Oslos mange ansikter gjenspeiles i barnevernet

1. januar 2010 bodde det nesten 1 426 300 barn og unge i aldersgruppen 0-22 år i Norge. Av disse var 76 800 innvandrere og 82 100 norskfødte med innvandrerforeldre. Til sammen hadde 11 prosent av alle barn og unge under 23 år innvandrerbakgrunn.

Ofte er det mest relevant å se på innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hver for seg. Det er bare innvandrere som har innvandret til Norge. Norskfødte barn med flyktningforeldre har ikke selv opplevd flukt, og barn av analfabeter har fått skolegang, men samtidig har de en kulturell kapital som er annerledes enn den er i den øvrige befolkningen, ved at de har foreldre som har innvandret ( Daugstad 2008 ).

Aldersstrukturen i de to gruppene av barn og unge med innvandrerbakgrunn er svært forskjellig. Blant innvandrere finner vi få førskolebarn (0-5 år), og relativt mange tenåringer. I gruppen norskfødte med innvandrerforeldre er det motsatt. Her er det svært mange førskole- og skolebarn, hele tre av fire norskfødte barn og unge med innvandrerforeldre under 23 år var under 13 år.

Det er også forskjell på gruppene med hensyn til hvor de har sine røtter. De største gruppene av innvandrere under 23 år kom fra Polen, Irak og Somalia. Blant norskfødte med innvandrerforeldre i samme alder var det flest med bakgrunn fra Pakistan, Somalia og Vietnam.

Hver tredje har innvandrerbakgrunn

Ved inngangen til 2010 bodde det i alt 151 822 barn og unge under 23 år i Oslo. Av disse var 15 132 innvandrere (10 prosent) og 32 879 norskfødte med innvandrerforeldre (22 prosent).

Av tabell 1 ser vi at det er store forskjeller mellom Oslo og resten av landet sett under ett. 9 prosent av alle barn og unge i resten av landet har innvandrerbakgrunn, sammenlignet med 32 prosent av barn og unge i Oslo. I Oslo er gruppen norskfødte med innvandrerforeldre mer enn dobbelt så stor som gruppen innvandrere, mens i resten av landet er det flest innvandrere.

En annen tilnærming forteller oss at av de i alt 76 815 innvandrerne i Norge i alderen 0-22 år, bodde 20 prosent i Oslo. Hvert femte innvandrerbarn ved inngangen til 2010 bodde i hovedstaden. Tilsvarende finner vi at av i alt 82 100 norskfødte med innvandrerforeldre bodde 40 prosent, eller 32 879 barn og unge, i Oslo. Utfordringene med å bygge opp kompetanse i barnevernet i Oslo er derfor trolig vesensforskjellig fra det man finner i de øvrige 429 kommunene, der innslaget av barn og unge med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt er betydelig lavere.

Høyere andeler enn i resten av landet

Av tabell 2 ser vi at andelen med barnevernstiltak er klart høyere blant innvandrere enn det vi finner i de andre to analysegruppene, henholdsvis 60,5 per 1 000 i Oslo og 68,3 per 1 000 i resten av landet. Nest høyest klientrate har norskfødte med innvandrerforeldre, der 47,4 per 1 000 i Oslo og 52,7 i resten av landet mottok barnevernstiltak. Lavest klientrate hadde barn og unge uten innvandrerbakgrunn, der henholdsvis 25,6 per 1 000 barn og unge i Oslo mottok tiltak fra barnevernet i 2009. Tallet for resten av landet sett under ett var 29,4.

Vi ser også at Oslo har lavere klientrater i alle de tre analysegruppene når vi sammenligner med resten av landet. Barn og unge med samme bakgrunn får med andre ord sjeldnere tiltak i Oslo enn i resten av landet når barnebefolkningen tas i betraktning.

Oslo har likevel høyere klientrate i barnevernet enn det vi finner for resten av landet. I Oslo mottok 34,2 per 1 000 barn og unge i alderen 0-22 år barnevernstiltak i løpet av 2009, mens tilsvarende klientrate - et gjennomsnitt - for resten av landet var 32,4. At Oslo kommer ut med flere klienter per tusen barn og unge, skyldes et langt høyere innslag av både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, de to analysegruppene som har de klart høyeste klientratene.

Barnebefolkningen i bydelene i Oslo

Oslo er langt fra en homogen by. Innslaget av barn og unge med innvandrerbakgrunn i bydelene varierer mye.

