Tankevekkende, morsom, diskutabel og unøyaktig

Bekymringsfull annerledeshet

Ikke overraskende har professor Ivar Frønes’ bok om annerledeslandet Norge fått mye oppmerksomhet i media. Boka berører en rekke aktuelle tema som for eksempel tidsklemma, de unges utdanningsvalg, norske elevers dårlige prestasjoner i realfag, det stigende forbruket, det paradoksale i at høyere materiell standard ikke gjør oss mer lykkelige, det økte fokuset på selvrealisering og fritid, samt fordeling av arbeid og fritid mellom generasjoner og livsfaser. Et av forfatterens hovedpoeng er at vår lettkjøpte rikdom og høye materielle standard gir oss mulighet til å dyrke en livsform med vekt på fritid og selvrealisering, noe som på sikt kan bidra til å undergrave vår egen velferd. Rikdommen og de kulturelle mønstre og livsstiler den åpner for, kan bli en sovepute som hindrer nyskaping. Når stadig færre unge velger matematikk og ingeniørfag, hva skal vi da gjøre når oljen en dag tar slutt og vi må utvikle nye næringsveier, spør Frønes. Og når den yrkesaktive perioden blir stadig kortere på grunn av en utvidet ungdomstid og en lengre pensjonsfase, hvem skal da sikre vår velferd i framtida?

Det er slike og lignende spørsmål Frønes diskuterer i boka om Annerledeslandet Norge. Dette er en populærvitenskapelig debattbok der forfatteren forsøker å samle trådene fra mange års forskningsarbeid og fletter sammen kunnskap om utviklingsmønstre på en rekke samfunnsområder. Ifølge Frønes er Norge på sett og vis et annerledesland, og Frønes betrakter annerledesheten som bekymringsfull på mange måter. Det som gjør Norge annerledes er blant annet den raske og lettkjøpte økonomiske veksten og den jevne fordelingen av rikdommen. Det norske oljefondet har ikke bare betydning for vår økonomi, hevder forfatteren, men også for vår kultur og selvforståelse. Og nettopp framveksten av nye kulturelle mønstre er et viktig anliggende i boka. Et sentralt poeng er at velstandsveksten endrer våre vaner og gir oss nye horisonter. "Vår nyervervede rikdom har listet seg inn i våre kulturelle mønstre uten at vi merker det" skriver Frønes (s. 13). "Kulturens mønstre framtrer som en selvfølge, det er bare slik verden er". For Frønes er det bekymringsfullt at de gamle sliterne med sterk pliktfølelse og høy arbeidsmotivasjon erstattes av nye generasjoner med større forventninger til materiell velstand og fritid. Dessuten er både unge og gamle stadig mer vendt mot fritiden, hevder Frønes. Både folks faktiske tidsbruk, og deres tidsbruksønsker, tyder på at fritid prioriteres høyere enn yrkesarbeid. Behov for selvrealisering blir i økende grad oppfylt i fritiden, og ikke på jobben.

Fra slitere til livsnytere

Frønes er særlig bekymret for utviklingsmønstre i ungdomsfasen og i "den tredje alder", det vil si de unge eldre. Hva ungdomsfasen angår, er Frønes skeptisk til et kulturelt klima og et skole- og utdanningssystem hvor realfag og tekniske fag har lav status og framstår som lite attraktive. Han peker på norske elevers relativt dårlige prestasjoner i matematikk og det lave antallet studenter i realfag på universiteter og høyskoler. Han hevder at dette føyer seg inn et kulturelt mønster der selvrealisering sjelden knyttes til omgang med tall, men mer til kunst- og kulturfag. Ifølge Frønes er det også store samfunnsmessige kostnader knyttet til at norske ungdommer bruker lengre tid i utdanningssystemet enn unge i mange andre vestlige land. Det samme gjelder den utbredte praksisen med hvile- og reiseår etter videregående skole for å lete etter mening og tenke over hva man skal bli.

