde permisjon for å ta seg av eksterne utredninger og forskningsprosjekter.

Avsnittene under handler mer om Mohn enn om Kiær. J. N. Mohn var i samtiden en vel så innflytelsesrik person som Kiær. Fremveksten av den moderne fiskeristatistikken, jordbruksstatistikken og industristatistikken på 1870-tallet var hans prosjekter. Mohn var mannen også bak barnearbeidsstatistikken og det lovforslaget som kom til å regulere barns arbeid i fabrikkene. Det kan også nevnes at han må regnes som forbrukerkooperasjonens far gjennom sitt arbeid i Sundts ånd med å etablere spare- og forbruksforeninger. Mohn var dessuten den første til å ta i bruk den representa-tive undersøkelsesmetoden, gjennom flere store undersøkelser rettet mot økonomiske og sosiale forhold sent på 1870- og tidlig på 1880-tallet.

I tidligere avsnitt har vi sett hvordan de bredt anlagte statistiske beskrivelsene gradvis mistet sin eksistensberettigelse. I disse beskrivelsene ble uforanderlige trekk ved landets beskaffenhet presentert sammen med så vel tunge og lite foranderlige trekk ved bosetning og næringsveier som svært aktuelle talloppgaver fra siste folketelling, handelsstatistikker og næringsrapporteringer. Denne "Gullivers standard" for beskrivelser av land og folk ble ganske enkelt uhensiktsmessig ved at beskrivelsene av det mer eller mindre uforanderlige allerede var gjort flere ganger og fikk preg av øvelser. Det nye, det svært foranderlige, kunne fanges opp mer hensiktsmessig med moderne statistiske publikasjoner, slike som er beskrevet på sidene foran.

Mohn og Kiær, inspirert av Eilert Sundt, var den nye statistikkens bannerførere. Ut fra de linjene som tidligere er trukket opp, burde disse to være de første til å avvise et mammutprosjekt med ambisjon om å beskrive Norges land og folk i sin helhet, fra det helt uforanderlige til det helt aktuelle. Men slik var det ikke. Foregangsmennene for verket - der et første bind ble utgitt i 1885, det siste tidlig på 1920-tallet - var Det Statistiske Centralbureaus herrer Mohn og Kiær. Prosjektet Norges Land og Folk kom til Det Statistiske Centralbureau gjennom det som fremstår som et revirforsvar for statistikerne, og det utviklet seg raskt til å bli en tidsødende svøpe for institusjonens ledende forskere. Og prosjektet inneholder en rekke uventede, dramatiserende elementer, som nok er mer underholdende for ettertiden enn de var for Mohn og Kiær på 1870- og 1880-tallet.

Prosjektets offisielle introduksjon kom ved at sjefen for Den geografiske Opmaaling, oberstløytnant Lars Broch, i februar 1873 sendte stortingsrepresentant Johan Sverdrup et brev med forslag om at Opmaalingen burde gå i gang med et større prosjekt om en "statistisk-topografisk beskrivelse over Norge". Her skulle natur- og kulturforhold, og næringenes og befolkningens utvikling, beskrives i detalj. Broch mente at et slikt verk ville bli møtt med stor interesse i landet; savnet av et slikt verk var "for tiden almindelig følt".1 Brochs brev ble ledsaget av et konkret forslag fra Sverdrup om at det skulle bevilges 500 speciedaler til utbetaling i kommende termin for å sette arbeidet i gang - større beløp ville komme til etter hvert. Verket skulle ifølge Sverdrups forslag være på 1600 sider. Dette skulle "formentlig" tillate "at medtage alt af væsentligere betydning".2

