Er studentene blitt mer effektive?

Raskere studiegjennomføring og mindre frafall i høyere utdanning er viktige mål i norsk utdanningspolitikk. Ved innføringen av Kvalitetsreformen høsten 2003 var blant annet bedre gjennomstrømning et vesentlig punkt. Studentene brukte for lang tid fram til endelig eksamen, og for mange falt fra underveis. Gradsstruktur og studietilbud ble betydelig endret, det samme gjaldt former for undervisning og veiledning. Reformen la vekt på å skape et mer forpliktende og mer integrerende forhold mellom student og lærested gjennom fastere studieløp, studieavtaler, tettere oppfølging og veiledning.

Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler er i tillegg slik at de får deler av sin inntekt for studenter basert på «produksjon». Det vil si antall studenter som fullfører en grad, og hvor mange studiepoeng studentene oppnår. Dette har bidratt til at de ulike utdanningsinstitusjonene er mer opptatt av å bedre studiegjennomføringen og redusere frafallet (Hovdhaugen og Aamodt 2011).

Denne artikkelen er ingen evaluering av Kvalitetsreformen, og det vil ikke bli gjort sammenligninger før og etter innføringen av reformen. Den gir derimot et innblikk i hvordan det står til med studentenes gjennomføring av høyere utdanning i dag. Har det skjedd vesentlige endringer over tid?

Færre fullfører en grad

Vi har valgt å ta utgangspunkt i studenter som begynte i høyere utdanning for første gang i 1989 og 1999, og se på om de har fullført en grad i løpet av ti år. Ved å gjøre dette kan vi si noe om gjennomstrømningen i høyere utdanning de siste to tiårene. En fullført grad vil si utdanninger som er fullført med bestått karakter.

En sammenligning av disse to kullene viser at andelen som oppnår en grad i løpet av ti år, har gått litt ned. Av de om lag 37 300 nye studentene høsten 1989 fullførte 65 prosent en grad i løpet av ti år. Tilsvarende andel for de drøyt 40 300 studentene som begynte ti år senere, var 63 prosent. Ved å skille mellom høyere utdanning på lavere nivå (fra to til fire år) og høyere nivå (mer enn fire år) ser vi at andelen som fullførte en utdanning på lavere nivå har gått ned, mens det var en økende andel som fullførte en grad på høyere nivå.

I 1999-kullet var det 37 prosent av studentene som ikke fullførte en grad i løpet av ti år, noe som er en økning på 2 prosentpoeng sammenlignet med kullet som startet ti år tidligere (se figur 1). Det at andelen uten fullført grad var lavere for 1989-kullet, kan skyldes at arbeidsledigheten var høyere på begynnelsen av 1990-tallet enn den var i starten på 2000-tallet (SSB 2012). Høy arbeidsledighet kan være en medvirkende årsak til at det er færre som avbryter studiene.

Blant dem uten fullført grad er det størst andel menn, og den har økt. I 1999- kullet sto 44 prosent av mannlige studenter uten fullført grad etter ti år, som er en økning på drøyt 5 prosentpoeng sammenlignet med 1989-kullet. Andel­en kvinner uten fullført grad har holdt seg stabil på rundt 31 prosent i samme periode.

Foreldrenes utdanningsnivå gir utslag

Det er forskjeller i hvem som fullfører en høyere utdanning, avhengig av sosial bakgrunn, her målt ved foreldrenes utdanningsnivå. Den forelder som har høyest utdanningsnivå, definerer her elevens/studentens sosiale bakgrunn.

Ved å ta utgangspunkt i de nye studentene høsten 1999 fremgår det at jo høyere utdanning minst en av foreldrene har, jo større er andelen som fullfører en grad i løpet av ti år. Ved å sammenligne studenter som hadde foreldre med lang høyere utdanning, og studenter hvor foreldrene kun hadde grunnskoleutdanning, ser vi en forskjell på 19 prosentpoeng i andelen som oppnår en grad (se figur 2).

Den største forskjellen finner vi når vi ser på de studentene som har fullført en grad på mer enn fire år. De som hadde foreldre med lang høyere utdanning, hadde en andel på 42 prosent som fullførte en grad på mer enn fire år. Tilsvarende tall for studenter som hadde foreldre med grunnskoleutdanning, var kun 6 prosent.

