Samfunnsspeilet, 1/2017

Sammenhengen mellom fars og sønns yrke før og nå

Stor økning i yrkesmobiliteten fra 1800-tallet til i dag

Publisert:

Hvor mange i en gitt yrkesgruppe har foreldre med samme yrkesbakgrunn? Hvordan sosiale og økonomiske kjennetegn overføres fra en generasjon til den neste, kalles sosial mobilitet. Hvis alle sønner av lærere blir lærere, og alle sønner av tømmerhuggere blir tømmerhuggere, har vi ingen mobilitet. I denne artikkelen beskrives det hvordan denne mobiliteten har endret seg i Norge de siste 150 årene. I dag betyr foreldres bakgrunn langt mindre for barns yrkesvalg enn på 1800-tallet.

Forfatter: Jørgen Heibø Modalsli

Noen sider ved det norske samfunnet som ofte trekkes fram, er like muligheter til utdanning, et sosialt sikkerhetsnett og en komprimert lønnsstruktur, slik at det ikke er familiebakgrunnen din som bestemmer økonomisk velferd. At dette er tilfelle i større grad i Norge enn mange andre steder, er dokumentert av flere empiriske studier fra de siste tiår, som for eksempel Raaum mfl. (2007).

Store endringer siden 1800-tallet

Mange institusjoner og ordninger vi i dag tar for gitt, ble bygget opp gjennom 1900-tallet. Norge var på 1800-tallet relativt fattig; BNP per innbygger i Norge var under halvparten av britisk nivå (Bolt og van Zanden 2013). De fleste jobbet fortsatt i jordbruk, og mange valgte å emigrere. På grunn av disse store endringene er det interessant å undersøke hvordan den sosiale mobiliteten – hvor mye den enkeltes økonomiske utfall som er uavhengig av familiebakgrunnen – var på denne tiden, og hvordan den har endret seg over tid. Denne artikkelen presenterer nye forskningsresultater om sosial mobilitet i Norge i perioden 1865– 2011 basert på folketellingsdata (Modalsli, 2017) som viser at det har vært en kraftig økning i mobilitet i Norge gjennom hele 1900-tallet.

Folketellingene i Norge og historiske norske persondata

Dataene i denne studien kommer fra norske folketellinger. Det har blitt holdt folketellinger i Norge omtrent hvert 10. år siden 1801. Flere av disse er blitt transkribert – dataene er overført fra papirskjemaer til datafiler, i regi av Riksarkivet og Registreringssentralen for historiske data (RHD). I denne studien brukes tellinger fra 1865 og framover. Alle personer i Norge oppga navn, alder, yrke og relasjoner i familien, og dette ga grunnlag for detaljerte oversikter over Norges befolkning. (oversiktene er tilgjengelige på http://www.ssb.no/a/folketellinger/, mens man kan søke i enkeltoppføringer på http://www.digitalarkivet.no). I Norge er det 100 års sperrefrist på offentliggjøring av opplysninger om enkeltindivider fra folketellingene. Individuelle data fra tellingene fra 1920 og framover er dermed ikke allment tilgjengelige. Fra 1960 og framover ble tellingene behandlet elektronisk, og originale datafiler finnes hos SSB og kan benyttes til forskningsformål. 

I Norge har vi hatt 11-sifret fødselsnummer siden opprettelsen av Det sentrale personregisteret i 1964, som ble opprettet blant annet basert på folketellingen i 1960. Det gjør det mulig å følge individer og familier fra 1960 og til i dag. For å kunne sammenlikne sosial mobilitet også før 1960 er det nødvendig å vite hvilke oppføringer i ulike år som viser til samme person. Vi bruker da informasjon om navn, fødested og fødselsår (eller fødselsdato). For hvert individ, i for eksempel folketellingen 1900, forsøker vi å finne den samme personen i en tidligere kilde, i dette tilfellet tellingen fra 1865. Siden navn skrives ulikt på forskjellige tidspunkter, og det kan være noe feilrapportering, må en slik lenking ta høyde for at opplysningene ikke samsvarer helt. Disse vurderingene gjøres av en algoritme (et dataprogram) og er beskrevet i mer detalj i Modalsli (2017). Totalt gjenfinnes 51 prosent av mennene fra 1960-tellingen i relevant alder i 1910-tellingen, og 37 prosent av menn i 1900 gjenfinnes i 1865. Ettersom kvinner vanligvis skiftet etternavn når de giftet seg, er det langt vanskeligere å lenke individoppføringene deres før 1960, og de er derfor ikke med i denne studien.

