Nå vet vi mer om innvandrerne i Norge

Dette, og mye mer, fant Statistisk sentralbyrå (SSB) ut da vi stilte 3 053 innvandrere en mengde spørsmål om deres levekår.

Norge har et unikt statistikksystem. Ved å koble sammen ulike offentlige registre kan SSB finne ut svært mye om befolkningen. Vi kan vite om en person er innvandrer eller ikke, gift eller skilt, sysselsatt eller arbeidsledig. Men registrene kan ikke si oss noe om du er ensom eller har mange venner, om du blir mobbet på jobben eller om du synes du sliter med økonomien. Det er med andre ord mange sider ved folks levekår registrene ikke kan beskrive. Derfor må vi ut og spørre folk om deres egne erfaringer gjennom regelmessige levekårsundersøkelser.

Siden tidlig på 1970-tallet har SSB gjennomført omfattende intervjuundersøkelser om folks levekår i representative utvalg av befolkningen. I slike generelle utvalgsundersøkelser vil det bestandig være for få innvandrere til at en kan gi en god beskrivelse av hvordan levekårene varierer mellom innvandrergrupper. I tillegg er det grupper av innvandrere som kan være vanskelig å få tak i, for eksempel de som er nyankomne, de som mangler norskkunnskaper eller de som er uten tillit til myndighetene.

Tre undersøkelser

SSB har derfor tre ganger gjennomført egne levekårsundersøkelser blant innvandrere, i 1983, 1996 og den siste i 2005/2006 (heretter kalt LKI). Dersom du sitter med et rykende ferskt nummer av Samfunnsspeilet i hånden, er det bare rundt en uke siden resultatene ble sluppet ut i offentligheten gjennom SSB-rapporten Levekår blant ikke-vestlige innvandrere i Norge 2005/2006. Her gir vi en kort presentasjon av undersøkelsen, og tre smakebiter fra funnene. Senere analyser vil gå mer i dybden på enkelte temaer, som diskriminering og etterkommernes levekår. I likhet med tidligere levekårsundersøkelser blant innvandrere er også den siste undersøkelsen utført på oppdrag for innvandringsmyndighetene og finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

I intervjuene kan mer subjektive vurderinger og meninger komme fram, for eksempel om arbeidsmiljøet, opplevelse av diskriminering eller egen språkkompetanse. I tillegg ble innvandrerne stilt spørsmål om tiden før innvandringen, hvordan kontakten med opprinnelseslandet ivaretas og eventuelle planer om å utvandre (se faktaboks for fullstendig liste over tema). Her gir vi tre smakebiter: en om trusler og vold, en om innvandrernes norskferdigheter, en om deres forhold til religion samt et innblikk i hvordan selve undersøkelsen ble gjennomført.

Ikke mer utsatt for vold og trusler

Det er ikke lett å måle det «sanne» omfanget av vold og trusler. Spørsmål om dette kan oppfattes som sensitive. Kanskje er det særlig vanskelig å fange opp vold og trusler som forekommer i hjemmet, blant innvandrere som ellers i befolkningen. Det kan også tenkes at opplevelser av vold og utrygghet farges av hvor man kommer fra. Dersom en kommer fra et voldelig samfunn, der man kanskje ser flere episoder av vold i løpet av uka, kan Norge oppleves relativt trygt. Har man derimot vært lenge i Norge, kan det tenkes at man får en annen standard for hva som oppleves som voldelig og truende.

Innvandrerbefolkningen er ikke mer utsatt for vold og trusler enn befolkningen generelt, og de er mindre utsatt for tyveri og skadeverk (se figur 1, 2 og 3). Innad i innvandrerbefolkningen er det imidlertid store forskjeller, slik det også vil være om vi ser på undergrupper ellers i befolkningen. Iranerne skiller seg ut ved å være både mest utsatt for vold og/eller trusler, og ved i størst grad å ha opplevd tyveri eller skadeverk, mens vietnameserne og srilankerne er minst utsatt.

Et mindretall på 6 prosent oppgir å ha blitt utsatt for vold, og like mange har blitt utsatt for trusler i løpet av det siste året. Noen har blitt utsatt for begge deler, uten at vi har beregnet andelen her. I hele befolkningen er det noe mindre vanlig å ha vært utsatt for vold, men omtrent like mange har blitt utsatt for alvorlige trusler. I gjennomsnitt svarer 9 prosent i innvandrerbefolkningen at de har blitt utsatt for tyveri eller skadeverk det siste året, langt færre enn de 17 prosent som svarer dette i totalbefolkningen.