I figur 1 rangerer vi de 15 bydelene i Oslo etter andel barn og unge med innvandrerbakgrunn, og figuren skiller mellom innvandrere og norskfødte med innvandreforeldre.

Av figur 1 fremgår det at over halvparten av barn og unge i alderen 0-22 år hadde innvandrerbakgrunn i de fire bydelene Stovner, Alna, Grorud og Søndre Nordstrand. Vi ser også at andelen i disse fire bydelene er fem ganger høyere enn den vi finner i bydelene Vestre Aker, Ullern, Nordstrand og Nordre Aker. Her har bare en av ti barn og unge innvandrerbakgrunn. De fire sistnevnte bydelene har andeler som er mer lik gjennomsnittet vi finner for resten av landet, der 9 prosent av barnebefolkningen har innvandrerbakgrunn, og der gruppene innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er tilnærmet like store.

Andelen barn og unge med innvandrerbakgrunn i Oslo er, som vi tidligere har sett, 32 prosent mens den i resten av landet er 9 prosent. I bydelene Grünerløkka og Sagene som ligger nært gjennomsnittet for Oslo, hadde en av tre barn og unge innvandrerbakgrunn, mens i bydelene Gamle Oslo og Bjerke var andelene rundt 45 prosent.

Store variasjoner i andeler med tiltak

Ser vi på klientratene for de enkelte bydelene, her målt som barn og unge med barnevernstiltak i løpet av året per 1 000 barn og unge 0-22 år, finner vi at bydelene Sagene og Søndre Nordstrand har over fem ganger så mange klienter per 1 000 som bydel Vestre Aker har (se figur 2).

Bydelene Stovner, Gamle Oslo og Grorud har også høye klientrater, om lag fire ganger høyere enn i Vestre Aker hvor 12,0 per 1 000 barn og unge mottok barnevernstiltak i løpet av 2009.

Figur 2 viser også at Sagene er den bydelen med høyest andel barn under omsorg (se tekstboks), og at Søndre Nordstrand har høyest andel barn og unge med hjelpetiltak. Lavest andel barn under omsorg har bydelene Nordre Aker og Ullern.

Hvordan samvarierer andel barn og unge med innvandrerbakgrunn i en bydel med andel barn og unge med barnevernstiltak . Er det slik at bydeler som skårer høyt på førstnevnte variabel, også skårer høyt på den andre? For å systematisere dette vil vi bruke Spearmans rangkorrelasjonskoeffisient, og bygge på rangordningene vist i figur 1 og 2 (se Kalve og Dyrhaug 2011 , kapittel 8.3 for definisjoner og beregninger). Samvariasjon sier ikke noe om årsaksforholdet (kausalitet) mellom variablene.

Utregnet blir Spearmans rangkorrelasjonskoeffisient for de to variablene lik +0,76. Dette viser en samvariasjon som indikerer at de bydelene som hadde høy andel barn og unge med innvandrerbakgrunn, hadde en høy andel barn og unge med barnevernstiltak, og omvendt. Vi vet imidlertid ikke om det er barn og unge med innvandrerbakgrunn eller barn og unge uten innvandrerbakgrunn i bydelen som bidrar til en høy klientrate.

For syv av de femten bydelene i Oslo er rangeringen på de to variablene tilnærmet lik. Sagene og Alna er de to bydelene som skiller seg klart ut når det gjelder rangering på de to variablene. Sagene ligger på topp når det gjelder andel barn og unge med barnevernstiltak, med 60,9 per 1 000 barn 0-22 år, men ligger på åttende plass på variabelen andel barn og unge med innvandrerbakgrunn, der 31 prosent har innvandrerbakgrunn.

Av figur 2 ser vi for øvrig at bydel Sagene i tillegg har den høyeste klientraten av barn under omsorg. Hva dette skyldes, vet vi ikke, men et betydelig antall kommunale boliger i bydelen kan være en indikator på at mange barn vokser opp i familier med vanskelige levekår, noe som ofte bidrar til økt behov for hjelp fra barnevernet (se tekstboks).

Bydel Alna har et annet mønster. Alna rangeres som nummer to av bydelene med hensyn til andel barn og unge med innvandrerbakgrunn. I denne bydelen har et flertall blant barn og unge innvandrerbakgrunn, mer nøyaktig 56 prosent. En klientrate på 37,3 per 1 000 barn og unge 0-22 år gir imidlertid en åttendeplass blant bydelene når det gjelder andel barn og unge med barnevernstiltak. Bydelene Stovner og Grorud ligner på Alna når det gjelder rangering på de to variablene.

