Endringer i bruk av barnetilsyn fra 2002 til 2010

Rapporten presenterer en del tabeller som er laget mest mulig sammenlignbare for to undersøkelser om barnefamiliers tilsynsordninger som ble gjennomført i årene 2002 og 2010. Undersøkelsene skiller seg en del fra hverandre i opplegg og innhold. I denne rapporten er både grupperings- og analysevariabler samordnet så langt det lar seg gjøre. Det er likevel ikke full sammenlignbarhet på alle områder. Særlig har det betydning at den første undersøkelsen ble gjennomført om våren, altså på slutten av et ”barnehageår”, mens den andre ble gjennomført om høsten, altså på begynnelsen av et ”barnehageår”.

Høsten 2010 hadde 90 prosent av barna i alderen 1-5 år (alder ved utgangen av året) barnehage som viktigste tilsynsordning, mot 47 prosent våren 2002. Det var først og fremst andelen med heltidsplass som hadde økt. Atskillig færre barn enn før passes dermed hovedsakelig av foreldrene eller av dagmamma eller praktikant på dagtid.

Andelen i barnehage økte blant alle grupper av barn, men økningen var sterkere blant barn av mødre med kort utdanning enn blant barn av mødre med lang utdanning, og sterkere blant dem som har foreldre med lav enn med høy inntekt. Dermed er forskjellen i barnehagedeltakelse mellom dem med lavt og høyt utdannede mødre redusert, og det samme gjelder forskjellen mellom dem med foreldre med lav og høy inntekt. Også i 2010 var det imidlertid lavere barnehagedeltakelse blant barn med lavt enn høyt utdannede mødre og blant barn i husholdninger med lav enn høy inntekt.

Selv om flere barn gikk i barnehage i 2010 enn i 2002, var husholdningenes gjennomsnittlige månedlige utgifter til barnetilsyn målt i faste priser omtrent den samme. Dette må blant annet sees i lys av innføringen av maksimalpris på barnehager i 2003. Utgiftene til barnetilsyn varierte mindre etter mors utdanningsnivå og husholdningens inntekt i 2010 enn i 2002. Det var klart færre som hadde svært høye barnetilsynsutgifter i 2010 enn i 2002.

Både i 2002 og 2010 var det få som begrunnet valget om ikke å søke barnehageplass for barnet med at barnehage var for dyrt. Dette gjaldt også blant foreldre med forholdsvis lav inntekt. I 2002 ble dette svaralternativet angitt for 8 prosent av 1-2- åringene og 14 prosent av 3-5-åringene. Tilsvarende andeler i 2010 var henholdsvis 9 og 5 prosent. Det var også få som pekte på grunner som at ”tilbudet passer ikke for oss” og ”fortsatt i permisjon”. Det er imidlertid begrenset sammenlignbarhet mellom undersøkelsene på dette området på grunn av ulik spørsmålsformulering.

Både i 2002 og 2010 var de fleste mødre rimelig fornøyde med de fleste sider ved barnehagen. Det kan se ut til at noen flere var fornøyde i 2010 enn i 2002, men spørsmålene var utformet såpass ulikt at det er vanskelig å sammenligne.

Mødre til barn i alderen 1-5 år brukte mer tid i yrkeslivet i 2010 enn i 2002. Dette gjelder for barn i de fleste grupper, enten vi sorterer etter mors samlivsstatus, utdanningsnivå, husholdningens inntekt, mors fødeland eller antall barn i husholdningen. Blant barn med gifte/samboende foreldre var det en økning i andelen der begge foreldre brukte minst 37 timer per uke i yrkeslivet. Andelen som hadde to foreldre med lang arbeidstid (minst 40 timer per uke) var imidlertid lav både i 2010 og 2002.

Det var klart høyere oppslutning om barnehage, og særlig barnehage på heltid, som en god tilsynsordning i 2010 enn i 2002. Bortsett fra for barn under ett år, gjelder dette for barn i alle aldere. Eksempelvis pekte 72 prosent av mødrene i 2010 på barnehage alene som den beste tilsynsordningen for treåringer. I 2002 var andelen 41 prosent. I tillegg framholdt en del barnehage i kombinasjon med andre ordninger som den beste løsningen, men dette var mindre vanlig i 2010 enn i 2002.

Oppslutningen om heltidsbarnehage som en god tilsynsordning for barn økte blant alle grupper av mødre, og i 2010 var det kun beskjedne forskjeller mellom ulike utdannings- og inntektsgrupper i andelen som mente at barnehage på heltid var den beste løsningen for toåringer. Den økte oppslutningen om heltidsbarnehage som en god omsorgsordning må sees i lys av den sterke veksten i antall barn i barnehage i perioden, samt den brede politiske enigheten om at barnehage er et godt og ønskelig tilbud for alle barn.