Offerbilder i endring

Anmeldelsene som årlig registreres av politiet og påtalemyndigheten viser en befolkning som er vesentlig mindre utsatt for kriminalitet enn tidligere. Den overordnede utviklingen skjuler imidlertid et mer sammensatt bilde på den registrerte kriminaliteten, viser Statistisk sentralbyrås statistikk over anmeldte lovbrudd og ofre.

Siden anmeldelsestoppen på starten av 2000-tallet har det vært et langvarig og kraftig fall i anmeldte tyverier. Dette har bidratt til at vi nå har det laveste nivået av lovbrudd som er registrert med denne typen statistikk. Omfanget av anmeldt vold og mishandling har holdt seg relativt stabilt over tid, mens det har skjedd store endringer i hvilke deler av befolkningen som blir utsatt for ulike typer vold.

Når tyveriene går ned, endrer det også sammensetningen av ofre for lovbrudd? Hvem blir utsatt for lovbrudd, og hvilke lovbrudd blir ulike deler av befolkningen ofre for? I denne artikkelen gjør vi opp status for personofre for lovbrudd, og hvordan bildet har endret seg fra midten av 2000-tallet og frem til i dag.

Færre lovbrudd, færre ofre

Politiet og påtalemyndigheten registrerte i alt 310 000 lovbrudd i løpet av 2019, som tilsvarer 58 lovbrudd per 1 000 innbyggere. Det er nesten 100 000 færre anmeldelser enn i 2004 – som er første årgang av SSBs registerbaserte offerstatistikk – og trolig må vi tilbake til slutten av 1980-tallet for å finne et år med mindre registrert kriminalitet. Utviklingen i Norge ser også ut til å være en del av en internasjonal trend. Fra tidlig 1990-tall er det registrert tilsvarende fall i mange land i Nord-Amerika, Oseania og Europa – med store reduksjoner i tyveri og annen vinningskriminalitet som fellesnevner for nedgangen (Farrall 2017, van Dijk et. al. 2012).   

I anmeldelsene for 2019 var i alt 142 000 ulike personer registrert som ofre for ett eller flere lovbrudd. Tilsvarende antall ofre i 2004 var over 180 000. Tar vi hensyn til at befolkningen har vokst med 750 000 mennesker i denne perioden er omfanget av ofre i befolkningen redusert med nesten en tredjedel siden 2004, fra en andel på 3,9 prosent til 2,7 prosent.  Som det fremgår av figur 1 henger nedgangen nært sammen med fallet i ofre for anmeldte tyverier.

I likhet med de politianmeldte lovbruddene viser levekårsundersøkelsene om utsatthet og uro for lovbrudd, som er en intervjuundersøkelse blant et tilfeldig utvalg av befolkningen, at befolkningen er mindre utsatt for kriminalitet enn tidligere. I 2018 oppga 9 prosent av befolkningen at de ble offer for vold, trusler om vold, tyveri eller skadeverk i løpet av det siste året. Samlet sett er dette en lavere andel enn i alle foregående undersøkelser, og nesten en halvering siden 90-tallet.

Tyverisikring av bolig og bil har endret kriminalitetsbildet   

Skal man beskrive offerutviklingen i Norge de siste to tiårene er det ingen vei utenom tyveriene. Både anmeldelsene til politiet og levekårsundersøkelsene forteller samme historie, nemlig at andelen personer som årlig blir utsatt for et tyveri har blitt halvert siden tidlig på 2000-tallet – og at dette gjelder for både menn og kvinner i så godt som alle aldre, og i alle deler av landet. Fra å utgjøre hovedlovbruddet for 69 prosent av personofrene i 2004 var bare i overkant av 46 prosent av personofrene utsatt for et tyveri i 2019.

Det er særlig to grupper av tyverier som peker seg ut: tyveri av og fra bil og annet motorkjøretøy, og tyverier fra bolig og fritidsbolig. Sammenlignet med 2004 har omfanget av personofre for tyverier relatert til bil og motorkjøretøy falt med 80 prosent. Til sammen 8 700 personer anmeldte denne typen tyveri i 2019. Siden 2009 har det også vært en markant nedgang i ofre for tyverier fra bolig, fritidsbolig og tilhørende areal som garasje og bod. En av hovedårsakene bak tyveriutviklingen er trolig den økte utbredelsen av sikringssystemer – som for eksempel startsperre i bil og innbruddsalarm i bolig.