Bydelene Grünerløkka og Gamle Oslo er mer lik Sagene. De har relativt høye klientrater, henholdsvis 50,7 og 47,4 per 1 000 barn og unge, og i tillegg en betydelig andel barn og unge med innvandrerbakgrunn, henholdsvis 38 og 47 prosent.

I bydel Søndre Nordstrand hvor over halvparten blant barn og unge har innvandrerbakgrunn, finner vi den nest høyeste klientraten, med 60,4 per 1 000 barn og unge som har barnevernstiltak. Figur 2 forteller oss imidlertid ikke om det er barn og unge uten innvandrerbakgrunn, innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre som oftest får tiltak fra barnevernet. Det vil vi se nærmere på i figur 3.

Innvandrerbakgrunn - oftest i barnevernet

Av figur 2 har vi sett at det er store forskjeller i klientrater mellom bydelene i Oslo, og figur 3 viser i tillegg at det er til dels store forskjeller i klientrater mellom de tre analysegruppene innad i bydelene når det gjelder hvem som er barnevernsklienter.

Ser vi på hovedstaden samlet, er innvandrere den gruppen som oftest mottar hjelp fra barnevernet, mer nøyaktig 60,5 per 1 000 barn og unge i alderen 0-22 år. Til sammenligning var klientraten for norskfødte med innvandrerforeldre 47,4 per 1 000 og 25,6 for barn og unge uten innvandrerbakgrunn (se figur 3).

Forskjellene fra bydel til bydel er også store. I ti av bydelene er det innvandrere som har høyest klientrater, mens det i de øvrige fem bydelene er norskfødte med innvandrerforeldre som oftest mottar hjelp. Bydelene Gamle Oslo, Grorud, Stovner og Alna skiller seg ut fra flertallet ved at barn og unge uten innvandrerbakgrunn like ofte/eller oftere mottar tiltak som gruppen norskfødte med innvandrerforeldre.

De høyeste klientratene for innvandrere i hovedstaden finner vi i bydel Sagene, der 103,5 per 1 000 barn og unge mottok barnevernstiltak i løpet av 2009. Hvor mye asylmottaket for enslige mindreårige asylsøkere i bydelen har å si for den høye klientraten, vet vi ikke (se tekstboks).

I bydelene Søndre Nordstrand og Østensjø, som følger på de neste plassene, er klientratene for denne gruppen henholdsvis 82,9 og 82,6 per 1 000 barn. Lavest klientrate for innvandrere har Nordre Aker, med 27,9 per 1 000 barn og unge 0-22 år.

For gruppen norskfødte med innvandrerforeldre er det også bydel Sagene som ligger øverst, med 84,0 per 1 000 barn og unge, mens bydelene Grünerløkka og St. Hanshaugen på de neste plassene hadde henholdsvis 75,8 og 68,7 per 1 000 barn og unge. Lavest klientrate for norskfødte med innvandrerforeldre finner vi i bydel Alna, som vi tidligere har sett (se figur 1), sammen med Stovner, har størst innslag av norskfødte med innvandrerforeldre av bydelene i Oslo. Mer nøyaktig - 43,4 prosent av alle barn og unge i disse to bydelene er norskfødte med innvandrerforeldre.

Forskjeller i inntekt i bydelene

Hva har familieøkonomi å si for sannsynligheten for at barn og unge vil motta barnevernstiltak?

Datagrunnlaget i analysen ( Kalve og Dyrhaug 2011 ) gir oss ikke noe sikkert svar. Vi mangler opplysninger om familieinntekt i barnevernsdataene. En spesialkjøring fra inntektsstatistikken i SSB for 2009 gir oss medianinntekt etter skatt i bydelene for familier med barn 0-17 år. I familier inngår her både familietypene par med barn 0-17 år og enslige med barn 0-17 år. Hypotesen er her en negativ samvariasjon på bydelsnivå. Det vil si at bydeler med høy medianinntekt etter skatt for familier med barn 0-17 år vil ha færre barnevernsklienter enn bydeler der medianinntekten er lav.

