Straffegjennomføring med elektronisk kontroll i Norge

Fra september 2008 ble det innført en prøveordning med gjennomføring av straff med elektronisk kontroll (EK) i seks norske fylker. Dette innebærer en form for hjemmesoning, under visse forutsetninger, der en fotlenke rapporterer om den domfeltes geografiske posisjon. Straffegjennomføring med EK er ment som et alternativ til fengsel og hvem som får EK bestemmes administrativt av kriminalomsorgen. Personer som er dømt til mindre enn fire måneders fengsel kan søke om å gjennomføre straffen med EK, og disse omtales som ”helgjennom¬førere”. Personer med lengre dommer kan søke om å gjennomføre de siste fire månedene av straffen med EK, og har dermed sittet en lengre periode i fengsel først. Disse omtales som ”delgjennomførere”. En sentral målsetting med EK er å hindre at de straffede mister kontakt med skole, arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Denne rapporten beskriver noen erfaringer med denne straffegjennomføringsformen.

Rapporten første del beskriver hvem som gjennomfører straff med EK sammenlignet med personer som gjennomfører en kort straff i fengsel. Disse gruppene sammenlignes langs noen sentrale sosioøkonomiske kjennetegn. Vi kan si at denne delen av rapporten belyser sosial ulikhet i straffegjennomføringsform. Det vises at de som gjennomfører straff med EK gjennomgående er bedre stilt enn øvrige straffede i fengsel ved at de har høyere utdanningsnivå, høyere andel i arbeid før straffegjennomføring, lavere andel som mottar økonomisk sosialhjelp og de har høyere yrkesinntekt. Helgjennomførerne er noe bedre stilt enn delgjennomførerne. De som gjennomfører straff med EK er likevel ingen spesielt privilegert gruppe, og bare om lag halvparten var i jobb før påbegynt straffegjennomføring med EK.

Rapportens andre del beskriver endringer i helgjennomførernes sysselsetting før og etter straffegjennomføring, og sammenligner med en konstruert sammenligningsgruppe som gjennomfører en kort straff i fengsel. Det vises at det skjer svært liten eller ingen endring i sysselsetting i forbindelse med straffegjennomføringen med EK. Siden formålet med EK er å hindre at folk mister kontakten med arbeidslivet, så tyder dette på at den målsettingen nås. Det er imidlertid liten forskjell i utfall for de som gjennomfører straff med EK og i fengsel, men de som sonet i fengsel har en midlertidig nedgang i sysselsetting. Det skjer også lite endring i andelen økonomisk sosialhjelpsmottakere i EK-gruppen, mens de som gjennomførte straff i fengsel har noe økning i mottak av sosialhjelp rett etter soning. I sum ser det altså ut til at de som gjennomfører straff med EK ikke får det vesentlig vanskeligere på arbeidsmarkedet i forbindelse med straffegjennomføring, og det er mulig at EK har en inntil en moderat positiv effekt sammenlignet med en konstruert sammenligningsgruppe.