6 av 10 menn selvforsørget etter 8 år

Flyktningenes evne til å forsørge seg selv er en utfordring for både samfunnet og den enkelte. Flyktninger får opphold i Norge med bakgrunn i beskyttelsesbehov, og det stilles dermed ikke krav om selvforsørgelse for å få innvilget oppholdstillatelse. Like fullt er det av interesse å studere hvorvidt flyktningene som har fått innvilget opphold, kan forsørge seg selv i årene etter at de kom til landet.

Les flere analyser om flyktninger i Norge i Samfunnsspeilets temanummer om flyktninger

Vi følger gruppen av primærflyktninger og familieinnvandrere til primærflyktning som kom til Norge første gang i 2000, og observerer deres inntekt hvert år fram til og med 2014. Ved å sammenlikne med offisielt fastsatte satser for minsteinntekter for selvforsørgelse ser vi på utviklingen i andelen selvforsørgede over tid.

Utdanning og botid viktig, men også kjønn og bakgrunn

Analysen i denne artikkelen bygger på en tidligere studie av selvforsørgelse blant ikke-nordiske innvandrere (Kornstad mfl. 2016). Vi ser på innvandrere som var 23–45 år ved ankomst. Den nedre aldersgrensen er satt til 23 år for bedre å kunne se hva utdanningen som innvandrerne har med seg, har for evnen til å forsørge seg selv.

Ved å dele innvandrerne inn etter innvandringsgrunn, utdanningsnivå og kjønn finner vi at det er store forskjeller i de ulike gruppenes selvforsørgelsesandeler, etter botid i Norge. Felles for alle gruppene vi ser på, er at selvforsørgelsen øker betydelig over tid de første årene innvandrerne bor i Norge. Deretter kan det se ut som at selvforsørgelsesandelen når en form for et tak etter omkring åtte år i Norge for flere av gruppene. Dette gjelder særlig kvinnelige flyktninger, men også kvinnelige familieinnvandrere med tilknytning til primærflyktning.

Også mannlige familieinnvandrere med tilknytning til primærflyktning ser ut til å nå et tak på selvforsørgelsesandelen. Når det gjelder mannlige flyktninger, er sammenhengen mellom botid og selvforsørgelsesandel ganske annerledes. For denne gruppen finner vi at selvforsørgelsesandelen stiger fram til omkring åtte års botid, før den avtar. Dette er også tilfellet når vi deler de mannlige flyktningene inn etter utdanningsnivå ved ankomst til Norge.

Ikke uventet finner vi at høyt utdannede flyktninger har høyere selvforsørgelsesandeler enn flyktninger med lavere utdanning, det være seg kvinner eller menn. Ellers er det viktig å skille mellom menn og kvinner når vi skal studere inntektsfordeling og selvforsørgelse blant innvandrere med fluktbakgrunn. Kvinner har gjennomgående betydelig lavere selvforsørgelsesandel enn menn.

Sysselsetting og selvforsørgelse – forskjellige inntektsgrenser

Det har vært gjennomført flere studier av innvandrernes inntekter og økonomiske integrering over tid. Studier som følger kohorter over tid, inkluderer blant annet Blom (2004, 2014), Østby (2001), Ekhaugen (2005), Bratsberg mfl. (2011, 2010, 2016) og Barth mfl. (2004). Av særlig interesse for oss er Bratsberg mfl. (2016) som studerer flere innvandrerkohorter med flyktningbakgrunn, og finner at mennene har en spesiell utvikling over tid – deres sysselsetting øker de første årene de er i Norge, men så snur det etter 7–10 år, og andelene avtar ganske markant.

Dette funnet gjelder flere innvandrerkohorter, og det ser ikke ut som at nedgangen kan knyttes til en spesiell konjunktursituasjon, så som finanskrisen i 2007–2008. At sysselsettingen avtar etter en del år, sammenfaller med våre funn om selvforsørgelsen blant mannlige flyktninger.

Underholdskravet vi benytter, er betydelig høyere enn inntektskravet for å være sysselsatt i Bratsberg mfl, om lag tre ganger så stort. Vi benytter inntektsgrensene som et levekårsmål og ikke som et mål på hvor store inntekter en må ha for å kunne få oppholdstillatelse.

