Arbeiderpartiet mistet makten

Arbeiderpartiet fikk rent flertall i hvert eneste stortingsvalg fra 1945 til 1957. Den borgerlige opposisjonen var svak og også splittet i mange store og viktige saker.

I stedet vokste det på slutten av 1950-tallet fram en sterkere intern opposisjon i Arbeiderpartiet mot partiets vestvending i utenrikspolitikken. Det ga seg blant annet uttrykk i voksende motstand mot det norske NATO-medlemskapet, atomvåpenkappløpet og opprustningen av Vest-Tyskland. Denne opposisjonen hadde sitt talerør i bladet Orientering. I 1961 ble orienteringskretsen ekskludert fra Arbeiderpartiet. Dette resulterte i etableringen av Sosialistisk Folkeparti med Knut Løfsnes som leder. Partiet rakk å stille lister ved Stortingsvalget i 1961 og erobret to mandater - Finn Gustavsen valgt fra Oslo og Asbjørn Holm valgt fra Nordland. Arbeiderpartiet fikk 74 av 150 mandater og mistet dermed sitt rene flertall i Stortinget. Ap-regjeringen fortsatte likevel da Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti hadde flertall til sammen. Fra da av måtte imidlertid Arbeiderpartiet ha støtte fra minst et annet parti i Stortinget for å få flertall for sine forslag. "Ettpartistaten" var gått over i historien.

Kings Bay og Lyng-regjeringen

I 1962/63 ble Ap-regjeringen utsatt for til dels sterk kritikk fra opposisjonen i Stortinget for behandlingen av ulike industrisaker. Det hele toppet seg etter Gruveulykken i Kings Bay på Svalbard i november 1962. I denne ulykken omkom 21 mennesker. Dette var den fjerde alvorlige gruveulykken i Ny-Ålesund siden 1945. Til sammen hadde 64 mann mistet livet. En granskingskommisjon, den såkalte Tønseth-kommisjonen, avga sin rapport i juni 1963. Sikkerhetsforholdene i gruvene var blant annet gjenstand for kritikk. Industriminister Holler valgte å gå av rett etter at rapporten var blitt kjent. Bare noen dager før var det blitt reist mistillitsforslag mot han i forbindelse med overskridelsene ved Norsk Koksverk. Dette forslaget hadde imidlertid ikke oppnådd flertall i Stortinget. Opposisjonen, inklusive Sosialistisk Folkeparti, mente imidlertid at Tønseth-kommisjonens rapport avdekket så alvorlige forhold ved driften av Kings Bay at alle de borgerlige partier og Sosialistisk Folkeparti i august stemte for et mistillitsforslag mot regjeringen. Nå var det duket for en ny regjering. For første gang siden kriseforliket i 1935 ble det dannet en borgerlig regjering. John Lyng fra Høyre ble ny statsminister. Den nye regjeringen besto av statsråder fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

28 år i posisjon, 28 dager i opposisjon

I Arbeiderpartiets kommunevalgkamp like etter sto Ap-regjeringens fall sentralt. Partiet mente opposisjonen hadde utnyttet en tragisk arbeidsulykke til å felle Ap-regjeringen. Arbeiderpartiet gjorde et godt kommunevalg så på kort sikt virket det ikke som de nye regjeringspartiene hadde vunnet noe på overtakelsen av regjeringsmakten. Den borgerlige regjeringen ble bare sittende i fire uker. Den ble felt på regjeringserklæringen da Sosialistisk Folkeparti stemte mot regjeringen sammen med Arbeiderpartiet. Etter 28 år i posisjon etterfulgt av 28 dager i opposisjon var Arbeiderpartiet tilbake i regjeringsposisjon.

Borgerlig valgseier

Det viktigste politiske resultatet av Lyng-regjeringen var en bedret samarbeidsvilje mellom de borgerlige partier. Til tross for mange motsetninger mellom de fire partier hadde de vist at de nå var i stand til å inngå i et regjeringssamarbeid. De hadde skapt et reelt styringsalternativ til Arbeiderpartiet.

Foran stortingsvalget i 1965 hadde velgerne to klare regjeringsalternativer å velge mellom, en fortsatt Ap-regjering eller en borgerlige firepartiregjering. Samlet sett gikk de borgerlige partiene fram ved dette valget, mens Arbeiderpartiet gikk tilbake. De borgerlige partier oppnådde 80 plasser i Stortinget, Arbeiderpartiet bare 68. Sosialistisk Folkeparti hadde også framgang, men fikk ikke mer enn to mandater. I stortingsperioden 1965-1969 var det altså et klart borgerlig flertall. Det ble etablert en ny borgerlig firepartiregjering under Senterpartiets Per Bortens ledelse.