Et nærmere blikk på sykepleier-, ingeniør- og lærerstudiet

Hvordan er gjennomføringsgraden i ulike profesjonsutdanninger? De utvalgte studiene vi skal se nærmere på, er sykepleier-, ingeniør- og allmennlærer-/grunnskolelærerstudiet. Sykepleier- og ingeniørstudiet er treårige utdanninger, mens allmennlærer-/grunnskolelærerstudiet er fireårig.

Vi tar utgangspunkt i studenter som startet på det aktuelle studiet for første gang enten i 2004 eller 2005. For sykepleier- og ingeniørstudiet velger vi å følge dem med oppstart høsten 2005, mens for allmennlærer- og grunnskolelærerstudiet følger vi kullet som startet høsten 2004. Per 1. oktober 2010, henholdsvis fem år etter (sykepleier- og ingeniørstudiet) og seks år etter (allmennlærer- og grunnskolelærerstudiet), ser vi på andelen som har fullført studiet innen forventet fullføringstid, og de som har fullført to år senere enn forventet tid (se tekstboks).

Vi ser nærmere på de studentene som ikke har fullført studiet i løpet av perioden, om de fortsatt er under utdanning, eller om de har avbrutt studiene. Studenter som avbryter fordi de har fått seg jobb, vil ikke bli omtalt nærmere i denne artikkelen. Også for profesjonsutdanninger viser statistikken at sosial bakgrunn har betydning for gjennomføring av studiet. I tillegg sammenlignes ulike læresteder.

Seks av ti sykepleiere fullfører innen tre år

Høsten 2005 var det om lag 4 200 studenter som startet på sykepleierstudiet for første gang, og innen tre år var det nesten seks av ti som hadde fullført. Etter ytterligere to år hadde nesten åtte av ti fullført studiet. Sykepleierstudiet er et kvinnedominert studium, og hele 86 prosent av studentene var kvinner i dette kullet. En sammenligning av kvinnelige og mannlige sykepleierstudenter viser at det var høyest andel av kvinner som fullførte, både etter tre og fem år.

Hvor finner vi studentene som ikke fullfører studiet, fem år etter studiestart? Er de fortsatt i samme studium, har de fullført et annet studium i løpet av perioden, er de i gang med annet studium i høyere utdanning, eller har de avbrutt? Etter fem år var 3 prosent av sykepleierstudentene fortsatt i samme studium, 2 prosent hadde fullført et annet studium, mens den største andelen på 4 prosent var i gang med annet studium i høyere utdanning. Sammenligner vi menn og kvinner, viser tallene her små variasjoner.

I løpet av denne femårsperioden var det 12 prosent av studentene som avbrøt studiet, og 5 prosent avbrøt etter første året. Menn utgjør den største andelen som avbrøt, både etter første året og i løpet av hele perioden. En student som har avbrutt studiet etter første året, men velger å begynne på nytt, vil ikke bli registrert som å ha avbrutt studiet, men befinne seg i en av de andre kategoriene.

Som vi har vært inne på tidligere, har sosial bakgrunn betydning for hvorvidt studenten fullfører. Sykepleierstudenter med foreldre hvor minst den ene har høyere utdanning, har den høyeste andelen som fullfører studiet i løpet av tre år. Hvis en av foreldrene har lang høyere utdanning, fullfører 65 prosent av studentene, som er den høyeste andelen. Til sammenligning er fullførtandelen 50 prosent for studenter som har foreldre med kun grunnskoleutdanning (se figur 3). Den høyeste andelen av studenter som avbrøt utdanningen, var de som hadde foreldre med kun grunnskoleutdanning.

En sammenligning av de ulike lærestedene som tilbyr sykepleierutdanning, viser at Høgskolen i Sør-Trøndelag hadde den høyeste andelen av studenter som fullførte studiet innen tre år, med 82 prosent. Som god nummer to kommer Universitetet i Stavanger hvor 79 prosent av studentene fullførte i løpet av tre år.

En av fire ingeniørstudenter avbryter utdanningen

Av de drøyt 2 500 studentene som begynte på ingeniørstudiet for første gang høsten 2005, hadde nesten fem av ti fullført i løpet av tre år. Etter ytterligere to år var det drøyt seks av ti som hadde fullført. Menn er i flertall i denne utdanningen, og ved oppstart i 2005 var 85 prosent av studentene menn. Ser vi på kjønnsforskjeller blant studentene, var det høyest andel av menn blant dem som fullførte innen tre år. Etter fem år var det derimot de kvinnelige studentene som hadde høyest andel fullførte studier.

