Et halvt århundres ferd mot lov

Det første forsøket på å undersøke hushjelpenes arbeidsforhold fins i Forslag til lov om husbond og tjener (1902-03). Som en opptakt til innstillingen mottok Justisdepartemenetet den 28. mai 1895 en henstilling: "husbondsfolk og de gode elementer blandt tjenerstanden lider daglig under den løshed, slaphed og mangel paa regelbundthed, der paa mange maader kommer tilsyne og paa den ene side bringer uhygge og økonomisk tab ind i det daglive husliv. Etter jord- og skogbruk, var betalt husarbeid den sektoren som sysselsatte flest kvinner fra 1875 til 1946. Fra 1875 til 1920 arbeidet hver femte yrkesaktive kvinne som hushjelp. I 1930 hadde nær 25 prosent eller om lag 120 000 yrkesaktive kvinner betalt husarbeid. Tallet omfatter vel 20 000 husbestyrerinner og kvinner som har husarbeid i anstalter, nær 15 000 vaskekoner og 78 000 hushjelper.

Hushjelpenes arbeidsforhold

Det vanlige var at hushjelpen ble betalt to ganger i året, i april og i oktober eller "ved forholdets ophør". Komiteen som var satt ned til å utrede forslaget til lov om husbond og tjener mente imidlertid at hushjelpen og tjeneren sannsynligvis kunne "have ret til at kræve sin løn udbetalt i noget hyppigere terminer." Det ble pekt på at det "særlig i byerne" nok kunne forekomme at hushjelpen og tjeneren hadde "brug for penge oftere end hvert halvaar". Også hushjelpenes arbeidstid ble tatt opp, og søkelyset ble særlig rettet mot "tjenestepiger, som mangen gang saa at sige ikke har en ledig stund verken nat eller dag. Dette forhold er utvilsomt meget uheldig." Komiteen var likevel ikke i stand til å foreslå noen bestemt begrensning av arbeidstiden. Bestemmelsen som regulerte hushjelpenes fritid i Hamburg ble referert, herskapet var forpliktet til å gi hushjelp og tjener "rimelig fritid til overværelse av gudstjeneste". I det norske lovforslaget ble formuleringen som skulle regulere fritiden lydende: "Overvær av gudstjeneste, besørgelse af egne gjøremaal og deltakelse i tilladte adspredelser." Det var heller ikke mulig å si at arbeidet skulle være slutt en bestemt tid om kvelden, for i "Kristiania" fantes det en "mangfoldighed av huse, hvori familiens medlemmer regelmæssig er optaget til kl. 8 aften - og tidligst kan spise til aftens kl. 8 ½ à 9. Skal der saa vaskes op osv. bagefter, vilde en forskrift om, at tjenerens arbeide som regel skal være afsluttet kl. 9, umulig kunne praktiseres." Det ble også pekt på at "[v]ed hvilket klokkeslet "natten" skal ansees for at begynde og slutte, vil avhenge af omstendighederne og stedlig skik og brug." Når det gjaldt fravær fra huset "uden tilatelse" av arbeidsgiver "om natten", var det imidlertid ikke lenger et relativt begrep: "Saadant fravær vil, selv om det kun finder sted en enkelt gang, hyppig være et grovt pligtbrud og egnet til at undergrave tilliden i forholdet mellom husbond og tjener. Selv om tjeneren ikke blir borte hele natten, staar sagen ofte ikke beder; man tænke f.eks. paa tjenestepiger i byerne, som færdes paa gaden til midnatstid eller længere."

Lovforslaget om å regulere hushjelpenes arbeidsforhold ble lagt fram for Stortinget i 1902, men der ble saken besluttet utsatt til neste år. En ny proposisjon ble fremmet (Ot. prp. nr. 3, 1903-04), men i mellomtiden hadde Blehrs regjering tapt valget. Professor i rettsvitenskap, Georg Francis Hagerup som dannet ny regjering, trakk proposisjonen. Mer ble ikke gjort før i annen halvdel av 1930-åra da arbeidervernloven skulle revideres. Hushjelpenes Fagforening ytret i 1936 ønske om at loven også måtte omfatte hushjelpene. Det førte til at det ble nedsatt en komité som skulle undersøke arbeidsforholdene og lage utkast til lov. Den holdt sitt første møte i januar 1937 og ba om at det ble foretatt en undersøkelse.

