Verdikommisjonæren

I disse dager blir boka "På vei mot det gode samfunn?" lagt fram, ført i pennen av hovedbidragsyterne Anders Barstad, levekårsforsker i SSB, og MMI-professor Ottar Hellevik. En publikasjon som viser verdilandskapet i Norge, en gjennomgang av negative og positive utviklingstrekk på ulike områder i det norske samfunnet. Den handler om våre verdier og idealer for samfunnsutviklingen, om trendene, om Norge i forhold til resten av verden og om folks vurdering av forholdet mellom idealer og realiteter. I tillegg har Hellevik to kapitler om våre holdninger. Til slutt har de samlet trådene, trukket noen konklusjoner og stilt spørsmål som skal hjelpe oss til å se framover. Får forfatterne viljen sin, vil innholdet egge til offentlig debatt om grunnleggende spørsmål som må besvares før vi kan nå det samfunnet vi vil ha.

Prosjektet ble opprinnelig satt i gang av Verdikommisjonen, men etter hvert som sistnevnte sakte men sikkert avgikk ved døden uten antydning til landesorg, ble det slutt på pengene. Forprosjekt og nye kunnskaper er nå samlet i ett opus og utgitt i bok, med andre sponsorer.

Det er altså store og viktige spørsmål Barstad nå legger på bordet. Han skal vise oss veien til det gode liv. Intet mindre. Bra da - for mangfoldets skyld - at han har et litt annet utgangspunkt enn hva Verdikommisjonen er kjent for. Jan Erik Langangen for eksempel, ville neppe ha åpnet sitt manifest med allegorier til Kardemomme by. Eller holdt foredrag om globale fattigdomsproblemer på en bar i Tyrkia, med et laken og lånt overhead som eneste hjelpemidler.

Det glitrer hemningsløst i blikket når Barstad forklarer:

- Jeg var studieleder i den lokale fagforeningen. Vi skulle ha et kurs om fattigdomsproblemene i verden, og baren var lokalet vi fant. Men det var et veldig seriøst og alvorlig kurs, du må ikke skrive noe annet!

Jeg skulle holde innledningen, vise sammenhengen mellom fattigdomsproblemer, overbefolkning og rustningskappløp. Og foredraget, som skulle vare et kvarter, hadde følgende tittel:

"Verdensproblemene: Helhet og sammenheng."

Han smiler skjevt og legger til:

- Jeg så ikke ironien før det var for seint. Det er nok litt meg - det der, at jeg liker å snakke om de store tingene. Og kanskje er litt for lite flink til å gå i dybden på temaene. Har så lett for å la meg avspore...

Saftige sidestepp

Ja. Han er kjent for å være analytisk, kunnskapsrik og konsentrert når det gjelder fag. Men også for å ta noen saftige sidestepp iblant. Særlig om morgenen. B-mennesket Barstad skal ha en lei tendens til å komme heseblesende på alle morgenmøter - i og utenfor Byrået - vanligvis litt for seint. Alltid påført en sokk av hver sort, fortrinnsvis så ulike som mulig. Et rykte vil dessuten ha det til at man ved minst én anledning skal ha skimtet pyjamasen under buksa.

Synd at ikke Erlend Loe og Vetle Lid Larsen var til stede under den seansen. De to skribentene fikk nemlig et durabelig svar på tiltale etter at de, hver på sin kant, framstilte folk i SSB som fantasiløse og firkantete.

"Noen grunner til hvorfor du kanskje likevel ikke skal hate Statistisk sentralbyrå", het Barstads motinnlegg. Som fyller 11 A4-sider i utskrift, inneholder en lang liste med kildehenvisninger, og ellers ble dandert på eksemplarisk akademisk vis på i Samfunnsspeilet for noen år siden http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/ . (Samfunnsspeilet nr. 5, 2000).

Artikkelen handlet om statistikk og kjærlighet. Om at kjærligheten, ifølge SSB, fremdeles er levende. Inklusiv vitenskapelige bevis for at folk som jobber i SSB aldeles ikke verken er dumme, humørløse eller dårlige kamerater.

- Flere digresjoner på gang?