Den yrkesaktive perioden forkortes også ved at mange går tidlig ut av arbeidslivet. Mange forventer nå en lang arbeidsfri periode som unge eldre, med høyt forbruk, reiser og opplevelser. Ifølge Frønes er dette uheldig fordi det er samfunnsøkonomisk dyrt og fordi arbeidslivet tappes for verdifull kompetanse og erfaring. Den tredje alder, da man er ferdig med barneomsorg og fremdeles har god helse og mye overskudd, burde være kunnskapssamfunnets sentrale produksjonsfase. Det kan umulig være samfunnsmessig lønnsomt å krympe den yrkesaktive perioden i begge ender slik at den mest intensive perioden i arbeidslivet faller sammen med den krevende barnefasen, hevder Frønes. Summen av de individuelle valgene blant unge og eldre kan få uheldige konsekvenser på samfunnsnivå. Ifølge forfatteren bør vi derfor vurdere å endre insentivstrukturen både i utdanningssystemet, yrkeslivet og pensjonssystemet slik at det blir bedre samsvar mellom hva som er individuelt og samfunnsmessig lønnsomt. Frønes frykter dessuten at også folk i tretti- og førtiåra kan komme til å redusere sitt arbeidstilbud. Mens vi hittil har sett en utvikling der kvinners yrkesdeltaking ligner mer på menns, er det ikke umulig at vi også vil se det motsatte mønsteret, nemlig at menns yrkesatferd ligner mer på kvinners, hevder Frønes. Kanskje vil også menn i perioder velge bort karriere og lange arbeidsdager til fordel for fritid og familie?

Stor spennvidde

Boka er tankevekkende og morsom og vil kunne leses med stort utbytte av et bredt publikum. Noe av det som gjør boka interessant, er at den ser utviklingstrekk på flere samfunnsområder i sammenheng. Forfatterens gode penn og glitrende evne til spissformuleringer gjør boka morsom å lese. Men nettopp den store spennvidden i temaer kan også sies å være en av svakhetene ved boka. Når man skal dekke så mange felt og besvare så mange kompliserte spørsmål på knapt 100 sider, må det av og til gå litt fort i svingene. Enkelte steder opplever vi at argumentasjonen blir litt tynn og framstillingen ensidig (blir utdypet nedenfor). Tidvis har forfatteren dessuten en litt ureflektert bruk av statistikk og datakilder. Til dels er valget av datakilder vel selektivt, og til dels er kildehenvisningene såpass dårlige at det er vanskelig for leseren å gjøre seg opp noen begrunnet mening om kvaliteten på de data som benyttes.

Her følger noen eksempler på påstander og konklusjoner i boka som vi synes er diskutable.

Selektive presentasjoner ...

Presentasjonen av statistikk og undersøkelsesresultater er til tider noe slurvete og "retorisk". Det som ikke helt passer inn i budskapet blir utelatt. Under overskriften "Den ulykkelige nordmann" tas "framskrittets paradoks" opp, - nemlig at vi blir stadig rikere, men ikke lykkeligere. Det Frønes unnlater å nevne er at de fleste nordmenn tross alt er rimelig lykkelige. Bare vel en av ti beskriver seg selv som "ikke spesielt lykkelig" eller "slett ikke lykkelig" (Barstad og Hellevik 2004). Overskriften er med andre ord helt misvisende. Og Norge kommer godt ut sammenlignet med de fleste andre land. Ifølge Den Europeiske Samfunnsundersøkelsen er Norge blant de europeiske landene som har høyest lykke- og tilfredshetsnivå, selv om vi ikke kommer helt på topp. Danmark er på lykketoppen, godt over en klynge av land som består av Sveits, Finland, Sverige, Norge og Luxembourg (Ringdal 2004). Også andre komparative undersøkelser av lykke og tilfredshet viser at nordmenn plasserer seg i den øvre enden av skalaen.

... og tolkninger

Enkelte steder er forfatteren også noe selektiv i sin tolkning av empirien idet han velger tolkninger som understøtter påstandene i boka og underkommuniserer alternative tolkninger. Et viktig poeng for Frønes er som nevnt at nordmenn er stadig mer vendt mot fritid, forbruk og opplevelser, mens yrkesarbeidet nedprioriteres. Figur 3.7 (s. 37) viser at forholdsvis få av de unge og middelaldrende svarer bekreftende på et utsagn om at de neste år skal arbeide mindre og bruke mer tid på seg selv. Eksempelvis er bare om lag 20 prosent av 20-39-åringene helt eller litt enige i dette utsagnet, noe som kan tale mot Frønes sin påstand om at folk flest ønsker å bruke mer tid på fritidsaktiviteter og mindre tid på jobb. Frønes sin kommentar er imidlertid at det lave antallet som kunne tenke seg å jobbe mindre må sees i forhold til omfanget av den faktiske arbeidstiden.

Misvisende om pensjoneringstidspunkt

I forhold til utviklingen mot en stadig mer arbeidsfri tilværelse i den tredje alder, hevder Frønes at den faktiske gjennomsnittlige pensjonsalder i Norge er ca. 58 år. Dette er et misvisende tall som ikke gir et dekkende bilde av faktisk pensjonering blant middelaldrende og eldre. Det inkluderer uførepensjonering blant yngre personer som i noen tilfeller aldri har vært i yrkeslivet. Et bedre uttrykk for pensjonering blant personer i den tredje alder er forventet pensjoneringsalder for en 50-åring, som i 2004 var 63,6 år (Rikstrygdeverket 2005). Beregningsmåten tilsvarer beregning av forventet levealder og gir et mer dekkende inntrykk av pensjoneringsalderens nivå og endring fordi det tas hensyn til endringer i dødelighet og aldersstruktur.

