Endringer i sykefraværstatistikken

Vi står overfor to større endringer i sykefraværsstatistikken. På grunn av nytt datagrunnlag kan vi foreløpig ikke publisere tall for det som har vært det viktigste måltallet til nå, nemlig sykefraværsprosenten. I tillegg er det brudd i tidsserien for det alternative måltallet vi publiserer; andel arbeidstakere med legemeldt sykefravær. Vi omtaler først bruddet vi har fra 2015 i tidsserien for andelen arbeidstakere med legemeldt sykefravær. Deretter drøftes konsekvenser dette har for bruken av tallene. Til slutt omtaler vi utfordringer ved beregning av sykefraværsprosenten med det nye datagrunnlaget. Sykefraværsprosenten er det målet som fram til 2015 var det sentrale måltallet for å følge utviklingen i sykefraværet. Det er også dette måltallet som er brukt når man i IA-avtalen fra 2001 satte som mål at sykefraværet skulle ned med 20 prosent

Om bruddet i tidsserien

Andel arbeidstakere med legemeldt sykefravær er et måltall som har vært publisert siden år 2000, men bare i form av tall i statistikkbanken. Vi omtaler heretter for enkelhets skyld dette måltallet som andel sykemeldte arbeidstakere. Det er to faktorer som gir brudd i tidsserien mellom 2014 og 2015. Den viktigste er at a-ordningen erstatter Aa-registeret som kilde til hvem som er arbeidstakere. I tillegg har vi flyttet referanseuken en uke fram, fra siste uke til midterste uke i måneden.

Skifte i datagrunnlag. Det nye registeret, a-ordningen, gir etter en viss bearbeiding en mer presis måling av hvem som er arbeidstakere på tidspunktet vi måler sykefraværet, enn ved bruk av Aa-registeret. Registrene over arbeidstakere er nødvendige for å få koblet sykemeldinger fra leger til arbeidstakerforholdene. Det var relativt store forsinkelser i meldingsgangen til Aa-registeret. Dette medførte at en del sykemeldinger ikke kom med i statistikken fordi arbeidstakerforholdet ennå ikke var meldt inn til registeret. Det ga altså en for lav teller når vi regnet ut andelen sykemeldte arbeidstakere. Dessuten skulle en god del arbeidstakerforhold vært meldt som opphørt og ikke talt med i nevneren når man beregnet andelen sykemeldte. En for høy nevner gir en for lav andel sykemeldte.

Skifte i referanseuken. Fra og med 2. kvartal 2015 er referanseuken flyttet fra slutten av juni til midten av juni. Årsaken er at vi har bedre kontroll på kvaliteten av dataene i den midterste uken enn i den siste uken, når mange unge starter feriejobber. Det gir et noe lavere tall på antall arbeidstakere, noe som bidrar til at andelen sykemeldte arbeidstakere blir noe høyere. Vi anslår dette til å utgjøre rundt 0,2 prosentpoeng av forskjellen på 0,8 prosentpoeng mellom tallene for 2. kvartal 2014 og 2. kvartal 2015. I 1. kvartal betyr skifte av referanseuke lite.

Konsekvenser av nytt datagrunnlag

Det nye datagrunnlaget betyr et høyere nivåtall på andelen arbeidstakere som er sykemeldt. Er dette mer korrekt enn tidligere? Ut fra at det nye registeret er mer presist etter bearbeiding enn det gamle, er det nye nivået er mer korrekt. Siden manglene i meldingsgangen til Aa-registeret har vært stabile over tid, betyr det likevel at den gamle tidsserien fram til 2014 har vist et korrekt bilde av utviklingen – selv om nivået har ligget noe for lavt. Vi har også sammenlignet andel sykemeldte arbeidstakere med et tilsvarende tall basert på Arbeidskraftsundersøkelsene (AKU). I AKU bygger tallene på det som arbeidstakeren selv svarer om sitt sykefravær. Tallene fra AKU dekker både de som har vært fraværende fra jobb på grunn av sykefravær hele referanseuka og de som har vært borte bare deler av uka. Det betyr at det dekker både legemeldt og egenmeldt sykefravær. Det er således rimelig at nivået på andelen med sykefravær i AKU ligger høyere enn registertallene over arbeidstakere med legemeldt sykefravær. Tidsserien fra AKU dekker perioden fra 2006 og fram til i dag. Når vi tar hensyn til at AKU får en del tilfeldige svingninger på grunn av utvalgsusikkerhet, gir de to tidsseriene i figur 1 et rimelig likt bilde av utviklingen.