- Jaaa, det kommer nok en om humor, som jo er en særdeles viktig side ved det gode liv. Det er gjort en del morsomme undersøkelser på humor. For eksempel en der folk ble bedt om å ta med seg et skjema, og hver gang man ler skal man da fylle ut - "hvor er du nå", "hva lo du av" og "hvem var du sammen med da du lo?" Noen har også funnet ut hvor ofte vi ler i løpet av en dag. Ifølge disse undersøkelsene lo vi gjennomsnittlig 17 ganger per dag, og vanligvis mindre om morgenen enn om kvelden.

I tillegg er det mange eksempler på humor i forskning generelt. Det utdeles faktisk en alternativ Nobel-pris til forskning som "verken kan eller bør reproduseres". Tidsskriftet "Journal of Improbable Research" deler ut prisen, og flere nordmenn har fått den. Medisinere er flinke der. En allmennpraktiker på Vestlandet laget en undersøkelse på alle de tingene folk kunne finne på å bruke som emballasje når de kom til legen sin med urinprøve. Han fikk prisen.

Verdikommisjonen

- Og Verdikommisjonen, hvordan havnet du borti den?

- Det var Lars Østby som var hjemme med vondt i ryggen og hørte på da Bondevik la fram planene om opprettelse av kommisjonen. Han tenkte - aha - den kommisjonen kommer til å trenge fakta. De må vite noe om hvordan samfunnet faktisk ser ut, og om verdiene vi har bestemt oss for oppfylles eller ikke. Han sørget for at Byrået fikk kontakt. Og jeg var en av de første som holdt foredrag for Verdikommisjonen, om samfunnsutviklingen sett i 100-årsperspektiv.

Det var starten. Dessverre fikk de aldri penger til gjennomføringen. Men siden ble deler tatt ut, vi utførte et forprosjekt og fikk penger av
Finansdepartementet som ville ha et grunnlagsmateriale for Langtidsprogrammet. Det er grunnlaget for resten.

- Koker dere suppe på spiker? Verdikommisjonen var vel et supperåd?

- Jeg syns ikke det. Den ble jo latterliggjort, særlig media var lite åpne for hva de hadde å bidra med. Men det ble satt i gang en del gode prosesser som fikk liten oppmerksomhet.

Bakgrunnen var en oppfatning om at det er for ensidig vektlegging på økonomiske indikatorer innenfor den offentlige debatten. Ønsket var å få fram et mer helhetlig beslutningsgrunnlag, og legge fram en beskrivelse av hvordan det går med samfunnet vårt som går utover det økonomiske.

- Blir dette den endelige konklusjonen på Verdikommisjonens arbeid?

- Nei. VK leverte sin egen sluttrapport. Dette er bare en konklusjon på en av problemstillingene som ble reist. Egentlig er det tragisk hvor liten oppmerksomhet VK-rapporten fikk.

- Hvorfor det?

- Jeg syns jo at sluttmanifestet - om betydningen av frihet som verdi - var viktig. Jeg syns også at når man først har lagt ned så mye arbeid, da bør det ha større utbredelse. Om det skyldes mangel på penger eller andre årsaker, vet jeg ikke.

- Hva er hovedpunktene i det dere skriver?

- Vi spør - hvordan er det samfunnet vårt egentlig utvikler seg? Og istedenfor å gi et generelt elendighetsbilde om hva som er galt, spør vi - Hvor er de viktige problemene som vi må gjøre noe med? Hva går bra og hva går dårlig?

- Ja - hva går dårlig?

- Jeg har jo prøvd å peke på noen problemer da. Økende rusproblemer - narkotikaproblemer som åpenbart er et problem i forhold til vold, kriminalitet og overdosedødsfall, ikke minst. Vi har også problemer i forhold til psykisk lidende, som det er viktig å gjøre noe med hvis vi skal ha et medmenneskelig samfunn. Og så har vi det økende presset i arbeidslivet, der det ser ut til at personer med helseproblemer i større grad forsvinner ut av arbeidslivet.

Så har vi miljøproblemene, selvsagt. Og ikke minst at samfunnet går mot større ulikhet i forhold til hva folk flest ønsker. De rikeste blir rikere, mens for eksempel de langtidsledige har sakket akterut i forhold til folk flest de siste årene.