Synker pensjoneringsalderen kontinuerlig?

Frønes hevder, med henvisning til den tredje alder, at "...tendensen til nå er synkende arbeidsdeltakelse i denne aldersfasen". Hvis vi antar at denne fasen starter ved 50-årsalder, er dette en sannhet med modifikasjoner. Den forventede pensjoneringsalderen har ikke vist noen entydig synkende tendens siden midten av 1990-tallet. Etter 1998 har forventet pensjoneringsalder for 50-åringer økt noe, fra 62,9 år i 1998 til 63,6 år i 2004 (Rikstrygdeverket 2005). Arbeidskraftundersøkelsene (AKU) viser at yrkesdeltakingen i aldersgruppen 60-74 år var høyere i 2004 enn i 1996, både for menn og kvinner (statistikkbanken, www.ssb.no). I aldersgruppen 50-59 år har yrkesdeltakingen sunket blant menn. Til gjengjeld har den økt med flere prosentpoeng blant kvinner i samme tidsrom. Det er med andre ord ikke noe entydig belegg for tesen om en kontinuerlig synkende arbeidsdeltaking blant personer i den tredje alder.

Manglende motivasjon eller manglende mulighet?

Et moment som ikke kommer særlig godt fram hos Frønes, er at en stor gruppe i det norske samfunnet ønsker mer arbeid enn de klarer å skaffe seg. På tross av en internasjonalt sett meget høy yrkesdeltaking, er det mange som står utenfor arbeidslivet. Er utfordringen primært å få folk til å jobbe mer, eller å slippe til dem som ønsker å gjøre en innsats? I 1. kvartal 2005 var det 110 000 arbeidsledige her i landet. Det var videre 109 000 undersysselsatte, det vil si sysselsatte på deltid som ønsker mer arbeid. Tallet på undersysselsatte var rekordhøyt, det høyeste som er målt siden spørsmål om dette første gang ble stilt i AKU (i 1989).

Er det så farlig at mange prioriterer fritid?

At nordmenn har fått stadig mer fritid er en naturlig del av velstandsutviklingen. Frønes er opptatt av at den sterkere prioriteringen av fritid går på bekostning av samfunnets fellesinteresser. Det som er bra for enkeltindividet, er ikke bra for samfunnet. Her savner vi en mer balansert drøfting av fordeler og ulemper ved en samfunnsutvikling hvor det tas ut mer fritid. Deltidsarbeid gjør det for eksempel lettere å kombinere yrkesdeltaking med omsorg for barn og øvrig familie. Det gir også potensielt mer tid til samvær med venner og til organisasjonsaktiviteter og politisk arbeid. Dette kan sammenfattes i det amerikaneren Robert Putnam (og flere med ham) har kalt samfunnets sosiale kapital. Putnam har framhevet deltidsarbeidets velsignelser for utviklingen av sosial kapital. Dette er omdiskutert, men illustrerer at en dreining i retning av å vektlegge arbeidsinnsats og skape flere arbeidstimer også kan ha samfunnsmessige kostnader.

Fordelingskonsekvenser

Frønes er opptatt av å skape sterkere insentiver for å gjøre en arbeidsinnsats og stå lenger i arbeidslivet. Insentiver for arbeid har vært en sentral del av den såkalte "arbeidslinja" i sosialpolitikken. Dilemmaet i forhold til arbeidslinja er konsekvensene for dem som har små muligheter til å komme seg ut i arbeid. Hvis nivået på trygdeytelser og sosialhjelp holdes på et lavt nivå, gir det kanskje motivasjon for arbeid, men det skaper også økonomiske problemer for dem som ikke kommer seg i arbeid og er avhengig av de offentlige ytelsene. Lavinntektsgruppene i Norge har det til felles at de står utenfor arbeidslivet og i stor grad er avhengig av offentlige ytelser. Frønes spør hvor relativ fattigdommen kan være, og nærmest bagatelliserer fattigdomsspørsmålet i Norge. Han hevder at bruken av fattigdomsbegrepet bidrar til at nordmenn "ikke erkjenner hvor priviligerte de faktisk er". Men hvis det er noe nordmenn vet, så er det at nasjonen er rik. Hvor mange ganger gjentas det ikke at vi er "verdens rikeste land"? Erkjennelsen av rikdommen blant folk flest bidrar sannsynligvis til smerten ved å mangle materielle goder andre tar som en selvfølge. I et så rikt land som Norge blir det desto verre for selvfølelsen å tilhøre de få som ikke deltar i kjøpefesten.

