Lav valgdeltakelse blant unge voksne

Valgdeltakelsen i stortingsvalgene lå på over 80 prosent fra 1930 tallet og helt frem til valget i 1989. I 1993 sank imidlertid valgdeltakelsen til 76 prosent, en nedgang på 7 prosentpoeng fra 1989, da den var 83 prosent. Fra 1990-tallet har den ligget mellom 75 og 78 prosent. Valgdeltakelsen har altså ikke kommet opp på det nivået den var på 1980-tallet, i 2017 var den 78,2.

Valgdeltakelsen er beskjeden blant de yngste. Kan dette føre til en generelt lavere valgdeltakelse ved de kommende valg (se for eksempel Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar 2017)? I denne analysen skal vi kaste lys over problemstillingen ved hjelp av statistikk over valgdeltakelsen i ulike aldersgrupper de siste 50 år, det siste stortingsvalget blir imidlertid viet mest oppmerksomhet. Vi skal svare på to hovedspørsmål:

• Er forskjeller i valgdeltakelse etter alder best forklart som ulikheter i livsfase eller ulikheter i generasjoner?
• Er hjemmesitting «arvelig»? 

Politiske ressurser betyr mye for valgdeltakelsen

I studier av variasjoner i valgdeltakelse er det lang tradisjon for å ta utgangspunkt i individets sosiale og økonomiske bakgrunn (Tingsten 1937, Lipset 1960). Her er begrepet «Politiske ressurser» sentralt, og i det ligger alle former for egenskaper et individ kan gjøre bruk av for å få innflytelse i samfunnet (Dahl 1961). Individuelle forhold påvirker valgdeltakelsen fordi de utgjør politiske resurser, eller innsatsfaktorer, som gjør enkeltpersoner bedre rustet og motiverte til å stemme i valget, også individets koplinger til grupper, organisasjoner og partier spiller en sentral rolle ved at dette bidrar til sosial og politisk integrasjon (Hernes og Martinussen 1980). En oppsummering av 80 års studier av valgdeltakelse i moderne demokratier på tvers av kontinenter og land kan lyde: «Sammenhengen er enkel og grei: jo høyere sosial status og jo bedre integrert man er i samfunnet, jo høyere er valgdeltakelsen» (Aardal 2002:24). I statistikken kan vi ikke lese «Sosial status» og «bedre eller godt integrert» rett ut av tabellene. Utdanningsnivå, yrkestilknytning og hvilket yrke en har, kan imidlertid gi en god pekepinn på «sosial status».

I figur 2 fremgår det at personer som ikke er tilknyttet arbeidslivet, som lever av trygder og andre overføringer, har lavere valgdeltakelse enn de som er yrkesaktive. Det er også solid valgdeltakelse blant personer som har vært i arbeid, men som har pensjonert seg. Personer med yrker som krever universitetets- og høgskoleutdanning, stemmer oftere enn personer med yrker som krever kortere skolegang. Personer med høy personlig inntekt har høyere valgdeltakelse enn personer med lav personlig inntekt. Alle disse forskjellene i valgdeltakelse kan imidlertid ikke forklares utelukkende på bakgrunn av disse kjennetegnene. Det er mange eksempler på godt integrerte folk med høy sosial status som sitter hjemme på valgdagen, og det er på den annen side mange eksempler på lavt integrerte folk med lav status som deltar i valgene.

Det må også være andre forhold som spiller inn. Det eksisterer også en norm, nærmest en borgerplikt, i moderne demokratier om å stemme. En norm defineres gjerne som en regel eller forskrift om hvordan noen bør handle. Hvis det eksisterer en «borgerplikt», en moralsk forpliktelse til å stemme og de fleste medlemmene i et samfunn følger denne normen, vil en som medlem bli utsatt for press for å følge den. Normer skiller seg fra verdier ved at det å bryte normen kan få konsekvenser sosialt. Det litt nedsettende begrepet «sofavelger» er et utrykk for normen at det er en borgerplikt å benytte stemmeretten. «Hjemmesitter» er et annet ord i norsk språkbruk.