Vi har også sett på hvordan andelen arbeidstakere med legemeldt sykefravær varierer med alder før og etter bruddet i tidsserien. Av figur 2 ser vi at det gir et veldig likt bilde for forskjellen mellom aldersgruppene. At fraværet for de eldste er så lavt skyldes at det er de friskeste av de eldre som fortsetter å arbeide.

Beregning av sykefraværsprosenten med nytt datagrunnlag

Sykefraværsprosenten gir tall for antall tapte dagsverk på grunn av sykefravær i prosent av mulige dagsverk. Det grunnleggende her er at vi må ha tall for dagsverk. Det består grovt sagt av to elementer: varighet på arbeidstakerforholdet og arbeidstid per uke. Arbeidstid per uke refererer seg i hovedsak til avtalte arbeidstimer både i det gamle og nye registeret, selv om innslaget av betalte timer er større i det nye registret.

I det nye registergrunnlaget får vi mer detaljerte data om arbeidstid enn i det gamle registergrunnlaget. Det gir mulighet for mer presis måling, men er samtidig mye mer krevende å levere fra arbeidsgiverne og å behandle i SSB.

I det gamle registeret, Aa-registeret, var det informasjon om avtalt arbeidstid per uke for hver arbeidstaker. I utregningen av dagsverk ble ett ukeverk definert som 37,5 timer.

Ett dagsverk skal svare til det antall timer en person på heltid arbeider per dag. Dette betyr at arbeidstakere som har heltid på under 37,5 timer per uke, f.eks. mange i helsevesenet, fikk for få dagsverk med beregningsopplegget fra det gamle registeret og dermed for lav nevner i sykefraværsprosenten. Dette ble utjevnet ved at dagsverkene i telleren i sykefraværsprosenten, altså tapte dagsverk på grunn av sykefravær, også ble undervurdert på samme måten.

I det nye registeret, a-ordningen, skal arbeidsgiverne primært oppgi stillingsprosent samt timetallet per uke som svarer til heltid i den aktuelle jobben. Dermed får vi mer presis informasjon om hva et dagsverk tilsvarer av timer for ulike grupper av arbeidstakere. Både nevner og teller blir av bedre kvalitet. Problemet er at a-ordningen åpner for at arbeidsgiverne ikke behøver å rapportere stillingsprosent for timelønnede, men i stedet kan rapportere antall betalte timer knyttet til lønnsutbetalingen hver måned. Det betyr at vi må regne oss tilbake til arbeidstid per uke ved å bruke dette samt varigheten av jobben i måneden. Dette problematiseres ved at lønnsutbetalingen en gitt måned, og dermed også timene, kan referere til forhold før rapporteringsmåneden. Angivelsen av dette er så langt mangelfull.

Det er også en del uoppgitt og feil i rapporteringen, spesielt blant timelønnede. Timelønnede er en stor gruppe i deler av privat sektor. Det at arbeidsgiverne ikke må rapportere stillingsprosent var primært rettet mot løsere arbeidsforhold som tilkallingsvikarer ol. De aller fleste timelønnede har en arbeidskontrakt som angir en avtalt arbeidstid. Det arbeides med å få flere arbeidsgivere til å bruke denne for å angi stillingsprosent i tillegg til at de rapporterer betalte timer. Vi trenger mer tid for å komme fram til et opplegg som gir en tidsserie av rimelig god kvalitet.