Nasjonalformuen og bærekraftig utvikling

Vår velferd i dag og fremover er avhengig av avkastningen av vår samlede nasjonalformue. Det er viktig å påpeke at nasjonalformuesberegningene som her presenteres, bare belyser enkelte aspekter ved ressursenes betydning for økonomien. Vi kan derfor ikke si at utviklingen er bærekraftig kun ved å vurdere utviklingen i nasjonalformuen. Opprettholdelse av formuen, eller en ikke-avtagende nasjonalformue per innbygger, er en nødvendig, men likevel ikke tilstrekkelig forutsetning for å få til en utvikling som er bærekraftig. Skal vi klare å opprettholde og helst øke vår velferd på lang sikt, må nasjonalformuen bevares og helst bygges ut.

Viktige hovedkomponenter i nasjonalformuen

Vel så viktig som å følge med på eventuelle endringer i nasjonalformuen som helhet, er å vurdere utviklingen i de enkelte formueskomponentene. Ved å dekomponere nasjonalformuen får man fram hvilke typer kapital som bidrar til nasjonalformuen i et land. Viktige hovedkomponenter i nasjonalformuen er human- og sosialkapital, produsert kapital (realkapital), finanskapital og natur- og miljøkapital.

Viktige komponenter vanskelig å verdsette

For å måle bærekraft i et formuesperspektiv, burde ideelt sett alle former for kapital eller verdier, uavhengig av om de kan måles i penger eller ikke, inngå. Komponenter som den estetiske verdien av urørt natur, biologisk mangfold, ulike økosystemtjenester som for eksempel rensetjenester som er med på å bidra til luft, vann og jord av god kvalitet er vanskelige å anslå. Tilsvarende gjelder aspekter av sosial kapital, som nettverk og tillit mellom mennesker og institusjoner. Disse elementene er ikke med i beregningen av nasjonalformuen, men er likevel viktige i et bærekraftperspektiv.

Figur 1 gir et skjematisk bilde på sentrale formueskomponenter i en «ideell» nasjonalformue - både de som kan verdsettes slik det gjøres i Statistisk sentralbyrås formuesberegninger, og de som er vanskeligere å sette kroneverdi på. Figuren er ikke ment å gi en fullstendig oversikt. Det må videre påpekes at det kan være glidende overganger mellom enkelte komponenter.

Figur 1

Hva inngår i SSBs beregninger av nasjonalformuen

I Statistisk sentralbyrås (SSB) arbeid med nasjonalformuesberegninger er det lagt vekt på å etablere et begrep som det er mulig å operasjonalisere. Nasjonalregnskapet danner utgangspunktet for beregningene, og nasjonalformuen er derfor avgrenset til kapital som verdsettes i penger. Det betyr at kun formueskomponenter som gis en økonomisk verdi, er inkludert. Disse er humankapital, produsert kapital, finanskapital og naturressurskapital. Når det gjelder naturressurser, er for eksempel bare skog og vann som benyttes i henholdsvis skogbruk og vannkraftproduksjon, inkludert i beregningene, mens skog og vann som ikke nyttiggjøres kommersielt, og som derfor ikke er verdisatt, er holdt utenfor. Dette gjør at nasjonalformuesberegningene, slik de nå utføres, ikke dekker alle aspekter ved bærekraft. Likevel er disse beregningene et nyttig utgangspunkt, som det også kan være mulig å utvikle videre.

Som påpekt innledningsvis, er opprettholdelse av nasjonalformuen en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å sikre en bærekraftig utvikling. Ulike miljø- og ressursforhold, sosiale forhold og ikke minst internasjonale forhold må derfor belyses med tilleggsinformasjon for å fange opp aspekter som nødvendigvis ikke kan dekkes av nasjonalformuesberegningene. Indikatorene i det nasjonale bærekraftindikatorsettet gir informasjon om tilstand og utvikling på politikkområdene i Norges bærekraftstrategi, samtidig som de belyser ulike komponenter av vår nasjonalformue.

Noen av formueskomponentene kan byttes ut med andre. Det er for eksempel det som skjer i Norge når olje og gass utvinnes og verdien i stor grad avsettes i Statens pensjonsfond - Utland, det såkalte oljefondet; verdien av en del av naturressursformuen blir mindre, mens finansformuen øker.

