Metoder for sosial rapportering

Sosial rapportering kan defineres som et system for innsamling, presentasjon og analyse av data om befolkningens velferd. Rapporteringen skal gjøre det mulig å følge den sosiale utviklingen i samfunnet, på samme måte som man kan følge den økonomiske utviklingen gjennom bruk av nasjonalregnskaper og annen økonomisk statistikk. De statistiske opplysningene om velferd betegnes ofte som sosiale indikatorer.

Systemer for sosial rapportering har mange aspekter, og i denne rapporten er det hovedsakelig noen utvalgte metodiske utfordringer som drøftes, nemlig valg av metode for statistisk bearbeiding og analyse, for visualisering (radardiagrammer etc.) og for presentasjon av analysen.

De siste ti årene har det vært en fornyet interesse og engasjement rundt sosial rapportering og sosiale indikatorer i en rekke land. I denne rapporten blir det gitt en bred oversikt over forskjellige systemer for dette, i og utenfor Norge. I Norge gjennomgås blant annet Folkehelseinstituttets Folkehelsebarometer for kommuner og bydeler. Utenfor Norge vektlegges utviklingen innenfor flere internasjonale organisasjoner, ikke minst OECD og deres omfattende system for velferdsrapportering: «How’s Life». I tillegg ser vi nærmere på utviklingen av nye systemer i land som det er naturlig å sammenligne seg med, slik som Nederland, New Zealand, Sverige og Danmark.

Kapittel 5 er en gjennomgang av noen utvalgte metoder som ofte tas i bruk innenfor sosial rapportering. De seks metodene er: 1) standardisering (kontroll for demografiske og andre variabler), 2) signifikanstesting, 3) forskjellige mål på ulikhet, 4) konstruksjon av indekser, på aggregert eller individuelt nivå, 5) andre metoder for helhetlig oppsummering, samt 6) visualisering.

I det siste kapitlet gis det anbefalinger for videreutvikling av SSBs systemer for sosial rapportering, på basis av gjennomgangen i de øvrige kapitlene. Her legges det særlig vekt på SSBs temasider «Slik har vi det», og publikasjonen «Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper». En av flere anbefalinger er å gjøre mer systematisk bruk av internasjonale sammenligninger. Opplysninger om hva som er «beste verdi» internasjonalt, kan være nyttig som en målestokk for hva som er oppnåelig. En annen anbefaling er å bruke kjønn- og aldersstandardiserte tall i presentasjonen av utvalgte velferdsindikatorer: framfor alt helse, men også sysselsetting.

Et klassisk problem innenfor sosial rapportering er hvordan en helhetlig oppsummering av tilstand og utviklingstrekk kan gjøres. I rapporten er det en drøfting av metoder for dette. Inspirert av Folkehelseinstituttets barometer for folkehelse, foreslår vi at indikatorene oppsummeres i en tabell eller figur, i form av et velferdsbarometer. For hver indikator bør det være endringstall, både for siste tilgjengelige år og lenger tilbake i tid, for eksempel siste ti år. Statistisk signifikante endringer markeres med ulike fargesymboler, avhengig av om de er positive eller negative. I barometeret bør også tall for ulikhet og internasjonale sammenligninger inngå, så langt det er mulig å finne tall.

Slike visualiseringer bør suppleres med andre former for helhetlige oppsummer¬inger. En enkel metode, blant annet brukt av det britiske statistikkbyrået ONS, er å telle opp antallet indikatorer som henholdsvis tyder på en positiv utvikling, en negativ utvikling eller en uendret situasjon. Men dette vil ofte gi et for enkelt bilde. Endringene bør ses i sammenheng med hvordan nivået var i utgangspunktet. Det er framfor alt når en dårlig situasjon forverres eller ikke viser noen tegn til bedring at politiske tiltak er påkrevd. Hva som er en dårlig situasjon kan vurderes ut fra forskjellige kriterier, slik som internasjonale sammenligninger eller politiske målsettinger som det er bred enighet om, slik som FNs bærekraftsmål.