Forslaget satte følelsene i sving i Det statistiske kontor, men her var det mer indignasjon enn entusiasme som i første omgang kom til uttrykk. Mohn, som på denne tiden fungerte som byråsjef under en av Kiærs mange permisjoner for å ta seg av spesialutredninger, satte seg raskt i kontakt med Indredepartementets statsråd for å lage et fremstøt i saken. Fremstøtet kom først i form av et brev til oberstløytnant Broch, ført i pennen av Mohn og signert statsråden. Her ble det pekt på at sjefen for Den geografiske Opmaaling ikke hadde noe med å gå utenom departementet for å lansere dyre forslag direkte for stortingsrepresentanter. Mohn hadde dessuten gjort forarbeid i saken og kunne vise til at henvendelsen ikke var ført i Opmaalingens kopibok og dermed fremsto som ytterligere klanderverdig og ureglementert. Indredepartementet - formelt statsråd Nils Vogt, reelt fungerende byråsjef Mohn - påpekte i truende vendinger at brevet til Sverdrup var en «tilsidesettelse av den forretningsorden Deres stilling paabyder Dem». I neste setning kom det som nok lå Mohns engasjement vel så nært, nemlig at det så ut som om Broch hadde "tiltroet [sig] selv at bestemme, at udgivelsen skulle overlades den geografiske Opmaaling". I gjentatte brev, stadig mer moderate i formen, insisterte imidlertid Broch på at det egentlige initiativet hadde kommet fra Sverdrup, etter at han tilfeldigvis hadde truffet denne på gaten. Sverdrup hadde kun bedt om et mer teknisk preget innspill om hva et slikt verk burde inneholde og hvordan det burde legges opp, og Broch hadde egentlig ikke ment å antydet hvilken del av administrasjonen som burde få ansvaret for gjennomføringen.3 I budsjettkomiteens behandling av forslaget ble imidlertid normale spilleregler fulgt, og en enstemmig komité innstilte på å oversende forslaget til statsråd Vogt for videre behandling. Derfra gikk saken til Det statistiske kontor, ikke til Den geografiske Opmaaling, og dette kom nok ikke som noen overraskelse verken på Mohn eller Broch.

Nå gikk også Mohn ut i permisjon fra sin ordinære stilling. Som leder for det nye nasjonale prestisjeprosjektet ble han gitt en personlig gasje som lå høyere enn hans opprinnelige lønn, ja den var faktisk også høyere enn
Kiærs gasje. I den fungerende byråsjefs fravær ble adjunktstipendiat og senere professor Ebbe Hertzberg engasjert som ny midlertidig byråsjef. Åpenbart ble ingen av de igjenværende funksjonærene funnet skikket til å overta sjefstolen i det nye vitenskapelig pregede kontor. Mohn utarbeidet i løpet av et halvt års tid en detaljert plan for verket. Denne ble først gjennomgått av en sakkyndig komité bestående av A.N. Kiær, Lars Broch og professorene Ole Jacob Broch, Ludvig Daae og T.H. Aschehoug. Komiteen uttalte seg enstemmig og positivt om planen, og Stortinget fulgte opp med bevilgninger.4

Hva slags verk skulle "beskrivelsen av Norges land og folk" være? Stortingets budsjettkomité hadde eksplisitt stilt opp Jens Krafts arbeider som et forbilde. Mohn fant sine forbilder i samtidige internasjonale prosjekter; riktignok hadde ingen av disse samme altomfattende ambisjon som hans eget. Vi skal ikke gå i detaljer om Mohns plan, presentert over mer enn 40 sider. Men i hovedsak var tanken at det som fantes av tilgjengelig statistisk, topografisk og anvendt naturvitenskapelig litteratur, skulle trekkes inn for å gi et mest mulig komplett bilde av landet og folket, og arbeidet ville kreve en mengde nye undersøkelser. De siste skulle dels kontrollere eksisterende litteratur, dels samle inn aktuelle tallopplysninger som ikke fantes i eksisterende statistikk. Mohn endte dermed opp med et stort spenn, fra naturhistorie og geologi til rykende ferske tall for skogsavvirkning og korndyrking. Bøkene skulle bestå av tekst illustrert med oversiktskarter, spesialkarter, grafiske fremstillinger, tegninger i tresnitt og tabeller.

