Innvandrere ansatt i staten

Rapporten drøfter i hvilken grad andelen innvandrere i staten er lavere enn i privat og kommunal/fylkeskommunal sektor.

Staten er avgrenset til statlig sektor unntatt de statlig eide foretakene (Posten, Telenor, Statoil etc.) som her inngår i privat sektor. De store gruppene i staten er dermed departementene med underliggende etater, helseforetakene og universitetsog høyskolesektoren.

Rapporten bygger på data om lønnstakere fra offentlige registre der bl.a. NAV's Arbeidstakerregister står sentralt. Opplysninger om innvandrerbakgrunn baserer seg på SSB's befolkningsstatistikk, og utdanningsopplysninger er hentet fra SSB's register over befolkningens høyeste fullførte utdanning. I sistnevnte tilfelle mangler det opplysninger om utdanning tatt i utlandet for innvandrere ankommet etter 1999.Disse utgjorde 45 prosent av innvandrergruppen per 4. kvartal 2007. Ukjent utdanning skyldes at utdanning ikke blir registrert løpende for de som flytter til Norge, men data har vært samlet inn gjennom periodiske undersøkelser. Den siste ble gjennomført i 1999.

Privat sektor hadde høyest andel innvandrere ansatt med 10 prosent, som ligger litt over gjennomsnittet for lønnstakere totalt på 9,2 prosent. Offentlig sektor ligger noe under dette nivået med 7,4 prosent innvandrere i staten og 7,3 i kommunal og fylkeskommunal sektor.

De sektorvise forskjellene i andel innvandrere må ses i sammenheng med de svært forskjellige utdanningskravene vi finner innenfor de ulike sektorene. Nesten 70 prosent av yrkene i statlig sektor er klassifisert som akademiske yrker eller høyskoleyrker mot 25 prosent i privat og 44,5 prosent i kommunal/ fylkeskommunal sektor. Blant lønnstakere totalt var denne andelen på 34 prosent, altså det halve av det vi finner i staten.

En vurdering av andelen innvandrere i staten i forhold til privat sektor må dermed ta hensyn til i hvilken grad innvandrere avviker fra befolkningen totalt mht. utdanningsnivå. Det er vanskelig å danne seg et samlet bilde av dette, siden vi som nevnt, mangler opplysninger om utdanning for 45 prosent av dem. I rapporten analyseres derfor de to gruppene hver for seg – dvs. de vi har utdanningsopplysninger om og de hvor dette mangler.

Blant de 55 prosent av innvandrerne med opplysninger om utdanning, ser vi at innvandrere ikke skiller seg nevneverdig fra befolkningen for øvrig når det gjelder andel med universitet eller høyskoleutdanning. På den annen side er det større forskjeller hva gruppen "Ingen/obligatorisk utdanning" angår. Her hadde innvandrerne en andel på 40 prosent mot 27,5 prosent i befolkningen for øvrig. Når det gjelder mellomutdanning, var andelene 30,4 prosent for innvandrere og 42,6 prosent for befolkningen ellers.

Gruppen innvandrere med høyere utdanning har omtrent samme andel ansatt i staten som befolkningen ellers på samme utdanningsnivå. Når vi ser nærmere på gruppen innvandrere med høyere utdanning, finner vi at andelen som har tatt utdanningen i Norge er 61 prosent for de som arbeider i staten mot 43 prosent for de som arbeider i privat sektor. Dette indikerer at staten som arbeidsgiver legger større vekt enn privat sektor på at innholdet i en utdanning er relatert til norsk virkelighet. Dette gjelder særlig juridiske og samfunnsvitenskapelige fag. Det er også sannsynlig at norskkunnskapene er bedre for de som har utdanningen sin fra Norge enn fra utlandet, og at dette vektlegges i mange statlige stillinger.

Innvandrergruppen uten opplysninger om utdanning består i sin helhet av personer som har tatt utdanning i utlandet og 66 prosent av dem hadde en botid på under fem år. Dette kan bety at mange i denne gruppen ikke har de språkkunnskapene som vektlegges i mange jobber i staten. Videre vil en del av de akademiske utdanningene ha mindre relevans i forhold til norske samfunnsforhold. Dessuten har den store arbeidsinnvandringen vi har hatt fra de nye EU-landene de siste årene særlig vært rettet mot faglærte yrker innenfor bygge- og anleggsvirksomhet og industri. Selv om vi ikke har noen registrerte opplysninger om denne gruppens utdanning, kan vi regne med at de befinner seg innenfor de nevnte fagområder.

Mye tyder med andre ord på at innvandrerne vi mangler opplysninger om utdanning på, i gjennomsnitt har en lavere utdanning enn befolkningen for øvrig, og at de også har et annet faglig innhold. Dette er trolig hovedårsaken til at gruppen innvandrere samlet sett har en lavere andel ansatte i staten enn befolkningen ellers. Så lenge vi ikke har opplysning om den enkeltes utdanning, er det vanskelig å fastslå om andelen ansatt i staten også er lavere om man hadde tatt hensyn til den enkeltes utdanning.

Hovedkonklusjonen i rapporten er at årsaken til den lavere andelen innvandrere i staten er at innvandrergruppen som helhet har et utdanningsnivå og en faglig spesialisering som er mindre tilpasset kravene til yrker i staten enn det den øvrige befolkningen har. Arbeidsinnvandringen vi har hatt de siste årene fra nye EU-land rettet mot privat sektor, har forsterket denne skjevheten. Forholder vi oss imidlertid til de av innvandrerne som er arbeidstakere med en botid i Norge på fire år og mer, utgjør de 6,2 prosent av arbeidstakere totalt her i landet. Dermed må staten med sine 6,0 prosent innvandrere med denne botiden sies å være representativ i forhold til denne populasjonen.