Det Statistiske Centralbyrå ved sekretær Signy Arctander fikk i juli 1937 i oppgave å gjennomføre en slik undersøkelse og analysere resultatene. Under gjennomgangen av undersøkelsen av hushjelpenes arbeidsforhold identifiserte Arctander to spesielle vanskeligheter som gikk igjen: Korrekt bestemmelse av arbeidstid og lønn. Det første hang sammen med at svært mange hushjelper bodde på arbeidsplassen hos sin arbeidsgiver, det kunne derfor anføres flere grunner til å hevde at arbeidstida begynte når hushjelpen sto opp og sluttet når hun la seg. Vanskelighetene med å bestemme lønnen var knyttet til verdiberegning av kost, losji og andre ytelser i naturalia. "Byrået nevnte allerede i sin opprinnelige uttalelse at det anså det for helt nødvendig for undersøkelsens verdi at det ble samlet inn oppgaver både fra husmødre og hushjelp. Begrunnelsen for denne framgangsmåten ble gitt ved henvisning til en undersøkelse i Baltimore, USA: "It is a fundamental rule for straight thinking on any subject that each side should be given the same consideration." På de aller fleste statistikkområder ble imidlertid ikke denne "fundamentale regelen" fulgt. Trygdekassene i de byene som skulle være med utarbeidet register for hushjelp og arbeidsgiver og sto for utsending og innhenting av i alt 57 221, 28 614 til husmødre og 28 607 til hushjelper i november 1937. Det ble gjort obligatorisk å svare på undersøkelsen ved Kongelig resolusjon av 1. oktober 1937, med henvisning til lov av 25. april 1907 om offisiell statistikk, og svarprosenten 74 prosent.

Arctander brukte opplysningene til å undersøke hvilke sosiale lag som hadde hushjelp. For å belyse dette blir boligstatistikken fra Oslo benyttet. I 1934 hadde 12 prosent av leilighetene i hele Oslo hushjelp, tallet på vestkanten var 25 prosent, mens det i nordøst var vel 3 prosent. Samme året var det 8 543 husholdninger i Oslo med hushjelp, av disse var det 42 som hadde 4 eller flere hushjelper og tjenere og 38 av de 42 husholdningene bodde i sentrum og på vestkanten. Deretter er det resultatene fra folketellingen i 1930 som blir gjennomgått. 100 skipsrederhusholdninger hadde 140 hushjelper og husholdersker, mens forholdstallet for høyere offentlige funksjonærer og offiserer var 90, advokater og sakførere 83, leger og tannleger 79, grosserere og høyere private funksjonærer 67 og 69, mens fabrikkeiere og eiere av småindustri hadde 32 hushjelper for hver 100. Kun 2 av 100 arbeiderhusholdninger hadde hushjelp. Betegnelsen hushjelp ble presisert i undersøkelsen til enepiker, kokker, stuepiker, barnestuepiker og barnepiker. Enepiker var det som vanligvis ble kalt hushjelp, og hun utførte alle de virksomhetene som de andre betegnelsene antyder. I undersøkelsen var det vel 15 000 enepiker, mens det var drøyt 1 000 kokker og til sammen 1 100 stuepiker, barnestuepiker og barnepiker.

Barnepikene var yngst, over halvparten av dem var 20 år og yngre, det tilsvarende tallet for enepikene var nær 30 prosent. Kokkene var eldre enn de andre, 46 prosent var fra og med 31- til og med 55 år, stuepikene var også noe eldre enn enepikene, barnestuepikene og barnepikene. Kokkene hadde lengst gjennomsnittlig ansettelsestid i samme familie med 3,5 år, mens de yngste, barnepikene i gjennomsnitt hadde vært såpass lenge som 1,7 år i samme familie.

Når det gjaldt opplysningene om lønnen viste både skjemaene som var sendt inn av husmor og hushjelp "ingen vesentlig forskjell" og dette ble tatt som "sikkerhet for oppgavenes pålitelighet." Gjennomsnittslønnen var 42,74 kroner per måned. Det Arctander kalte "midtlønnen" (medianen), lønnen til den personen som deler rekken i to like deler, var 43,13. Spredningen var imidlertid stor: "45 pct. [hadde] mellom 30 og 50 kr. i lønn, mens 15 pct. hadde 20-30 kr. og 18 pct. 50-60 kr. 2 pct hadde under 20 kr. og 8. pct. over 70 kroner." Arctander fant ut at spredningen var størst i de store byene og aller størst i Oslo, mens lønnsforholdene i de mindre byene samlet seg "tettere om gjennomsnittet". Spredningen var så stor at Arctander ikke fant det hensiktsmessig å "tale om noen typisk lønn for hushjelp".