Prosjektet Norges Land og Folk var skåret over gammel lest, men det var faktisk helt unikt for 1870-årene. Ole Jacob Brochs Statistisk Årbog for Kongeriget Norge 1867 - 1871 var radikalt moderne gjennom sin ortografi og typografi (å for aa, latinske bokstaver i stedet for gotiske), men innholdsmessig holdt den seg til en beskrivelse av landet og nasjonen som kan minne om Schweigaards og M.B. Tvethes bøker i gammel tysk tradisjon fra 1840-årene. Brochs 700 siders bok har riktignok en naturvitenskapelig innretting som var sterkere enn i gamle forbilder. I beskrivelsen av "Norges geografiske Forholde" forklarer for eksempel Broch hvordan landet nå er etablert på sikker vitenskapelig grunn: "I begyndelsen af 1835 måltes på isen ved Kristiania en grundlinie mellem Løkenes (en odde ved Egebjerget) og Dynekrogen (en odde af Ladegårdsøen) tværtover skjæret Kavringen. Den måltes med fire træstænger, af rektangulært tværsnit og med metalbeslåede retavskårne ender. Disse stængers samlede længde bestemdes derefter ved sammenligning med en messingmeter til 20,01434 meter. Grundliniens længde fandtes efter middeltal af tre målinger, at være 3103,5673 meter eller 9892,086 norske fod. 1835 gikk man med denne linie som grundlinie med en triangelrække til Kongsvinger og samme år samt 1836 førtes en Hoved-Triangelrække til Trondhjem. Fra 1835 til 1841 bestemtes de fornødne trigonometriske punkter for kystmålingen i Nordlands, Tromsø og Finmarkens Amter. Også for denne triangulering er linien paa [sic] isen ved Kristiania lagt til grunn. I 1842 var man gjennem en triangelrække nedad Kristianiafjorden kommet i forbindelse med det svenske triangelnet ved Svinesund ved Dragonkollen-Vagnarberg. I 1846 og 1847 foretoges triangulering i Finmarken til fortsættelse af den russiske gradmåling, der strekker sig fra det sorte hav til Fuglenes ved Hammerfest."5 Dermed var Norge i vitenskapelig, geografisk forstand blitt en del av verden.

Brochs bok bør ikke overfortolkes; den var skrevet på norsk og fransk, og den franske utgaven var ment å skulle gi et mest mulig moderne bilde av Norge. Det var også slik at hans bok i stor grad var blitt til gjennom omfattende avskrifter av andre arbeider. Norges land og folk hadde imidlertid større ambisjoner om originalitet. I 1874 anslo Mohn at han ville bruke tre år på arbeidet, ikke alene riktignok, men hjulpet av assistenter på for statskassen behagelige lønnstrinn. Den sakkyndige komité hadde imidlertid innvendt at dette nok var vel optimistisk, og noen hard tidsramme ble ikke fastsatt. I 1878 mottok Stortinget neste skrivelse i sakens anledning, da forklarte Mohn at han på grunn av sin barnearbeidsundersøkelse hadde fått et avbrudd i arbeidet, men at han trengte nye bevilgninger for 1880 og 1881 for å få arbeidet ferdig. Og sent i 1880 kom han tilbake for igjen å be om mer penger. Mohn forklarte at arbeidet var kommet langt, men han hadde vanskelig for å være konkret i forhold til hva som var gjort og hva som gjensto. På denne tiden var Mohn åpenbart under sterkt press. Selve planen sto fast, forklarte han, men et prinsipp bak denne var at den skulle gi et samtidig bilde av status for Norges land og folk. De første detaljopplysningene han hadde samlet inn, var nå i ferd med å bli foreldete. Han var stadig avbrutt av annet arbeid i Centralbureauet. Han måtte dessuten skaffe seg førstehånds kjennskap til de områdene han skulle skrive om, men de lengste reisene kunne han bare få gjennomført i sommerferiene.6