Hvor store inntekter en må ha for å være selvforsørget i det virkelige liv, avhenger blant annet av familiestørrelse og familiesammensetning samt inntektene til de andre medlemmene i familien. Med tanke på at boligkostnadene varierer mellom ulike deler av landet, vil også bosted ha betydning for levekostnadene. I denne analysen skal vi se bort fra disse kompliserende elementene og bruke samme inntektsgrense for alle personer.

Sammensetningen av innvandringsgruppen 2000

Utvalget vårt består av vel 5 200 innvandrere i alderen 23–45 år i 2000. Vel fire av fem personer er primærflyktninger (4 350 personer), og vel to av tre personer i utvalget er menn. Blant primærflyktningene er snaut fire av fem menn, mens blant familieinnvandrerne med tilknytning til primærflyktning er det kvinnene som dominerer med en andel på tre av fire. Innvandrerne/flyktningene er ofte ganske unge når de kommer til landet, idet de fleste er i 20-årene og første halvdel av 30-årene. Det er også tilfellet for familieinnvandrerne som vi ser på, og det er liten forskjell i aldersfordelingen til de to innvandrergruppene.

Blant mennene er det en betydelig overvekt av flyktninger fra Irak (66 prosent) og Somalia (11 prosent). Også for kvinnene er det betydelig innvandring fra Irak (23 prosent) og Somalia (22 prosent), men for kvinnene er det mindre konsentrasjon på disse landene idet en del kvinner også kommer fra Iran, Afghanistan, Bosnia, Kosovo og Vietnam.

Tabell 2. Primærflyktningene i innvandrings­gruppen 2000, etter kjønn og utdannings­nivå. Prosent

Til tabellen

Få hadde høyere utdanning

Blant primærflyktningene har omkring en tredel grunnskole som høyeste fullførte utdanning, mens en av fem (20 prosent) har videregående skole. Dette er altså tilfellet selv om vi avgrenser gruppen til dem som er minst 23 år gamle når de kommer til Norge. Nær en av fire menn og en av fem kvinner har utdanning på høgskole/universitetsnivå. Vel en av ti av de kvinnelige primærflyktningene har ingen utdanning, mens blant menn er det nesten ingen som er registrert uten utdanning.

Som nevnt i boksen om datagrunnlaget er det en del personer vi ikke kjenner utdanningen til. For primærflyktningene er problemet relativt lite, idet vi observerer utdanningen for omkring fire av fem for både kvinner og menn. For familieinnvandrere med tilknytning til primærflyktning er problemet så stort at vi ikke går nærmere inn på utdanningsnivået til denne gruppen.

Nedgangskonjunkturer påvirker innvandrere sterkere

Så langt har vi sett på kjennetegnene ved den innvandrergruppen vi skal følge over tid. For å øke vår forståelse av hva som skjer med deres yrkestilknytning over tid, er det hensiktsmessig å se litt på tilstanden i arbeidsmarkedet i perioden vi betrakter.

Vi skal særlig merke oss to trekk. Det første er at etter en stor nedgang i arbeidsledighetsraten fra omkring 2003 til 2008, økte den betydelig fra omkring 2008, sammenfallende med finanskrisen (se figur 1). Det andre trekket er at når ledigheten øker, så øker den relativt mer for innvandrerne enn for den øvrige befolkningen. Innvandrere rammes altså hardere av nedgangskonjunkturer, og har vanskeligere for å skaffe seg inntektsgivende arbeid i dårlige økonomiske tider. Det er mange grunner til dette, blant annet at sysselsatte innvandrere fordeler seg på næringer på en annen måte enn den øvrige befolkningen.