Folketellingene inneholder opplysninger om yrke (se tekstboks om folketellingene). Yrkesopplysninger er rapportert av hver enkelt i forbindelse med innsamlingen av data, med unntak av 2011-tellingen hvor informasjonen ble hentet fra administrative registre. Opplysningene er kodet ulikt i tidsperioden vi undersøker. Vi ønsker her å bruke én standard slik at vi kan sammenlikne utviklingen gjennom hele perioden, og bruker en inndeling i fire kategorier basert på Long og Ferries studie av historisk mobilitet i USA og England (2013a): Funksjonæryrker, bønder, faglærte arbeidere og ufaglærte arbeidere. Fordelen med å bruke en slik standard er også at det blir lettere å sammenlikne med andre land. Ulempen er at denne yrkesinndelingen ikke helt samsvarer med definisjonene i dagens norske virkelighet; for eksempel vil enkelte yrker som i dag har krav om fagbrev eller annen formell sertifisering, havne i kategorien for «ufaglærte».

Tabell1

Figur 1 viser den mannlige befolkningen mellom 30 og 60 år fordelt i fire yrkeskategorier. På 1800-tallet var et flertall sysselsatt i landbruket. I tillegg til de 40 prosent som oppga å være bonde ved 1865-tellingen, kommer mange husmenn, gårdsarbeidere og tjenerskap som her er gruppert som ufaglærte. Andelen bønder er under 2 prosent i 2011. Det finner sted en tilsvarende dramatisk økning i funksjonæryrkene, fra 6 prosent i 1865 til 55 prosent i 2011. Disse store strukturelle endringene reflekterer en økning i produktivitetsnivået som både gjør det mulig å produsere mer mat med mindre arbeidskraft og øker etterspørselen etter andre varer og tjenester siden inntektsnivået stiger.

For manuelle faglærte yrker er det en økning fram til 1970-tallet, som sammenfaller med en oppbygging av industri i Norge fra slutten av 1800-tallet og framover. Det er deretter en nedgang, deler av denne er relatert til en flytting av visse typer industriproduksjon fra Vesten til andre deler av verden. Andelen ufaglærte faller fram til 1980, i en periode da både det generelle utdanningsnivået og etterspørselen etter formell kompetanse øker. Det er så en moderat stigning i andelen ufaglærte fram til 2011, dette skyldes en økning i visse typer tjenesteyting.

Figur 1

Figur 1. Sysselsettingsutvikling i Norge, 1865-2011. Andel av sysselsatte menn 30-60 år

Flere velger yrke uavhengig av familiebakgrunn

Ettersom yrke er det økonomiske kjennetegnet det systematisk er samlet inn data om siden 1865, måler vi her mobilitet mellom generasjonene som graden av samsvar mellom fars og sønns yrke. Hvis alle sønner av lærere blir lærere, og alle sønner av tømmerhuggere blir tømmerhuggere, har vi ingen mobilitet. Hvis det ikke er noen systematisk forskjell i yrkesvalg avhengig av fars yrke, har vi full yrkesmobilitet.

Vi ønsker ideelt sett å sammenlikne alle individene på samme tidspunkt i livet, siden yrket man har, kan endre seg gjennom livsløpet. Dette er imidlertid ikke mulig her. Vi begrenser derfor utvalget til menn som observeres mellom 30 og 60 år. I dette aldersspennet er det langt mindre vanlig å bytte yrkeskategori etter 30 års alder, og de fleste er fortsatt i arbeid når de fyller 60. Hver «observasjon» i studien bygges opp ved å ta utgangspunkt i en person som vi observerer som voksen med et gitt yrke. Vi finner så oppføringen hans som barn i en tidligere folketelling og observerer på den måten hvilket yrke faren hans hadde på dette tidspunktet. Altså betegnes hver observasjon (far–sønn) med to år, ett måleår for far og ett måleår for sønn. Den tidligste observasjonen er da 1865–1900, og den nyeste er 1980–2011.

Et enkelt mål på mobilitet mellom generasjonene er hvor stor andel av sønnene som er i samme yrkeskategori som deres far var i da de var barn. 54 prosent i 1865–1900, 50 prosent i 1910–1960, 49 prosent i 1960–1980 og 50 prosent i 1980–2011 var i samme yrkeskategori.

