Fra Bondestudentar til Fiskerjenten

I 1883 utkom Arne Garborgs roman Bondestudentar , om Daniel Braut som reiser fra Jæren til Christiania for å studere. Siden har begrepet "bondestudent" etter hvert gått inn i språket som synonymt med en ung mann fra trange kår som reiser til byen for å studere.

Lisa går til skolen

På Garborgs tid var selvfølgelig de fleste studentene, også bondestudentene, menn (Cecilie Thoresen - den første kvinnelige student i Norge - ble immatrikulert ved Det Kongelige Fredriks Universitet 8. september 1882). Og mennene var i flertall i store deler av det forrige århundre; så sent som i 1971 var fortsatt nesten 70 prosent av studentene menn. Først på midten av 1980-tallet var det blitt like mange kvinnelige som mannlige studenter. Deretter har kvinneandelen fortsatt å øke og flertallet - seks av ti studenter - er i dag kvinner. (Noe av denne økningen skyldes at enkelte kvinnedominerte utdanninger er blitt omdefinert til høgskolestudier).

Sagt på en annen måte: I aldersgruppen 19-24 år er nå vel én tredjedel (34 prosent) av alle kvinner under utdanning, sammenliknet med knapt én av fire menn (24 prosent). Menn tar riktignok fortsatt noe lengre høyere utdanning enn kvinner (og i aldersgruppen 25-29 år er kvinneflertallet noe mindre -17 mot 14 prosent), men det kan synes å være bare et spørsmål om tid før kvinner er i flertall også her.

La donna é mobile

Historisk har kvinner vært det geografisk mobile kjønn. Kvinner har tradisjonelt flyttet hyppigere enn menn, blant annet fordi de har flyttet hjemmefra og stiftet familie tidligere, og fordi de oftere har flyttet til mannens bosted. De siste årene er denne forskjellen mellom kvinners og menns flyttemønster blitt endret, og menn har nå generelt litt høyere mobilitet. Men fortsatt flytter de yngste kvinnene (15-29 år) oftere enn mennene.

Også bondestudenten representerte mobilitet - i motsetning til for eksempel funksjonærsønnen i byen: Han flyttet geografisk, samtidig som han beveget seg oppover på den sosiale rangstigen. Etter studiene endte han gjerne opp som lærer, ingeniør eller kanskje prest. Men bondestudenten var unntaket: Det tradisjonelle rekrutteringsgrunnlaget for høyere utdanning har vært menn fra sentrale strøk, oftest med foreldre som også har høyere utdanning.

Men dette mønsteret er nå i ferd med å endre seg. Med kvinnenes inntog har det skjedd en viss geografisk (og dermed også sosial) utjevning i søkningen til høyere utdanning. Denne endringen kommer klart til uttrykk i statistikken over menn og kvinner i høyere utdanning etter bosted. I 2002 var som nevnt 34 prosent av kvinnene og 24 prosent av mennene i alderen 19-24 år under utdanning. For kvinner varierer denne andelen mye, og den er klart høyest i de minst sentrale/mest spredtbygde fylkene, som i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Mennenes studiefrekvens varierer langt mindre enn kvinnenes langs en slik regional dimensjon.

Dermed blir også forskjellene mellom menn og kvinner størst i de minst sentrale/mest spredtbygde fylkene. I Sogn og Fjordane er for eksempel andelen kvinnelige studenter 42 prosent, sammenliknet med 24 prosent av mennene. I et annen spredtbygd fylke - Nord-Trøndelag - er andelene henholdsvis 41 og 27 prosent. I sentrale fylker som Oslo og Akershus er kjønnsforskjellene langt mindre, bare 5-6 prosentpoeng.

Nå kunne man tenke seg at denne tendensen til at jenter fra utkantfylker oftere tar høyere utdanning beror på at det først og fremst er jenter fra byer og tettsteder i disse fylkene som søker slik utdanning. Men de samme forskjellene finnes på kommunenivå som på fylkesnivå. Kvinner fra de minst sentrale kommunene er langt oftere i høyere utdanning enn både kvinner i sentrale kommuner og menn uansett bosted. Denne "utkantjentenes stille revolusjon" begynte på slutten av 1980-tallet, men skjøt først fart mot slutten av 1990-årene (se Heggen 2002). I dag er dermed Bjørnsons Fiskerjenten et bedre litterært bilde enn Garborgs Bondestudentar for å karakterisere viktige tendenser i dagens utdanningssamfunn.

Høyskolene: En framtidig kvinnegetto?

I det foregående framstår "kvinnerevolusjonen" i høyere utdanning som en entydig suksesshistorie, og man lett kan få et inntrykk av at det nå er oppnådd likestilling (og vel så det!) på utdanningsområdet: Ikke bare har kvinnene tatt igjen mennene, de har passert dem.

Et slik inntrykk bør nok modifiseres: Veksten i kvinners utdanningstilbøyelighet har først og fremst skjedd på høyskolene (hvor kvinner snart utgjør to tredjedeler av studentene) og bare i noen grad på universitetene - og da særlig på lavere nivåer. Det å se på for eksempel forholdet mellom antallet mannlige og kvinnelige studenter i høyere utdanning under ett, kan derfor gi et skjevt bilde av både situasjonen i dag og utviklingen framover.

I en prognose for arbeidsstyrkens utdanningsnivå fram til 2030, forventes antallet kvinner med lang høyere utdanning å bli doblet i perioden, og tilsvare antallet menn med høyere grad (Aamodt og Stølen 2003). Men dette skjer altså først om ca. 25 år. Den største absolutte veksten antas imidlertid å komme når det gjelder kort høyere utdanning, for eksempel på høyskolenivå. Allerede i dag er altså kvinnene i flertall her, men framskrivingen peker i retning av klar kvinnedominans på dette nivået.

Lønn som fortjent?

I tillegg kommer det faktum at både kvinner og menn fortsatt velger såkalte tradisjonelle fag: Kvinner for eksempel humanistiske fag, lærerutdanning og helse- og sosialfag, mens menn velger økonomi og tekniske fag. Og denne kjønnssegregeringen er sterkest når det gjelder lavere grads studier. Resultatet av dette kan avleses i lønnsstatistikken.

Noe overraskende, kanskje, finner vi at heltidsansatte kvinners lønn i prosent av menns lønn er lavest nettopp i gruppen med kort høyere utdanning. Dette har selvfølgelig sammenheng med at menn og kvinner i denne gruppen befinner seg i svært forskjellige yrker og næringer. Mens mennene i stor grad arbeider i det private næringsliv som ingeniører og teknikere eller som salgsrepresentanter, arbeider kvinnene oftere i offentlig sektor som førskole- og grunnskolelærere eller sykepleiere. "Akademisk" utdanning er således ikke noen garanti for likestilling i form av likelønn; snarere tvert imot.

Kilder

Aamodt, P.O. og N.M. Stølen (2003): Vekst i utdanningssystemet. I Utdanning 2003 . Statistiske analyser 60, Statistisk sentralbyrå. Se også kortversjonen: Flere høyt utdannede kvinner

Heggen, K. (2002): "Utkantjentene sin stille revolusjon". Tidsskrift for ungdomsforskning , 2. Arbeidsmarkedet mot 2030