Det er noe færre innvandrerkvinner enn innvandrermenn som sier at de har blitt utsatt for vold, mens det er små forskjeller mellom kjønnene hva gjelder utsatthet for alvorlige trusler, tyveri og skadeverk.

Iranerne minst religiøse

Religion og religionsutøvelse er et tema som gjerne overlates til privatsfæren, i den forstand at det er trosfrihet for den enkelte. Det er lite kontroversielt å hevde at det er bedre for integreringen å være sysselsatt enn å være arbeidsledig, men hvorvidt en chilener fremdeles er katolikk eller har mistet sin barnetro, er ikke like enkelt å tolke som uttrykk for vellykket integrering.

I LKI ble de intervjuede spurt om hvilken religiøs tro de er oppdratt i, og om de fremdeles har sin barnetro inntakt. Undersøkelsen gir også en pekepinn på hvor viktig religion er for innvandrere, deres religiøse aktivitet, og hvor lett eller vanskelig det er å praktisere sin religion i det norske samfunnet.

I undersøkelsen oppgir en av ti innvandrere at religion ikke har noen betydning i livet, mens fire av ti sier at religion er svært viktig. Om lag hver tiende spurte plasserer seg midt på skalaen over hvor viktig religionen er (skalaen går fra en til ti).

Iranere er mest sekulære; hele 40 prosent sier at religion ikke har noen betydning for dem. Blant chilenere og innvandrere fra Bosnia-Hercegovina sier omkring 25 prosent det samme, mens i underkant av 20 prosent av innvandrerne fra Serbia og Montenegro sier at religionen ikke har noen betydning i livet deres. Somaliere representerer den andre ytterlighet, med ni av ti som mener at religionen er svært viktig. Blant pakistanere oppgir 65 prosent at religionen er svært viktig, mens andelen som svarer «svært viktig» blant tyrkere og srilankere, er i underkant av 50 prosent.

Er innvandrerne mer religiøse enn befolkningen ellers?

I den europeiske samfunnsundersøkelsen (ESS) der også Norge var med, ble respondentene i 2006 spurt om å plassere seg på en skala fra 0 til 10 hvor 0 sto for at de ikke var religiøse, mens verdien 10 indikerte at religion var svært viktig. Skalaen i ESS skiller seg dermed litt ut fra skalaen som ble brukt i LKI, hvor minste verdi var 1. Nærmere 15 prosent av det norske utvalget i den europeiske undersøkelsen oppga at de ikke var religiøse (verdien 0), og Norge ble rangert blant Europas minst religiøse samfunn med en gjennomsnittskår på 3,8. Tilsvarende skår i Sverige og Danmark var 3,6 og 4,3, mens Kypros og Polen lå øverst med henholdsvis 7,0 og 6,6 i gjennomsnittskår.

En gjennomsnittskår for de ti ikke-vestlige innvandrergruppene var i vår undersøkelse på 6,9 på skalaen. Dette viser at religion i gjennomsnitt er viktigere i livet til ikke-vestlige innvandrere enn blant befolkningen generelt.

Innvandrerne er også spurt om hvor mange religiøse møter, eller bønn arrangert av trossamfunn, de er med på i løpet av et år. Figur 4 viser «religiøs aktivitet» og hvor viktig religion er i livet. Det er en klar sammenheng mellom de ikke-vestige innvandrernes tro og trosutøvelse; de som oppgir at religion ikke er viktig i livet, er også mindre religiøst aktive.

Kvinner snakker dårligere norsk

Å beherske godt norsk er ofte nødvendig for økonomisk, sosial og politisk deltakelse i samfunnet. Språkferdigheter gjør det mulig å ta i bruk sine demokratiske rettigheter og etablere kontakt og vennskap med personer utenfor ens nære krets. Innvandreres ferdigheter i norsk vil i noen grad henge sammen med hvor lenge den enkelte har bodd i Norge. Men det er ikke nødvendigvis slik at grupper med lang botid behersker norsk godt. Viktigere for språkbeherskelsen er deltakelse i arbeidslivet, noe som kan forklare at mange kvinner fra Pakistan og Tyrkia, som har lav sysselsetting, behersker norsk relativt dårlig.