Mohns brev til departementet ble sitert i proposisjonen fra Indredepartementet, som så seg nødt til å foreslå nye bevilgninger. "Departementet er overbevist om, at det ikke for nogen vil staa klarere end sekretær Mohn, at hans udelukkende hengivelse til dette arbeidet nu paakræves ogsaa af økonomiske grunde," het det konkluderende.7 Foran neste budsjettbehandling måtte imidlertid Mohn skrive flere lange og vanskelige brev til statsråd Vogt. Den sist presenterte kalkylen for verkets totalkostnad måtte nå oppjusteres fra 48 000 til 130 000 kroner, forklarte han. Og inntrykket var nå at arbeidet på sett og vis hadde kommet kortere enn ved forrige årsskifte, tross en meget omfattende innsats. Han hadde begynt arbeidet med å beskrive områder der litteraturen var fyldigst, men dermed hadde han implisitt laget en mal som ikke kunne følges opp overalt, særlig ikke i de nordligste landsdelene. Han var nå dessuten kommet til at opplysningene i verkets forskjellige bind ville komme til å skrive seg fra vidt forskjellige tidspunkter, selv om det i den opprinnelige planen var forutsatt at det ikke skulle være slik. Dessuten var det slik at verkets "totalbeskrivelse" krevde en nøye granskning av alle enkelthetene, og Mohn fant flere feil desto mer han gransket. Til sist hadde statistikeren Mohn, som nå hadde gitt seg i kast med mer konkrete forfatteroppgaver, nemlig i en leseverdig form å gi "et klart og nogenlunde fyldig billede af vort land og folk", kommet til at oppgaven var mer utfordrende enn han hadde antatt: "[...] det er en anden sag, i kortfattet form og i et levende billede, at fremstille tallenes egentlige indhold end alene at nedskrive dem i en vis rækkefølge."8

Mohns siste brev til departementet var mørkt og tungt. Prosjektet gjorde neppe den svakelige og depressive statistikerens helse bedre.

Hvormegen interesse forfatteren end medbringer til sin gjerning, og med hvormegen troskab han end formaar at bevare den under arbeidets gang, kan der dog være grund til at frygte for, at han, naar hans hele tid i saamange aar skal være optaget af sagen, tilsidst kan miste den livlighed, hvormed arbeidet bør foregaa [...] Jo længere arbeidet varer, desto betydningsfullere bliver forfatterens hele forpligtigelse ligeoverfor værket, og det lettelig for hans hele fremtid. Er baandet dog ikke uopløselig, saa kan det dog under visse omstændigheder blive meget stærkt [...].9

Få uker etter at brevet var skrevet, ble Mohn alvorlig syk. "De første stråler, der kom fra vintersolen itorsdagsmorges, falt paa et stille dødsleie. Det var en træt mand, som laa der. Aandedrættet var tungt, og livskraften var udtømt; men døden kom stille, under samme symbol, der havde betegnet hans liv og hans arbeide," skrev hans venn og lege, E.F. Lochmann, i en lengre nekrolog for Morgenbladet:

De materialier, Mohn har samlet til sit verk om landet og folket, vil andre kunde benytte; men ikke let vil nogen anden kunde lægge dertil det ideelle livssyn, det varme hjerte, og den sjelelige intelligens der udgjorde hovedtrækkene i Mohns personlighed. Skjønt statistiker av fag lod Mohn sig aldri blænde av de stive talrækker; han forsto at de kun var et ufuldkomment udtrykk for livet og dets former, for ham var statistiken ikke en videnskab, men en methode; han forsto som faa at benytte tallene med varsomhed og kritik.10

Denne varsomheten overfor forefinnende opplysninger ble berørt også i Kiærs nekrolog, men her i mer kritiske vendinger:

Hans store grundighed førte hans undersøgelser til dels ind i en alt for stor detail, hans kritiske retning ledet ham undertiden til at vrage statistiske data som visstnok kunde være mindre gode, men derfor ikke ubrugbare, og han kunde af begge disse grunde komme til at fordybe sig formeget i sine undersøgelser.11

