Når latteren måles i tall

Det gjør godt å le. «Hele kunsten å lære seg å leve betyr å holde fast på latteren, uten latteren er verden et torturkammer ...», sier Jens Bjørneboe i romanen Frihetens øyeblikk. Latter er bra for både kropp og sjel. De indre organene får en massasje, blodsirkulasjonen blir bedre, og oksygeninntaket øker.

Latterens fysiologiske virkninger er undersøkt i laboratorieforsøk. En vanlig framgangsmåte er å vise en morsom video, i Norge blant annet «Grevinnen og hovmesteren». Det viser seg at under de kraftigste lattersalvene øker hjertets slagfrekvens med både 30 og 40 slag per minutt, for så å falle dramatisk når latteren slutter. Ifølge «humorprofessor» Sven Svebak ved universitetet i Trondheim, har latter en treningseffekt. De som misliker jogging, kan ha et alternativ! Ifølge enkelte leger svarer 100-200 latterepisoder per dag til omtrent 10 minutters roing eller jogging.

Men hvor ofte ler vi? Å lage statistikk om latter høres ut som en dårlig vits. Like fullt: Latteren har tellbare aspekter, og kvantiteten er neppe helt uten betydning heller. De som ønsker å bruke humor som alternativ til jogging, må le både hjertelig og ofte. I en undersøkelse satte to humorforskere seg fore å kartlegge latterfrekvensen i et kanadisk lokalsamfunn. Deltakerne utgjorde i alt 80 voksne personer, rekruttert gjennom annonsering i massemedia. Annonsene nevnte ikke latter eller humor, men fokuserte på en interesse for å studere personlighetstrekk. Resultatene ble publisert i Humor, verdens fremste tidsskrift for humorforskning, i 1999.

Deltakerne i undersøkelsen fikk utdelt et skjema, såkalt Daily Laughter Record, som de ble bedt om å ta med seg overalt. Hver gang en deltaker brøt ut i latter, skulle vedkommende notere dette i skjemaet, samt oppgi kilden («hva fikk deg til å le?»), hvor mye man lo, hvem som utløste latteren (en selv eller andre), om andre var til stede, og når på dagen hendelsen fant sted.

Ler mest om kvelden

I gjennomsnitt lo folk i dette kanadiske lokalsamfunnet 17,6 ganger per dag. Kvinner lo noe oftere enn menn, men forskjellen var ikke statistisk sikker. Variasjonsbredden var stor, fra 0 til 89 tilfeller. De fant at det var relativt lite latter å spore om morgenen, før klokka tolv. Om kvelden var antallet episoder nesten det dobbelte (i mitt B-menneskeperspektiv er gjennomsnittet på 3,6 latterepisoder før klokka tolv likevel forbløffende høyt ...). Latteren varierte lite mellom aldersgrupper, med unntak av at eldre kvinner lo mindre enn de yngre.

Ikke all verdens latter, altså. 18 ganger per dag, i gjennomsnitt en gang for hver våkne time.

Dette er til og med et noe høyere tall enn tidligere forskning har funnet på utvalg av studenter. Resultatene er åpenbart høyst usikre, vurdert etter vanlig SSB-standard. Dessuten hadde mange sommerferie, da er det kanskje mer å le av enn ellers i året?

Hovedproblemet med denne forskningen er opplegget for undersøkelsen: Hvordan påvirkes latterfrekvensen av at en person går rundt med et registreringsskjema for latter? Det er noe urkomisk i dette i seg selv. Se det for deg: En gruppe mennesker sitter rundt et bord, og plutselig slår alle latterdøra på vidt gap. Deretter tar en av personene i gruppa fram et skjema, noterer flittig, for deretter å legge skjemaet bort. To minutter seinere nytt latterbrøl, ny runde med notering, og slik fortsetter det. Den som virkelig imponerer, er personen som lo 89 ganger i gjennomsnitt. Hvilken heroisk innsats i vitenskapens tjeneste!

Det er likevel mest sannsynlig at latterfrekvensen undervurderes i undersøkelser av denne typen. I en studie hvor forskere observerte hvor ofte folk ler i løpet av samtale, viste det seg at latterfrekvensen var overraskende høy. I gjennomsnitt lo personene som deltok, nesten seks ganger i løpet av en ti minutters samtale! Forskerne bak undersøkelsen antyder at folk rett og slett ikke er klar over hvor ofte de ler.

Morsommere i gamle dager?

Var det mer latter før i tiden? «Tenk på før krigen, da var det moro, da lo vi godt, da var det samhold og lojalitet», synger Odd Børretzen i visa På Bellmanns tid (1974). Visa er et oppgjør med nostalgien, dessuten et herlig stykke humor: «Vinen var søtere, kinnene bløtere, grøten var grøtere den gang enn nå». Kanskje er forestillingen om at det var morsommere før, likevel noe mer enn ren og skjær nostalgi. Av og til dukker det opp avishistorier som bekrefter påstanden. På 1950-tallet lo gjennomsnittsmennesket 18 minutter per dag, hevdes det, og i 1990-årene bare 6 minutter per dag, ifølge nettutgaven av Sunday Times, 18. oktober 1998. Meldingen ble også gjengitt i norske aviser.

Det har ikke lyktes meg å oppspore forskningen som ligger bak disse påstandene. Inntil videre stiller jeg meg derfor skeptisk. Et morsomt eksempel på at det kan være grunn til en viss skepsis når avisene gjengir uvanlig forskning, er et «forskningsresultat» som ble referert i norsk presse mai 2002. Her kunne vi lese om et tysk forskningsprosjekt, hvor 200 menn var blitt fulgt over en fireårsperiode. Forskerne hadde funnet ut at det var helsefremmende for menn å nistirre på kvinners bryster (den megetsigende overskriften i Aftenposten var «se på pupper og lev lenger»). Dette var selvfølgelig for godt til å være sant og viste seg å være basert på en vandrehistorie som noen fantasifulle personer hadde plantet på en internettside så langt tilbake som 1997.

Og dessuten, om det nå skulle være sant at det var mer latter før, blir kjernespørsmålet hva slags latter. Er det jantelovens latter, den skadefro hånlatteren som er blitt mindre vanlig, eller er det den godmodige og lekne varianten? Mange eldre teorier om latter, fra Platon til den engelske filosofen Thomas Hobbes, har framhevet latterens mørke sider. Ifølge Platon var komediens gleder grunnlagt på ondskap, å finne nytelse i andres ulykke. Hobbes så latteren som et av menneskets verste kjennetegn; latteren styrket egen selvfølelse på bekostning av de mindre heldige.

Humor på framgang?

Kanskje er forholdet heller omvendt? Det er i hvert fall lett å se at humoren i dag har fått innpass på felter hvor den før var bannlyst. Eldre mennesker kan fortelle at en overhodet ikke måtte dra på smilebåndet når en for noen tiår tilbake var på kirkebesøk. Humoren florerer i massemediene som aldri før. Internett har blitt en formidabel distribusjonskanal for humor av alle slag.

Det kan diskuteres om bruken av humor har sivet inn på områder hvor den ikke hører hjemme. Offentlig kontrollvirksomhet ufarliggjøres gjennom humor, som når det står «Smil! Du blir overvåket.» forskjellige steder i Oslo. Er vi tjent med dette? Kanskje er det riktig som den svenske filmskaperen Roy Anderson har hevdet, at vår tid har en redsel for alvoret. I tillegg til å skape rom for humor og latter er det viktig å beskytte disse godene mot misbruk.