Rapportering fra krisesentrene 2005

Med utgangspunkt i samlestatistikken for de 50 krisesentrene i 2005 sto anslagsvis 1 900 personer bak 2 287 krisesenteropphold, 12 var menn. 45 prosent av beboerne hadde til sammen ca. 1 550 barn med på sentrene.

I denne rapporten presenteres beboerstatistikk fra 48 og dagbesøkstatistikk fra 46 av de 50 krisesentrene i landet. Siden ikke alle sentrene har rapportert inn denne statistikken inngår noen færre krisesentre i utvalget enn i samlestatistikken.

Nær halvparten av beboerne hadde utenlandsk opprinnelse

I 2005 hadde 51 prosent av krisesenterbeboerne utenlandsk opprinnelse. Dette er en økning på 3 prosentpoeng fra 2004, og 19 prosentpoeng fra 2001. Nesten en tredjedel av brukerne med utenlandsk bakgrunn ble utsatt for vold av norske menn.

Flere unge blant de utenlandske brukerne

90 prosent av krisesenterbeboerne var under 50 år. De med utenlandsk opprinnelse var yngre enn de med norsk bakgrunn. Halvparten av de utenlandske var under 30 år mot 27 prosent av de norske.

De fleste overgriperne var ektefelle eller samboer

68 prosent av krisesenterbeboerne var enten gift eller levde i samboerskap. Blant disse var flest av de norske samboende (38 prosent), mens de fleste utenlandske var gift (64 prosent). 17 prosent var enslige og 10 prosent var skilt eller separert. Det var som oftest nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer som ble oppgitt som overgriper, henholdsvis 78 prosent.

Over halvparten av de utenlandske beboerne hadde språkproblemer

55 prosent av de utenlandske krisesenterbeboerne kunne ikke norsk eller hadde begrenset norskkunnskap. Det var likevel bare 26 prosent av dem med utenlandske bakgrunn som fikk hjelp av tolk i kontakten med krisesentrene.

Beboere med barn har lengre opphold

I utvalget varte et opphold på krisesenteret i gjennomsnitt 22,3 døgn. De utenlandske beboerne bodde i gjennomsnitt nesten dobbelt så lenge på sentrene som de norske, henholdsvis 31,6 mot 18,3 døgn. I tillegg bodde beboere med barn lengre på sentrene enn beboere uten barn. Det var flere kvinner med utenlandsk enn med norsk opprinnelse som hadde med barn på krisesentrene.

Omkring en av tre brukere hadde bodd på eller besøkt sentrene tidligere

66 prosent av beboerne var nye brukere og hadde aldri tidligere vært på dagbesøk eller bodd på et krisesenter før oppholdet i 2005. 69 prosent av dagbrukerne var nye brukere.

Mange er økonomisk avhengig av overgriper

Sammenlignet med kvinner generelt i tilsvarende aldersgruppe står påfallende mange av krisesentrenes beboere utenfor arbeidslivet. Bare 29 prosent av beboerne var i inntektsgivende arbeid mot mellom to og tre ganger så mange blant kvinner generelt. Mange er økonomisk avhengig av for eksempel ektefelle eller samboer, dette gjaldt i noe større grad beboere med utenlandsk bakgrunn. En tredjedel lever av ulike former for trygd, spesielt gjaldt dette de norske krisesenterbeboerne.

Overgriperne

60 prosent av overgriperne hadde norsk opprinnelse. 89 prosent av de norske beboerne ble utsatt for mishandling av norske menn, mens 32 prosent av de utenlandske beboerne oppga norske overgripere. Beboerne oppga at 61 prosent av de norske overgripere av og til eller alltid var ruspåvirket når de utøvde volden, mens dette bare gjaldt for 22 prosent av overgriperne med utenlandsk opprinnelse.

Barn med på krisesentrene

Over halvparten de 1 486 barna som var med beboerne på sentrene var 5 år eller yngre, mens en tredjedel var mellom 6 og 12 år.

Beboere som hadde med barn på sentrene reiste i større grad hjem til overgriper etter oppholdet sammenlignet med dem uten barn, henholdsvis 21 mot 13 prosent.

Beboernes situasjon ved henvendelsen til senteret

De fleste kvinnene som kommer til krisesentrene har vært utsatt for vold over lengre tid. I 2005 oppga kun 6 prosent at de kom på grunn av en engangshendelse. I 30 prosent av tilfellene hadde mishandlingen pågått det siste året. De øvrige beboerne hadde vært utsatt for gjentatt mishandling over flere år.