De intervjuede er spurt om hvor godt de selv synes de snakker norsk. De kan velge mellom svært godt, godt, middels, dårlig eller svært dårlig. Figur 5 viser at flere innvandrerkvinner enn -menn anser sine norskkunnskaper som dårlige eller svært dårlige. I noen av landgruppene er forskjellen til dels svært stor. Mye av forskjellen skyldes trolig at innvandrerkvinner deltar mindre i arbeidslivet enn innvandrermenn. Det kan også tenkes at kvinner er mer kritiske til sine kunnskaper enn menn, uten at vi kan bekrefte en slik hypotese.

I gjennomsnitt mener 18 prosent av innvandrerkvinnene at deres norskkunnskaper er dårlige eller svært dårlige, mot 7 prosent blant mennene. Det er særlig store kjønnsforskjeller i grupper hvor menn er sysselsatt i mye større grad enn kvinner. Dette gjelder blant annet innvandrere fra Pakistan og Tyrkia. I disse gruppene mener henholdsvis 28 prosent og 22 prosent av kvinnene at de behersker norsk dårlig eller svært dårlig, mot 4 og 9 prosent av mennene. Også blant innvandrerne fra Irak, Somalia samt Serbia og Montenegro er det store kjønnsforskjeller både i sysselsetting og i norskferdigheter.

Innvandrere fra Iran, Bosnia-Hercegovina, Chile og Sri Lanka anser sine norskferdigheter som relativt gode, og det er mindre kjønnsforskjeller her enn blant de andre gruppene. I disse gruppene er også sysselsettingen relativt høy.

Ti store innvandrergrupper …

Innvandrerbefolkningen fra de ti utvalgte landene utgjorde rundt 165 000 personer ved inngangen til 2007, omtrent halvparten av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Norge. Både størrelsen på gruppene og hvorvidt de kunne antas å representere forskjellige typer av innvandring til Norge, ble lagt til grunn ved utvalget. Dessuten ønsket vi å kunne sammenligne med andre undersøkelser fra inn- og utland, og oppnå en viss geografisk spredning når det gjaldt verdensregioner.

De som er intervjuet, kan ikke uten videre oppfattes som representative for den halvparten av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen som ikke er med blant de ti landene i levekårsundersøkelsen. På noen områder er det kanskje slik at forskjellen i levekår mellom innvandrere fra Marokko (som ikke er med) og innvandrere fra Tyrkia, eller fra India og Pakistan, ikke er så stor, men det vet vi ikke fra denne undersøkelsen. Det kan vi bare vite på basis av registerinformasjon. Det er lett å tenke seg at levekårene vil bli forskjellige for dem som har få kontakter i Norge som kommer fra deres eget hjemland, og de som har et vidt kontaktnett blant personer fra samme opprinnelsesland eller med samme morsmål.

Om det hadde vært ressurser nok til å inkludere flere land, ville India og Marokko trolig stått nest på listen. Men hvert nye land som krever et nytt språk under intervjuene, ville medført store utgifter. I 2004, da undersøkelsen var i planleggingsstadiet, forventet ingen at det ville komme flere arbeidsinnvandrere fra Polen enn fra noe annet land de kommende årene, noe som kanskje vil bringe Polen opp som nest største eller tredje største innvandrerland i løpet av våren 2008. Land hvor en betydelig andel av innvandrerne er kommet som ektefeller til nordmenn uten innvandrerbakgrunn, slik som Filippinene, Thailand og Russland, valgte vi ikke å inkludere i utvalget.

… intervjuet på et språk de forsto

I alt 3 053 representanter for ti av de største innvandrergruppene har enten sittet ansikt til ansikt med SSBs intervjuere, eller snakket med dem på telefon, i gjennomsnittlig 71 minutter per intervju. Vi valgte å prioritere besøksintervju framfor telefonintervju for å redusere misforståelser og kommunikasjonsvansker, men en del av dem som deltok, foretrakk av ulike grunner å bli intervjuet over telefonen.