Utfra et rasjonelt aktørperspektiv kan det forklares hvorfor noen bryter normen om å stemme. Anta at velgere som vurderer å stemme, tar en avgjørelse på samme måte som de ville gjøre ellers i dagliglivet: Hvis fordelene for den enkelte velger overstiger ulempene ved å stemme, deltar man i valget, hvis ikke blir man hjemme (Downs 1957). I et snevert nytte- og kostnadsperspektiv er det lite rasjonelt for den enkelte å stemme, siden den enkelte velgers stemme som regel har svært liten betydning for valgresultatet. Det skal svært lite til før kostnader som tidsbruk og eventuelle reiseutgifter overstiger nytten for den enkelte velger. Dette betegnes som «stemmeparadokset».

Til tross for at det er «irrasjonelt» å stemme, stemmer flertallet av velgerne i Norge. Folk stemmer heller ikke nødvendigvis fordi de tror de får individuell innflytelse, men fordi de stimuleres av å kunne utrykke sine meninger og delta i den demokratiske prosessen. Dermed kan det rasjonelle aktørperspektivet ikke brukes som forklaring på hvorfor folk stort sett stemmer. Derimot viser det seg at rasjonelle vurderinger har større betydning for dem som hverken føler noe «borgerplikt», eller er spesielt opptatt av politikk. Studier viser at blant dem som ikke mener det er en borgerplikt å stemme, synker valgdeltakelsen hvis de mener det ikke spiller noen rolle hvem som vinner valget, at utfallet av valget med høy sannsynlighet er gitt, eller det er vanskelig å få avlagt stemme (Blais 2000).

Mange unge med kort utdanning blant dem som ikke stemmer

Ved det siste stortingsvalget var det 815 000 av 3 765 000 stemmeberettigede som ikke benyttet seg av stemmeretten. Hvem er det som utgjør den største gruppen blant hjemmesitterne? At en gruppe sjelden stemmer, betyr ikke nødvendigvis at det totalt sett er mange hjemmesittere i denne gruppen, siden det kan være relativt få av dem i den totale andelen av stemmeberettigede. I figur 3 fremstiller vi derfor antallet blant dem som ikke stemte. Hvis vi splitter opp og kombinerer alle gruppene i figur 2, blir vi sittende igjen med mange undergrupper og ganske få i hver gruppe. Vi benytter derfor en annen inndeling som gir færre kombinasjoner. Vi deler inni tre aldersgrupper:

• under 40 år
• mellom 40 og 69 år
• over 70 år.

Videre deler vi inn etter kjønn og etter utdanning: kort, middels og lang.

Den største gruppen blant hjemmesitterne er menn med lav utdanning under 40 år, etterfulgt av menn under 40 år med videregående utdanning. Kvinner med grunnskole og videregående utdanning er også blant de største gruppene blant hjemmesitterne. Personer mellom 18 og 39 år som har grunnskole eller videregående skole, utgjør 23 prosent av de stemmeberettigede. Men blant hjemmesitterne utgjør de hele 40 prosent, en stor gruppe på 323 000 potensielle velgere.

Mer vanlig for innvandrerne og deres barn å sitte hjemme valgdagen

Andelen med innvandrerbakgrunn blant de stemmeberettigede var relativt liten. De utgjør derfor ikke en veldig stor gruppe blant hjemmesitterene, selv om forskjellen i valgdeltakelse er stor mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn. Deltakelsen ligger 25 prosentpoeng lavere for personer med innvandrerbakgrunn. På grunn av den beskjedne valgdeltakelsen er 15 prosent av hjemmesitterne personer med innvandrerbakgrunn, mot 7 prosent blant alle stemmeberettigede.

