Norge - en storeksportør av finanskapital

Ved utgangen av 2005 skyldte andre land oss 1227 milliarder kroner mer enn vi skylder dem. Det utgjør mer enn 250 000 kroner per nordmann. Som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) utgjorde nettofordringene hele 64,2 prosent, en mye høyere andel enn mange land det er naturlig å sammenligne oss med. Det tilsvarende tallet for 2004 var 49,5 prosent.

Før 1990 importerte Norge i lange perioder mer varer og tjenester enn vi eksporterte, og vi måtte da låne penger for å finansiere handelsunderskuddet overfor utlandet. Men fra og med 1990 har vi hvert år hatt overskudd i handelen med utlandet. Dette skyldes i stor grad Norges store inntekter fra eksporten av råolje og naturgass. De store handelsoverskuddene fra begynnelsen av 1990-tallet og utover har bidratt til at Norge har fått stadig større fordringer enn gjeld. De store overskuddene fra handelen med olje og gass gir oss muligheter til å plassere midler i finansielle investeringer i ulike typer selskaper og fond i utlandet.

Slike pengeplasseringer over landegrensene deler vi i finansregnskapet for Norge inn i fire ulike typer investeringer:

• Porteføljeinvestering er en finansiell investering som ofte har et mindre omfang og en kortere investeringshorisont enn direkte investeringer, og der eierandelen i selskapet det investeres i er under 10 prosent. Dette er altså investeringer som er motivert ut fra hensynet til å tjene penger uten å skulle ha varig innflytelse på de selskapene pengene investeres i. Porteføljeinvesteringer omfatter dermed kjøp/salg av verdipapirer, andeler i verdipapirfond og andelsforetak, grunnfondsbevis samt derivater (avledede instrumenter) som ikke skal klassifiseres som direkte investeringer eller internasjonale reserver. De viktigste verdipapirene er aksjer, obligasjoner, sertifikater og statskasseveksler.
• Direkte investeringer er investeringer over landegrensene der investor har til hensikt å etablere en varig økonomisk forbindelse og utøve effektiv innflytelse på virksomheten i et investeringsobjekt. Denne definisjonen følger internasjonale retningslinjer på området. I praksis sier vi at det dreier seg om en direkte investering når eierandel er på minst 10 prosent. Vi kan si at dette er ”eierskapsinvesteringer” eller ”kontrollerende investeringer”. Direkte investeringer består av aksjer og andeler, reinvestert fortjeneste (fortjeneste som ikke tas ut av eier, men som tilbakeføres til selskapet som eierkapital) og annen kapital.
• Internasjonale reserver er sentralbankens beholdning av utenlandske verdipapirer og andre typer fordringer på utlandet til bruk for valuta- og pengepolitikk. I Norge er det bare Norges Bank som har internasjonale reserver. Reserver eksisterer i utgangspunktet bare som fordringer, dvs. at utenlandske sentralbankers eventuelle plasseringer av reserver i Norge (for eksempel i norske verdipapirer) ikke skal registreres som ”reservegjeld”, men som porteføljeinvesteringer i Norge. Plasseringene av Statens petroleumsfond i utlandet inngår ikke i internasjonale reserver, selv om det er Norges Bank som står for plasseringene. Disse plasseringene skal føres som porteføljeinvesteringer når de gjelder utenlandske verdipapirer.
• Andre finansinvesteringer er en restkategori som omfatter alle investeringer som ikke er med i direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer og internasjonale reserver. Dette er lån, kontanter og innskudd, varekreditter og annen kapital.

Tall for 2004 viser at Norge som andel av BNP hadde en relativt stor beholdning av netto direkte investeringer (norske direkte investeringer i utlandet minus utlendingers direkte investeringer i Norge) og netto porteføljeinvesteringer sammenlignet med de andre skandinaviske landene og Tyskland.

