De første
resultatene av 1801-tellingen kom på trykk i Collegialtidende allerede
i 1802.
|
|
1801:
Publisering
De første resultatene fra tellingen ble offentliggjort i
Collegialtidende allerede i 1802. I 1874 ga Det statistiske kontor
under Indredepartementet (forløperen for SSB som ble opprettet i 1876)
ut en samlet bearbeiding av resultatene. Hundre år senere ble alle
opplysningene i tellingen overført til maskinlesbare media og
resultatene presentert i NOS B 134 i 1980. Dette gjorde tellingen
tilgjengelig for forskning på en helt annen måte enn tidligere, man
kunne nå ved hjelp av databasen krysskoble informasjon og få nytt
innsyn i sammenhenger og strukturer i den norske befolkning ved
inngangen til 1800-tallet, både på nasjonalt og lokalt plan. Denne
databehandlete utgaven av folketellingen er lagt ut på Internett, i
Digitalarkivet, og der kan man søke på navn og andre variable, både i
hele landet og innenfor det enkelte prestegjeld, noe som har lettet
arbeidet for de fleste slektsforskere.
Historien om
databehandlingen av folketellingen fra 1801 er publisert
av Historisk institutt ved Universitetet i Bergen.
Pålitelighet
Folketellingen av 1801 regnes i utgangspunktet som en
pålitelig kilde, men i overføringen fra lister med gotisk
håndskrift til datamaskin kan det ha sneket seg inn feil.
Et problem brukere av tellingen møter, er at
skrivemåten av navn den gang ikke var standardisert og en og
samme persons navn kunne derfor skrives forskjellig på ulike
tidspunkt. Aldersangivelsene var heller ikke alltid helt
nøyaktige, tall som slutter på 5 og 0 er overrepresentert
i materialet, og det skyldes nok først og fremst at overhodene
for husstandene ikke alltid visste nøyaktig hvor gamle de øvrige
personene i husstanden var. Navn på husmannsplasser er dessverre sjelden nevnt, husmannsfamiliene ble bare registrert som husholdninger direkte under den gården de hørte til.
Hans
Nielsen Hauge var stadig på reisefot, også i februar 1801, og hvordan
gikk det med registreringen da?
|
Hva gjorde de med de fraværende?
Et tilbakevendende problem i forbindelse med folketellinger har
vært hvor man skal registrere personer som var fraværende
eller på besøk. I 1801 var ikke instruksen klar nok
på dette området, men man hadde tatt fatt i problemet ved
å si at folk som var på reise skulle telles der man visste
de hadde sitt sedvanlige oppholdssted eller der de skulle etablere
seg. Hans Nielsen Hauge kan brukes som eksempel på en som var
på reisefot på tellingsdagen.
Hauge som i 1801 var 30 år og lenge hadde levd et omflakkende liv, var ikke registrert sammen med foreldre og søsken på gården Hauge i Tune i Østfold. Vi kan imidlertid heller ikke finne ham i tellingene fra det området han reiste gjennom vinteren 1801; 26. januar skrev han et brev fra Nes på Hedemarken og neste brev ble skrevet den 15. februar fra Fåberg ved Lillehammer. På landet foregikk selve tellingen ved at familienes hovedpersoner skulle møte for presten søndag 1. februar eller påfølgende søndager og oppgi opplysninger om alle i sitt hushold. Det var ikke sikkert at noen følte ansvar for å nevne denne omreisende predikanten og det kan også være at Hauge var like glad for å holde seg unna øvrigheten.
|