Færre lommetyverier, men flere bedrageriofre 

Der mange av ofrene for bil- og boligrelaterte tyverier trolig anmelder på vegne av en husholdning, er tyverier i det offentlige rom oftere knyttet til enkeltpersoner. For eksempel bidro økningen i såkalte tyverier fra person til lommetyveritoppen i 2012, der særlig unge voksne kvinner oftere ble tyveriutsatt på offentlig steder – som det fremgår av figur 2. I senere år har imidlertid også denne typen tyverier hatt en synkende trend og befolkningens utsatthet for slike tyverier synes å være vesentlig lavere enn på midten av 2000-tallet.

Det har derimot ikke vært en nedgang for alle typer vinningslovbrudd. Mens foretak og andre juridiske enheter anmelder langt færre bedragerier enn tidligere, har det vært en eksplosiv økning i personer som blir utsatt for bedrageri. I 2019 ble det ut fra hovedlovbruddet registrert 16 000 personofre for bedrageri, hvorav snaut 1 000 ble regnet som grove bedragerier. Om vi ser hele offerpopulasjonen under ett vil det si at mer enn hvert tiende personoffer er blitt utsatt for et bedrageri.

Stadig flest ofre blant unge voksne

På samme måte som unge voksne oftere blir siktet for lovbrudd enn personer i andre aldersgrupper, blir unge voksne også oftest ofre for lovbrudd. Aller flest ofre finner vi blant personer i alderen 20-24 år – og slik har det vært i de fleste årene med sammenlignbar offerstatistikk. I 2019 registrerte politiet 15 700 personofre i denne aldersgruppen, noe som tilsvarer at 4,6 prosent av 20-24-åringene i befolkningen ble utsatt for ett eller flere lovbrudd i løpet av året. Den tilsvarende andelen i 2004 var 8,1 prosent. Dette representerer en nedgang på så mye som 43 prosent, som illustrert i figur 3.

Fra midten av 2000-tallet er det imidlertid i den unge voksne befolkningen at nedgangen har vært størst – både for gjerningspersoner og ofre. Utviklingen kan knyttes til den kraftige nedgangen i unge voksne ofre for tyveri, samtidig som 20-24-åringene i mindre grad enn før utsettes for vold og mishandling.

Til tross for at unge voksne er betydelig mindre overrepresentert som ofre enn før er det samla offerbildet stadig det samme: fra fylte 20 år reduseres gradvis risikoen for å bli utsatt for lovbrudd i takt med økende alder. I 2019 var det for eksempel 38 ofre per 1 000 innbyggere i alderen 35-39 år, mens tilsvarende andeler for aldersgruppene 40-49 år og 50-59 år var henholdsvis 36 og 28 ofre per 1 000 innbyggere. Siden 2004 har det imidlertid blitt færre ofre i alle aldersgrupper 15 år og over, som det fremgår av figur 3.

De eldste og de yngste er ofre for ulike typer lovbrudd

Også den eldste delen av befolkningen har opplevd en vesentlig reduksjon i antall ofre. I 2019 var det i alt 1 700 ofre i alderen 80 år eller eldre, som er 7,5 ofre per 1 000 innbyggere. Dette er en nedgang på over 40 prosent sammenlignet med perioden 2004-2008, og nedgangen kan forklares med tyveriutviklingen – i likhet med nedgangen for den voksne befolkningen for øvrig. I samme periode har vi derimot sett en betydelig økning i ofre i alderen 5-9 år, i all hovedsak på grunn av en økning i ofre for mishandling i nære relasjoner.