Finansielle investeringer brukes både som et strømningsbegrep (løpende finansielle investeringer hvert år eller plasseringene hvert år) og et beholdningsbegrep (sum av alle finansielle investeringer foretatt per et bestemt tidspunkt). I det følgende skal vi se mest på tallene for de løpende investeringene hvert år, men også noe på beholdningstallene.

Tallene i finansregnskapet for Norge for 1982-2005 viser at det har skjedd en betydelig vekst både i de løpende investeringene inn og ut av landet gjennom disse årene.

Beholdningene av finansielle investeringer inn og ut av Norge (fordringene og gjelden overfor utlandet) har også vokst betydelig når vi ser på tallene for årene 1970-2004. Ved utgangen av 2004 var fordringene våre på utlandet på 2 922 milliarder kroner mens gjelda vår var på 2 263 milliarder kroner. De tilsvarende tallene i 1970 var på 20 og 29 milliarder kroner.

Porteføljeinvesteringer

De norske løpende porteføljeinvesteringene i utlandet har vært høyere enn de tilsvarende utenlandske investeringene i Norge hvert år siden 1995, og har også vokst mye mer. Dette skyldes i hovedsak de betydelige plasseringene utført gjennom Statens pensjonsfond - Utland (Oljefondet). I 2005 var de norske porteføljeinvesteringene i utlandet på hele 258 milliarder kroner, mot 22 milliarder i 1995. Utlendingers porteføljeinvesteringer i Norge var på 165 milliarder kroner i fjor, mot 4 milliarder kroner i 1995. Før 1995 varierte det om Norges løpende porteføljeinvesteringer var større eller mindre enn utledningers tilsvarende plasseringer i Norge.

Beholdningen av norske porteføljeplasseringer i utlandet var ved utgangen av 2004 på 1 486 milliarder kroner, mens de beholdningen av utlendingers porteføljeinvesteringer i Norge var på 761 milliarder kroner.

Internasjonale pengeplasseringer i Statens pensjonsfond - Utland startet i 1996. I følge Norges Banks årsberetning for 2005 overførte Finansdepartementet 221 milliarder kroner til Statens pensjonsfond - Utland i fjor, altså en betydelig andel av Norges samlede porteføljeinvesteringer i utlandet. De resterende porteføljeinvesteringene utført av norske selskaper i utlandet og også de utenlandske porteføljeinvesteringene i Norge utføres i all hovedsak av finansielle foretak (banker, forsikringsselskaper og andre finansielle foretak). De ikke-finansielle foretakene bidrar altså forholdsvis lite til porteføljeinvesteringene.

Norges Bank opplyser videre at markedsverdien for fondet beløp seg til hele 1 399 milliarder kroner ved utgangen av 2005. Avkastningen i 2005, målt i den valutakurven som svarer til sammensetningen av referanseporteføljen for fondet, var på drøye 11 prosent i følge Norges Bank, mens den årlige nominelle avkastningen de siste ni årene har vært på 6,34 prosent.

Direkte investeringer (Eierskapsinvesteringer)

Tallene for hvilke direkte investeringer eller eierskapsinvesteringer som ble foretatt i 1982-2005 viser at norske selskapers direkte investeringer i utlandet oversteg utlendingers eierskapsinvesteringer i Norge i de fleste av årene, og særlig siden 2002. Det er særskilt selskaper innen olje- og gassvirksomhet og industri som bidrar til de norske direkte investeringene i utlandet, mens det er de samme næringene og finansiell tjenesteyting og forsikring som står for størstedelen av utenlandske selskapers eierskapsinvesteringer i Norge. Det er Sverige som er det viktigste investeringslandet, både på investerings- og investorsiden.

De til dels store svingningene i tallene må forstås på bakgrunn av hva slike investeringer består av. Et negativt tall for et av årene betyr for eksempel ikke at nordmenn ikke har investert i utlandet det året. Dette skyldes heller at det enten er tatt hjem store utbytter, eller at det utenlandske selskapet har betalt tilbake store deler av investeringslån gitt av beslektede norske selskaper, at det har vært store salg av norske eierandeler i utenlandske selskaper eller en kombinasjon av disse faktorene.

