Flere høyt utdannede kvinner

Gjennom de siste 50 årene har utdanningssektoren gjennomgått en rekke dyptgripende reformer og en sterk vekst. I denne perioden har Norge utviklet seg fra et utdanningsfattig til et utdanningsrikt samfunn. Overgangen fra sjuårig til niårig grunnskole, som ble overlatt til den enkelte kommune, fant sted gradvis fra 1960, og var fullført før 1975. I den sammenheng ble den tidligere realskolen erstattet av ungdomsskoletrinnet. Fra 1970 skjedde det en omfattende endring av høyere utdanning gjennom etableringen av et høgskolesystem som et supplement til universitetene. Denne reformen var et svar på en sterk vekst i tilstrømningen til høyere utdanning.

Én million elever og studenter

Det samlede elev- og studenttallet var vel 550 000 i 1955, passerte 800 000 i 1975 og kom opp i én million i 2000. Veksten i høyere utdanning startet rundt 1960. Studenttallet ved universitetene ble firedoblet fram til 1975, deretter skjedde det meste av veksten ved høgskolene. Rundt 1988-1989, mens de fleste spådommer, bekymringer og indikasjoner pekte i retning av stagnasjon i høyere utdanning, fikk vi en kraftig økning i tilstrømningen. Det er neppe tilfeldig at dette skjedde samtidig med at konjunkturene endret seg i negativ retning og med en sterk vekst i arbeidsledigheten. Veksten i studenttallene som ble registrert utover på første halvdel av 1990-tallet, gjorde at måltallene fra få år tilbake framsto som nærmest komiske. Måltallet fra Hernesutvalget på 105 000 for 1995 var passert allerede i 1988, samme år som utvalget la fram sin innstilling. I 1995 hadde studenttallet nådd 176 000, og til tross for en viss demping av veksten, hadde tallet i 2000 passert 190 000 ved norske læresteder. I tillegg ble også tallet på studenter i utlandet doblet fra 7 000 i 1990 til 14 000 i 2000.

Det har vært en relativt jevn vekst i det samlede studenttallet i hele perioden etter 1980, men fordelingen av veksten mellom universiteter og høgskoler har variert ganske mye. Fram til slutten av 1980-tallet var studenttallet ved universitetene temmelig stabilt, og hadde holdt seg på et nivå rundt 40 000 helt fra midt på 1970-tallet. Da søkningen til høyere utdanning økte kraftig fra 1988, var det universitetene som hadde størst fleksibilitet til å ta inn flere studenter, og de fleste studiene hadde ingen streng adgangsbegrens-
ning. Med en undervisningsform som var preget av store forelesninger og mye selvstudier, kunne de organisere et tilbud til et raskt økende studenttall. I det minste gjaldt dette studier der kapasiteten i liten grad var begrenset av laboratorieplasser eller annet teknisk utstyr. Dermed ser vi at universitetenes studenttall vokste raskest i perioden fra 1988 til midt på 1990-tallet, for deretter å flate ut igjen.

Flere kvinnelige studenter

Tradisjonelt har det vært en kraftig overvekt av menn blant studenter i høyere utdanning, men samtidig med den veksten som startet rundt 1960, ble kvinnene gradvis sterkere representert. Ved starten på den perioden vi her belyser, i 1980, var fortsatt mennene i flertall. Kvinnene utgjorde 47,5 prosent av studentene, men allerede i 1986 var det nesten like mange kvinner som menn i høyere utdanning. I perioden fra midt på 1970-tallet og fram til midten av 1980-tallet var antall mannlige studenter nesten helt stabilt, kvinner sto for hele veksten. I den sterke vekstperioden fra 1988 til midt på 1990-tallet økte også antall mannlige studenter, men antallet kvinner økte mye sterkere. Etter 1994 har så igjen veksten i antall mannlige studenter stoppet opp (det var en viss økning igjen fra 2000 til 2001), og igjen er det kvinnene som utgjør veksten. I 2001 var andelen kvinner blant studentene dermed kommet opp i nesten 60 prosent. Over en tidsperiode på bare 20 år er dette en dramatisk endring.