Den ulike utviklingen til den eldste og yngste delen av befolkningen skyldes blant annet hvilke typer lovbrudd de utsettes for. Når de yngste barna blir registrert som ofre for lovbrudd er det i de fleste tilfeller snakk om et seksuallovbrudd eller vold og mishandling, som det fremgår av figur 4. Med økende alder ser vi at det er de vinnings- og eiendomsrelaterte lovbruddene som dominerer. Blant ofre 40 år og over er syv av ti utsatt for ett eller flere tilfeller av eiendomsskade, eiendomstyveri eller annet vinningslovbrudd.

Store endringer i hvem som blir utsatt for vold og mishandling

I 2019 ble til sammen nesten 33 000 forskjellige personer registrert som ofre for ulike typer vold og mishandling, som tilsvarer 6,2 ofre per 1 000 innbyggere. Justert for befolkningsøkningen har det samlede omfanget av ofre for vold og mishandling holdt seg relativt stabilt over lang tid, både for kvinner og for menn. Et nærmere blikk på utviklingen for voldsofrene – etter kjønn, alder og type voldslovbrudd – avslører imidlertid store endringer i hvem som blir utsatt for hvilke typer vold og mishandling før og nå (Stene 2020).

Der anmeldelsene til politiet i 2004 viste at ungdom og unge voksne menn var kraftig overrepresentert både blant voldsofre og voldsutøvere, er denne overrepresentasjonen kraftig redusert over tid, som illustrert i figur 4. Voldsnedgangen dreier seg i hovedsak om færre ofre for trusler, kroppskrenkelse og kroppsskade. 

Nedgangen i ofre for ungdomsvold er også synlig i resultatene fra levekårsundersøkelsene, der omfanget voldsofre om lag er halvert i perioden 2007-2015 – både for kvinner og menn. Det er imidlertid fortsatt slik at flere menn enn kvinner utsettes for vold på offentlige steder, på nattestid, i helgene og av en ruspåvirket person. En større andel av vold mot kvinner skjer på arbeidsplassen eller i en privatbolig, og blant voldsutsatte kvinner oppgir omkring en fjerdedel at gjerningspersonen er et familiemedlem.

I de politianmeldte voldslovbruddene har det i perioden 2017-2019 imidlertid vært en økning i ofre som er tidlig i tenårene. Dette gjenspeiles også blant gjerningspersonene og i 2019 var det faktisk blant 14-åringene det var flest personer siktet for vold og mishandling.

Lovendring synliggjorde de yngste voldsofrene 

Anmeldelsene til politiet i 2004 vist at barn relativt sjeldent ble registrert som fornærmet i straffesaker, med til sammen 1 210 ofre som var under 10 år gamle på gjerningstidspunktet. Litt under halvparten av disse var registrert utsatt for et seksuallovbrudd, mens drøyt en femtedel var ofre for vold og mishandling.

Som det fremgår av figur 5 er omfanget av barn som ofre for vold og mishandling betydelig høyere i 2019-anmeldelsene – både for jenter og gutter. Antallet ofre under 10 år er mangedoblet til 4 200, og ser vi på den siste femårsperioden var syv av ti ofre i denne aldersgruppen registrert med vold eller mishandling som hovedlovbrudd. 

Økningen i barn og unge blant registrerte voldsofre kan i hovedsak forklares med at straffebestemmelsen om mishandling i familieforhold ble innført fra 1. januar 2006. Denne bestemmelsen samlet ulike typer fysisk og psykisk mishandling i familie og nære relasjoner slik at de ble anmeldt, etterforsket og pådømt som et eget saksforhold. Som beskrevet i Fra overgrep til straff (Stene 2020) medførte lovendringen en økning i antallet mishandlingsanmeldelser og -ofre, samtidig som for eksempel trusler, kroppskrenkelse og kroppsskade ble «omdirigert» til mishandlingskategoriene – som illustrert i figur 6.

Først flere kvinner, så flere barn

I de første årene etter lovinnføringen så vi en relativt stor økning i ofre i alle aldersgrupper, før antallet voksne ofre (i hovedsak kvinner) stabiliserte seg fra 2010 (Stene, 2020). Det samlede antallet ofre for mishandling i nære relasjoner fortsatte imidlertid å øke etter dette, noe som skyldtes en fortsatt kraftig økning i ofre under 15 år, som det fremgår av figur 6.