Ved å se på beholdningen av direkte investeringer i Norge (inngående investeringer) og norske direkteinvesteringer i utlandet (utgående investeringer) ved utgangen av hvert av årene 1988-2003 får vi et bilde som viser at norske selskaper nå plasserer mer i eierskapsinvesteringer i utlandet enn utenlandske selskaper gjør i Norge. I 2003 hadde norske eiere hele 553 milliarder kroner i direkte investeringer i utlandet, mens utlendingenes direkte investeringer i Norge beløp seg til 327 milliarder kroner. I statistikken over beholdningene av de inngående og utgående investeringene kan det imidlertid variere noe i hvilket omfang tallene bygger på konsoliderte regnskapstall. Dette vil bidra noe til at tallene for norske investeringer i utlandet er høyere enn tall for utlendingenes investeringer i Norge.

I 2003 var det innenfor industri og olje- og gassvirksomhet at de norske investeringene i utlandet var høyest, med henholdsvis 254 og 131 milliarder kroner. De norske selskapene hadde størstedelen av sine direkte investeringer ved utgangen av 2003 i Europa, med 357 milliarder kroner eller 65 prosent av samlede direkte investeringer. Det største avtakerlandet for norske eierskapsinvesteringer var Sverige etterfulgt av Storbritannia, USA og Danmark. Hele 430 milliarder kroner eller 78 prosent av de norske direkte investeringene i utlandet ved utgangen av 2003 var i andre OECD-land. Siden 1999 har veksten målt i kroner vært sterkest i Europa og Amerika, mens områdene Oceania, Asia og Afrika har hatt sterkest prosentvis vekst.

Utlendingers direkte investeringer i Norge var størst innenfor finansiell tjenesteyting og forsikring og innenfor olje- og gassvirksomhet ved utgangen av 2003, med om lag 78 milliarder kroner hver. Utenlandske direkte investeringer i industrien beløp seg til 67 milliarder kroner. Det største investorlandet var Sverige, etterfulgt av Nederland, Danmark, USA og Storbritannia.

Avkastningen( 1 ) på norsk direkte investert kapital i utlandet kan måles som norsk andel av den fortjenesten som tilbakeføres til selskapet (reinvestert fortjeneste) i tillegg til utdelt utbytte til norske eiere og netto renteinntekter. I 2003 var avkastningen 21 milliarder kroner, mens den var 7 milliarder kroner i 1999. Den reinvesterte fortjenesten utgjorde størsteparten av avkastningen i 2003 (81 prosent). Det er også den reinvesterte fortjenesten som har vist størst variasjon mellom de ulike årene i perioden 1999-2003. Avkastningen på de utenlandske direkte investeringene i Norge i 2003 var 32 milliarder kroner, mens den var 19 milliarder kroner i 1999. Utbetalt utbytte utgjorde størsteparten av avkastningen i 2003 (65 prosent).

Avkastningsraten for de direkte investeringene som norske eiere foretar i utlandet kan måles som forholdet mellom summen av reinvestert fortjeneste, aksjeutbytte og netto renteinntekter, og gjennomsnittsbeholdningen av de direkte investeringene for de enkelte årene. En svakhet ved dette avkastningsbegrepet er at en ikke får med seg omvurderinger, dvs. opp- og nedskrivninger av kapitalbeholdningen gjennom året. Målt på denne måten har avkastningen av de norske utgående direkte investeringene vært mellom 1,8 og 4,9 prosent for årene 1999-2003. Avkastningen av de direkte investeringene som utenlandske eiere foretar i Norge har ligget på mellom 8,8 og 16,4 prosent for årene 1999-2003. Dette er altså betydelig høyere enn avkastningsratene for Norges direkte investeringer i utlandet.