Skjønnhetsfeil og slurv

Boka skjemmes dessverre av en del feil og unøyaktigheter, og av en noe lemfeldig omgang med tall og datakilder. Noe av dette er trolig forlagets ansvar, men forfatteren kunne med fordel tatt seg bedre tid i korrekturen. Selv om dette er en populærvitenskapelig framstilling, og ikke en fagbok, bør vi kunne forvente en større ryddighet med hensyn til kildehenvisninger og figurer enn hva vi finner i denne boka. Så vidt vi kan se, er figurtekstene byttet om minst to steder (figur 3.2 på s. 32, samt figurene 3.7. og 3.8. på s. 37).

Argumentasjonen i kapittel 3, som handler om befolkningens endrede forbruksvaner og økte forventninger til forbruk og fritid, underbygges i all hovedsak med empiri fra undersøkelsen Forbruk og media. Så vidt vi kan se, gis det ingen referanser til hvor denne undersøkelsen er publisert. Det er derfor vanskelig for leseren å sjekke utvalgsstørrelse, spørsmålsformuleringer og metode for datainnsamling, noe som har stor betydning for hvordan svarene skal tolkes og hvilken vekt vi kan legge på de mønstre forfatteren presenterer. Figurene i kapitlet er til dels basert på holdningsspørsmål. Det er velkjent i metodelitteraturen at svar på slike spørsmål vil være preget av undersøkelsenes tema og den konteksten de stilles i. Derfor ville det være en fordel med bedre kildehenvisninger slik at interesserte (og skeptiske?) lesere har mulighet til å foreta en mer begrunnet vurdering av datagrunnlaget.

Enkelte steder kunne forfatteren også vært mer kritisk i valget av datakilder. Eksempelvis beskrives endringer i kvinners yrkesaktivitet og arbeidstid ut fra opplysninger i innledningsintervjuet til SSBs tidsbruksundersøkelser (s. 66-67). Når dette materialet splittes opp i fire utdanningsgrupper for kvinner 30-49 år, slik forfatteren gjør, blir det svært få observasjoner i noen av gruppene og dermed stor usikkerhet ved tallene. Her kunne man med fordel ha benyttet SSBs arbeidskraftundersøkelser i stedet. Store utvalg ville her gi sikrere tall og kanskje et noe annet bilde.

Forfatteren kommer også i skade for å definere et sentralt statistisk begrep galt. På s. 12 forklares medianinntekten som "det inntektsnivået flest har". Allerede på innføringskurs i metode lærer man at medianen er den verdien som deler en ordnet fordeling i to like deler.

Vil vi også oppfordre Frønes til å bruke litt mer tid på litteraturlista i framtidige publikasjoner. Her er det nå en del slurv. Flere referanser er mangelfulle, noen er delvis gale, flere forfatternavn er stavet feil, og det er litt rot i rekkefølgen. Én referanse er dessuten plassert alfabetisk etter fornavn i stedet for etternavn (Arlie Hochschild 1997). Dette er for øvrig en annen bok enn den Frønes nevner i teksten på s. 65, The second shift, som er en tidligere bok av samme forfatter. Når det gjelder litteraturhenvisninger i teksten, benytter Frønes noen steder bare internettadresser. Dette er greit når han viser til figurer eller tabeller på ulike institusjoners hjemmesider. Når tallene hentes fra større analysearbeider av enkeltforfattere, mener vi det ville være mest ryddig å referere til forfatteren i stedet for internettadressen.

En leseverdig bok

Alt i alt synes vi absolutt at dette er en leseverdig bok med mange gode poeng og spissformulerte påstander til diskusjon og ettertanke, - noe den store medieinteressen er et tegn på. Har du ikke allerede har lest boka, kan det være vel anvendt tid å sette av noen timer til disse 100 sidene.

Litteratur

Barstad, Anders og Ottar Hellevik (2004): På vei mot det gode samfunn ? , Statistiske analyser 64, Statistisk sentralbyrå.

Frønes Ivar (2005): Annerledeslandet. Om framtid og utviklingstrekk i Norge, Oslo: Gyldendal Akademisk.

Rikstrygdeverket (2005): Forventet pensjoneringsalder 1995-2004.

Ringdal, Kristen (2004): Resultater fra Den europeiske samfunnsundersøkelsen 2002: Norge i Europa , Samfunnsspeilet 5, 2004, Statistisk sentralbyrå.

Anders Barstad er forsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning ( aba@ssb.no ).

Ragni Hege Kitterød er forsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning ( rhk@ssb.no ).

Standardtegn i tabeller