Figur 2

Figur 2. Sannsynlighet for yrkesutfall, etter yrkesbakgrunn for populasjonen i utvalget

Et annet mulig mål for mobilitet er hvorvidt sannsynlighetene for å oppnå et yrke varierer med ulik familiebakgrunn. Dette er vist i figur 2. Den nederste linjen i hvert panel viser andelen «sønner» i utvalget totalt som får dette yrket, og vi kan tolke dette som en ubetinget sannsynlighet for å få et slikt yrke. Den øverste linjen viser den tilsvarende sannsynligheten kun for dem som har fedre med samme yrke. Vi ser at denne alltid er høyere, men at linjene for tre av fire yrker (alle unntatt bønder) kommer nærmere hverandre over tid.

Det er vanskelig å tolke slike sannsynligheter siden størrelsene på yrkesgruppene endrer seg mye i perioden som studeres her. Dette gjelder også typiske modeller som brukes av sosiologer for å måle mobilitet (se Long og Ferrie (2013a,b), Hout og Guest 2013, Xie og Killewald 2013). Vi bruker derfor oddsrater, som tar hensyn til endringer i størrelser på grupper over tid (se tekstboks). En oddsrate på 1 tilsvarer full mobilitet (at yrkesvalg ikke påvirkes av foreldres bakgrunn), mens en høyere rate indikerer lavere mobilitet (altså en høyere sannsynlighet for at far og sønn er i samme yrkeskategori).

Oddsrater

Yrker er kategoriske variabler; det er et begrenset antall yrker man kan ha, og de kan ikke nødvendigvis rangeres på en enkel skala (slik inntekt eller antall år med utdanning kan). I analyser av kategoriske utfall er det vanlig å bruke oddsrater (Agresti 2002, s. 45). Odds referer til raten mellom sannsynligheten for at et utfall inntreffer og sannsynligheten for at det ikke inntreffer, i dette tilfellet sannsynligheten for at en person får en gitt yrkeskategori. Oddsraten er forholdet mellom odds for to ulike grupper.

Som et eksempel kan vi ta antall fedre og sønner med funksjonæryrker i henholdsvis 1865 og 1900. Vi samler da alle som ikke har funksjonæryrker, i samme kategori, slik at vi får en firefeltstabell.

Tabell2

I dette eksempelet er oddsen for sønner av fedre med funksjonæryrke 2,44, mens den er 0,11 for sønner av fedre med andre yrker. Oddsraten blir dermed 2,493 / 0,117 = 21,3. Generelt er likningen for oddsraten mellom utfallene i (her: ha et funksjonæryrke) og j (her: ikke ha et funksjonæryrke), der pij uttrykker sannsynligheten for å få yrke j dersom far hadde yrke i:

Formel

Den store fordelen med å bruke oddsrater heller enn sannsynligheter i denne sammenhengen er at disse ikke endrer seg når antallet i en kategori forandrer seg. Dersom vi i tabell 2 hadde hatt dobbelt så mange i funksjonæryrker totalt sett, for eksempel på grunn av teknologisk endring, men de samme relative ratene innenfor hver kategori, ville oddsraten vært den samme. Oddsrater er derfor velegnet til å studere mobilitet gjennom lange tidsrom, når yrkessammensetningen i samfunnet endrer seg (Long og Ferrie, 2013b).

Figur 3 viser hvordan oddsratene for de ulike yrkene har endret seg. Linjen som starter høyest, viser utviklingen for funksjonæryrker. I den første perioden (1865–1900) var oddsraten 21,3 (som i eksempelet i tekstboksen). Den faller jevnt gjennom hele det tjuende århundret, og i den siste perioden (1980–2011) er den 3,0. Rekrutteringen til funksjonæryrker er altså langt mer uavhengig av familiebakgrunn i 2011 enn i 1900, selv om vi tar hensyn til utviklingen i antall personer i de enkelte yrkene. Figur 3 viser også fallende oddsrater for faglærte og ufaglærte manuelle yrker. Oddsratene for disse yrkeskategoriene var lavere enn for funksjonæryrker tidlig på 1900-tallet (høyere mobilitet), i dag er nivået omtrent det samme.

For bønder ser vi en helt annen utvikling. På 1800-tallet var det å være bonde ganske vanlig, i 2011 er det langt sjeldnere. Selv om vi tar hensyn til dette når vi beregner oddsratene, har den store graden av spesialisering gjort at mobiliteten inn og ut av bondeyrket har falt mye, og den er nå på samme nivå som mobiliteten i funksjonæryrkene var på slutten av 1800-tallet.