Men, ikke alle ressurser eller kapitaltyper kan i ubegrenset grad byttes ut eller substitueres med annen type kapital. Dette gjelder særlig for deler av natur- og miljøkapitalen der overskridelser av terskelverdier eller naturens tålegrenser kan få uopprettelige og irreversible følger. Klimaendringer med sine konsekvenser, tap av biologisk mangfold og effekter av enkelte miljøgifter er eksempler på dette. Spesielt er dette viktig i et globalt bærekraftperspektiv, siden i hvert fall deler av natur- og miljøkapitalen kan sies å være fundamentet for de andre komponentene av nasjonalformuen.

Hvordan nasjonalformuen beregnes

SSBs beregning av nasjonalformuen tar utgangspunkt i nettonasjonalinntekten (NNI). NNI er en av indikatorene i det nasjonale indikatorsettet og er i nasjonalregnskapet et mål på hvor mye vi kan konsumere og/eller spare av de samlede ressursene i hvert enkelt år. NNI tar bare hensyn til slitasje på den produserte realkapitalen (for eksempel på bygninger, maskiner og utstyr), men ikke slitasje på annen kapital som for eksempel naturkapitalen. Det tas verken hensyn til at ikke-fornybare naturressurser må ta slutt før eller siden, eller at overutnyttelse av fornybare naturressurser gir mindre inntektsmuligheter i fremtiden. Utviklingen i NNI er derfor ikke fullt ut egnet til å vurdere hvorvidt dagens forbruksnivå er bærekraftig.

Ideelt sett kunne man tenke seg et inntekts- eller formuesmål som tok hensyn til at bidraget fra de ikke-fornybare naturressursene etter hvert vil bli borte. I tillegg burde det være mulig å justere de fremtidige bidragene fra fiskerier, skogbruk og andre fornybare naturressurser ut fra dagens tilstand i fiskebestander, skog etc. Metoden som benyttes for å beregne nasjonalformuen tilfredsstiller langt på vei begge disse kravene.

For å beregne nasjonalformuen, må NNI dekomponeres på en slik måte at inntektsbidraget til NNI fra de enkelte naturressursene blir skilt ut. Deretter gjør man en vurdering av de enkelte ressursers levetid og beregner fremtidige inntekter fra ressursen. Til slutt beregner man den ikke-finansielle nasjonalformuen ved å legge sammen verdien av den produserte kapitalen, humankapitalen og inntektsbidragene fra de ulike naturressursene. Ved å legge til netto finanskapital overfor utlandet, får vi den samlede nasjonalformuen (se Lindholt 2000 og Greaker mfl. 2005 for en detaljert beskrivelse av hvordan dette gjøres i praksis).

Siden inntektsbidraget fra for eksempel olje og gass er midlertidig, vil nasjonalformuen falle dersom ikke disse inntektene reinvesteres i andre formuesobjekter som for eksempel finanskapital, produsert kapital eller humankapital. På den annen side, så lenge nasjonalformuen holder seg konstant eller øker, selv om man bytter ut en type kapital med en annen, så er det grunn til å anta at man har et godt grunnlag for å skape en utvikling som er bærekraftig. Opprettholdes de «økonomiske» kapitalkomponentene, har vi et grunnlag for også å kunne ta vare på de «ikke-økonomiske» kapitalkomponentene i nasjonalformuen.

Er utviklingen bærekraftig?

Svaret ser ut til å være ja når det gjelder den økonomiske bærekraften. Nasjonalformuen per innbygger i Norge øker gjennom hele perioden fra 1985 til og med 2013, selv om den flater ut i enkelte perioder, som i 2007-2009 i forbindelse med finanskrisen, som det fremkommer i figur 2. Samtidig bør man kjenne til den viktigste innvendingen mot denne typen sammenstillinger. Fordi vi har basert oss på nasjonalregnskapet, er alle sentrale miljøressurser som for eksempel verdien av tilgjengelighet til uberørt natur, verdien av biologisk mangfold og stabilt klima, utelatt i nasjonalformuesberegningene. Vi kan derfor ikke si at utviklingen er bærekraftig ut fra et helhetsperspektiv. Flere av indikatorene i det nasjonale bærekraftindikatorsettet belyser imidlertid utviklingen i slike komponenter av bærekraftbegrepet.