70 prosent av beboere meldte fra om psykiske skader, mens 34 prosent oppga fysiske skader. 10 prosent sa at de ikke hadde fått noen skader av mishandlingen.

I mindre enn ett av fire tilfeller oppga beboerne at forholdet var anmeldt til politiet. De norske beboerne anmeldte i hovedsak norske overgripere, mens utenlandske beboere i stor grad anmeldte utenlandske overgripere. Nærmere to av tre krisesenterbeboere ønsket ikke å anmelde forholdet. 9 prosent sa imidlertid at de ønsket å anmelde overgrepet, men våget ikke.

Kontakten med krisesenteret

Langt flere av de norske beboerne enn de utenlandske tok selv kontakt med krisesentrene i 2005, henholdsvis 47 mot 25 prosent. For de utenlandske beboerne var det mer vanlig enn for de norske at politiet, familie, venner eller bekjente tok kontakt med sentrene på deres vegne. Få ble henvist til sentrene fra helsesøstre eller familiekontorer, instanser man kunne forvente ville avdekke familievold.

De aller fleste med opphold på krisesentrene hadde vært utsatt for psykisk vold, fysisk vold og/eller trusler. I tillegg oppga 8 prosent barnemishandling og 5 prosent voldtekt som årsak til henvendelsen. 7 prosent av de utenlandske beboerne oppsøkte sentrene på grunn av tvangsgifte, denne gruppen utgjorde 64 personer.

Formidling av andre tjenester

Krisesentrene er ikke behandlingsinstitusjoner, men gir mishandlede kvinner og deres barn fysisk beskyttelse, midlertidig botilbud, omsorg, støtte, rådgivning og formidler hjelp til det ordinære hjelpeapparatet. Bistand i form av støtte og praktisk hjelp ytes i hele 88 prosent av tilfellene. I 41 prosent av tilfellene fulgte krisesenteransatte brukerne til hjelpeapparatet, mange fikk også hjelp til å finne bolig, til flytting og til barnepass.

Krisesentrene formidlet oftest beboerne til tjenester som advokat, sosialkontor, politi og lege, og det var de utenlandske beboerne som i noe større grad ble henvist til disse hjelpeinstansene.

47 prosent av beboerne flyttet inn i egen bolig uten overgriper etter krisesenteroppholdet, mens 22 prosent reiste hjem til overgriperen. De øvrige dro til familie eller venner, til et annet krisesenter eller ble lagt inn på institusjon. De norske beboerne flyttet i noe større grad for seg selv, mens de utenlandske oftere flyttet tilbake til overgriper.

Krisesentrenes dagbrukere

På dagtid kan kvinner, og ved noen krisesenter også menn, få råd i forbindelse med problematiske relasjoner og situasjoner fortrinnsvis knyttet til voldsproblematikk. Mange tidligere brukere kommer for oppfølging og samtaler. Noen deltar i krisesentrenes gruppetilbud der slike finnes. I tillegg bistår en del sentre i forbindelse med barns kontakt med far.

Dagbrukerne skiller seg fra krisesenterbeboerne ved at en høyere andel har norsk opprinnelse, det er flere menn, de er eldre, og færre er gift eller samboende. Det er også flere dagbrukere som hadde barn. Flere dagbrukere enn beboere oppga tidligere partnere som overgripere, men færre oppga fysisk vold som årsak til kontakten med krisesentrene. Dette kan sannsynligvis forklares med at mange av dagbrukerne går til jevnlige samtaler ved sentrene og har kommet ut av voldsrelasjonen. Av samme grunn formidles de i mindre grad enn beboerne til andre hjelpeinstanser. Samtidig oppga noen flere dagbrukere voldtekt og incest som årsak til at de oppsøkte sentrene sammenlignet med beboerne. Dagbrukerne benytter seg i mindre grad av sentrenes egen bistand, men av disse fikk nesten alle bistand i form av samtaler.

Endringer i statistikken fra 2004 og 2005

For andre året på rad ser vi en nedgang i antall opphold av kvinner og av barn på krisesentrene, mens det skjedde en liten økning i antall opphold for menn. Selv om krisesentrene i 2005 tok imot færre beboere, så økte antall overnattingsdøgn for kvinner. Antall dagbesøk økte med 14 prosentpoeng fra 2004 til 2005.

Prosjektstøtte: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.