Samhandlingsreformen

Samhandlingsreformen i helsevesenet innebærer i all hovedsak at ansvar og arbeidsoppgaver blir flyttet fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten, og at tjenester som i dag produseres, finansieres og utføres på ulike nivåer i helsetjenesten blir mer sammenvevd. En reorganisering av helsevesenet medfører noen statistikkfaglige utfordringer med hensyn til hvordan enhetene i helsevesenet og funksjonene disse enhetene utfører skal håndteres for statistikkformål. Det er grunn til å tro at virksomheten ved lokalmedisinske sentre kan bidra til å belyse hvordan samarbeid mellom ulike forvaltningsnivåer og forskjellige helsetjenestetilbydere skjer i praksis, og dermed hvilke statistikkfaglige utfordringer en slik reform skaper. Prosjektets bakgrunn og problemstillinger blir presentert i kapittel 1.

Problemstillingene i prosjektet er belyst ved hjelp av en kombinasjon av metoder og ved bruk av ulike datakilder. Kartleggingen som er gjennomført i prosjektet inkluderer gjennomgang av styringsdokumenter (stortingsmeldinger, stortingsdokumenter, m.v.) og kartlegging av offisiell statistikk, statistikkregistre og eksisterende rapporteringer. I tillegg kommer intervjuer med to lokalmedisinske sentre. Prosjektets metoder for å belyse prosjektets problemstillinger blir kort presentert i kapittel 2.

Det er utfordringer knyttet til å identifisere lokalmedisinske sentre i offisiell statistikk, statistikkregistre og eksisterende rapporteringer. Det bidrar til at det også er vanskelig å skille ut informasjon om personell, regnskap og aktivitet ved lokalmedisinske sentre så vel som andre samhandlingsenheter. Det er imidlertid tiltak som kan settes i verk for å bøte på noen av disse utfordringene. Ett slikt tiltak er å etablere statistiske registre (delregistre) for lokalmedisinske sentre. Resultatene av kartleggingen i prosjektet blir presentert i kapittel 3.

Samhandlingsreformen legger opp til at samarbeidet mellom ulike forvaltningsnivåer og helsetjenestenivåer om helsetjenesteproduksjon, skjer med bakgrunn i lokale og regionale tjenestebehov. Alta Helsesenter (Altamodellen) og Nord-Gudbrandsdal Lokalmedisinske Senter er to sentre som begge er å betrakte som lokalmedisinske sentre, men som har innholdsbestemt virksomheten noe forskjellig og har ulik fartstid når det gjelder samhandling. Resultatene av casestudiene av disse sentrene er presentert i kapittel 4.

Prosjektets vurderinger og anbefalinger blir oppsummert i kapittel 5. De viktigste anbefalingene er:

• Identifisering av lokalmedisinske sentre og opprettelse av eget (del)register over disse sentrene, er et viktig tiltak for å kunne få innsikt i hvem som arbeider ved sentrene, hvilke aktiviteter som blir utført, hva virksomheten koster, og hvem som finansierer tjenestene. Det anbefales å innhente informasjon om etablerte lokalmedisinske sentre, spesielt opplysninger om organisasjonsnumre som inngår i senteret, direkte fra kommuner og bydeler.
• For å kunne følge utgiftene som kan relateres til samhandlingsreformen, kan det være behov for flere samhandlingsrelaterte arter og funksjoner i KOSTRAs arts- og funksjonskontoplan enn det som ble vedtatt innført fra og med 2012. Det gjelder for eksempel utgiftene i forbindelse med kommunenes betaling for utskrivningsklare pasienter, som p.t. kun vil bli identifisert som ”kjøp fra staten”.
• For å kunne produsere en dekkende statistikk over lokalmedisinske sentre, intermediære enheter og andre samhandlingsvirksomheter, er det nødvendig å løse de juridiske utfordringene når det gjelder muligheten for å utnytte data fra Norsk Pasientregister (NPR) og Individbasert Pleie- og Omsorgsstatistikk (IPLOS) til statistikkformål.