Kiær ble nå anmodet om å føre arbeidet videre. Han næret store betenkeligheter, forklarte han, men tok på seg oppgaven fordi stipendiat Yngvar Nielsen sa seg villig til å bruke all sin tid på arbeidet. Nielsen hadde store kunnskaper i historie, topografi og geografi, og det er liten tvil om at Kiær i Nielsen så en permanent arvtager til oppgaven som hovedforfatter. Sammen gikk de to i gang med å skrive et bind om Smaalenenes amt. Allerede våren 1884 var manus trykkeklart, riktignok over en langt enklere mal enn Mohns, og boken dekket altså kun ett enkelt amt, det minste og kanskje det som var enklest å fange i en slik beskrivelse. Boken var klar for utgivelse samtidig som den intense forfatningsstriden mellom storting og regjering pågikk, striden som skulle markere innføringen av parlamentariske prinsipper i Norge. En av de hardeste debattantene på konservativ side var Yngvar Nielsen. Det videre hendelsesforløpet må sees i lys av disse konstellasjonene: Stortingets budsjettkomité fant plutselig ut at deres formelle vedtak etter Mohns død var at Kiær skulle overta som redaktør. Stortinget var riktignok informert om at Nielsen deltok i arbeidet, men ikke om at hans navn skulle stå på tittelbladet. I en henvendelse via Indredepartementet ga derfor budsjettkomiteen beskjed om at kun Kiær skulle stå som forfatter for boken. Det hjalp ikke at Kiær pekte på at Nielsen hadde gjort det meste av arbeidet. Kiær truet på et tidspunkt også med å trekke sitt eget navn og forlate sitt ansvar for verket, men føyde seg raskt. I rettferdig harme over Stortingets beslutninger og åpenbart støtt over Kiærs manglende prinsippfasthet trakk Nielsen seg fra all videre befatning med verket. Dermed lå oppgaven fortsatt i Centralbureauet.12

Boye Strøm, som hadde fungert som direktør mens Kiær hadde skrevet sitt bind sammen med Yngvar Nielsen, sto nå for tur. Neste bind ble lagt i hans hender. Etter fem år kom hans bok om Stavanger amt. Strøm søkte og fikk kort tid etter stillingen som amtmann i Troms, og nå meldte ingen i Centralbureauet sin interesse. Bevilgningene ble for en tid stanset av Stortinget, men siden tatt opp igjen etter at Johan Vibe og senere Amund Helland tok på seg arbeidet med verket. Helland ble stående som forfatter av de aller fleste av de 39 bindene som ble utgitt i serien, og Norges Land og Folk er i ettertid særlig forbundet med hans navn. En indirekte forbindelse til Centralbureauet ble imidlertid opprettholdt ved at Simen Skappel, den offisielle statistikks jordbruksekspert fra århundreskiftet og frem til midten av 1930-tallet, i lengre tid arbeidet som assistent for Helland på dette prosjektet.

Mohns generelle plan for verket forsvant med ham selv, og senere bind - også de med Helland som forfatter - ble skrevet over forskjellige lester. Et felles trekk ved samtlige bind er at de i ettertid fremstår som ganske tung lesning. Alt som var viktig skulle med, men forståelsen av viktighet hadde ofte noe tidstypisk ved seg. I Hellands antropologiske avsnitt heter det for eksempel fra Nedenes amt (1904):

I de øst for hoveddalføret liggende bygder, Iveland og Vegusdal, er mørke og blonde folk blandete. Vegusdals befolkning har mest tilfelles med befolkningen i Evje og Hornnes, men er mer tykkfallen (50 pct. firskaarne, 19 pct. spædbyggede). I Vegusdal, men især Iveland, er kortskallerne i overvægt (52.7 pct.). Ivelandsfolkene skiller sig noget fra de andre; der er høiere og velvoksne folk (firskaarne 23.6 pct., slanke 47 pct., spædbyggede 17.7 pct.). Deres kvinner er vakrere end ellers paa disse kanter.13

