Introduksjonsordningen - en resultatstudie

62,9 prosent av deltakerne som avsluttet introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere i 2007-2011, var i jobb eller utdanning året etter. Flyktningenes alder, kjønn og landbakgrunn er blant faktorene som har mest betydning for om de kommer seg i jobb eller utdanning.

For å styrke flyktningers mulighet til å delta i yrkes- og samfunnsliv og for å fremme deres økonomiske selvstendighet, ble introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere obligatorisk for kommunene i 2004. Ordningen går over to år og er et helårlig fulltidsprogram som må inneholde opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Statistisk sentralbyrå har undersøkt i hvilken grad ordningen har lykkes med å bidra til at deltakerne får innpass i videre utdanning og/eller arbeid.

13 715 flyktninger som avsluttet programmet i årene 2007-2011, er med i analysen. 62,9 prosent av disse var i arbeid og/eller utdanning året etter avsluttet introduksjonsprogram. To år etter programslutt var andelen 63,5 prosent. Andelen i arbeid, eventuelt kombinert med utdanning, økte fra 51 til 54 prosent. Fra 2010 har målet vært at minst 70 prosent av deltakerne skal være i arbeid og/eller utdanning året etter programslutt. Det er det bare et trettitalls enkeltkommuner som har lykkes med. Se kommuneoversikten i tabellene i rapporten.

Større sjanse for at yngre er i jobb eller utdanning

SSBs analyse viser at faktorer ved personene selv har mest å si for om flyktningene kommer seg i gang med inntektsgivende arbeid eller utdanning. Deretter følger faktorer ved introduksjonsprogrammet, mens forhold ved kommunene hvor de blir boende, har minst betydning for måloppnåelse i form av videre utdannelse eller yrkesaktivitet.

Alder, kjønn og landbakgrunn er blant de viktigste individvariablene. Utdanningsnivå har òg betydning. For begge kjønnene er tilbøyeligheten til å være i jobb eller utdanning høyest for de yngste, og synker ved økende alder. Dette forklares blant annet av at yngre i større grad er i utdanning.

Flyktninger som gjennom programmet får anledning til å gjennomføre grunnskole, ta fag på videregående nivå eller får hjelp til å få godkjent tidligere utdanning, har større sjanse til å komme i arbeid og/eller videre utdanning etter avsluttet introduksjonsprogram. Det samme gjelder flyktninger som deltar i regulært arbeid som tiltak i programmet og kvinner som deltar i arbeidspraksis.

Kvinner bruker lengre tid på å komme i jobb eller utdanning

Menn har klart større sjanse for å være i jobb og/eller utdanning enn kvinner. Året etter programslutt er 70 prosent av mennene og 55 prosent av kvinnene i jobb eller utdanning. Det er større sjanse for at flyktninger fra Eritrea og Etiopia er i jobb eller utdanning enn flyktninger fra øvrige Europa, Palestina, Somalia, Irak og Russland. I nesten samtlige landgrupper har kvinner lavere tilbøyelighet til å være i jobb og/eller utdanning. Unntaket er Russland der menn har relativt lavere sjanse for måloppnåelse enn kvinner.

Størst kjønnsforskjell er det mellom menn og kvinner fra Afghanistan. Afghanske menn gjør det bedre enn gjennomsnittet for menn, og kvinnene gjør det tilsvarende dårligere. Forskjellen minsker imidlertid noe fra første til andre år etter programslutt. Dette er i tråd med at analysen ellers viser at kvinner har en langsommere måloppnåelse enn menn.

Jo lavere arbeidsledighet i kommunene, desto høyere suksess

Forhold ved kommunene flyktningene blir boende i, viste seg å ha lavest betydning for måloppnåelse. Unntaket var imidlertid arbeidsledigheten i kommunen. Jo lavere ledighet, desto større er sjansen for at flyktningene er i jobb og/eller utdanning. I tillegg er det gunstig dersom det finnes høgskole eller universitet i kommunen.

Det kan også se ut til at det er en svak tendens til at kommuner med mellom 2 000 og 10 000 innbyggere gjør det litt bedre enn øvrige kommuner. 19 prosent av deltakerne flytter i tiden mellom programslutt og første resultatmåling ett år etter. Det ser ut til å være kvinnene som taper mest på en tidlig flytting etter avsluttet introduksjonsprogram.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har finansiert rapporten.