Inntektsandelen til Norges rikeste er mer enn doblet siden 1990

Forsker Rolf Aaberge har gjort beregningene sammen med Anthony B. Atkinson (Oxford University). De har sett på hvor stor del av Norges totalinntekt fra 1875 og frem til 2006 som de rikeste ti-, fem-, én-, 0,5- og 0,1-prosentene av befolkningen har hatt. Tendensene viser samme utvikling for alle gruppene. Nedenfor gis en kort oppsummering av utviklingen av inntektsandelen til den rikeste prosenten.

Nær 90 år med nedgang

I de siste 25 årene av 1800-tallet mottok den rikeste prosenten ca 20 prosent av totalinntekten i Norge. Fra begynnelsen av 1900-tallet synker de rikestes inntektsandel og når et bunnpunkt i slutten av 1980 årene/ begynnelsen av 1990 årene da inntektsandelen utgjorde litt over 4 prosent av totalinntekten.

Dobling i inntektsandelen

Rundt 1990 snur utviklingen og inntektsandelen for de rikeste øker betydelig. I løpet av 15 år ble inntektsandelen til den rikeste prosenten av den norske befolkningen mer enn doblet. I 2006 mottok denne gruppen 8 prosent av totalinntekten i Norge. Man må 60 år tilbake i tid for å finne en så stor konsentrasjon av inntekter i én prosent av befolkningen.

Kostbare nedgangstider

Aaberge og Atkinson har flere forklaringer på utviklingen gjennom 130 år. Nedgangen i inntektsandeler for overklassen i begynnelsen av 1900-tallet sees i lys av de økonomiske nedgangstidene etter børskrakket i Kristiania i 1899 og den økonomiske nedgangsperioden i 1908-09. De rikes inntektsandeler ble redusert ytterligere som en følge av den andre verdenskrig. Blant annet falt inntektsandelen til den rikeste prosenten fra 12, 7 prosent i 1938 til 9 prosent i 1948. Som følge av planøkonomisk styring, progressiv skattlegging og utbygging av velferdsstaten falt inntektsandelene til de rikeste ytterligere fram til slutten av 1980-årene.

Avreguleringer

De gode tidene for overklassen kommer etter 1990, hele 15 år etter at oljeinntektene ble en viktig del av norsk økonomi. Særlig året 1992 markerer et spesielt skifte. Denne utviklingen må sees i sammenheng med dereguleringen av økonomien på 80- og 90-tallet, som blant annet førte til opphevelse av kredittrasjonering.

Aaberge og Atkinson nevner også andre mulige forklaringer. De trekker blant annet frem at en ny stor skattereform ble implementert i 1992. Denne reformen åpnet for betydelige skattereduksjoner for kapitalinntekt. Forskerne trekker også frem at innføringen av den nye skattereformen skjedde under økonomiske oppgangstider.

Øker mer enn Sverige

Aaberge og Atkinson har også sammenlignet toppinntektene i Norge med toppinntektene i Frankrike, Tyskland, Sverige og Storbritannia. De finner at erfaringene til den norske overklassen i det 20. århundret svarer til utviklingen i Storbritannia og Sverige. Men noen forskjeller er registrert: Mens inntektsandelen til den rikeste norske prosenten av befolkningen ble mer enn doblet fra 1990 til 2006, har den tilsvarende inntektsandelen bare økt med 50 prosent i Sverige.

Måling av inntekt

Inntektsbegrepet som Aaberge og Atkinson benytter omfatter både lønns- og kapitalinntekt før skatt. Målingen av kapitalinntekten er imidlertid problematisk fordi høye toppskatter kan ha påvirket mange til å la være å ta ut utbytte før skattereformen i 1992, og i stedet spart penger i bedriftene eller fått bedriften til å dekke personlige utgifter som hytter. Disse inntektene vil i så fall ikke synes i inntektsstatistikken. Tilsvarende har aksjeutbyttet i 2000 og 2005 vært betydelig større enn normalavkastningen som følge av økt utbytteskatt i 2001 og 2006.

For å korrigere for dette, har Aaberge og Atkinson gjort en alternativ beregning for perioden 1986 - 2005. Der blir aksjonærenes inntekt beregnet på bakgrunnen av gjennomsnittsavkastningen på Oslo Børs. Den alternative beregningen viser at de rikeste får noe høyere inntektsandel på 1980-tallet, og en mindre bratt stigning utover 1990-tallet. Men tendensen er den samme: Frem til rundt 1990 har de rikeste en fallende inntektsandel. Deretter øker inntektsandelen igjen.

Les mer i ” Top incomes in Norway ”.