Flere økonomisk utsatte barn

Husholdningene i Norge har opplevd en meget sterk inntektsvekst siden årtusenskiftet. Medianinntekten etter skatt var i 2013 drøyt 45 prosent høyere enn i 2000 - omregnet til faste priser. Men ikke alle husholdninger har holdt følge med den generelle inntektsveksten i samfunnet. Blant barnefamiliene gjelder dette spesielt enslige forsørgere, men også par med barn i aldersgruppen 0-6 år. Disse husholdningene økte medianinntekten med henholdsvis 31 og 36 prosent fra 2000 til 2013.

Som figur 1 viser, har det skjedd en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen siden tusenårsskiftet. Særlig sterk var økningen fra 2001 og fram til om lag 2005. Deretter fulgte noen år med stabilitet i andelen med lavinntekt, før vi i 2012 og 2013 på nytt fikk se en økning.

To måter å beregne vedvarende lavinntekt

Vedvarende lavinntekt kan måles på ulike måter. En ofte benyttet metode er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på tre år, og deretter definere alle dem som hadde en gjennomsnittlig inntekt lavere enn 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. Etter denne definisjonen tilhørte 8,6 prosent av alle barn under 18 år en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2013. Dette utgjør 84 300 barn – 6 100 flere enn i 2012.

En annen metode for måling av vedvarende lavinntekt teller opp antall ganger en person har så lave husholdningsinntekter at vedkommende befinner seg under de årlige lavinntektsgrensene. EUs statistikkontor, Eurostat, definerer for eksempel vedvarende lavinntekt som det å ha en husholdningsinntekt under den årlige lavinntektsgrensen det siste året og i minst to av de tre foregående årene, altså i løpet av en fireårsperiode. Etter denne definisjonen var 5,5 prosent av alle barn under 18 år i en familie med vedvarende lavinntekt i 2013. Dette er en økning på 0,5 prosentpoeng fra 2012.

Figur 1 viser at utviklingen for barn har vært klart forskjellig fra utviklingen i befolkningen generelt. Mens andelen barn i lavinntektsgruppen har økt klart siden 2001, har det ikke skjedd en tilsvarende økning i befolkningen som helhet. Barn har gått fra å være en gruppe med klart mindre risiko for å bo i husholdninger med vedvarende lavinntekt - til i dag å ha om lag samme risiko som befolkningen generelt.

Innvandrerbarn i flertall

Barn med innvandrerbakgrunn er i stadig større grad overrepresentert i lavinntektsgruppen. Dette er hovedforklaringen på økningen i vedvarende lavinntekt blant barn. Hvis vi måler lavinntekt basert på gjennomsnittsinntekten i treårsperioden 2011-2013, var andelen innvandrerbarn i lavinntektsgruppen på 50,2 prosent. I perioden 2004-2006 var tilsvarende andel 38,8 prosent. Målt i antall barn med innvandrerbakgrunn var dette en økning fra 26 100 barn i 2004-2006 til 42 300 barn i 2011-2013. Fra 2006 til 2013 har antallet barn uten innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen derimot ligget stabilt på i overkant av 40 000 barn. Innvandrerbarn utgjorde vel 12 prosent av alle barn i treårsperioden 2011-2013.

Barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. I en særstilling står barn med bakgrunn fra Somalia hvor tre av fire barn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i 2013. Dette gjaldt for over halvparten av barna med bakgrunn fra Irak og Afghanistan - henholdsvis 57 og 51 prosent. Andelen økonomisk utsatte barn er økende i disse innvandrergruppene hvor familiene ofte har en svak yrkestilknytning, lav inntektsmobilitet, og hvor det er mange familiemedlemmer å forsørge. Også blant barn med bakgrunn fra Pakistan og Eritrea er lavinntektsandelen stor. Mer enn 40 prosent av alle barn med bakgrunn fra disse landene tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i 2013.