Oppgavene fra husmor og hushjelp for bruttoarbeidstid, det vil si at verken pauser eller tid til måltider er trukket fra, samsvarte. Hushjelpene oppga i gjennomsnitt 12,1 timer, mens husmødrene hadde oppgitt 12,8 timer. Ifølge hushjelpenes oppgaver hadde 1 666 en bruttoarbeidstid på 14 timer og mer, mens bare 584 husmoroppgaver har oppgitt det samme. Bruttoarbeidstiden varierte med antall rom, ifølge hushjelpoppgavene var den 10,8 timer per dag i en leilighet på 1-2 rom og kjøkken, mens den var 13,0 timer i leiligheter (og hus) med 9 og flere rom og kjøkken. Det er imidlertid overraskende at det ikke ble funnet noen sammenheng mellom bruttoarbeidstid og barn: "Det er ikke noen større forskjell på arbeidstiden i husholdninger uten og med barn uten for så vidt som det i de siste er et fåtall med kortere arbeidstid." Det var størst forskjell i svarene til hushjelp og husmor da de skulle fylle ut spørsmål om ekstraarbeid i forbindelse med selskapelighet. Vel 8 prosent av husmødrene hadde svart at det skjedde ofte, mens vel 34 prosent av hushjelpene hadde svart at de ofte arbeidet "efter vanlig arbeidstid". Arctander mener denne store forskjellen skyldes "forskjellig opfatning av ordet ofte". For "husmor og hushjelp har disse ord som regel en forskjellig betydning", ifølge Arctander, som refererer til den svenske undersøkelsen som hadde angitt hyppighet: "Selskapelighet oftere enn hver 14. dag blev regnet som ofte." Men ifølge Arctander var ikke problemene løst med at hyppigheten var definert: "selskabelighet er i og for sig et nokså ubestemt begrep".

Rettssosiologene ser på loven

Da loven endelig var vedtatt ble den gjort til gjenstand for en rettssosiologisk undersøkelse ved Institutt for Samfunnsforskning i 1950. Det ble tatt sikte på å kartlegge om det fantes en sammenheng mellom hushjelpens og husmorens kjennskap til loven. 221 hushjelper og 218 husmødre ble intervjuet og i 206 av tilfellene var husmor og hushjelp fra samme husholdning. Vilhelm Aubert, Torstein Eckhoff og Knut Sveri gjennomførte undersøkelsen og fant blant annet ut at 17 prosent av hushjelpene og 13 prosent av husmødrene mente at deres egne arbeidsforhold var blitt endret på grunn av loven, mens 59 prosent av hushjelpene og 57 prosent av husmødrene mente at loven hadde virket endrende for andre hushjelpers arbeidsforhold.

Rettssosiologenes konklusjon var likevel heller nedslående: "Nå gir vårt materiale på en rekke punkter opphav til hypoteser om hvordan arbeidsvilkårene er og hvordan loven har virket, som tyder på at lovgivernes forventninger var lite realistiske." På tross av dette ble det satt ned en ny komité, Hushjelplovkomité av den 8. oktober 1954 som ble ledet av Torstein Eckhoff. Innstillingen forelå i 1960. Denne komiteen skulle følge opp de tidligere undersøkelser. Nå viste tallene at i Oslo hadde 47 prosent av hushjelpene en daglig arbeidstid på 10 timer eller mindre, 36 prosent fra 10 til 12 timer, mens 11 prosent hadde 12 timer eller mer. "Det fremgår av undersøkelsen at arbeidstiden etter hvert er blitt noe kortere. Forandringen synes i første rekke å ha funnet sted i krigsårene og de nærmest følgende år. Mens det er en klar forskjell mellom arbeidstidens lengde i 1938 og i 1950, synes situasjonen ikke å ha forandret seg noe særlig fra 1950 til 1956." Konklusjonen var at arbeidstiden "i omtrent halvparten av de undersøkte arbeidsforhold" var lenger enn "det lovbestemte maksimum".

