Sektor 2014

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å oppfylle kravene til institusjonell sektorgruppering i EUs nasjonalregnskapsstandard (ESA). ESA legger rammene for de nasjonale standardene. Innenfor denne rammen tilpasser landene sin institusjonelle sektorklassifikasjon til landets institusjonelle forhold og brukerbehov.

Dagens norske standard for institusjonelle sektorer ble etablert innenfor rammene av FNs nasjonalregnskapsstandard (SNA68) i siste halvdel av 1980-årene og ble tatt i bruk fra regnskapsåret 1987. Til tross for den økonomiske utviklingen og revisjonen av de internasjonale standardene på midten av 1990-tallet, er det kun foretatt mindre endringer i den norske institusjonelle sektorklassifikasjonen etter etableringen. De siste årenes globalisering og finansielle innovasjoner, sammen med den siste revisjonen av ESA, har gjort det nødvendig med en revisjon av den norske institusjonelle sektorklassifikasjonen. Bakgrunnen og rammer for prosjektet er omtalt nærmere i kapittel 1.

De viktigste endringene i ESA er endret avgrensning mellom finansielle og ikkefinansielle foretak, flere finansielle sektorer og økt fokus på offentlig kontroll. I tillegg gir den reviderte standarden en mer utfyllende forklaring på avgrensingen mellom offentlig forvaltning, ideelle organisasjoner og ikke-finansielle foretak. En kort omtale av de overordnede rammene i ESA og endringer i norske institusjonelle forhold og brukerbehov er omtalt i kapittel 2.

Som følge av endringene i ESA og den økonomiske utviklingen, er en rekke foretak flyttet fra ikke-finansiell til finansiell sektor i den nye, norske institusjonelle sektorklassifikasjonen. Samtidig er det innført nye finansielle sektorer for nye institusjonstyper. Videre er avgrensingen mellom offentlig forvaltning, ideelle organisasjoner og ikke-finansielle foretak noe endret. Avgrensningen mellom ikkefinansielle foretak og husholdninger er endret for å rendyrke konsumfunksjonen i husholdningssektoren. Vurderinger og endringer i den norske institusjonelle sektorklassifikasjonen er omtalt i kapittel 4, mens det i kapittel 5 er gitt en oppsummering. Sammenhengen mellom den nye og dagens institusjonelle sektorklassifikasjon er gjengitt i vedlegg 2.

Det er lagt vekt på å tilpasse den detaljerte sektorklassifikasjonen til norske forhold for at brukere og rapportører skal kjenne seg igjen. Rapportørene tar utgangspunkt i den institusjonelle sektorklassifikasjonen i Enhetsregisteret. Den er begrenset til sektorer hvor vi har behov for motsektorinformasjon fra hovedvekten av rapportører, samt sektorer som benyttes av rapportørene til administrative formål. Sektorkodene i den nye institusjonelle sektorklassifikasjonen i Enhetsregisteret er utvidet fra tre til fire siffer. En nærmere omtale av rammer og struktur, herunder den endrede rekkefølgen på sektorene, er gitt i kapittel 3.

Noen sektorer, som til dels er vanskelige å definere og avgrense, er ikke innarbeidet i sektorklassifikasjonen i Enhetsregisteret, men ivaretatt ved underoppdelinger i SSBs bedrift og foretaksregister. Den fullstendige, nye sektorklassifikasjonen har en sjusifret kodestruktur som består av de firesifrede sektorkodene i Enhetsregisteret med tillegg av de tresifrede undersektorkodene i SSBs bedrifts- og foretaksregister. Dette er vist i kapittel 5. Sammenhengen mellom den fullstendige, nye sektorklassifikasjonen og rapporteringskravene til Eurostat er illustrert i vedlegg 3.

En endring av den institusjonelle sektorgrupperingen er ressurskrevende både for SSB internt, brukere og rapportører. Arbeidet med omleggingen er nærmere omtalt i kapittel 6.