Rangering av bydelene i figur 2 og figur 4 danner grunnlag for å se om det er en slik sammenheng. Også her har vi brukt Spearmans rangkorrelasjonskoeffisient til å måle samvariasjon mellom de to variablene. Det er imidlertid viktig å understreke at vi ikke vet om det er familier med høy inntekt i bydelen som har barn i barnevernet, eller om det er de med lavest familieinntekt som er representert. Det er med andre ord en fare for nivåslutningsfeil. Medianinntekten etter skatt i 2009 gjelder dessuten for familier med barn 0-17 år, ikke aldersgruppen 0-22 år som er brukt i resten av artikkelen.

Vår beregning (se Kalve og Dyrhaug 2011 , kapittel 8.5) viser en sterk negativ samvariasjon. Den bekrefter at de bydelene hvor medianinntekten til familier med barn under 18 år er høy, har de laveste andelene av barn og unge i barnevernet, og omvendt.

Bydelene Vestre Aker, Nordre Aker, Ullern, Frogner og Nordstrand som har de laveste klientratene i Oslo, er de samme fem bydelene hvor medianinntekten etter skatt for familier med barn under 18 år var høyest i 2009. For Sagene, Søndre Nordstrand og Grünerløkka som har de høyeste klientratene, er bildet mer sammensatt, fordi verken Sagene eller Søndre Nordstrand hører til de bydelene som har lavest medianinntekt etter skatt for familier med barn under 18 år. Bydelene Grorud, Gamle Oslo og Alna, som er de tre bydelene med lavest medianinntekt etter skatt for familier med barn under 18 år, har alle klientrater som ligger over gjennomsnittet for Oslo.

Store forskjeller i utgifter til barnevern

Hvor mye kostet barnevernstjenesten i de enkelte bydelene i 2009? Figur 5 viser netto driftsutgifter til barnevernstjenesten per innbygger 0-22 år. Nordre Aker, som har de laveste netto driftsutgiftene, brukte 2 300 kroner per innbygger. Tilsvarende beløp for Søndre Nordstrand var 15 000 kroner, som er 6,5 ganger høyere. Også Sagene, som har den høyeste klientraten av samtlige bydeler, bruker mye på barnevernstjenesten, med vel 13 900 kroner per innbygger 0-22 år.

Flere skillelinjer

I media fokuseres det jevnlig på de store forskjellene mellom bydelene i Oslo, blant annet i levealder og livsstil. Også barnevernet ser ut til å være en del av dette bildet. Bydelene Sagene og Søndre Nordstrand har fem ganger så høye klientrater som Vestre Aker.

Hvorfor Sagene topper listen over barn og unge med barnevernstiltak per 1 000 barn og unge 0-22 år, er vanskelig å forklare da bydelen ikke skiller seg ut med hensyn til høy andel barn og unge med innvandrerbakgrunn. Kanskje kan et høyt antall kommunalt eide boliger, og at bydelen i tillegg huser et stort senter for enslige mindreårige asylsøkere, være en viktig del av forklaringen?

Fem bydeler skiller seg ut fra resten med de desidert laveste klientratene i Oslo: Vestre Aker, Nordre Aker, Ullern, Frogner og Nordstrand. Disse fem bydelene har relativt få barn med innvandrerbakgrunn, og her finnes få kommunalt eide boliger, noe som kan være et tegn på lavere andel familier med vanskelige levekår. I tillegg topper de listen for familier med barn under 18 år når det gjelder bydeler med høy medianinntekt etter skatt. De samme fem bydelene har dessuten de laveste netto driftsutgifter til barnevernstjenesten per innbygger 0-22 år av bydelene i Oslo.

Oslo som hovedstad har en svært sammensatt befolkning med segregerte bosettingsmønstre. Vi har her vist at det er store forskjeller mellom bydelene på en rekke områder, og derfor speiler også barnevernet Oslos mange ansikter.

Referanser

Barnevernloven (1992): Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. Tilgjengelig fra: ( http://www.lovdata.no/ )

Daugstad, Gunnlaug (red.) (2008): Innvandring og innvandrere 2008 , Statistiske analyser 103, Statistisk sentralbyrå.

Kalve, Trygve og Tone Dyrhaug (2011): Barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet 2009 , Rapporter 2011/39, Statistisk sentralbyrå.

Tabeller:

• Tabell 1 Barn og unge 0-22 år i Oslo og i resten av landet, etter innvandrerbakgrunn. Absolutte tall og prosentandeler. 1. januar 2010
• Tabell 2 Barn og unge 0-22 år med tiltak i løpet av året i Oslo og i resten av landet, etter innvandrerbakgrunn. Absolutte tall og per 1 000 barn og unge 0-22 år. 2009