Foruten den observerte effekten på arbeidsledigheten har nedgangskonjunkturene også en mer skjult effekt, den såkalte motløs-arbeider-effekten; tilbudet av arbeid svinger i takt med konjunkturene. En analyse av Dagsvik mfl. (2016) viser at relativt flere innvandrere trekker seg ut av arbeidsmarkedet i nedgangskonjunkturer enn personer født i Norge, som følge av at de ikke tror de klarer å skaffe seg (nytt) arbeid. Både arbeidsledighetsraten og den skjulte ledigheten/motløs-arbeider-effekten er mer følsomme for konjunktursvingninger for innvandrere fra Asia og Afrika enn for personer født i Norge.

Flyktningkvinner mer økonomisk selvstendige med økt botid

For å se på inntektsfordelingen i innvandrerkohorten 2000 måler vi inntekt som andel av underholdskravet og ikke som inntektsnivå. Vi ser på andelen personer med yrkesinntekt over henholdsvis 1 prosent, 100 prosent (selvforsørget) og 200 prosent av underholdskravet. Ved å følge de ulike andelene over tid får vi et innblikk i utviklingen i inntektsfordelingen.

For primærflyktningene som innvandret i 2000, finner vi at andelen selvforsørgede kvinner stiger med økt botid i Norge, fra omkring 10 prosent i 2001 til omkring 35 prosent i perioden 2008–2014. Blant kvinnelige primærflyktninger som ankom Norge i 2000, er det dermed bare omkring en av tre som har så stor yrkesinntekt at de kan forsørge seg selv etter mer enn åtte års oppholdstid.

Vi finner dermed at kvinnelige flyktninger typisk tilhører lavinntektsgruppene i samfunnet, selv om det finnes noen relativt få som har høye inntekter. Andelen kvinnelige flyktninger med inntekt dobbelt så stor som underholdskravet stiger jevnt og trutt over hele perioden vi ser på, opp til omkring 10 prosent i 2014 (se figur 2a). Horgen (2014) gir en beskrivelse av blant annet inntektsforholdene til en gruppe av innvandrere med svak tilknytning til arbeidslivet.

Selvforsørgelse blant menn øker med botid, før den flater ut

Blant mannlige flyktninger er utviklingen over tid noe forskjellig fra den vi fant for kvinner. Andelen selvforsørgede menn stiger fra omkring 40 prosent i 2002 til snaut 60 prosent i 2008, før den synker gradvis til omkring 45 prosent i 2014.

Årsakene til denne utviklingen for mannlige flyktninger vet vi ikke. Noe er kanskje knyttet til konjunktursituasjonen. Som nevnt innledningsvis finner imidlertid Bratsberg mfl. (2016) at sysselsettingsandelen blant mannlige flyktninger klart faller etter 7–10 år i Norge, selv når vi ser på innvandringskohorter som ikke er rammet av finanskrisen på dette tidspunkt. Det er grunn til å tro at dette funnet i stor grad også vil vært gyldig dersom de hadde sett på selvforsørgelse. Vi har derfor ikke grunnlag for å konkludere med at konjunktursituasjonen er hovedårsaken til det observerte fallet i selvforsørgelsesandelen etter 2008.

Ellers finner vi at mannlige flyktninger gjennomgående tjener mer enn kvinnelige flyktninger. Snaut en av fem menn tjener i siste halvdel av perioden vi ser på, mer enn dobbelt så mye som underholdskravet, mot i underkant av en av ti kvinner.

Litt flere familieinnvandrere selvforsørget etter 14 år

Også blant familieinnvandrere til primærflyktninger tjener menn mer enn kvinner, selv om det finnes både høyinntektstakere og lavinntektstakere i begge gruppene. I grove trekk er andelen selvforsørgede kvinnelige familieinnvandrere tilknyttet flyktning omtrent den samme som for kvinnelige flyktninger.

Andelen selvforsørgede menn blant familieinnvandrerne viser en mer stabil utvikling i siste halvdel av perioden vi ser på, enn det vi fant for mannlige flyktninger, og andelen ligger på et noe høyere nivå, omkring 60 prosent. Andelen menn med høye inntekter (dobbelt så mye som underholdskravet) i slutten av perioden vi ser på, er noe større for familieinnvandrere enn for flyktninger. For kvinner er det liten forskjell i andelene som tilhører høyinntektsgruppen (se figur 2b).

