Er utdanning verdt pengene?

Den største kostnaden ved utdanningssystemet er likevel alternativkostnaden knyttet til studier og skolegang. Vi holder hundretusener av arbeidsføre unge mennesker på skolebenken i stedet for å ha dem i produktivt arbeid. Antall studenter ved universiteter og høgskoler er nå over 200 000 personer. Er det verdt innsatsen? Det er ett av spørsmålene som blir diskutert i artikkelen "Den samfunnsmessige avkastning av utdanning" i SSB-publikasjonen Utdanning 2005 - deltakelse og kompetanse.

Lav privatøkonomisk avkastning i forhold til andre land

Vi skiller mellom privatøkonomisk og samfunnsmessig avkastning av utdanning. Den privatøkonomiske avkastningen av utdanning kan beregnes med utgangspunkt i lønnspremien for utdanning i arbeidsmarkedet. For høyere utdanning er tapt arbeidsinntekt i studietiden den viktigste privatøkonomiske investeringskostnaden. Man kan beregne avkastningen av denne investeringen ved å måle lønnsforskjellen i arbeidsmarkedet mellom personer med samme kjønn og alder, men ulikt utdanningsnivå. I Norge er den privatøkonomiske avkastningen av utdanning beregnet på denne måten rundt 5 prosent pro anno. Den privatøkonomiske avkastningen av utdanning er lav i Norge sammenliknet med en rekke andre land nettopp fordi vi har små lønnsforskjeller i arbeidsmarkedet. Den privatøkonomiske avkastningen av utdanning blir høyere når stipendieandelen hos Lånekassen for utdanning er høy. Samtidig reduserer den progressive beskatningen den privatøkonomiske avkastningen av utdanning fordi personer med høyere utdanning betaler mer i skatt. Alt i alt er det ikke store virkninger av finansieringssystemet på den gjennomsnittlige avkastningen av utdanning i Norge.

For å beregne den samfunnsmessige avkastningen av utdanning må man regne med alle kostnader og gevinster ved utdanningsprosjektet, ikke bare dem som direkte berører den enkelte. Kostnadene ved utdanningssystemet må med i beregningen, selv om den enkelte ikke betaler for utdanningen selv. Hvis lønnspremien for utdanning reflekterer produktivitetseffekten av utdanning på en korrekt måte, vil den privatøkonomiske avkastningen av utdanning kunne brukes som en viktig komponent i beregningen av den samfunnsmessige avkastningen. De fleste empiriske studier konkluderer med betydelige produktivitetsgevinster for den enkelte, og det er liten støtte for en forestilling om at lønnspremiene i betydelig grad overvurderer produktivitetseffekten av utdanning.

Men utdanning har virkninger også ut over produktivitetseffekten for den enkelte. For det første kan det være ”spillover” eller eksterne effekter av utdanning. Andre ansatte på bedriften kan bli mer produktive som følge av høyere utdanning for én av medarbeiderne. Nyskapning og implementering av ny teknologi kan bli raskere og mer effektiv med mer utdannet arbeidskraft. Ny teknologi og nye ideer sprer seg til andre bedrifter i nærheten, ofte uten at disse behøver å betale for dette. Makrostudier av økonomisk vekst og utdanning på tvers av land over tid har dels gitt sprikende resultater, men en gjennomgang av resultatene tyder på betydelige samfunnsøkonomiske effekter også ut over den privatøkonomiske avkastningen. Forsøk på empirisk å kvantifisere eksterne effekter ved hjelp av mikrodata, finner statistisk signifikante eksterne effekter. De estimerte effektene er imidlertid ikke særlig sterke, i området 1-3 prosent per år med utdanning ut over den privatøkonomiske avkastningen.

Høyt utdannede har bedre helse

Utdanning har også virkninger på andre områder som maktspredning, helse og kriminalitet. Det er empirisk belegg for at utdanning har positive effekter på både helse og lovlydighet. Personer med høyere utdanning har bedre helse, både når man ser på objektive mål og når man bruker indikatorer på selvopplevd helse. Det er også en klar empirisk sammenheng mellom lovlydighet og utdanning, i hvert fall når det gjelder mål som siktelser og domfellelse. Det er selvsagt en stor utfordring å skille ut hvilken vei årsakspilen peker, det kan tenkes mange sammenhenger mellom både helse, kriminalitet og utdanning. Internasjonalt finnes det studier som gjør seriøse forsøk på å kontrollere for ulike sorterings- og seleksjonseffekter. De studier som er gjort, peker i retning av betydelig størrelsesorden på effekten av utdanning på både helse og lovlydighet, men det finnes ikke noen forsøk på omfattende tallfesting av de samlede virkningene.

Utdanningspolitikken har betydelige virkninger på fordeling, både fordi utdanning er en viktig komponent til å forklare forskjeller i inntektsfordelingen og fordi utdanning er en viktig komponent i overføringen av økonomiske ressurser mellom generasjonene. En utdanningspolitikk som finansierer studiestøtte gjennom et progressivt skattessystem bidrar til å redusere risikoen knyttet til utdanningsprosjektet, og rett til studielån fra det offentlige bidrar til å gi folk med ulik bakgrunn likere muligheter.

Utdannende er ettertraktet

Så og si alle vestlige land har opplevd en kraftig økning av antall personer med høyere utdanning i arbeidsmarkedet. Analyser både på nasjonale og internasjonalt komparative data tyder klart på at etterspørselen etter utdannet arbeidskraft har økt minst like sterkt som tilbudet. I Norge bidrar kombinasjonen av en sammenpresset lønnsstruktur og omfattende offentlig satsing på undervisning og støtteordninger til studenter til å stimulere både etterspørselen og tilbudet av høyt utdannet arbeidskraft i arbeidsmarkedet. Satsing på undervisningssektoren sammen med stipendier til studenter stimulerer tilbudet. Samtidig bidrar en sammenpresset lønnsstruktur til at næringsliv og offentlig sektor er villige til å absorbere de store kullene med høyere utdanning. Den viktigste drivkraften bak den økte etterspørselen er nok teknologisk endring. Sett fra arbeidsmarkedets side er det ingen tegn til fallende kvalitet eller manglende etterspørsel som følge av den kraftige veksten i utdanningssystemet verken i Norge eller i andre land. Går vi tilbake til spørsmålene innledningsvis, ser det fortsatt ut til at innsatsen er verdt pengene, også for samfunnet som helhet.