Pessimisme i verdens beste land

- Du har også advart mot pessimismen.

- Ja. Det er all grunn til å være oppmerksom når samfunnsengasjementet synker. Men ukritisk optimisme er heller ikke hva samfunnet trenger mest. Det samfunnet trenger er engasjement. Fra MMI-undersøkelsene Norsk Monitor vet vi at det på slutten av 1980-tallet var sterk bekymring for miljøet. Da hadde vi blant annet hatt Tsjernobyl-ulykken og algeinvasjon langs norskekysten, og bekymringen ga seg utslag i sterkere støtte til å gjøre noe. Øke energiprisene, for eksempel. I dag er bekymringen lavere. Miljøengasjementet er også lavere.

Det ser altså ut til at engasjementet blir styrt av synlige enkelthendelser som får store oppslag i media. I dag er de lokale, synlige miljøproblemene mindre, de globale problemene øker mest. De er vel så viktige å engasjere seg i, selv om de ikke har samme synligheten.

Det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner om hva pessimismen innebærer, men det er iallfall viktig å diskutere den. Få fram hva vi faktisk tror om samfunnsutviklingen, finne ut mer om hva som er myter og hva som er de virkelige utviklingstrekkene.

Jeg har sagt noe lignende tidligere. Da påstår man at Barstad sier at alt går så det suser. Det er definitivt ikke det jeg sier eller har skrevet, det har mer å gjøre med bildene vi får gjennom mediene. Det er viktig å få fram kontrasten og utviklingstrekkene slik vi kan lese dem ut fra statistikken. For et av trekkene som ikke er så synlige, er at mye faktisk går bra.

- Hva med Norge i forhold til resten av verden?

- Det generelle bildet er jo at vi skårer bra på det meste. Norge er åpenbart et av verdens beste land å bo i, uansett hvilke indikatorer du bruker.

Det internasjonale fora bemerker, er at vi ikke har vært veldig flinke til å sørge for gode handelsbetingelser med fattige land. I 2001 ble det laget en indeks som skulle måle rike lands utviklingsvennlige politikk. Der havnet
Norge omtrent midt på treet, men skåret veldig høyt på u-hjelp og på hjelp til fredsbevarende operasjoner. Det vi skåret aller dårligst på, faktisk dårligst av samtlige rike land i undersøkelsen, var dette med handel og handelsbetingelser.

- Så her må landbruket skjerpe seg?

- Ja, iallfall bør man diskutere det. I FN-rapporten hvor Norge ble kåret til verdens beste land å bo i, ble det også bemerket at Norge kunne gjøre mer for å øke importen fra fattige land.

Ellers blir det påpekt at den norske skolen ikke er bedre til å utjevne sosiale forskjeller enn skoler i andre OECD-land. Vi har store forskjeller når det gjelder valg av utdanning. Og vi har vel så store sosiale ulikheter i forhold til helse som en del andre land. I forhold til hvor høyt vi hever likhetsfanen vår, har vi en del påfallende forskjeller.

Forbrukersamfunnets fordeler

- Men handle til eget forbruk, det kan vi.

- Ja. Men det er også fordeler med forbrukersamfunnet. Mange av tingene vi kjøper gir muligheter for kontakt mellom mennesker. Det negative er dels dette med miljøet. Det andre er en tendens i retning av at selv om vi har mange flere goder enn før, ser det ut til at vi er mindre tilfredse med de godene vi har. Og det er jo et paradoks.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i materielle goder i seg selv, men når det å skaffe goder blir både mål og verdi, ser det ut til å virke negativt i forhold til å være tilfreds med livet.

Vi har en utrolig bredde i vareutvalget, som bare øker på. Det kan også ha fordeler. Hellevik sier i sin analyse at man ikke blir ulykkelig av å ha mye. Kanskje tvert imot. Men hvis den sentrale målsettingen blir å anskaffe stadig mer, da setter du deg mål som ikke bidrar særlig mye til at du får det bedre. For da må du stadig ha noe nytt.

- Mangfoldet og tabloidiseringen i mediene er vel også del av dette. Er det ikke skremmende når ungdom heller vil se Idol og reality-fjernsyn enn viktige politiske begivenheter?

