Introduksjonsordningen i kommunene

SSB har forsøkt å måle resultater av norske kommuners introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger på en ny måte: Man tar høyde for arbeidsmarkedsforhold og flyktningenes sammensetning. Det er store forskjeller mellom kommunene, men ulikhetene kan ikke forklares på en enkel måte.

Analysen tar for seg alle flyktninger som har hatt rett og plikt til introduksjonsprogrammet i den tiden ordningen har eksistert. Majoriteten av flyktningene kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan og Irak.

Hvor lang tid går det fra en flyktning blir bosatt i en kommune til han/hun kommer i arbeid eller utdanning? Datamaterialet viser store ulikheter mellom kommunene. For de 82 kommunene som er sammenlignet, er det en forskjell på 22 måneder når det gjelder hvor lang tid overgangen til arbeid/utdanning tar i gjennomsnitt. Det er klare forskjeller mellom ulike flyktninggrupper. For eksempel bruker kvinner gjennomgående lengre tid enn menn før de kommer seg i arbeid eller utdanning. Men det viser seg at slike forskjeller bare i liten grad kan forklare de observerte forskjellene mellom kommunene. De «beste» kommunene har en tendens til å være best, og de «dårligste» kommunene har en tendens til å være dårligst, også når en korrigerer for variable som går på flyktningenes kjennetegn og kommunens forutsetninger.

At SSB ikke kan finne noen enkel forklaring på forskjellene, innebærer at de «mest effektive» kommunene blir ekstra interessante å studere nærmere. Hva er det de eventuelt gjør som ikke andre kommuner gjør? Dette kan bidra til å identifisere tiltak som er overførbare til andre kommuner.

Prosjektet som rapporten er en del av, er finansiert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Målgruppen for prosjektet er kommuner, regionale og sentrale myndigheter samt allmennheten.