Andre finansinvesteringer

Andre finansinvesteringer foretatt av nordmenn i utlandet var i 2005 på 248 milliarder kroner (strømningstall), mens slike investeringer utført av utlendinger i Norge var på 134 milliarder kroner. I 1982 var disse beløpene henholdsvis 11,8 og 24,6 milliarder kroner. Vi ser av tallene for hele perioden 1982-2005 at også andre finansinvesteringer inn og ut av Norge har økt i omfang. Andre finansinvesteringer omfatter bl.a. kontanter og bankinnskudd, varekreditt, andre kortsiktige lån, bankers lån med unntak av deres ansvarlige lånekapital (lån til/fra døtre og filialer som regnes som lån knyttet til bankers langsiktige eierskap i disse selskapene) og annen kapital (for eksempel opptjente renter, tapsavsetninger, skattegjeld). Et negativt tall for andre finansinvesteringer, som for eksempel at andre finansinvesteringer foretatt av nordmenn i utlandet i 1995 var på -6 milliarder kroner, kan tolkes som at det for eksempel var store tilbakebetalinger og nedbetaling av norske lån fra utenlandske låntakere dette året.

Beholdningen av andre finansinvesteringer foretatt av nordmenn i utlandet ved utgangen av 2004 var på 726 milliarder kroner. Tilsvarende plasseringer for utlendinger i Norge var på 1 034 milliarder kroner.

Utviklingen i sammensetningen av finansinvesteringene

I tillegg til den sterke veksten i finansinvesteringer over Norges grenser i perioden 1982-2005 viser også tallene i finansregnskapet at det har skjedd en endring i sammensetningen mellom hvilke typer investeringer som foretas av utlendinger i Norge og av norske selskaper i utlandet hvert år. I 1995 var de direkte investeringene av svært stor betydning både på den inngående og utgående siden, mens porteføljeinvesteringene og de andre finansinvesteringene til sammen utgjorde mye mer av både de inngående og utgående investeringene i 2005. Andre finansinvesteringer utgjorde også en stor andel av samlede investeringer inn og ut av Norge i 1982.

Norges formuesinntekter

Fordringer og gjeld overfor utlandet skaper inntekter og utgifter i form av renter, aksjeutbytte og andre former for utbytte, inklusiv reinvestert fortjeneste eller tilbakeholdt overskudd i datterselskaper og lignende i utlandet. Disse løpende formuesinntektene er en del av driftsregnskapets rente- og stønadsbalanse.

Tallene viser at selv om Norge har hatt nettofordringer overfor utlandet hvert år siden 1995, så har vi ikke hatt overskudd i formuesinntektene før i 2002. Dette skyldes sammensetningen av fordringene og gjelden vår overfor utlandet. Nettogjelden i rentebærende objekter er forholdsvis stor, og det er også beholdningen av ikke-rentebærende fordringer (blant annet aksjer og annen egenkapital). Som vi har sett har også avkastningen av de norske direkte investeringene i utlandet gjennomgående vært lavere enn avkastningen av de utenlandske direkte investeringene i Norge. Det er altså ikke slik at når et land går fra en nettogjelds- til en nettofordringsposisjon så får landet umiddeltbart positive formuesinntekter. Dette avhenger av typer finansobjekter som utgjør fordringer og gjeld og rente- og avkastningsforhold knyttet til de ulike finansobjektene. Men etter noen år i fordringsposisjon vil det være naturlig å se positive netto formuesinntekter, slik tilfellet har vært for Norge siden 2002.

(1) Dette avkastningsmålet har som siktemål å gi makrodata til bruk i offisiell statistikk, og har ikke som formål å gi inngående lønnsomhetsbetraktninger av selskapene som inngår i undersøkelsen. En fullstendig lønnsomhetsanalyse vil måtte omfatte også andre regnskapsdata, og også nærmere forklaringer av interne forhold i de enkelte selskapene som ikke kommer til uttrykk i resultatregnskapene.