Oslo i en særstilling

Det er store geografiske forskjeller i forekomsten av lavinntekt blant barnefamilier. Ser vi på andelen barn med vedvarende lavinntekt i hvert av landets fylker, er det Oslo og flere av fylkene på Østlandet som har størst andel barn med vedvarende lavinntekt, mens andelen er minst på Vestlandet og i Nord-Norge. Landets største by er i en særstilling: Hvert tiende barn bor i hovedstaden, samtidig er mer enn hvert femte barn i lavinntektsgruppen bosatt her. Men også andre byer har en relativt stor andel barn i lavinntektshusholdninger.

Det er først og fremst det betydelige innslaget av innvandrerbarn i lavinntektsgruppen som forklarer den store andelen økonomisk utsatte barn i Oslo.

Få lavinntektsfamilier med barn har formue

De økonomiske ressursene til husholdningene påvirkes ikke bare av størrelsen på husholdningsinntektene, men også av størrelsen på de oppsparte midlene som de har til rådighet. Har en tilgang til en formue, kan en «tære» på denne i økonomisk vanskelige tider. Det er imidlertid relativt få barnefamilier med vedvarende lavinntekt som har en betydelig formue. Ser vi på finansformuen, tilhørte seks av ti barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt en husholdning som hadde mindre enn 50 000 kroner i finansformue i 2013, mens vel syv av ti hadde under 100 000 kroner i oppsparte midler. Det finnes likevel en liten gruppe barn i lavinntektsfamilier, knapt 8 prosent, som tilhører en husholdning med en relativt romslig finansformue på over 500 000 kroner.

Relativ eller absolutt tilnærming?

Vi har så langt definert det å ha vedvarende lavinntekt ut fra en relativ tilnærming, det vil si at den lavinntektsgrensen vi benytter, tar utgangspunkt i det beløpet som tilsvarer for eksempel 60 prosent av medianinntekten det samme året eller i den samme treårsperioden. Men en alternativ tilnærming er å benytte en «fast» lavinntektsgrense basert på medianinntekten ett bestemt år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år. Det er for eksempel en slik metode som FNs barnefond, UNICEF, benytter i sin siste rapport om barnefattigdom. Denne rapporten viste at andelen barn med lavinntekt i Norge hadde gått ned de siste årene.

Fordelen med en slik metode er at en får belyst inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen. Dersom andelen personer med en inntekt under en slik «absolutt» lavinntektsgrense faller over tid, kan dette tolkes som at også de som befinner seg i lavinntektsgruppen, har hatt vekst i realinntektene i perioden. Det som rapporten fra UNICEF blant annet viste, var at dette slett ikke var tilfellet for mange av landene i Europa som hadde blitt hardest rammet av den økonomiske krisen. I disse landene ble det klart flere fattige barn når en benyttet en «fast» lavinntektsgrense basert på ett av årene før den økonomiske krisen. En svakhet med denne metoden i forhold til en relativ tilnærming er likevel at den økonomiske avstanden mellom dem nederst i fordelingen og resten av befolkningen kan øke, uten at dette nødvendigvis fører til at det blir flere lavinntektshushold.

Benytter vi en metode basert på en «fast» lavinntektsgrense, viser det seg at andelen med vedvarende lavinntekt har blitt klart redusert de siste årene. Benyttes for eksempel 60 prosent av mediangjennomsnittet for årene 2004-2006 som en «fast» lavinntektsgrense, faller andelen barn i lavinntektshushold fra 7 prosent i 2006 til 3,5 prosent i 2013. Samtidig har andelen basert på en relativ metode vist en økning fra 7 prosent i 2006 til 8,6 prosent i 2013. Dette tyder på at også de barna som befinner seg nederst i inntektsfordelingen, tross alt har opplevd en realvekst i husholdningsinntektene etter 2006. Men som figuren viser, kom mesteparten av nedgangen basert på den «faste» lavinntektsgrensen i årene mellom 2006 og 2011. De tre siste årene har det bare skjedd en liten nedgang i lavinntektsandelen når vi benytter en fast lavinntektsgrense. Med andre ord har realinntektsveksten til barnefamiliene nederst i fordelingen vært svak de tre siste årene.