Alder og valgdeltakelse: berg- og dalbane

Da Stortinget i 1978 senket stemmerettsalderen fra 20 til 18 år, var det bekymring for at de to yngste aldersgruppene ville trekke den totale deltakelsen ned. Men analysene av stortingsvalget i 1981 viste at deltakelsen var større blant 18- og 19-åringene enn hos dem mellom 20 og 23 år. Det er imidlertid først i de senere år at datamaterialet er stort nok til å lage analyser etter ettårig alder, og valgdeltakelsen etter ettårig alder har vist seg å ha en form som en berg- og dalbane som vist i figur 4. Blant 18-åringene ligger valgdeltakelsen relativt høyt, så synker den for 19 åringene, fortsetter å synke frem til midten av 20 årene. Da tar den seg opp og når toppen i alderen fra 40-årene. Endelig synker deltakelsen raskt fra 80 årene. Denne berg- og dalbaneformen på sammenhengen mellom alder og valgdeltakelse finner vi også i land som Finland, Danmark, Sverige, og USA (Bhatti et al. 2012).

I figur 5 viser vi andelen som har stemt i de to siste stortingsvalgene, etter alder i 2013. Vi viser tre av fire utfall:

1. stemt i begge valg
2. stemt i 2013 ikke stemt i 2017 og
3. ikke stemt i 2013, men stemt i 2017.

Det fjerde utfallet (4) hverken stemt i 2013 eller i 2017 viser vi ikke. Vi ser først på dem som går inn og ut av hjemmesittergruppen. For 18-åringene i 2013 er det flere som går fra å stemme i 2013 til å bli hjemme i 2017 enn som prioriterer motsatt. For 19-åringenes del er andelene omtrent jevnstore. For dem mellom 20 og 30 år er bildet omvendt: Her er det flere som går fra å være hjemmesittere i 2013 til å bli velgere fire år senere. Fra begynnelsen av 30-årene og frem til midten av 40-årene er denne tendensen fortsatt svakt positiv, altså går flere over til å bli velgere. Fra midten av 40-åene og frem til begynnelsen av 60-årene er utveklingen mellom de to gruppene omtrent den samme. Fra midten av 60-årene derimot er det flere som går ut av velgerskaren og over til hjemmesitterne, fra 80-årene er denne effekten ganske kraftig.

Livsfase eller generasjonsforklaring?

Men hva skyldes variasjonene? Skyldes de fasen en befinner seg i i livet, slik at valgdeltakelsen vil være liten i midten av 20-årene for alle uansett hvilken generasjon de befinner seg i? Eller skyldes den manglende viljen til å stemme at det er noe spesielt med generasjonen en tilhører? En generasjonsforklaring vil ta utgangspunkt i at det er én eller flere viktige saker som preger en generasjon, og at individene i generasjonen er sosialisert inn i visse rollemønstre. En livsløpsforklaring på valgdeltakelsen kan forklare svingninger i deltakelsen ved at de yngste fortsatt går på skolen, bor hjemme hos foreldrene og har en stabil livssituasjon. Personer i 20-årene befinner seg i større grad i en overgangsfase i livet, de kan ha flyttet fra sitt hjemsted for å ta utdanning eller gjennomføre militærtjeneste. Slike overgangsfaser er gjerne forbundet med mindre interesse for politikk.

Når de unge senere begynner å arbeide, stifter familie og blir integrert i et lokalmiljø, stiger deltakelsen igjen. Personer som er vant til å stemme ved valget, fortsetter å gjøre det når de når pensjonsalder (jmf figur 4). Den bratte nedgangen i 80-årsalderen skyldes trolig alderdommen i seg selv og sviktende helse. Blant de eldste er valgdeltakelsen større for menn enn kvinner, mens kvinnene er de ivrigste stemmerne i de andre aldersgruppene. Dette kan ha sammenheng med at det blant de eldste kvinnene er færre som har vært yrkesaktive, yrkesaktivitet fører ofte til økt politisk engasjement og dermed økt valgdeltakelse. Videre kan det ha sammenheng med at da disse generasjonene var unge, var det mer vanlig at menn ble sosialisert inn i politisk deltakelse og dermed var mer politisk aktive enn kvinner. Dette kjønnsrollemønsteret har holdt seg i disse generasjonene (se f.eks. Bergh 2013). Kvinner født i tiårene etter krigen har blitt sosialisert inn i et kjønnsrollemønster med likestilling. Det er dermed en selvfølge at det er kvinner med i politikken.

