Lavere barnehagesatser, høyere SFO-satser

Etter et bredt forlik i Stortinget i 2003 ble første trinn av maksimalprisen for barnehageplass innført 1. mai 2004. I 2007 ble maksimalprisen videreført, og dagens maksimalpris på 2 330 kroner ble innført. I tillegg til innføring av maksimalpris brakte barnehageforliket med seg en lovfestet plikt for kommunene til å finansiere private barnehager. I 2004 fikk kommunene en plikt til å skaffe tilstrekkelig antall barnehageplasser til barn under opplæringspliktig alder, mens rett til plass i barnehage trådte i kraft i 2009. Andelen barn i alderen 1-5 år som går i barnehage, har økt siden barnehageforliket. SSBs barnehageundersøkelse viste i 2012 at 90 prosent av alle barn i alderen 1-5 år gikk i barnehage, mot 69 prosent i 2003.

Sterk nedgang i barnehagenes foreldrebetaling

Året før innføringen av barnehageforliket, per januar 2003, viser tall fra SSBs undersøkelse om foreldrebetaling i barnehagene at den gjennomsnittlige kommunale minimumssatsen lå på 1 565 kroner. Samtidig var den gjennomsnittlige maksimumssatsen i januar 2003 på 3 193 kroner. Minimums- og maksimumssatsen er den laveste respektive høyeste satsen kommunen har spesifisert i sitt ordinære betalingssystem. Tilsvarende tall for januar 2013 var 1 564 kroner og 2 326 kroner. I nominell verdi har den gjennomsnittlige minimumssatsen vært tilnærmet uendret fra januar 2003, mens maksimumssatsen i løpet av ti år er blitt redusert med 27 prosent. I reelle priser har minimumssatsen falt med 13 prosent, mens maksimumssatsen i samme periode har hatt en nedgang på 37 prosent. Barnehageforliket har dermed ført til en utjevning i satsene ved at maksimalsatsene fra 2003 til 2013 har hatt en kraftigere realnedgang enn minimumssatsene.

I januar 2003 var den gjennomsnittlige månedssatsen i private barnehager 3 325 kroner, mot 2 297 kroner i 2013. Dette tilsvarer en nominell nedgang på 31 prosent. Målt i januar 2003-priser var nedgangen på 40 prosent.

At minimumssatsen har vært tilnærmet lik nominelt siden 2003, skyldes at flere kommuner har gått fra en inntektsgradert sats til en ”flat sats”, som er uavhengig av husholdningens inntekt. En inntektsgradert sats gir hovedsakelig redusert betaling for husholdninger med lav inntekt. Endringen fra inntektsgradert til ”flat sats” slår derfor ut i en tilnærmet uendret minimumssats. Det er viktig å understreke at flere kommuner kan tilby friplasser og/eller moderasjonsordninger utenfor det ordinære betalingssystemet. Dette kan gjøres gjennom andre kommunale organer – som NAV, barnevernskontor og lignende – og er ikke omfattet av vår undersøkelse.

Kommunene har overtatt finansieringen

Fra 1. januar 2011 overtok kommunene ansvaret for finansieringen av barnehagene, gjennom rammefinansiering. Før dette het det i Soria Moria-erklæringen fra 2005 at: ”Inntil full dekning er nådd, skal det fortsatt være øremerkede tilskudd”. Kommuneregnskapet for 2012 viser at brutto driftsutgifter i forbindelse med barnehagene var 15 prosent høyre i 2012 enn i 2010. I samme periode ble det omkring 9 400 flere barn i alderen 1-5 år i barnehagene, som er en økning på 3,4 prosent.

SFO-satsene har økt

I opplæringsloven står det at kommunen skal ha et tilbud om SFO før og etter skoletid for 1.-4. årstrinn, og for barn med særskilte behov til og med 7. årstrinn. SFO drives i tråd med selvkostprinsippet, det vil si at kommunene kan kreve at utgiftene til SFO blir dekket gjennom egenbetalingen fra foreldrene. Kommunen får imidlertid noe rammetilskudd av staten for å dekke deler av utgiftene i forbindelse med SFO. I motsetning til barnehagene har SFO ingen maksimumspris satt av Stortinget. Nivå og profilen på foreldrebetalingen blir derfor fastsatt av den enkelte kommune.

Tall fra SSBs utvalgsundersøkelse over foreldrebetaling for en fulltids SFO-plass, som inngår i konsumprisindeksen (KPI) og omfatter 107 kommuner, viser at det har vært en kraftig økning i betalingssatsene de siste ti årene. Gjennomsnittlig månedlig sats i kommunal SFO var 1 518 kroner i januar 2003. I januar 2013 kostet en tilsvarende plass 2 383 kroner. Det vil si at foreldrebetalingen for SFO i løpet av ti år har økt med 57 prosent nominelt og 36 prosent reelt.

Utvalgsundersøkelsen innhenter data om hvor mye foreldrene betaler for barn nummer ett per måned for en fulltidsplass. Siden undersøkelsen kun innhenter den mest brukte betalingssatsen for kommuner med inntektsgradering, og heller ikke andre moderasjonsordninger, kan betalingssatsene være noe overestimert sammenlignet med betalingssatsene i barnehagene.

Det kan være flere grunner til at foreldrebetalingen til SFO har økt så markant de siste årene. Den mest nærliggende forklaringen er at kostnadene ved SFO har økt i takt med andre kostnader i samfunnet, som for eksempel lønnskostnadene. Siden kommunene selv er ansvarlige for finansieringen av SFO, vil økning i kostnader kunne medføre økte priser.

Den andre grunnen kan være at omfanget av egenbetaling har økt. Økt fokusering på foreldrebetaling i barnehagene kan ha åpnet for at mange kommuner har valgt å øke prisen på SFO uten at dette har medført større oppmerksomhet.

Prisendringene utlignes

Sammenligner vi barnehagessatsene med SFO-satsene, ser det ut til at nedgangen i foreldrebetaling i barnehagene kan bli oppveid av oppgangen i SFO-satsene for dem som har barn under begge ordningene. Sett under ett ville en husholdning som betalte minimumssatsen for ett barn i barnehage og ett barn i SFO i januar 2003, betalt 3 083 kroner. Tilsvarende husholdning ville i januar 2013 betalt 3 947 kroner. En lik husholdning, men som betalte maksimumssats, ville i 2003 betalt 4 711 kroner. I januar 2013 ville den samme husholdningen betalt 4 709 kroner. Prisjusterte tall viser at en husholdning i 2013 med lav inntekt betalte tilnærmet 400 kroner mer i 2013-kroner enn den samme familien i 2003 . En husholdning som betalte maksimumssatsen i 2013, ville ha betalt rundt 700 kroner mindre i 2013-kroner enn hva den samme familien ville gjort i 2003, målt i reelle priser.