Innovasjon i næringslivet, 2012-2014

Innovasjonsundersøkelsen for næringslivet måler fire hovedtyper av innovasjon: produktinnovasjon (enten innenfor varer eller tjenester), prosessinnovasjon, organisasjonsinnovasjon og markedsinnovasjon. For næringslivet sett under ett er alle de fire typene innovasjon omtrent like vanlige. 27 prosent av foretakene introduserte produktinnovasjoner, mens 24 prosent tok i bruk prosessinnovasjoner. For organisasjons- og markedsinnovasjon er tallene respektive 25 og 29 prosent.

I tillegg rapporterer om lag 2 prosent av foretakene at de har gjennomført innovasjonsaktivitet med tanke på å introdusere nye produkter eller prosesser, men at denne enten har blitt avbrutt før ferdigstillelse, eller at den fortsatt er pågående uten at foretaket har introdusert noen former for innovasjon i løpet av perioden.

I forhold til sammenliknbare tall for perioden fra 2011 til 2013 er det ingen endringer i andelen produktinnovatører, mens andelen foretak som rapporterer at de har hatt prosessinnovasjon, går opp med 2 prosentpoeng. Både andelen foretak med organisasjonsinnovasjon og andelen foretak med markedsinnovasjon har blitt noe redusert. Mest markant er nedgangen for organisasjonsinnovasjon, hele 5 prosentpoeng. Tar vi undersøkelsens feilmargin med i betraktning, er andelen foretak med produkt- eller prosessinnovasjoner substansielt sett uendret, mens andelen foretak med markeds- eller organisasjonsinnovasjoner har gått ned. Dette gjelder særlig blant foretak som ikke samtidig rapporterer at de har hatt produkt- eller prosessinnovasjoner.

De fleste produkt- og prosessinnovasjonene utvikles av foretakene selv

De fleste innovatørene rapporterer å ha hatt innovasjoner som i hovedsak var utviklet av foretaket selv. Dette gjelder både for produkt- og prosessinnovasjon, men egenutvikling er vanligst for produkter. Foretak kan ha både produkt- og prosessinnovasjoner eller flere innovasjoner av samme type, og til sammen er det 67 prosent av PP-innovatørene som oppgir at minst en av innovasjonene i hovedsak var utviklet i eget foretak.

Innovasjoner som var utviklet i samarbeid med foretak i eget konsern eller i samarbeid med andre, ble rapportert av 43 prosent. 29 prosent hadde innovasjoner som enten var fullt og helt utviklet av andre eller som opprinnelig var utviklet av andre, men siden modifisert i foretaket.

Mange produktinnovasjoner er nye for foretakenes markeder

Blant foretak med produktinnovasjon var det like mange som introduserte innovasjoner som var nye for foretakets marked, som det var foretak som introduserte innovasjoner som kun var nye for foretaket. Foretak kan ha innovasjoner av begge disse typene, og begge ble rapportert av 65 prosent av produktinnovatørene.

Som andel av alle foretakene undersøkelsen betyr dette at nesten 17 prosent lanserte produkter som var nye for sitt marked i løpet av perioden. Blant disse er det flest, 76 prosent, som rapporterer at de hadde en innovasjon som var ny for det norske markedet. 29 prosent har hatt en innovasjon som var ny for det europeiske markedet, mens 39 prosent rapporterte innovasjoner som var nye for verdensmarkedet. Blant prosessinnovatørene var det 34 prosent som svarte at de hadde innovasjon som var ny for foretakets marked. Også her kan produktinnovatørene ha innovasjoner i flere kategorier.

PP-innovatører har bredere markeder enn andre foretak

Desto større markeder foretakene opererer i, desto større er sjansen for at de skal være PP-innovative. Foretak som selger sine varer eller tjenester i hele Norge, har dobbelt så høy andel innovatører som foretak som opererer kun lokalt eller regionalt. Foretak som selger varer eller tjenester (også) i utlandet, har igjen ca. 50 prosent høyere innovasjonsandel enn foretakene med et nasjonalt marked.

Dette gjelder uavhengig av foretakenes størrelse. Selv et foretak med mellom fem og ni ansatte som opererer i utenlandske markeder, har en mye større sjanse for å ha PP-innovasjon enn et foretak med over 500 ansatte som utelukkende selger varer og tjenester lokalt eller regionalt. Denne tendensen er sterkest i den vareproduserende industrien, men er tydelig i alle tre hovednæringene.