Vanskelighetene med å regulere arbeidsforholdene for hushjelpene hadde sannsynligvis sammenheng med det helt spesielle en-til-en forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og at arbeidsplassen var hjemme hos arbeidsgiveren. Det kan nok hende at akkurat denne vanskeligheten ble forsterket av at forskjellige sett av lover som tok sikte på å bringe orden i arbeidsforholdet mellom husmor og hushjelp, hadde vært under arbeid og i nær et halv hundre år før de endelig ble vedtatt. Det var i perioden før loven kom at hushjelpyrket var mest utbredt, etter krigen var antallet hushjelper i sterk tilbakegang. Så lenge loven virket var det heller ikke noen tredjepart som kontrollerte at den ble overholdt slik det for eksempel skjedde i industrien. Husmoren løp med andre ord ingen risiko for påtale dersom den maksimale arbeidstida ble overskredet. Loven skulle gi støtet til at det ble utviklet normer som ville gjøre slutt på ti- og tolvtimersdagen. Kanskje viser de rettssosiologiske undersøkelsene at det ikke bare er lover som skaper normer. Også et langt fravær av lover og et halvt århundres ignoranse av et arbeidsområde kan ha skapt normer som var vanskelige å få bukt med.

Sterk nedgang i antall hushjelper fra 1950

Folketellingen i 1946 viste at antall kvinner sysselsatt i husarbeid var redusert fra 120 000 i 1930, det året flest kvinner var sysselsatt som hushjelper, til vel 81 000 i 1946. Fire år seinere var tallet ytterligere redusert, til 50 000. Arbeidsdirektoratets tall for sysselsettingen i lønnet husarbeid viser en nedgang på flere tusen hvert år fra 1950, i 1958 var tallet vel 25 000. Anvendes forholdstallet fra folketellingen i 1950 mellom hushjelpene (for andre enn gårdbrukere), vaskekonene og husbestyrinner, var det om lag 15 000 hushjelper i private hjem ved utgangen av 1950-åra.

Denne utviklingen ble forklart slik av Hushjelpkomitéen av 8. oktober 1954: "Den sterke nedgangen i antallet sysselsatte i hushjelpyrket i de siste 20 år henger sannsynligvis sammen med mange forskjellige forhold. En viss rolle kan det nok ha spilt at behovet er blitt mindre ved at husarbeidet er rasjonalisert, og ved at mange av dem som kunne ha råd til å ha hushjelp, har mindre og hendigere boliger enn tidligere. Tendensen til inntektsutjevning og de sterkt progressive skatter (uten adgang til fradrag for utgifter til hushjelp) kan nok også ha bidratt til å redusere etterspørselen. Men størst betydning har det nok hatt at tilbudet på arbeidskraft til yrket er redusert. Vi har i den nevnte periode (1946-1958 e.s) stort sett hatt full sysselsetting, slik at det har vært forholdsvis lett for unge piker å få arbeid, også i andre yrker enn hushjelpyrket. Og vi har samtidig hatt en alminnelig velstandsøkning i de befolkningslag som hushjelpene ofte har vært rekruttert fra, slik at nødvendigheten av å søke tidlig ut i arbeidslivet, ikke er like stor som tidligere. At de som søker hushjelp, har hatt vanskelig for å hevde seg i den skjerpede konkurranse om arbeidskraften, kan ha mange årsaker. En av de viktigste grunner er nok den lange arbeidstid som ofte forekommer, og den mangel på orden og fasthet i hushjelpens arbeidsvilkår som en fremdeles finner i mange hjem."

 

Tabeller:

• Månedslønn for hushjelp med kost og losji, etter alder 1914-1948

Kilder:

• Forslag til lov om husbond og tjener afgivet af en af justitsdepartementet nedsat komité, (vedlegg til Ot. prp. nr. 19, 1902-03)
• NOS. IX. 146, Arbeidsvilkårene for hushjelp i norske byer, Oslo 1938
• Signy Arctander, Kvinnen i ervervslivet, utviklingen etter 1930, Statistiske meldinger 1952
• Wilhelm Aubert, Torstein Eckhoff, Knut Sveri, En lov i søkelyset, Sosialpsykologisk undersøkelse av den norske hushjelplov, Oslo 1952
• Arbeidernes leksikon, 4. Bind, Oslo 1934
• Olav Ljones, Kvinners yrkesdeltaking i Norge, Samfunnsøkonomiske studier 39, Oslo 1979
• Hege Roll-Hansen, Signy Arctander, Norsk Biografisk leksikon, Oslo 1999
• Innstilling til lov om arbeidsvilkår for hushjelp m.fl. fra Hushjelpkomitéen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 8. oktober 1954, Instillingen ble avgitt 23. juni 1960

Illustrasjoner:

• Drammens Pigemarked på Strømsø torg 1929, Scanpix
• Signy Arctander, 1967, Scanpix
• Annonse for Hushjelpenes Fagforening, fra Hushjelpen, Organ for hushjelpens fagforening i Oslo, Nr. 3, 4. årg. mars 1939.