I 2010 avgjorde Høyesterett en sak der det ble slått fast at barn som er vitne til mishandling i nære relasjoner kan anses som selvstendige ofre – uavhengig av om barnet selv har vært utsatt for direkte mishandling. Avgjørelsen førte til en økning i ofre registrert som utsatt for ikke-fysisk mishandling, noe som bidro til den fortsatte økningen i mishandlingsofre frem mot det foreløpige toppåret 2017.

UngVold-undersøkelsene har kartlagt erfaringer med vold blant skoleungdom i alderen 18-19 år (Mossige og Stefansen 2016). I 2007 oppga 20 prosent av jentene og 14 prosent av guttene at en voksen i familien hadde slått dem med vilje i løpet av livet, mens tilsvarende andeler i 2015 var henholdsvis 10 og 9 prosent. I tillegg oppga 8 prosent av de spurte i 2015 at de hadde sett eller hørt partnervold mot en av foreldrene minst én gang.

Syv av ti ofre for seksuallovbrudd er under 20 år gamle

Ut fra anmeldelsene til politiet i 2019 ble drøyt 5 000 personer ofre for ett eller flere seksuallovbrudd i løpet av året. Dette er færre ofre enn i årene 2016-2018 – de første årene etter innføringen av ny straffelov – men likevel et betydelig større omfang av ofre enn for hele perioden 2004 til 2015. Over tid har vi sett en økning i ofre for alle typer seksuallovbrudd, og for både menn og kvinner.

Til tross for at omfanget menn utsatt for seksuallovbrudd de siste fire årene har omkring doblet seg sammenlignet med midt på 2000-tallet, er det fremdeles slik at over 80 prosent av registrerte ofre for seksuallovbrudd er kvinner. Seksuallovbrudd er samtidig den gruppen av lovbrudd der straffeloven i størst grad avgrenser ofrene i alder. I 2019 var i underkant av syv av ti registrerte ofre for seksuallovbrudd under 20 år gamle.

Flest overgrep mot barn i minst folkerike kommuner

Analyser av den geografiske spredningen av anmeldte voldtekter viste at det for perioden 2005-2008 var langt flere voldtektsofre i de mest befolkede kommunene – og at voldtektsanmeldelsene synker i takt med innbyggertallet. På den annen side viste anmeldelsene for 2005-2008 at det var flest ofre for seksuelle overgrep mot barn i de aller minste kommunene (0-1 999 innbyggere). For overgrep mot barn var situasjonen speilvendt av den for voldtekt: jo flere innbyggere i kommunen, jo lavere var andelen anmeldelser av overgrep mot barn.

I perioden 2016-2019 ble det registrert et årlig gjennomsnitt på 1 490 voldtektsofre, dersom vi holder utenfor ofre for voldtekt av barn under 14 år. Anmeldelsene for 2016-2019 viser at det ikke lenger er betydelig forskjell på voldtektsofre ut i fra hvor folkerik offerets kommune er. For den siste fireårsperioden er omfanget av voldtektsofre i de minst og mest folkerike kommunene omtrent like stort, som vist i figur 7.

Det er derimot forskjell på hvor voldtektsofre anmelder å ha blitt utsatt. Mens syv av ti voldtektsofre i de mest folkerike kommunene er utsatt i egen bostedskommune, er tilsvarende andel en tredjedel for voldtektsofre bosatt i kommuner med under 2 000 innbyggere.

Blant ofre for voldtekt av barn under 14 år, som før innføringen av ny straffelov i 2015 ble klassifisert som seksuell omgang med barn under 14 år, er det derimot fremdeles slik at befolkningen i de minst folkerike kommunene er oftest utsatt for denne typen seksuallovbrudd. I likhet med tallene for 2005-2008 viser anmeldelsene for 2016-2019 at omfanget av ofre for voldtekt av barn under 14 år er mindre jo flere innbyggere det er i kommunen – som vist i figur 8. Ser vi alle disse anmeldelsene under ett er drøyt 60 prosent av ofrene registrert utsatt i egen bostedskommune.