- Jo. Men for noen år siden var det også en tendens at ungdom ikke leste bøker. Nå har den snudd. Klart at manglende samfunnsengasjement kan være et problem. Partipolitikk har ikke klart å fenge dagens ungdom. Men det fins jo organisasjoner som klarer å fenge - Attac er en av dem. Selv om det har vært nedgang i valgdeltakelsen, øker andre former for politisk aktivitet, som å delta i demonstrasjoner, skrive i aviser og så videre. Problemet for partiene er at de skal utforme et valgprogram som skal gjelde hele samfunnet. De må veie interesser mot hverandre.

Generelt ser det ut til at interessen for enkeltstående tema er mer attraktive for alle. Da er vi inne på et annet tema i forbrukersamfunnet, dette med borger kontra kunde. Altså - hvis jeg er småbarnsfar kan jeg gå i demonstrasjonstog for å få bedre barnehagedekningen i bydelen. Men er jeg samtidig deltaker i lokalpartiet, må jeg kanskje prioritere bedre eldreomsorg i stedet, og ta ansvaret for en sånn avveining på grunn av begrensede ressurser.

Den forskjellen er interessant. Spørsmålet er om vi er på vei mot et samfunn hvor borgerrollen blir uthult. Det er i så fall et alvorlig tankekors for demokratiet.

Hjemmeværende far

Anders Barstad er 48 år. Han er født og oppvokst på Gjøvik, men har bodd i Oslo siden han begynte å studere i 1976, bortsett fra et års opphold på Lillehammer for å studere historie.

Han er enebarn. Moren var sykepleier, faren treskjærer, tegner, skulptør og en glimrende fiolinist. Som barn spilte Anders også fiolin og var opptatt av klassisk musikk. Mens tenåringskamerater hørte Beatles og Rolling Stones, var Beethoven det store idolet til unge Barstad.

- Og jeg er en av de få på femtitallet som er vokst opp med hjemmeværende far. Han hadde atelier og var hjemme mens moren min var på jobb. Første gang jeg var i offentlighetens søkelys var jeg tre år gammel. Da var det bilde av meg i Dagbladet. Jeg holdt et fat som faren min hadde skjært ut. En gave til kongen under NM på ski i 1959.

Året etter var jeg i lokalavisa. Da hadde faren min laget noen flotte snøskulpturer med motiver fra eventyrene: Kvitebjørn Kong Valemon med prinsessen på ryggen, og noen troll. Fantastiske ting som dessverre ikke er bevart for ettertiden annet enn på fotografier. Så han var jo en spesiell far på den måten da.

- Sykepleier og kunstner - og du i SSB, hvordan er det gått til?

- Tja, si det. Årsaken ligger jo i interessen for samfunnet da, og ønsker om å påvirke. For å kunne forandre samfunnet må vi jo også forstå det.

Han jobber med levekår, demografi og velferd. Er også i gang med en doktorgrad. Målet er å bli ferdig i løpet av året.

- Det har jeg vel sagt de siste årene, men det er iallfall mitt mål.

- Er dette prosjektet del av avhandlingen?

- Nei, det er noe helt annet. Tittelen er - "Levekårsendring, velferd og sosial integrasjon". Jeg ser på hvordan sosial deltaking og sosialt fellesskap har utviklet seg i Norge de siste 20-30 årene. Og så ser jeg på konsekvenser av manglende sosial deltaking i forhold til selvmord og psykiske lidelser. Jeg har blant annet publisert artikkelen "Hvem er de ensomme og isolerte?" tidligere.

At det er lite isolasjon og ensomhet er jo en generell indikator på et godt samfunn, blant annet i forhold til å forebygge psykiske sykdommer. Folk med psykiske problemer har ofte lav livskvalitet. I 1999 kom en opptrappingsplan for psykiatrien. Siden har det skjedd noen åpenbare forbedringer, men det kan også være at behovet for hjelp øker. Antall selvmord har gått ned. Derimot har det vært økning i noen former for lettere psykiske plager de siste årene. Særlig hos unge.

- Hva skyldes det? Større krav til vellykkethet og tøffere arbeidsliv?

