Sosialhjelpsmottakere blant innvandrere 1999-2002, 2005-2008

I 2008 mottok 8 prosent av innvandrere 18 år og eldre sosialhjelp en eller flere ganger i løpet av året. For hele befolkningen i samme alder gjaldt dette 3 prosent. Innvandreres behov for sosialhjelp henger blant annet sammen med innvandringsgrunn og botid, noe som gjenspeiler seg i variasjoner i andel sosialhjelpsmottakere etter landbakgrunn og verdensdel.

Vi finner de laveste andelene sosialhjelpsmottakere blant innvandrere med bakgrunn fra land som hovedsaklig sender arbeidsinnvandrere. Kun 1 til 2 prosent av innvandrere fra henholdsvis Norden, Vest-Europa, EU-land i Øst-Europa, Nord- Amerika og Oseania mottok sosialhjelp i 2008, altså under landssnittet. En av fire innvandrere fra Afrika mottok sosialhjelp i 2008, dette er for en stor del flyktninger med relativt kort botid. Blant innvandrere fra Asia er det også mange nyankomne flyktinger, men fra denne regionen er det også mer etablerte flyktninger, flere arbeidsinnvandrere og familieetableringer med personer uten innvandrerbakgrunn. I gjennomsnitt mottok 11 prosent av innvandrere fra Asia sosialhjelp. De fra Øst- Europa utenfor EU lå noe lavere, med 10 prosent, mens de fra Sør- og Mellom- Amerika lå under snittet for innvandrere med 7 prosent.

Fra 1999 til 2002 lå andel sosialhjelpsmottakere blant innvandrere på 12 prosent, mens den var jevnt på 4 prosent i hele befolkningen i samme periode. I 2003 og 2004 får vi et tidsbrudd i sosialhjelpsstatistikken fordi man ikke skilte mellom mottakere av sosialhjelp og mottakere av introduksjonsstønad. Fra 2005 til 2008 ser vi en klar nedgang i innvandreres bruk av sosialhjelp, fra 12 til 8 prosent. I hele befolkningen sank andel sosialhjelpsmottakere i samme tidsrom fra 4 til 3 prosent.

Nedgangen har vært størst for de fra Øst-Europa (både i og utenfor EU, henholdsvis 63 og 41 prosent) og svakest blant dem fra Afrika (17 prosent). Fra EU-land i Øst-Europa har det kommet mange arbeidsinnvandrere de siste årene, noe som forklarer den sterke nedgangen i andel sosialhjelpsmottakere blant dem fra denne regionen. En forklaring på at innvandrere fra Afrika har svakest nedgang i andel sosialhjelpsmottakere er at nye flyktinger kommer hvert år fra afrikanske land, slik at det hvert år er nyankomne afrikanske flyktninger med behov for sosialhjelp. Generelt ser vi også en nedgang i andel flyktninger med sosialhjelp etter 2005, og andelen reduseres med økt botid.

Norskfødte med innvandrerforeldre 18-30 år skiller seg positivt ut ved noe sjeldnere å være sosialhjelpsmottakere; 4 prosent i 2008 mot 5 prosent blant tilsvarende aldersgruppe i hele befolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre vil imidlertid være overrepresentert i den aller yngste aldersgruppen blant dem i alderen 18-30 år, noe som gjør dem mindre ”utsatt” for å søke om sosialhjelp. I tillegg bor mange norskfødte med innvandrerforeldre i denne aldersgruppen hjemme hos foreldrene i større grad enn det som ellers er vanlig. Disse faktorene bidrar til at gruppen er mindre representert på sosialkontorene, selv om de fremdeles kan bo i husholdninger som mottar sosialhjelp, uten at denne rapporten kan si noe sikkert om dette. Det at norskfødte med innvandrerforeldre i større grad er under høyere utdanning enn befolkningen ellers i samme aldersgruppe, er en faktor som virker i positiv retning.

Blant innvandrere i Oslo 18 år og eldre mottok 8 prosent sosialhjelp i 2008,det samme som blant innvandrere i hele landet. Til sammenligning mottok 4 prosent av alle Oslos innbyggere sosialhjelp, uavhengig av innvandrerbakgrunn, mot 3 prosent på landsbasis. Oslos overrepresentativitet i sosialhjelpsstatistikken kan delvis forklares ved at Oslo har høyere andel innvandrere i sin befolkning enn i landet sett under ett, noe som bidrar til å trekke opp snittet for andel sosialhjelpsmottakere i hovedstaden. Mye av det samme mønsteret på landsbasis finner vi også i Oslo. Men flyktninger i Oslo mottar likevel noe sjeldnere sosialhjelp sammenlignet med landsgjennomsnittet for flyktninger, 23 mot 26 prosent i 2008.