Høy utdanning gir både menn og kvinner bedre økonomi

Økt utdanning assosieres ofte med økt timelønn. Ofte finner en imidlertid at avkastningen av utdanning er lavere for innvandrere enn for personer født i landet, jamfør Dagsvik mfl. (2016). Timelønn har to effekter på individenes yrkesinntekter. Økt timelønn gir økt inntekt per time en har arbeidet. I tillegg kan økt timelønn bidra til å øke arbeidstilbudet (arbeidstiden) til den enkelte. Våre funn for flyktninger støtter disse resonnementene. Høyt utdanningsnivå ved ankomst til Norge ser ut til å gi høyere selvforsørgelsesgrad for både kvinner og menn.

Igjen er det viktig å skille mellom kvinner og menn. Kvinner med bare grunnskoleutdanning skiller seg ut ved å ha den laveste selvforsørgelsesandelen, aldri over omkring 35 prosent. Menn med grunnskole har sterk vekst i selvforsørgelse fram til omkring 2008, deretter faller andelen til vel 40 prosent i 2014. Mønsteret med først stigende og deretter fallende andel er felles for alle de tre utdanningsnivåene for menn vi ser på, også for dem med høyest utdanning (se figur 3a og 3b).

Når det gjelder flyktninger med høgskole og/eller universitetsutdanning, er selvforsørgelsesandelen for kvinner betydelig lavere enn for menn de første årene flyktningene er i Norge. Ved at kvinner ikke har den samme nedgangen i selvforsørgelsesandelen i siste del av perioden som menn har, har kvinner og menn med høy utdanning omtrent lik andel selvforsørgede i årene 2011-–2014.

Vanskeligere for dem som kom etter 2003?

Dersom en ønsker å generalisere funnene fra analysen så langt, er det en svakhet at det kan være systematiske forskjeller mellom ulike innvandringskohorter. Dette kan skyldes sammensetningen av innvandrergruppene i ulike år, men det kan også skyldes konjunkturelle forhold. For eksempel kan en tenke seg at for innvandrerne som kommer til landet i perioder med nedgangskonjunktur, kan det være vanskeligere å etablere seg i arbeidsmarkedet både på kort og lang sikt enn om konjunkturene hadde vært bedre.

En måte å ta hensyn til dette på er at vi følger flere innvandrerkohorter over tid, og ser om det er systematiske forskjeller mellom de ulike kohortene. I denne analysen har vi fulgt innvandrerne som kom til landet i årene 2000–2009 over tid og sett på selvforsørgelsesandelene fem år etter at de første gang kom til landet. Utvalget av innvandrere er selektert på samme måte som tidligere, med ett unntak. Vi kan øke aldersspennet fra 23–45 år til 18–55 uten at den eldste gruppen når pensjonsalder det siste året vi observerer innvandrerne. Ved også å redusere nedre aldersgrense fanger vi opp flere innvandrere enn vi tidligere har gjort. På samme måte som tidligere er vi opptatt av hvor stor andel av innvandrerne som er selvforsørget (se tekstboks).

Et interessant funn når vi ser på resultatene for hvert av kjønnene, er den store graden av sammenfall i utviklingen i selvforsørgelsesandelen over tid for henholdsvis flyktninger og familieinnvandrere tilknyttet primærflyktning. Vi finner en klar tendens til at andelen selvforsørgede fem år etter første innvandring øker fram til omkring 2008. Deretter avtar selvforsørgelsesandelene (se figur 4).

Ser vi dette mønsteret i relasjon til den økte innvandringen til Norge i siste halvdel av 2000-tallet, blant annet som følge av utvidelsen av EU, kan vi være fristet til å spekulere i at dette mønsteret skyldes at når innvandringen øker, gir det økt press i arbeidsmarkedet, og da særlig for dem med dårligst kvalifikasjoner. En del personer blir da skjøvet ut av arbeidsmarkedet, og selvforsørgelsesgraden går ned.