I figur 5 ser vi bare på endringene mellom to valg, en relativt kort periode på fire år. Ved å studere historiske tidsserier av tverrsnittsdata for fødselskohorter basert på utvalgsundersøkelser kan vi imidlertid si noe mer om dette skyldes livsløp eller generasjon. Tabell 1 viser slike historiske tidsserier fra de siste 13 stortingsvalgene. En kohort betegner en gruppe som er født på samme tidspunkt eller i samme tidsrom, og som dermed har noenlunde de samme erfaringene. Fødselsår er grunnlag for inndelingen. Vi slår sammen de årsklassene som hadde stemmerett første gang ved det samme stortingsvalget. De som er født mellom 1945 og 1949, kunne for eksempel stemme første gang i 1969. Det første året vi har statistikk for, er 1969, og dette er dermed det første valget hvor vi kan si noe om førstegangsvelgerne i et stortingsvalg. Ved valget i 1981 hadde 18- og 19-åringer stemmerett for første gang. I 1993 og i 2001 var valgdeltakelsen relativt svak. Det er derfor interessant å se spesielt på disse alderskohortene. I figur 6 ser vi at det er et generelt mønster at valgdeltakelsen er lav i de første valgene en har stemmerett, men at den så stiger. Dette ser ut til å ha lite med generasjon å gjøre.

De som er født mellom 1945 og 1949, tilhører alderskohorten med høyest valgdeltakelse i 2017, 87 prosent. Går vi tilbake til valget i 1969, var valgdeltakelsen blant disse 73 prosent, og klart lavere enn hos de alderskohortene som hadde hatt stemmerett en stund. Blant dem som var født mellom 1923 og 1928, var valgdeltakelsen 89 prosent. Tabell 1 viser at det generelle bildet vi ser i figur 1 til 4 - at valgdeltakelsen er lavere for de unge, men stiger for 20- og 30-åringene og synker for de eldste - sannsynligvis har lite med generasjon å gjøre. Ser vi tre valg frem i tid, stiger valgdeltakelsen for alle kohortene. Når kohortene når midten av 70-årene, synker deltakelsen.

Førstegangsvelgeres valgdeltakelse gikk ned fra 1989 til 2009, den er gått litt opp de siste valgene, men den er sannsynligvis lavere nå enn den var i valgene etter krigen. Men da må vi huske at valgdeltakelsen generelt var høyere i de fleste årsklassene tidligere. Generelt ser vi at når valgdeltakelsen synker i et valg, synker den i alle kohortene. Vi kan nok se bort fra generasjonsforklaring som en generell forklaring for hvorfor vi får denne karakteristiske berg- og dalbaneformen på alder og valgdeltakelse. Allikevel kan generasjon bety noe for å forklare forskjeller mellom velgernes undergrupper som for eksempel hvorfor eldre kvinner med lav utdanning stemmer i mindre grad enn menn med tilsvarende alder og utdanning.

Tabell 1. Valgdeltakelse blant alderskohorter. Stortingsvalgene 1969-2017. Prosent

Til tabellen

Går «hjemmesitting» i arv?

Livsfaseforklaring er altså bedre egnet enn en generasjonsforklaring til å forklare de generelle svingningene i valgdeltakelsen etter alder. Men hvor mye betyr foreldrenes valg om å stemme eller la være for ungdommene? Er hjemmesitting på valgdagen «arvelig», og hvor mye betyr det å flytte hjemmefra? La oss se på de aller yngste: De som var mellom 18 og 21 år, hadde stemmerett for første gang i et stortingsvalg i 2017. De som var mellom 22 og 25 år, hadde dessuten hatt stemmerett i 2013. Tidligere har vi sett at det generelle mønsteret er at 18-åringene deltar i større grad enn 19-åringene, og 19-åringene deltar mer enn personer i begynnelsen av 20-årene. 18-åringene går som oftest fortsatt på videregående skole, bor hjemme hos sine foreldre og er i en stabil livssituasjon. Mange av 19-åringene var russ i valgåret, og var ferdige med videregående skole før sommeren. Når valget er i september, har mange dratt for å studere, avlegge førstegangstjeneste eller lignende. I figur 6 viser vi valgdeltakelsen for ettårig alder for de under 35 år for fire kategorier:

