Domstolene og andre konfliktløsningsorganer - StatRes (opphørt), 2011

De totale utgiftene for domstolene og de andre konfliktløsningsorganene var 3,8 milliarder kroner i 2011. Virksomhetenes utgifter til egen drift - i statistikken kalt egenproduksjon - utgjorde over 90 prosent av dette. Sett i forhold til året før økte disse driftsutgiftene med 5,4 prosent, der de underliggende lønnskostnadene økte med 5,9 prosent og kjøp av varer og tjenester økte med 5 prosent.

Høy andel til kjøp av varer og tjenester

Andelen av driftsutgiftene som knytter seg til kjøp av varer og tjenester er høy i denne delen av statsforvaltningen. Andelen som knytter seg til lønnskostnader er tilsvarende lav, spesielt når vi sammenlikner med de andre delene av justissektoren. At hele 53,1 prosent av driftsutgiftene i 2011 var til kjøp av varer og tjenester, er også en betydelig høyere andel enn i statsforvaltningen generelt (se StatRes Statsforvaltningen ).

At så stor andel av driftsutgiftene er til kjøp av tjenester har blant annet sammenheng med at denne delen av justissektoren har relativt store utbetalinger til forsvars- og bistandsadvokater og andre særskilte straffesaksutgifter. Utbetalinger til særskilte straffesaksutgifter utgjorde i alt 905 millioner kroner i 2011, det vil si 4,6 prosent mer enn i 2010. I tillegg kommer det 300 millioner kroner i pengeoverføringer, som i all hovedsak er overføringer til fri rettshjelp. Denne type overføringer var 14 prosent høyere i 2011 enn i 2010.

Flere årsverk i tingrettene og lagmannsrettene, spesielt i Oslo

Det var 2 048 årsverk (se tekstboks) knyttet til domstolene og de andre konfliktløsningsorganene i 2011, som er 3,7 prosent flere enn året før. Av disse var 1 629 årsverk i de alminnelige domstolene, det vil si tingrettene (inkludert Oslo byfogdembete), lagmannsrettene og Høyesterett.

Det er klart flest stillinger i tingrettene, som i 2011 hadde 63 prosent av alle årsverkene i dette StatRes-området. Tilsvarende var 14 prosent av årsverkene i lagmannsrettene, 11 prosent i jordskifterettene og 3 prosent i Høyesterett.

I de rettsinstanser som inngår i dette Statres-området var det i alt 750 årsverk i dommerstillinger i 2011, og 662 av disse var i de alminnelige domstolene. Dette var om lag samme antall som i 2010. Samlet sett var det imidlertid 6 prosent flere årsverk i andre stillinger enn dommerstillinger. Nesten hele denne økningen skjedde i tingrettene og i lagmannsrettene, hvor det i 2011 var henholdsvis 58,5 og 13 flere av denne type årsverk enn i 2010. Nær halvparten av økningen i tingrettene skjedde i Oslo tingrett, der det var i alt 89 årsverk i dommerstillinger og 171 årsverk i andre stillinger i 2011.

Mindre endringer i saksmengden

Ifølge tall fra Domstoladministrasjonen ferdigbehandlet førsteinstans (i all hovedsak tingrettene) 15 849 sivile tvistesaker og 62 176 straffesaker i løpet av 2011. Andreinstans (lagmannsrettene) behandlet 1 357 straffe- og 1 894 sivile anker over dom. Høyesterett i avdeling avgjorde 174 saker, hvorav 82 var sivile saker.

I løpet av 2011 ferdigbehandlet disse tre instansene samlet sett om lag det samme antall av både sivile saker og straffesaker som i 2010. I tillegg til sakene i de alminnelige domstolene, ferdigbehandlet jordskifterettene (inkludert jordskifteoverrettene) totalt 1 163 sivile saker i løpet av 2011, som er 6 prosent færre enn i 2010.

Innenfor hver instans kan retten settes sammen på ulike måter, for eksempel med et varierende antall dommere. Frem til 2010 var det hvert år en betydelig økning i antallet enedommersaker i førsteinstans - det vil si straffesaker som behandles av kun en juridisk dommer. I 2011 var det kun en moderat økning i denne type saker og det er nå - i motsetning til tidligere år - størst økning i antall straffesaker behandlet i tingrettene som meddomsrettssaker.

Samvariasjon mellom antall saker og saksbehandlingstid

Fra 2010 til 2011 endret den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden seg stort sett i samme retning som endringene i antall saker. Det vil si at for de aller fleste type saker og sammensetninger av dommere i de forskjellige instansene, innebar en økning i antall saker en lengre eller uendret gjennomsnittlig saksbehandlingstid. Motsvarende var det kortere eller uendret gjennomsnittlig saksbehandlingstid der hvor det var en reduksjon i antall saker.