Figur 3

Figur 3. Mobilitet far-sønn (målt ved oddsrater) i Norge 1865-2011

Andre studier av mobilitet i et langt tidsperspektiv

Modalsli (2017) går mer i detalj angående utviklingen i mobilitet i Norge og hvordan den kan måles, og finner at for de fleste aktuelle definisjoner av mobilitet går den opp. Det har altså vært en stabil utvikling mot mindre betydning av familiebakgrunn i Norge på 1900-tallet.

Det er ingen tidligere forskning som har studert mobilitet over et så langt tidsrom med sammenliknbare mål. I en artikkel fra 1954 argumenterer historikeren Ingrid Semmingsen for at en utvikling mot et mer mobilt («fluid») samfunn startet midt på 1800-tallet, og har sammenheng med økonomisk liberalisering, industrialisering og integrering mot verdensmarkedet. Det var også store endringer i jordbruket i perioden. Studier av akademiske yrker fra samme periode (for eksempel Aubert mfl. 1960) finner en tilsvarende utvikling mot bredere rekruttering til slike yrker. Pekkarinen mfl. (2017) finner at inntektsmobiliteten i Norge økte betydelig i andre halvdel av 1900-tallet, og knytter dette til et forbedret utdanningssystem.

Når det gjelder historisk intergenerasjonell mobilitet i andre land, er det studien av Long og Ferrie (2013) som ligger metodisk sett tettest opp til det som er gjort i denne artikkelen. Long og Ferrie studerer USA og Storbritannia på 1800- og 1900-tallet, og finner at Storbritannia har hatt relativt lav yrkesmobilitet gjennom hele perioden, mens USA hadde langt høyere mobilitet på 1800-tallet enn midt på 1900-tallet.

Om vi sammenlikner disse resultatene for Norge med resultatene for Storbritannia og USA, finner vi at Norge hadde lavere mobilitet enn både USA og England på 1800-tallet. Situasjonen har snudd midt på 1900-tallet; da er det Norge som har høyest yrkesmobilitet. Mens den høye mobiliteten i USA midt på 1800-tallet skyldes høy mobilitet inn og ut av landbruksyrker, og nedgangen i mobilitet faller sammen med en reduksjon i denne landsbruksmobiliteten, skyldes Norges utvikling mot høyere mobilitet utelukkende endringer i yrker utenom landbruket, som vist i figur 3.

Oppsummering

Hovedfunnet i denne artikkelen er at betydningen av fars yrke for sønnens yrkesvalg var langt høyere på 1800-tallet enn i dag. Det var mindre yrkesmobilitet i Norge enn i USA og Storbritannia. Dette er i tråd med resultater fra studier av andre brede utviklingstrekk i Norge i løpet av samme periode, som for eksempel utviklingen i inntektsulikhet. Det var langt større inntektsforskjeller på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet enn det var fra 1950-tallet og framover (Aaberge, Atkinson og Modalsli, 2016). I dag har land med lavere inntektsulikhet også høyere intergenerasjonell mobilitet (Corak 2013), og vi ser at utviklingen i Norge viser en slik sammenheng også over tid.

I denne studien er mobilitet studert ved hjelp av brede yrkeskategorier uten hensyn til inntekt eller utdanning. Dette er nødvendig for å kunne beholde et vidt tidsperspektiv. Studier på mer spesifikke utfall for de siste tiår (som inntekt i Aaberge mfl. 2007 eller profesjonseliter i Korsnes mfl. 2014) finner ikke i like stor grad en entydig utvikling mot mer mobilitet. Om vi primært er interessert i økonomisk velferd, må også inntektene i de ulike yrkene tas i betraktning.

Mange av institusjonene vi tar for gitt i Norge i dag, som god grunnutdanning, formelt sett like muligheter til høyere utdanning og ulike sosiale sikkerhetsnett, har oppstått i denne perioden. I tillegg har det vært store endringer i arbeidslivet og yrkes- og næringssammensetningen. Videre forskning vil vise hvordan disse faktorene henger sammen med utviklingen i mobilitet i perioden.

Tabell 3. Antall far-sønn-par etter fars og sønns yrke. Menn 30-60 år, koblede individdata

Til tabellen

Historisk befolkningsregister

Statistisk sentralbyrå deltar i prosjektet Historisk befolkningsregister (finansiert av Norges Forskningsråd) sammen med blant annet Registreringssentralen for historiske data ved Universitetet i Tromsø, Arkivverket, Norsk Regnesentral og Folkehelseinstituttet. 

Prosjektet koordinerer digitalisering og transkribering av vitale hendelser fra kirkebøker (dåp, vielse og begravelse) og folketellinger. Det overordnede målet er å konstruere et nasjonalt befolkningsregister for perioden fra ca. 1800 og til i dag. Gjennom å lenke vitale hendelser fra kirkebøker (dåp, vielse og begravelse) og folketellinger, vil forskere innenfor medisin, samfunnsvitenskap og humaniora få tilgang til en unik forskningsressurs.

For mer informasjon om prosjektet, se https://www.ssb.no/en/forskning/mikrookonomi/okonomisk-historie/historical-population-register-for-norway

 

Litteraturliste

Aaberge, R., Atkinson, T., & Modalsli, J. (2016). On the measurement of long-run income inequality: Empirical evidence from Norway, 1875-2013. (Discussion Papers No. 847). Hentet fra http://www.ssb.no/en/forskning/discussion-papers/_attachment/279993

Aaberge, R., Mogstad, M., & Peragine, V. (2011). Measuring long-term inequality of opportunity. Journal of Public Economics, 95(3-4), 193-204. Doi: 10.1257/aer.103.5.2021

Agresti, A. (2002). Categorical Data Analysis. New York: Wiley Interscience.

Aubert, V., Torgersen, U., Tangen, K., Lindbekk, T., & Pollan, S. (1960). Akademikere i Norsk Samfunnsstruktur 1800–1950. Tidsskrift for Samfunnsforskning 1(1), 185–204.

Bolt J., & van Zanden, J. L. (2013). The First Update of the Maddison Project: Re-estimating Growth Before 1820 (Maddison-Project Working Paper 4). Hentet fra http://www.ggdc.net/maddison/maddison-project/publications/wp4.pdf

Corak, M. (2013). Income Inequality, Equality of Opportunity, and Intergenerational Mobility. Journal of Economic Perspectives 27(3), 79–102. Doi: 10.1257/jep.27.3.79

Hout, M., & Guest, A. (2013). Intergenerational Occupational Mobility in Great Britain and the United States since 1850: Comment. American Economic Review 103(5), 2021–2040. Doi: 10.1257/aer.103.5.2021

Long, J., & Ferrie, J. (2013a). Intergenerational Occupational Mobility in Great Britain and the United States since 1850. American Economic Review, 103(4), 1109–1137. Doi: 10.1257/aer.103.4.1109

Long, J., & Ferrie, J. (2013b). Intergenerational Occupational Mobility in Great Britain and the United States since 1850: Reply. American Economic Review, 103(5), 2041-2049. Doi: 10.1257/aer.103.5.2041

Korsnes, O., Hansen, M. N., & Hjellbrekke J . (Red.). (2014). Elite og klasse i et egalitært samfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Modalsli, J. (2017): Intergenerational mobility in Norway, 1865-2011. Scandinavian Journal of Economics 119 (1), side 34-71. Også tilgjengelig som SSB Discussion Paper: http://www.ssb.no/forskning/discussion-papers/intergenerational-mobility-in-norway-1865-2011--217449

Pekkarinen, T., Salvanes, K. G., & Sarvimäki, M. (2017). The Evolution of Social Mobility: Norway during the Twentieth Century. Scandinavian Journal of Economics, 119(1), 5-33. Doi: 10.1111/sjoe.12205

Raaum, O., Bratsberg, B., Røed, K., Osterbacka, E., Eriksson, T., Jantti, M., & Naylor, R. A. (2008). Marital Sorting, Household Labor Supply, and Intergenerational Earnings Mobility across Countries. The B.E. Journal of Economic Analysis & Policy, 7(2), 1935-1682. Doi: 10.2202/1935-1682.1767

Semmingsen, I. (1954). Standssamfunnets oppløsning i Norge. Ståndssamhällets upplösning i Norden. Nordiska historikermötet i Åbo 3-6- augusti 1954, s 49–86. Åbo: Nordiska historikermötet

Xie, Y., & Killewald, A. (2013). Intergenerational Occupational Mobility in Great Britain and the United States Since 1850: Comment. American Economic Review, 103(5), 2003–2020. Doi: 10.1257/aer.103.5.2003

Kontakt