Typisk mønster med uklar årsak

Vi har gjennom en fjortenårsperiode fulgt innvandrere med fluktbakgrunn som ankom Norge første gang i 2000, og sett hvordan selvforsørgelsesgraden har endret seg over tid. Selvforsørgelsesgraden er i første rekke målt ved hvorvidt innvandrerne tjener minst like mye som underholdskravet ved førstegangs søknad i andre saker enn familieinnvandring, men vi har også sett litt på inntektsfordelingen. Innvandrere med fluktbakgrunn tilhører ofte lavinntektsgruppene i samfunnet, og det gjelder særlig kvinnene.

Analysen viser ellers et typisk mønster der selvforsørgelse øker med økt botid i Norge fram til omkring 8 år. Deretter når flere av gruppene i analysen en form for tak, og dette kan tyde på at integreringen i arbeidsmarkedet stopper opp av en eller annen grunn.

Menn som kom til Norge som flyktninger, skiller seg ut ved at selvforsørgelse begynner å avta ganske markant etter omkring åtte år i Norge. Dette funnet understøttes av andre studier hvor en ser på flere innvandringskohorter, men hvor en i motsetning til denne studien ser på yrkesaktivitet og ikke selvforsørgelse. Årsaken til dette mønsteret er uklar, og det er ønskelig med mer innsikt i mekanismene bak funnet.

Litteraturliste

Barth, E., Bratsberg, B. & Raaum, O. (2004). Identifying earnings assimilation of immigrants under changing macroeconomic conditions. Scandinavian Journal of Economics, 106(1), 1-22. Hentet fra http://dx.doi.org/ 10.1111/j.0347-0520.2004.t01-1-00345.x

Blom, S. (2004). Labor market integration of refugees in Norway under changing macro-economic conditions. Journal of International Migration and Integration, 5(1), 1-31. Hentet fra http://dx.doi.org/doi:10.1007/s12134-004-1000-3

Blom, S. (2014). Sysselsetting og økonomiske overføringer blant sju ankomstkohorter av innvandrere observert i perioden 1993-2010 (Rapporter 2014/38). Hentet fra: http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/_attachment/208004

Bratsberg, B., Røed, K. & Raaum, O. (2010). When minority labor migrants meet the welfare state. Journal of Labor Economics, 28(3), 633-676. Hentet fra: http://dx.doi.org/ 10.1086/650546

Bratsberg, B., Røed, K. & Raaum, O. (2011). Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge (Rapport 1/2011). Oslo: Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning

Bratsberg, B., Raaum, O. & Røed, K. (2016). Flyktninger på det norske arbeidsmarkedet, Søkelys på arbeidslivet, 33(3), 185-207. Hentet fra: https://www.idunn.no/spa/2016/03/flyktninger_paa_det_norske_arbeidsmarkedet

Dagsvik, J. K., Kornstad, T. & Skjerpen, T. (2016). Discouraged worker effects and barriers against employment for immigrant and non-immigrant women (Discussion papers 845). Hentet fra: http://www.ssb.no/en/forskning/discussion-papers/_attachment/276889

Horgen, E. H. (2014). Innvandrere med svak tilknytning til arbeidsmarkedet - hvem er de? (Rapporter 2014/22). Hentet fra: http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/_attachment/180569

Kornstad, T., Skjerpen, T. & Stambøl, L. S. (2016). Utvandring blant innvandrere I Norge. Del 2: Analyser basert på mikrodata (Rapporter 2016/27). Hentet fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/278286

Kornstad, T., T. Skjerpen & K. Telle (2016). Selvforsørging etter botid blant ikke-nordiske innvandrere. Økonomiske analyser 4/2016, 37-47. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/selvforsorging-etter-botid-blant-ikke-nordiske-innvandrere

Ekhaugen, T. (2005). Immigrants on welfare: Assimilation and benefit substitution ( Memorandum nr. 18/2005). Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Hentet fra: http://www.sv.uio.no/econ/english/research/unpublished-works/working-papers/pdf-files/2005/Memo-18-2005.pdf

Østby, L. (2001). Beskrivelse av nyankomne flyktningers vei inn i det norske samfunnet: Notat til Lovutvalget som skal utrede og lage forslag til lovgivning om stønad for nyankomne innvandrere (Notater 2001/13). Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/notat_200123/notat_200123.pdf