Siste bindet var beskrivelsen av Søndre Bergenhus amt, som utkom kort etter Amund Hellands død. Han rakk å gjøre manus ferdig, og kanskje kunne man ventet at det siste 39. bindet ville ha et oppsummerende kapittel, eller kanskje bare en oppsummerende linje som sa noe om at dette hadde vært et stort arbeid, at det hadde tatt lang tid, at bokverket hadde forandret seg mye underveis, eller kanskje at landet og folket hadde forandret seg mye fra første til siste bind. Slutten går imidlertid slik:

Herredet [Veie] var i 1913 delt i 7 skolekredse med 228 undervisningsberettigede børn; der var 6 lærere og 3 lærerinder. Ifølge skatteligningen i 1917-18 utgjorde den samlede antagne intægt 539 000 kr., formuen 2 581 000 kr. Samlet herredsskatt var i 1917-18 19 277 kr. fordelt paa 898 skatytere.

Mer var det ikke å si.14

Norges Land og Folk ble den siste manifestasjon av den gamle tyske statistisk-topografiske tradisjonen. Når forslaget ble tatt opp i 1870-årene, hadde det nok mye å gjøre med at et slikt verk var nasjonalt byggende på en mer direkte måte enn for eksempel ordinære statistiske publikasjoner, - nasjonsbyggingen var utvilsomt en sentral ingrediens også bak Krafts store statistisk-topografiske arbeider i det frie Norge etter 1814. Den historiske feilen ble at Mohn tok tak i prosjektet. Kanskje ble han grepet av de store vyene og muligheten til å løfte arven etter Kraft, kanskje var han kun drevet av et ønske om å sette på plass den geografiske oppmålingen, som mente at denne institusjonen kunne lage et storverk med "statistisk" i tittelen.

Det statistiske Centralbureaus bibliotek kjøpte inn ett eksemplar av det verket som la beslag på mer verdifull arbeidskraft enn noe annet statistisk prosjekt i den viktige ekspansjonsfasen fra omkring 1870. Norges Land og Folk er i dag plassert innerst i kjellermagasinet, katalogisert under "Geografi mv.". Det er tilgjengelig for utlån, men visstnok lite etterspurt.

1. Bilag til Dok. nr. 54, 1873, "Forslag fra repræsentanten Sverdrup om bevilgning til udgivelse af et statistisk-topografisk værk over Norge".

2. Dok. nr. 54, 1873, nevnt ovenfor.

3. Broch til Indredepartementet, 31.3.1873; Indredepartementet til Lars Broch, 26.4.1973. Samtlige brev i Det Statistiske Centralbureaus korrespon-dansearkiv, jnr. 424/1973.

4. Kildene til prosjektet er her og i det følgende, hvis annet ikke er nevnt, brev og forarbeider oppbevart på Håndskriftsamlingen, Universitetsbiblioteket, arkiv 3645.

5. Broch 1871, s. 152-153.

6. Mohns brev av 20.10.1980 er inntatt i Indredepartementets innstilling av 21.1.1881, bilag til St.prop. 1c, 1881.

7. St.prop. 1c, 1881. Mohns brev til departementet er inntatt i denne proposisjonen.

8. Mohn til Indredepartementet, 8.12.1882, Håndskriftsamlingen, Universitetsbiblioteket, arkiv 3645, mappe C 1-2.

9. Se samme.

10. Lochmanns nekrolog i Morgenbladet, etter Lochmann 1891, s. 124.

11. Sitert etter Søbye 2000, s. 10.

12. Stortingets budsjettkomité til A.N. Kiær, 24.5.1884; Kiær til stortingets budsjettkomité, 27.5.1884 og 13.6.1884; Indredepartementet til A.N. Kiær, 12.6.1884; Yngvar Nielsen til Indredepartementet, 7.7.1884. Håndskriftsamlingen, Universitetsbiblioteket, arkiv 3645, mappe C 1-2.

13. Helland 1904, s. 461.

14. Helland 1921, s. 987.

Kontakt