Samarbeid med offentlig sektor er forholdsvis lite viktig

Innovasjonssamarbeid med leverandører er den samarbeidsformen som er mest brukt av foretakene. Det er også den samarbeidspartneren som flest samarbeidende foretak anser som viktigst. Som andel av foretak med en gitt type samarbeid er det foretak i eget konsern som oftest er angitt til å være den viktigste partneren. Hvis det korrigeres for at ikke alle foretak er konserntilknyttede, er det konserninterne samarbeidet både vanligst og viktigst for foretak i konsern.

Sett under ett er samarbeidet med klienter eller kunder både nest vanligst og nest viktigst, og tidligere skilte ikke undersøkelsen mellom privat- og offentlig sektor. Når man tar disse gruppene hver for seg, er kundene i privat sektor den nest hyppigst rapporterte partneren. Samarbeid med kunder i offentlig sektor rapporteres derimot under halvparten så ofte.

En interessant observasjon er at det blant foretak som samarbeider med klienter eller kunder i privat sektor, anser hele 37 prosent dette samarbeidet som det viktigste. Samtidig er det bare 12 prosent av foretakene som samarbeidet med klienter eller kunder i offentlig sektor, som svarer at dette samarbeidet var viktigst. Dette er den laveste andelen blant alle typene samarbeidspartner. Innovasjonssamarbeid med offentlig sektor er altså både minst brukt og har lavest sjanse for å være viktigst når det først finner sted.

Få ikke-innovatører opplever hindringer for innovasjon

Blant foretakene som ikke har noen innovasjonsaktivitet, er det hele 94 prosent som angir manglende behov eller nødvendiggjørende grunn til å innovere som den viktigste årsaken til at de ikke innoverte. Bare 6 prosent av ikke-innovatørene oppgir at hindringene ble opplevd som for høye. Vel å merke angir også 25 prosent av den førstnevnte gruppen at tidligere innovasjoner i foretaket var en viktig eller nokså viktig årsak, mens 30 prosent kun rapporterer lav etterspørsel, lav konkurranse eller ingen gode ideer for innovasjon. Hele 32 prosent av foretakene som ikke hadde noe innovasjonsbehov, svarte dessuten at alle disse faktorene var uviktige.

Dette tyder på at et kunnskapsgap, hvor ikke-innovatørene i stor grad mangler evnen til å se både muligheter og utfordringer, er den største innovasjonshindringen for foretak helt uten innovasjonsaktivitet. Dette samsvarer godt med resultater fra tidligere undersøkelser, hvor et liknende spørsmål har vist at desto mer innovative foretakene er, desto hyppigere rapporterer de konkrete hindringer eller hemmende faktorer for sin innovasjonsvirksomhet.

Det offentlige støtter nesten hver tredje PP-innovatør

Blant foretak med PP-innovasjonsaktivitet er det til sammen 32 prosent som har mottatt noen form for offentlig finansiell støtte til innovasjonsutviklingen. Vanligst er støtte fra nasjonale myndigheter eller sentrale offentlige institusjoner.

27 prosent svarer at de har mottatt slik støtte, mens 13 prosent har mottatt støtte fra lokale eller regionale myndigheter eller institusjoner. EU-støtte, inkludert EUs 7. rammeprogram for forskning og utvikling og EUs program Horisont 2020 for forskning og innovasjon, er forholdsvis sjelden. Bare 2 prosent av foretak med PP-innovasjonsaktivitet rapporterer å ha mottatt slike midler.

Offentlige anskaffelser gir innovasjon i ett av fem foretak

Til sammen 28 prosent av foretakene rapporterte at de hadde innkjøpskontrakter for å levere varer eller tjenester til norsk eller utenlandsk offentlig sektor i løpet av perioden. Omtrent like mange hadde innkjøpskontrakter fra norsk offentlig sektor, mens 3 prosent hadde kontrakter fra utlandet. Svært få foretak rapporterer innkjøpskontrakter kun fra utenlandsk offentlig sektor.

Blant foretakene som leverte varer eller tjenester til det offentlige var det 10 prosent som svarte at kontrakten krevde noen form for innovasjon i foretaket.12 prosent oppga at gjennomføringen av kontrakten hadde avstedkommet innovasjon på annen måte. Sett under ett har 6 prosent av norske foretak hatt innovasjoner som en direkte følge av leveranser til offentlig sektor, enten fordi kontrakten krevde det eller som en følge av leveransen for øvrig.