I datainnsamlingen har det vært et grunnleggende prinsipp at vi skulle kunne kommunisere med intervjuobjektet på et språk den enkelte forstår godt. Alle som ble trukket ut til undersøkelsen, fikk tilbud om å velge språkform. Spørreskjemaet og informasjonsmaterialet ble derfor oversatt til i alt tolv språk, og egne intervjuere med riktig språkbakgrunn ble ansatt. I gjennomsnitt foregikk fire av ti intervjuer på norsk, men hvor vanlig det var å bli intervjuet på norsk er veldig forskjellig fra gruppe til gruppe. Bare 17 prosent av de intervjuede med tyrkisk bakgrunn ble intervjuet på norsk, mens 76 prosent av intervjuene med personer som har bakgrunn fra Pakistan, var på norsk (se tabell 2).

Gode eller dårlige levekår - i forhold til hvem?

Når vi skal si noe om hvorvidt innvandrernes levekår er gode eller dårlige, må vi selvsagt sammenligne innvandrerbefolkningen med noen. Mange av spørsmålene vi stilte innvandrerne, er tidligere blitt stilt utvalg fra totalbefolkningen gjennom de ordinære levekårsundersøkelsene eller andre undersøkelser. Slik kan vi se om innvandrernes levekår skiller seg vesentlig fra gjennomsnittet i befolkningen.

På noen områder har vi funnet store forskjeller. Innvandrerbefolkningen har generelt dårligere boliger og boforhold enn gjennomsnittet i befolkningen, og de har lavere sysselsetting og dårligere økonomi. Men innvandrerne generelt er for eksempel ikke mer utsatt for vold og trusler enn hele befolkningen, og de er mindre utsatt for tyveri og skadeverk. Innvandrere har også hyppigere kontakt med foreldre og søsken enn befolkningen sett under ett.

Det er ikke første gang SSB intervjuer innvandrere om levekårene deres. Det samme ble gjort for ti og tjue år siden, da med færre landgrupper i utvalget. Med visse forbehold kan vi derfor gå tilbake i tid og se hvordan innvandrerne hadde det på midten av 1990-tallet, den gang innvandrerbefolkningen var halvparten så stor i dag, hvor den teller 415 000 personer. Økningen har vært særlig sterk fra de verdensdeler de intervjuede kommer - Asia, Afrika og Latin-Amerika - fra i alt 110 000 til 230 000 i dag.

Botiden for førstegenerasjonsinnvandrerne som er med i undersøkelsen i 2005/2006, har økt for alle grupper i forhold til i 1996. Dette gir grunn til å forvente at graden av integrering er noe bedre i 2005 enn i 1996, fordi en større del har en lengre botid bak seg. Særlig gjelder dette chilenere og vietnamesere, som har hatt stor økning i det vi kaller median botid. Dette henger sammen med at få chilenere og vietnamesere har flyttet til Norge de siste årene. Lavest økning i botiden har somaliere, ettersom det har vært en betydelig innvandring fra Somalia etter årtusenskiftet.

På noen områder har levekårene blant innvandrerne endret seg fra 1996 til 2005/2006. For eksempel er det færre som leier, og flere eier boligen de bor i. Andelen sysselsatte har økt, for noen grupper betydelig. Blant annet oppgir 62 prosent av vietnameserne at de var sysselsatt i 2005/2006, mot 44 prosent i 1996.

Egen undersøkelse for unge

På svært mange områder, som ekteskap og fruktbarhet, arbeid og utdanning, har innvandrerne fått en tydelig mer likestilt rolle i samfunnet etter hvert som tiden går. For å kartlegge forskjeller mellom innvandrerne og deres etterkommere er det nødvendig å studere innvandrernes barn i større detalj. Det er derfor trukket et tilleggsutvalg blant etterkommere og personer som har innvandret i svært i ung alder. Resultatene fra denne tilleggsundersøkelsen vil bli publisert senere i 2008.

Referanser

Elisabeth Gulløy (2008): Levekår blant innvandrere 2005-2006, Dokumentasjonsrapport, Notater 2008/5, Statistisk sentralbyrå.

Gunnlaug Daugstad og Benedicte Lie (2004): Kvalitativ forstudie til levekårsundersøkelse blant ikke-vestlige innvandrere, Notater 2004/88, Statistisk sentralbyrå.

Blom og Henriksen (red) (2008): Levekår blant innvandrere i Norge 2005/2006, Rapporter 2008/5, Statistisk sentralbyrå.

Tabeller:

• Tabell 1 Tjue største ikke-vestlige grupper i innvandrerbefolkningen, etter landbakgrunn. 1.1.2004 og 1.1.2007
• Tabell 2 Landbakgrunn og bruk av norsk som intervjuspråk