1. ungdommen bor hjemme med minst én av foreldrene, og minst én av foreldrene stemte i valget.
2. ungdommen bor ikke sammen med noen av foreldrene, og minst én av foreldrene stemte i valget.
3. ungdommen bor hjemme med minst én av foreldrene, men ingen av foreldrene stemte i valget.
4. ungdommen bor ikke sammen med noen av foreldrene, og ingen av foreldrene stemte i valget.

Blant 18-åringene er det bare 7 prosent som ikke er registrert bosatt sammen med foreldrene, og disse er derfor utelatt. Jo eldre ungdommene er, dess vanligere er det flytte ut fra foreldrene. Vi har derfor kuttet disse ved 30 år. Det er under 10 prosent som faller i disse to kategoriene. Det fremgår klart av figur 7 at hvorvidt mor eller far stemte, har betydning for om en selv stemmer. Dette er en klar indikasjon på at «hjemmesitting» til en viss grad går i arv. Sammenhengen gjelder ikke bare for de yngste, men holder seg langt opp i 30-årene. Effekten av å bo hjemme er ikke entydig. Mer detaljerte studier viser at andre forhold som utdanningsnivå til både foreldre og ungdommene kan spille inn. Det er også bare ett valg som er undersøkt. I senere, mer detaljerte analyser kan dette være verdt å studere nærmere om ungdommene er i et videre utdanningsløp, eller om de er i arbeid osv.

Vil valgdeltakelsen synke i årene som kommer?

Høy valgdeltakelse er ikke et mål i seg selv. Demokratier med svært høy valgdeltakelse er gjerne kjennetegnet av store interne spenninger og konflikter. Moderat valgdeltakelse kan også tolkes som et utrykk for at folk stort sett er fornøyde med de styrende, og derfor ikke finner det nødvendig å stemme for å få endringer. Men det er grunn til bekymring hvis det er store forskjeller i valgdeltakelsen mellom grupper i samfunnet. Det har i lang tid vært en trend at de unge stemmer i mindre grad enn de eldre, men at deltakelsen øker med alderen. Det er derfor all grunn til å tro at valgdeltakelsen vil gå opp for dagens unge når de blir eldre. Å framskrive gjennomsnittet i valgdeltakelsen blant dagens unge for å forutsi valgdeltakelsen om 20 eller 40 år gir nok et feilaktig bilde. Det er mer sannsynlig at en livsfaseforklaring med hensyn til valgdeltakelsen også vil gjelde i fremtiden. Men det er slett ikke sikkert at dagens unge vil stemme i like stor grad når de blir mellom 60 og 80 år, slik som vi ser dagens eldre gjør.

Unge mennesker med kun grunnskole og videregående skole hadde i tiårene etter krigen høyere valgdeltakelse enn tilsvarende grupper i dag (Kleven 2019). Blant personer mellom 60 og 80 år er valgdeltakelsen høy også blant de med grunn- eller videregående skole. Forskjellene i valgdeltakelse med hensyn til utdanning og sosial status kan komme til å øke. Da allmenn stemmerett ble innført i Norge, var det etter mobilisering og påtrykk fra grupper i samfunnet som krevde innflytelse (Rokkan 1967). En av årsakene til at valgdeltakelsen er relativt høy blant de eldre, er nok at disse generasjonene i stor grad var politisk mobiliserte, og at det var en ganske sterk kopling mellom politiske partier, sosiale bevegelser og organisasjoner som uavhengig av individets sosiale status gav seg utslag i høy valgdeltakelse. I våre dager er nok denne koplingen ikke like merkbar. Det er dermed en reell sjanse for at personer med kortere utdanninger i mindre grad enn tidligere generasjoner vil stemme i fremtiden. Dette kan nok gi en noe lavere valgdeltakelse. Men nye sosiale bevegelser og nye partier som får vind i seilene, kan få flere til stemmeurnen også i fremtiden.