- Kanskje. Jobben tillater nok større utfoldelse enn tidligere, men for noen kan det være et problem. Man mister alle hemninger og blir helt oppslukt av jobben. Fenomenet er også omtalt som "honningfellen".

Generelt er det et problem når arbeidet blir en livsstil. Og hvis du har investert mye i utdanning, blir det også viktigere for din identitet å gjøre det bra i jobben. Sånn sett blir skillet mellom faglig og personlig utvikling mindre. Det kan ha negative sider. Stadig flere sier at de ikke har tid til å tenke på annet enn arbeid.

Platon, Aristoteles og Barstad

Anders Barstad jobber også mye. Dagbladet skrev at han hadde minst to ting felles med Aristoteles og Platon. Det ene var at jobben ble en livsstil. Det andre at alle hadde skjegg.

Skjegget har han også forsvart - vitenskapelig.

- Det var fordi jeg kom over en undersøkelse fra 1965 hvor en tredjedel av befolkningen mente at hvis det kom en jobbsøknad fra en med skjegg, så kunne den gå rett i søppelkassa. Og halvparten mente det var helt greit at de med langt hår heller ikke burde telle med i søknadsbunken.

- Men det var i 1965!

- Ja, men jeg syns det var så underlig at jeg måtte finne ut hva det kunne komme av. Det handler jo om fordommer, en side ved samfunnet som er viktig å forstå.

- Er skjegget et forsøk på protest?

Pause.

- Årsaken til at jeg anskaffet skjegg var vel heller følelsen av at det er noe naturlig med det.

- Et tilbake til naturen-symbol?

- Ja. von Linné, den svenske botanikeren jeg siterer i artikkelen, mente at hvis man ville finne en naturlig måte å leve på, da hørte skjegget med. Han levde på en tid da man ikke skulle ha skjegg, iallfall ikke de øvre klasser.

Motene har jo skiftet med årene. Det jeg ser fram til nå, er at vi får en statsminister med skjegg. Det har vi ikke hatt siden 20-årene. Og det vil virkelig fullføre den livsstilrevolusjonen sekstiåttergenerasjonen satte i gang. Da ville vi ha erobret siste skanse. Nå har vi fått en kronprins med skjegg, da gjenstår bare statsministerstolen...

Han stopper:

- I så fall får nok ikke skjegget den samme symbolske opprørsfunksjonen som det hadde før. Da må man nok gå atskillig mer oppsiktsvekkende til verks for å markere avstand til det etablerte, sukker den bolde opprører.

- Er det det du gjør? Markerer avstand til det etablerte?

- Nei da, flirer han.

- Det er jo ikke det. Var det kanskje en gang, da jeg anla det. Nå tør jeg jo ikke ta det bort. Aner ikke hvordan jeg ser ut under.

Kvalitative undersøkelser viser at Anders Barstad er en lojal, åpen og vennlig sjel bak skjegget. Han er ekstremt sosial, går nødig glipp av en eneste fest og skal være rimelig rabiat på dansegolvet. Han har krystallklare meninger. Og best av alt liker han verbale fighter, gjerne med islett av sprø innfall. For ham er en debatt ingen maktkamp, men en frisk meningsutveksling.

Han er like mye mot rasisme og amerikansk imperialisme, som han er for likestilling og kvinners rettigheter. Og damer generelt.

For tiden er han single - eller rettere - semi-single.

- Hva betyr det? At du er særbo eller no sånt?

- Nei da, bare tuller. Når noen sier det, er det for å markere at de er mellom forhold for å understreke at de ikke er single for evig tid.

- Jaha, så egentlig er du en seriemonogamist?

- Jeg kan godt tenke meg å bli helt monogam også, jeg.

- Har du barn?

- Nei.

- Er det et savn?

- Barn eller.?

- Du har jo visse arvelige forpliktelser som har hatt hjemmeværende far. Kunne du ha vært det, forresten?

- Ja. Det kunne jeg for så vidt tenke meg å være, hvis det hadde vært muligheter for det, sier Anders Barstad.

Solveig Haavik er frilansjournalist, og jobbet tidligere i Økonomisk Rapport der hun hadde ansvaret for portrettene ( solveig.haavik@chello.no ).