Færre med kun grunnskole

Den sterke økningen i studenttallet fra 1988 til midt på 1990-tallet har etter hvert ført til en betydelig vekst i tilgangen på arbeidskraft med høyere utdanning. Bare fra 1993 til 2001 økte arbeidsstyrken med høyere utdanning, lavere grad (til og med fire år) fra om lag 430 000 til 500 000 personer. Veksten i arbeids-
styrken med høyere utdanning, høyere grad var på hele 32 prosent i den samme perioden, og kom opp i 134 000 personer. Økningen i studietilbøyeligheten siden slutten av 1980-tallet har gjort seg sterkere gjeldende for kvinner enn for menn. Dette er også i ferd med å gi seg utslag i arbeidsstyrken med en klart større vekst blant kvinner på dette utdanningsnivået. I takt med at stadig flere tar videregående og høyere utdanning samtidig som de eldste kullene med forholdsvis lav utdanning går av med pensjon, er tallet på personer i arbeidsstyrken med bare grunnskoleutdanning i klar tilbakegang. Fra 1993 til 2001 var nedgangen om lag 130 000 personer. Tallet på personer i arbeidsstyrken med videregående utdanning økte bare moderat i perioden, men utgjorde over 1,3 millioner personer i 2001.

Yngre kull - høyere utdanning

Framskrivingen av befolkningen og arbeidsstyrken etter utdanning, gjennomført med Statistisk sentralbyrås demografiske mikrosimuleringsmodell MOSART, indikerer fortsatt en betydelig økning i tallet på personer med høyere utdanning. Fra 2001 til 2030 er antall personer i arbeids-
styrken med høyere utdanning av lavere grad anslått til å øke med mer enn 190 000 personer eller nærmere 40 prosent med de forutsetninger som er lagt til grunn. Antallet personer med høyere utdanning av høyere grad øker med nærmere 50 prosent i den samme perioden. Dette utgjør om lag 64 000 personer. Med forutsetninger om en tilnærmet konstant befolkning og konstante utdanningstilbøyeligheter vil veksten i tallet på personer med høyere utdanning nødvendigvis avta over tid. Økningen etter 2030 er derfor anslått til å bli forholdsvis beskjeden. Tallet på personer med bare grunnskoleutdanning fortsetter å synke etter hvert som de eldre kullene med forholdsvis lav utdanning blir erstattet av yngre kull med forholdsvis høy utdanning. Fra 2001 til 2030 er nedgangen med de forutsetningene som er lagt til grunn anslått til hele 141 000 personer. Dette representerer nesten en halvering, og tallet ventes å stabilisere seg rundt 160 000 personer etter som fortsatt ikke alle tar videregående utdanning. For personer med utdanning på videregående nivå er det bare anslått en beskjeden vekst i arbeidsstyrken fra 2001 til 2030.

Kvinnedominans

Tendensen til at den sterke økningen i arbeidsstyrken med høyere utdanning spesielt gjør seg gjeldende for kvinner, fortsetter også. Målt i antall personer gjelder dette særlig kvinner med høyere utdanning av lavere grad hvor det er anslått en vekst i perioden 2001 til 2030 på nærmere 150 000 personer. I 2030 er tallet på kvinner i arbeidsstyrken med dette utdanningsnivået anslått til å ha kommet opp i over 420 000 personer, mot bare i underkant av 230 000 personer for menn. Framskrivingene indikerer videre at tallet på kvinner med utdanning av høyere grad i arbeidsstyrken er anslått til mer enn å fordoble seg fram til 2030, og kan komme opp i nærmere 100 000 personer. Dette tilsvarer nivået for antallet menn i arbeidsstyrken med samme utdanning. For menn representerer tilveksten på dette nivået bare knapt 10 000 personer fra 2001 til 2030, og nivået stabiliserer seg allerede rundt 2010. Fra like mange kvinner som menn med høyere utdanning i arbeidsstyrken i 2001, vil utviklingen derfor gå i retning av en klar kvinnedominans.

Nils Martin Stølen er forskningsleder i Statistisk sentralbyrå (SSB) og Per Olaf Aamodt er forsker ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU).