Industrisysselsettingen 1966-2000

Sysselsettingsmønsteret i OECD-landene endret seg vesentlig i løpet av det 20 århundret. I primærnæringene avtok sysselsettingen, mens den økte i industri og tjenesteyting. Rundt 1970 stoppet imidlertid økningen i sysselsettingen i industrien for så å avta. Denne nedgangen i industrisysselsettingen, som også er absolutt, kalles ofte avindustrialisering når den er varig og faller sammen med nedgang i industriens andel av bruttonasjonalproduktet.

Industriens andel av samlet sysselsetting nådde sitt toppunkt til forskjellige tider i OECD-landene. I Storbritannia og Belgia i 1955 og 1957, i Sveits og Australia i 1964, i Sverige og Nederland i 1965, i USA i 1966, i Danmark i 1970, i Norge og Italia i 1971. Nedgangen skyldes en rekke forhold, effektivisering og produktivitetsøkning samt flytting av arbeidsintensiv industri til lavkostland, men også at industri og bergverk har tapt arbeidskraft i konkurransen med andre sektorer. Industristatistikken gjør det mulig å beskrive noen hovedtrekk ved endringene i sysselsettingen i industri og bergverk i Norge.

Nedgangen i sysselsettingen skjer fra og med 1981 til og med 1992

Sysselsettingen i industri og bergverk i Norge nådde sitt høyeste nivå i 1974 med 394 000 personer, og fra 1972 til 1981 lå sysselsettingen over 370 000 personer. Fra og med 1981 er utviklingen todelt, først faller sysselsettingstallene hvert eneste år til 1992 da de utgjorde 265 000, altså 131 000 færre enn i toppåret 1974. Deretter stabiliserte sysselsettingen seg og har ligget mellom 280 000 og 300 000 tusen, altså om lag 100 000 færre enn i perioden fra 1972 til 1981. I den grad begrepet avindustrialiseringen er dekkende, er det perioden fra og med 1981 til og med 1992 som er viktig.

Nedgang også i timeverk per arbeider

En vurdering av sysselsettingsutviklingen for bergverk og industri må også ta hensyn til at timeverkstallene per sysselsatt har gått kraftig ned. I 1999 utførte sysselsatte personer i industri og bergverk i gjennomsnitt 1 563 timeverk per år. Variasjonen etter næring er stor. Lavest er antall timeverk per arbeider i forlagsvirksomhet, grafisk produksjon m.v. med 1 285 mens gjennomsnittlig timetall for sektoren produksjon av maskiner og utstyr er 1 644. I 1966 var timeverkstallet for sysselsatte arbeidere nær 2000. Nedgangen for industrien samlet har altså vært 22 prosent.

Store næringsforskjeller

Tallene etter næringsgruppe viser at nedgangen først og fremst skjer i tekstil-, beklednings-, lær og lærvareproduksjon, trevarproduksjon, produksjon av papirmasse, papir og papirvarer og produksjon av transportmidler. I disse fire næringsgruppene faller sysselsettingen fra 126 000 til 51 000 i 2000. I 1972 var hver tredje industrisysselsatt i disse næringsgruppene, mens hver sjette var det i 2000. Den største nedgangen skjer fra 1981 til 1992.

I to av næringsgruppene som var store i 1966, produksjon av nærings- og nytelsesmidler og forlagsvirksomhet, grafisk produksjon mv. har tallene på sysselsatte gått bare svakt tilbake fra 93 000 i 1966 til 87 000 i 2000. Det innebærer at mens hver fjerde var sysselsatt i disse næringene i 1966 så er nesten hver tredje det i 2000.

Produksjon av oljeplattformer ble skilt ut som en egen næringsgruppe fra 1973. Her økte sysselsettingen til en foreløpig topp på 17 000 i 1986 og 1987. Deretter gikk tallet noe tilbake før det fra og med 1992 til og med 1997 da det var mellom 16 000 og vel 18 000 sysselsatte personer i denne næringen, og rundt 20 000 i 1998, 1999 og 2000.

For de resterende syv næringsgruppene i industrien er det en nedgang i antall sysselsatte fra 130 000 i 1972 til 104 000 i 2000. Produksjon av maskiner og utstyr var ikke av de største næringsgruppene i 1972 med 22 000 sysselsatte, men i 2000 er næringsgruppa den tredje største med 24 000 sysselsatte.

Fylkesvise forskjeller

Seks fylker kan plasseres i to grupper som har et sysselsettingsmønster som avviker klart fra mønstret for hele landet. Den ene omfatter Østfold, Oslo og Buskerud, den andre Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I forhold til hele landet hadde Østfold, Oslo og Buskerud sin sysselsettingstopp tidligere, fallet i industrisysselsetting begynte før og fortsatte lenger, riktignok med et lite opphold i 1985-1986.

Industrisysselsettingen ble nær halvert i disse fylkene, fra 124 000 sysselsatte personer i 1966 til 64 000 i 1994, da nedgangen stoppet opp.

I Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal økte industrisysselsettingen fra 83 000 sysselsatte i 1966 til 86 000 sysselsatte i 2000. Men i disse fylkene steg industrisysselsettingen til 95 000 personer i 1975 og 1976, deretter falt den og ble liggende på om lag 75 000 sysselsatte i begynnelsen av 1990-årene. Fra og med 1993 til og med 1998 stiger sysselsettingen til vel 90 000 sysselsatte, før tallene igjen gikk noe tilbake. Mens de tre avindustrialiserte fylkene Østfold, Oslo og Buskerud fikk sitt sysselsettingstall nær halvert, var sysselsettingstallene i 1966 og 2000 for de tre fylkene hvor industrisysselsettingen ble revitalisert nær uforandret.

Næringsstrukturen i de avindustrialiserte og de reindustrialiserte fylkene

I Østfold, Oslo og Akershus har de to største næringsgruppene fra 1972 nærings og nytelsesmidler og forlagsvirksomhet, grafisk produksjon mv. holdt noenlunde stand når det gjelder sysselsetting. Dette var fremdeles de to største, og nå desidert største næringene i 2000 med 40 prosent av de industrisysselsatte. De samme næringenes andel av industrisysselsettingen Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal var 25 prosent i år 2000.

I Østfold, Oslo og Buskerud hadde produksjon av transportmidler størst nedgang, fra 12 000 sysselsatte i 1972 til snaut 2 000 i år 2000, men også næringene metallvarer (unntatt maskiner og utstyr), maskiner og utstyr og elektriske og optiske produkter hadde stor nedgang i antall sysselsatte fra 1972 til 2000.

Produksjon av oljeplattformer foregår så å si bare i Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Av de 20 000 sysselsatte i næringen er 16 000 sysselsatte i disse fylkene. Det er veksten i denne næringen som har gjort at sysselsettingsmønstret i disse tre fylkene er annerledes. Veksten i denne næringsgruppen har også bidratt til vekst i næringsgruppene metallvarer (unntatt maskiner og utstyr), maskiner og utstyr og elektriske og optiske produkter.

Produksjonsverdien fordoblet

Produksjonsverdien målt i 1972-priser for industri og bergverk er nær fordoblet fra 158 000 kroner per sysselsatt person i 1972 til 301 000 kroner i 2000. Økningen har dels skjedd ved at næringsgrupper med produksjonsverdi under gjennomsnittet er blitt redusert fra 1972 til 2000. Det gjelder næringsgruppene tekstil-, beklednings, lær og lærvarer, trevarer og transportmidler. Dels har økningen også vært et resultat av at produksjonsverdien per sysselsatt har økt betydelig i så å si alle næringsgruppene, mest i petroleums- og kjemiske produkter og metaller.

De to næringsgruppene med flest sysselsatte i 2000 hadde svært forskjellig produksjonsverdi. I næringsgruppen nærings- og nytelsesmidler var produksjonsverdien per sysselsatt 380 000 kroner, mens den i forlagsvirksomhet, grafisk produksjon mv. var 176 000 kroner, altså betydelig over og betydelig under gjennomsnittet for industri og bergverk totalt. Økningen i produksjonsverdien fra 1972 til 2000 var størst for forlagsvirksomhet, grafisk produksjon mv. med 52 prosent, mens den var 35 prosent for nærings- og nytelsesmidler.

 

Tabeller

• Tabell 1 Industri og bergverk. Sysselsatte i bedrifter, etter fylke. 1966-200
• Tabell 2 Industri og bergverk. Sysselsatte i bedrifter, etter næring. 1972-2000
• Tabell 3 Industri og bergverk. Sysselsatte i bedrifter, etter næring. Østfold, Oslo og Buskerud. 1972-2000
• Tabell 4 Industri og bergverk. Sysselsatte i bedrifter, etter næring. Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. 1972-2000
• Tabell 5 Industri og bergverk. Produksjonsverdi pr. sysselsatt i bedrifter, etter næring. 1972-2000. Faste priser (1972=100). 1 000 kr