Av de studentene som ikke hadde fullført studiet etter fem år, var 5 prosent av dem fortsatt i samme studium, 4 prosent hadde fullført et annet studium, mens 8 prosent var i gang med annet studium i høyere utdanning. Det var en vesentlig høyere andel kvinner enn menn som hadde valgt å fullføre et annet studium. I løpet av denne perioden avbrøt 24 prosent av studentene utdanningen, og 9 prosent avbrøt etter første året. Også blant ingeniørstudentene er andelen menn som avbryter studiet større enn andelen kvinner.

Når det gjelder foreldrenes utdanningsnivå, finner vi at det er høyest andel av studenter som har foreldre med kort høyere utdanning som fullfører innen tre år (52 prosent). Andelen studenter som har foreldre med lang høyere utdanning, og som fullfører innen tre år, er like stor som andelen av dem som har foreldre med kun videregående utdanning (48 prosent). Også på dette studiet avbryter høyest andel studenter med foreldre som kun har grunnskoleutdanning (se figur 4).

Av de lærestedene som tilbyr ingeniørutdanning, hadde Høgskolen i Sogn og Fjordane, med sine 17 ingeniørstudenter, høyest andel som fullførte innen tre år (65 prosent). Ser vi på de større lærestedene, var det Høgskolen i Telemark som hadde høyest fullføringsandel, 59 prosent. Det er visse utfordringer ved å sammenligne små læresteder med større læresteder. Ved de små lærestedene kan endringer i antall studenter gi store utslag for resultatet som måles. Det er også usikkerhet knyttet til det å sammenligne over tid, på grunn av at antall studenter ved små læresteder kan variere mye mellom de ulike årskullene.

Tre av ti i lærerstudiet avbryter

Høsten 2004 var det i underkant av 3 000 studenter som begynte på allmennlærer-/grunnskolelærerstudiet for første gang. Fire år etter var det kun 43 prosent av studentene som hadde fullført, og etter seks år hadde ytterligere 13 prosent fullført studiet. Sammenlignet med sykepleierstudiet og ingeniørstudiet, har allmennlærer- og grunnskolelærerstudentene en lavere andel med fullført utdanning. Nesten sju av ti studenter i dette kullet var kvinner, og de hadde den høyeste fullførtandelen både etter fire og seks år.

Av de studentene som ikke fullførte, var 3 prosent fortsatt i samme studium seks år etter oppstart. Den høyeste andelen av dem som ikke fullførte lærerstudiet, hadde fullført et annet studium eller var i gang med annen høyere utdanning. Begge gruppene utgjorde 7 prosent. Det er ingen vesentlige kjønnsforskjeller her, men det var en noe større andel menn enn kvinner som hadde fullført et annet studium i løpet av perioden. Hele 27 prosent av allmennlærer-/grunnskolelærerstudentene avbrøt studiet i løpet av denne seksårsperioden, hvorav 8 prosent avbrøt etter første året. I likhet med de andre studieretningene var det størst andel menn som avbrøt.

Også blant lærerstudentene er det slik at de som har foreldre med høyere utdanning, har best gjennomføring. Studenter med foreldre som har kort høyere utdanning, utgjør den høyeste andelen som fullfører innen fire år. Og også her er det studenter med foreldre som kun har grunnskoleutdanning som avbryter oftest (se figur 5).

En sammenligning av de ulike lærestedene som tilbyr allmennlærer-/grunnskolelærerutdanning, viser at Høgskolen i Sør-Trøndelag har den høyeste andelen av nye studenter som fullførte innen fire år, 59 prosent. Høgskolen i Oslo inntar andreplassen med en fullførtandel på 56 prosent.

Hvorfor avbrytes studiene?

Årsakene til at studenter velger å avbryte høyere utdanning, kan være mange og sammensatte. Tidligere forskning (Hovdhaugen og Aamodt 2011) viser at man kan skille mellom tre hovedtyper av årsaker som påvirker avbrudd:

• individuelle årsaker
• forhold ved lærested og studium
• eksterne, samfunnsmessige årsaker

Individuelle årsaker omfatter studentenes studieforutsetninger, motivasjon og innsats, sosial bakgrunn, kjønn og etnisitet. Jentene har bedre karakterer fra videregående enn guttene, og kan dermed være bedre rustet til å fullføre et utdanningsløp. I tidligere forskning er det funnet en klar sammenheng mellom karakternivå og hvem som slutter. Hvis studenten har svakere karakterer, og foreldrene har et lavt utdanningsnivå, øker sjansen for at vedkommende slutter (Hovdhaugen og Aamodt 2005).