Figur 2

 

Menneskelige ressurser utgjør nesten tre fjerdedeler av nasjonalformuen

Norge er et svært rikt land sett i et internasjonalt perspektiv. En vanlig oppfatning er at dette skyldes vår tilgang på naturressurser, og da spesielt olje og gass. Inntektene fra petroleumsressursene er jo udiskutabelt svært viktige for landet, men det er først og fremst menneskelige ressurser, eller humankapitalen, som utgjør den største andelen av nasjonalformuen, som vist på figur 3. Humankapitalens andel har holdt seg stabil på rundt 72-75 prosent gjennom hele perioden. Norge skiller seg dermed ikke nevneverdig fra andre industriland med hensyn til at humankapitalen utgjør den klart største delen av nasjonalformuen. Bidraget fra naturressurser samlet sett utgjør en relativt liten del av nasjonalformuen. Betydningen av spesielt vannkraften har blitt større i de senere årene, mens betydningen av de gjenværende olje- og gassressursene er synkende. Olje- og gassressursene utgjorde i perioden 1986-1990 i gjennomsnitt 18 prosent av nasjonalformuen og utgjør nå om lag 9 prosent. Denne tendensen vil fortsette ettersom norsk økonomi vokser og olje- og gassressursene tømmes. På den annen side har den finansielle formuen, som Statens Pensjonsfond – Utland er en del av, økt, og utgjorde om lag 6 prosent av nasjonalformuen ved utgangen av 2013.

Figur 3

Det er viktig å påpeke at formuesberegningene av naturressursene som her presenteres, bare belyser ett aspekt ved ressursenes betydning for økonomien. Det er kun avkastningen av de ulike naturressursene målt i kroner som er inkludert i beregningene. For eksempel er både fiske og jordbruk viktige også for sysselsetting og bosetting i distriktene. Samtidig har næringene betydning på områder som matforsyningssikkerhet, biologisk mangfold og kulturlandskap. I Greaker mfl. (2005) påpekes det også at «…både landbruket og fiskeriene har en høyere ressursrente enn det som fremkommer i nasjonalregnskapstallene, men at denne anvendes så og si direkte på distriktspolitikk og sysselsetningstiltak uten å ta veien om offentlige budsjetter. Tallene for ressursrentene kan derfor kritiseres for å blande sammen inntekt på den ene side og anvendelse av inntekt på den andre side. Dette gjør igjen at både landbruket og fiskeriene fremstår som mindre viktige enn de i realiteten er».

Alternative beregningsmetoder for nasjonalformuen

Fordelen med å beregne nasjonalformuen basert på nasjonalregnskapets tall er at alle former for kapital eller verdier som inngår i beregningene måles i samme enhet, det vil si kroner, og derfor er sammenlignbare. Ulempen med denne beregningsmetoden er at enkelte aspekter som er viktige for bærekraftig utvikling ikke inngår i beregningene, i og med at de ikke inngår i nasjonalregnskapet og/eller er vanskelige å verdsette. Både nasjonalt og internasjonalt foregår det arbeid for å forbedre metodene slik at også disse aspektene vil bli mer vektlagt og belyst i beregningene av nasjonalformuen. Dette gjelder spesielt innenfor humankapitalberegningene og verdsetting av naturressurser. Arbeid med utvikling av økosystemregnskaper er også relevant i denne sammenheng.

I tillegg til arbeid med å utvikle bedre metoder for å beregne størrelsen på den faktiske nasjonalformuen, foregår det arbeid i SSB med å utvikle metoder for å beregne hva den maksimale ressursrenten kan bli dersom ressursene blir forvaltet på en best mulig økonomisk og effektiv måte.

Referanser:

Greaker, M., P. Løkkevik og M. Aasgaard Walle (2005): Utviklingen i den norske nasjonalformuen fra 1985 til 2004. Et eksempel på bærekraftig utvikling? Rapporter 05/13, Statistisk sentralbyrå.

Lindholt, L. (2000): On Natural Resource Rent and the Wealth of a Nation – A Study Based on National Accounts in Norway 1930-95, Discussion Papers 281,Statistics Norway.

Liu, G. og M. Greaker (2009): Measuring the stock of human capital for Norway – A lifetime labor income approach, Documents 2009/12, Statistisk sentralbyrå.