Urinen i svømmebassenget på Steinkjer

Joel Best:
DAMNED LIES AND STATISTICS (2001)
MORE DAMNED LIES AND STATISTICS (2004)
STAT-SPOTTING. A Field Guide to Identifying Dubious Data (2008)
Alle utgitt på University of California Press.

Under gjenreisningen av Steinkjer etter krigen fikk byen ganske raskt et samfunnshus med både kinosal og svømmebasseng. Midt i 1950-årene var det siste ingen selvsagt ting. Begeistringen var stor, bassenget ble flittig brukt - helt til besøksstatistikken plutselig stupte mot null. Det viste seg at hele byen hadde hørt at det var tatt en vannprøve, og at den viste 17 prosent urin.

Det var nedslående, og tallet var så pass eksakt at det umiddelbart virket troverdig. Helt til noen begynte å regne litt. Bassenget var ikke stort etter vår tids målestokk; dette var Gerhardsens og nøysomhetens Etterkrigs-Norge. Men det var nå 16,67 meter langt, 8,33 meter bredt og 5,0 meter dypt, i hvert fall under stupebrettet. Man sto med det omtrentlige regnestykket 5 x 8 x 17. Det blir 680 kubikkmeter vann. Det måtte trekkes fra litt for «grunna», så la oss si 400. 17 prosent av 400 blir 68 kubikkmeter, altså 68 000 liter. Steinkjer hadde på den tiden omtrent 5 000 mennesker, med andre ord måtte hver eneste steinkjerbygg - spedbarn og oldinger medregnet - høyst personlig ha bidratt med 13-14 liter hvis ryktet skulle holde vann - som må være den riktige metaforen her.

Da dette regnestykket ble kjent, og sindige borgere gjorde et diskret overslag over egen vannføringskapasitet kombinert med en vurdering av egen adferd, tok besøket seg opp igjen.

Eksemplet er ikke ferskt, men det kunne ha forsvart sin plass i en av Joel Bests tre populærvitenskapelige veiledninger for legfolk om lesning av statistiske opplysninger. Ikke offisielle tabeller fra velrenommerte byråer, for de er gjennomarbeidet og kvalitetssikret. I et åpent samfunn er det dessuten ikke bare lov, men også påkrevd, å ha en debatt om hva som måtte være tvilsomt, upålitelig eller usikkert ved innsamlingen av materialet.

«I et åpent samfunn er det ikke bare lov, men også påkrevd, å ha en debatt om hva som måtte være tvilsomt, upålitelig eller usikkert ved innsamlingen av materialet.»

Ved oversikt over alkoholkonsum i Norge tas det alltid med en påminnelse om at det ikke er nok å innhente salgstallene fra Vinmonopolet - det kommer en god del som bagasje fra utlandet, med større eller mindre respekt for kvotene, og det private produksjonsinitiativ utfolder seg også.

Best, som er professor i sosiologi og strafferett ved universitetet i Delaware i USA, har som sitt særlige anliggende å oppfordre legfolk til å lese statistiske påstander med skepsis, og sette dem i stand til det. Hvor kommer tallet fra? Er det en organisasjon eller en pressgruppe som er ute etter å drive reklame for seg selv, kanskje med sikte på å få større bevilgninger? Er tallene, og tolkningen av dem, troverdig?

Fjorårets bok er hendigere og knappere enn de to foregående. De vel hundre sidene er et slags veiledende brukshefte, og eksemplene er av en type som en avismann vil dra kjensel på. En gruppe som arbeider for å skape oppmerksomhet omkring kvinnemishandling, sendte ut en redegjørelse hvor det sto at 4 millioner amerikanske kvinner blir slått i hjel hvert år. Det samlede antall dødsfall i USA er årlig omtrent 2,5 millioner - og dermed kan påstanden om de fire millioner ikke være riktig. Det hjelper ikke dem som blir slått i hjel, og det er ikke noe bidrag i kampen mot et slikt samfunnsonde at man opererer med et «faktagrunnlag» uten fotfeste i virkeligheten.

«Ved oversikt over alkoholkonsum i Norge tas det alltid med en påminnelse om at det ikke er nok å innhente salgstallene fra Vinmonopolet.»

I samme klasse er en påstand Best fant, fra en organisasjon som hevdet at antall barn som ble drept av barn, var blitt fordoblet hvert år siden 1950. Hvis man tenker seg at ett barn ble drept i 1950, ble det to i 1951, fire i 1952, 32 i 1955, og 1 024 i 1960. På 1970-tallet er vi oppe i noen millioner, og innen 1980 har vi passert verdens samlede folketall.

Det finnes statistikk som viser at forholdsvis mange prosent amerikanere i årsklassen 20-29 år ikke har inngått ekteskap. Det er en riktig, men helt uinteressant opplysning; forutsigbart nok blir bildet et annet hvis man deler denne gruppen på midten: Betydelig flere har giftet seg i gruppen 25-29 år, enn i gruppen 20-24 år.

Professor Best gjennomgår også opplysninger som i og for seg kan være riktige, men som brukes på en måte som gir et skjevt bilde. Godt over 40 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 16-20 år skyldes ulykker. For aldersgruppen 71-75 er det 2-4 prosent. En stor forskjell. Nå er det sannsynligvis slik at tenåringer ikke oppfører seg så bra i trafikken som de burde, og det er ingen grunn til å stanse forsøkene på å få dem til å kjøre fornuftigere. Men stort sett er de friske, og følgelig er det blant dem langt færre som dør av sykdom enn det er blant 70-åringene. Dermed blir andelen av denne kategorien dødsårsaker langt høyere. Det interessante er å se på antall dødsfall under ett, og da blir perspektivet et helt annet. Det er ikke så mange flere trafikkofre, i absolutte tall, blant «eldre» tenåringer enn det er i aldersgruppen 71-75 år.

I noen av de siterte anmeldelsene blir Joel Best utropt til en sosiologiens John Grisham. Det er å ta litt hardt i. Men det er god pedagogikk, god folkeopplysning, og hans bøker er langt mer velskrevne og lettleste enn hva sosiologer har ry for å prestere.