Økonomi, helse og livskvalitet

Variasjonsbredden mellom inntektsdesilene er 20-25 prosentpoeng for to egenrapporterte mål på helse. Inntekten synker nokså jevnt med økningen i helseproblemer, men er særlig lav for den lille gruppen med «svært dårlig» egenvurdert helse.

I en analyse som kontrollerer for andre kjennetegn, slik som utdanningsnivå og demografiske egenskaper, er hver av de to helseindikatorene, uavhengig av hverandre, forbundet med et inntektstap på 15-16 prosent blant menn og 10-15 prosent blant kvinner. Tapet er sterkere for enslige menn og menn med lav utdanning. De to helsemålene er knyttet til en enda sterkere reduksjon av størrelsen på finansformuen, mellom 29 og 39 prosent. Også her er det sterkere utslag blant enslige og lavt utdannede menn.

Rapporten tar også for seg forholdet mellom økonomiske ressurser og subjektiv livskvalitet. Tilfredsheten med livet øker nokså jevnt med økende inntekt, mens sammenhengen med finanskapital er svakere. I analyser der det kontrolleres for andre potensielle påvirkningsfaktorer, viser det seg å være en særlig sterk sammenheng mellom tilfredsheten med livet og problemer med å få «endene til å møtes» med husholdningens inntekter. Dette er i tråd med tidligere studier som peker på økonomiske problemer som en av de største lykke- eller «tilfredshetstyvene» i det norske samfunnet.

At personer med dårlig helse har relativt lav inntekt og formue kan bidra til at de opplever helseutgiftene som en belastning. Blant personer med store aktivitetsbegrensninger i hverdagen er det nær tre av ti (29 prosent) som opplever en eller flere helseutgifter som «svært tyngende». I hele befolkningen er andelen 7 prosent. Det er utgiftene til tannbehandling som tynger aller mest.

Gruppa som både har nedsatt helse og få økonomiske ressurser kan være særlig utsatt. I rapporten gis det beregninger av hvor stor denne gruppa er; anslagene varierer mellom 2 og 8 prosent av den voksne befolkningen. Analysen viser at dette er en gruppe som rapporterer om usedvanlig mange økonomiske problemer. Det er også relativt mange i denne gruppa som opplever at helseutgiftene er tyngende. Vi finner tegn til en samspillseffekt mellom økonomi og helse. Ikke minst er sammenhengen mellom dårlig helse og mangelen på viktige goder og tjenester sterkere blant personer som har få økonomiske ressurser.

Et av velferdsstatens viktigste formål er å gi økonomisk trygghet ved sykdom og uførhet. Indikatorene som denne rapporten bygger på, tyder på at den økonomiske utryggheten er betydelig større blant personer med dårlig enn med god helse. For eksempel utgjør andelene som synes det er forholdsvis vanskelig eller vanskelig å få pengene til å strekke til, eller som ikke ville klare en uforutsett regning, snaut en av tre blant dem med store aktivitetsbegrensninger på grunn av helseproblemer, og vel en av ti blant dem helt uten slike begrensninger. På den annen side viser tallene også at det store flertallet av dem som har nedsatt helse ikke har slike problemer. De aller fleste som blir syke ser ut til å klare seg rimelig bra. Men for noen grupper er denne konklusjonen mer diskutabel, ikke minst for dem som både har nedsatt helse og små økonomiske ressurser. Dette er en gruppe som er særlig utsatt for økonomisk utrygghet, også når vi legger en forholdvis vid definisjon til grunn for hvem som skal inngå i den.