Forhold ved lærested og studium påvirker gjennomføringen ved at god undervisning og tett oppfølging av studenten kan hindre avbrudd. Studier som har fast struktur, har oftere lavere frafall enn de mer løst organiserte studier (Hovdhaugen og Aamodt 2011).

Når det gjelder eksterne, samfunnsmessige årsaker, omfatter det blant annet studentenes økonomi, slik at kostnader ved å studere og omfanget av studiestøtten kan påvirke avbrudd. I tillegg kan det være mer fristende for studenter å avbryte studiet dersom det er gode muligheter for å få jobb (Hovdhaugen og Aamodt 2011). Er derimot arbeidsledigheten høy, er det kanskje flere som velger å studere, selv om de egentlig er mest motiverte for å jobbe. Dette kan føre til at noen avbryter studiet på grunn av dårlig motivasjon.

Færre uten studiepoeng

Oppnådde studiepoeng kan også være et mål for gjennomføringsgrad eller studieprogresjon. Statistisk sentralbyrå publiserte statistikk om oppnådde studiepoeng første gang for studieåret 2004/05, og kan dermed si noe om utviklingen i løpet av de siste fem årene.

Tallene viser at andelen som ikke oppnår studiepoeng, går ned. I studieåret 2009/10 var det drøyt 14 prosent av de registrerte studentene som ikke oppnådde studiepoeng. Det er en nedgang på 3 prosentpoeng sammenlignet med 2004/05 (se figur 6). Andelen menn uten studiepoeng er større enn andelen kvinner uten studiepoeng, men den har gått ned for begge gruppene. Årsakene til at noen studenter ikke oppnår studiepoeng, eller at de tar færre poeng enn det som er normert, kan være mange. De kan ha sluttet å studere, byttet fag eller strøket til eksamen. En annen årsak kan være at noen av dem som har betalt semesteravgift, ikke er aktive studenter, og andre er i heltids- eller deltidsjobb samtidig som de studerer.

Blant alle studenter som oppnådde studiepoeng i studieåret 2009/10, var gjennomsnittet 43 poeng per student. Ser vi kun på de ordinære heltidsstudentene, var gjennomsnittet vesentlig høyere, 52 studiepoeng per student. Sammenlignet med 2004/05 har det ikke skjedd vesentlige endringer i oppnådde studiepoeng for noen av disse gruppene.

Blant de ordinære heltidsstudentene som følger normert progresjon og tar 60 studiepoeng i året, ser vi derimot en økning i løpet av de siste fem årene. I 2009/10 oppnådde 53 prosent 60 studiepoeng eller mer, som er drøyt 3 prosentpoeng høyere enn i 2004/05.

Det er de kvinnelige heltidsstudentene som tar flest poeng; 55 prosent tok 60 studiepoeng eller mer i 2009/10. Det tilsvarende tallet for menn var 49 prosent (se figur 7). Sammenlignet med 2004/05 har andelen menn som tar 60 studiepoeng eller mer, hatt den største økningen i løpet av perioden.

En økende andel av studenter som oppnår 60 studiepoeng eller mer, og lavere andel som er uten studiepoeng, kan tyde på at studentene har blitt mer effektive.

Referanser

Hovdhaugen, E. og P.O. Aamodt (2005): Frafall ved universitetet. En undersøkelse av frafall og fullføring blant førstegangsregistrerte studenter ved Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) høsten 1999. NIFU STEP, Arbeidsnotat 13/2005 Oslo: NIFU STEP.

Hovdhaugen, E. og P.O. Aamodt (2011): Frafall og gjennomføring i lavere grads studier før og etter Kvalitetsreformen. En sammenlikning mellom begynnerkullene fra 1999, 2003 og 2005, Rapport 38/2011. Oslo: NIFU.

SSB (2012): Tall fra Statistikkbanken, tabell 05111: Personer i alderen 15-74 år, etter kjønn, arbeidsstyrkestatus og alder . Lesedato 19.3.2012.