Helseundersøkelsene 1968-1995: Fra medisinske diagnoser til egenvurdert helse

---

Helseundersøkelsen 1995 er den fjerde i sitt slag som er gjennomført i Norge. Den første fant sted i oktober-november 1968. Det har vært interessant å ha hatt anledningen til å følge med i den utvikling som har funnet sted fra Helseundersøkelsen 1968 til undersøkelsene i 1975, 1985 og nå 1995, hva gjelder formål, omfang og ikke minst bruken av undersøkelsene. Bekymringfullt er det imidlertid å måtte konstatere at svarprosenten har vært fallende.

---

Forbilde for undersøkelsen i 1968 var "National Health Interview Survey NHIS" som hadde vært i gang i USA siden 1962. Også "Sygdomsundersøgelsen i Danmark 1951-1954" var en kilde til inspirasjon . I tråd med disse undersøkelsene ble formålet først og fremst å skaffe oversikt over utbredelsen av sykdommer og skader og deres virkning på personenes fysiske aktivitet og kontakt med helsetjenesten. I håp om å oppnå troverdighet i den medisinske profesjon, ble det lagt vekt på at beskrivelsen av sykeligheten skulle skje ut fra så korrekte medisinske diagnoser som mulig. Av den grunn, og i et forsøk på å vurdere intervjuobjektenes utsagn om egen sykdom, ble det med tillatelse fra intervjuobjektene sendt ut spørreskjema til behandlende lege/sykehus for en del av de rapporterte syketilfellene. Overensstemmelsen mellom pasientenes utsagn og legenes diagnose ble funnet å være rimelig god, i hvert fall når det gjaldt somatiske diagnoser. Allikevel må det erkjennes at formålet med intervjuundersøkelser med intervjuere uten medisinsk skolering, egentlig burde være å registrere intervjuobjektenes egen oppfatning om sin helse, og ikke hvilken diagnose legen hadde satt på deres sykdom. Når alt kommer til alt er det individets oppfatninger om egen helse som er bestemmende for helseatferden, og som det er mest interessant å få klarlagt i en intervjuundersøkelse om helse. Men dette syn fikk ikke helt gjennomslag før i Helseundersøkelsen 1995.

I helseundersøkelsene som har vært gjennomført etter 1968 er fortsatt formålet å framskaffe oversikt over helseproblemene i den norske befolkning, konsekvensene av sykeligheten og forbruket av helsetjenester. Men, omfanget av opplysninger som søkes innhentet er betydelig utvidet, samtidig som temaene som vektlegges har skiftet.

I 1975 ble det lagt vekt på å beskrive forskjeller i sykelighet, og å få fram sammenhenger mellom sykelighet og sosiale forhold. Vektlegging på dette tema har klar sammenheng med Verdens helseorganisasjons program "Helse for alle år 2000". Det viktigste og første mål i dette programmet er å redusere ulikheter i helse mellom landene i verden og innen hvert land. Hvor store er egentlig forskjellene i Norge? Hvem har dårligst helse og hvor mye dårligere er den enn for folk flest? Dette var sentrale spørsmål da Norge sluttet seg til programmet "Helse for alle år 2000".

For 1985-undersøkelsen ble ambisjonen å få fram forhold som har sammenheng med (forårsaker) helseproblemene, herunder livsstil. Er de faktorer som ligger til grunn for ulikhetene forebyggbare? En viktig konsekvens av denne endring i formål er at oppmerksomheten skiftes fra sykdomstilfeller til individ; dvs. fra sykdomstilfeller som enkeltepisoder til personer som rammes av sykdom. Dette er en viktig forskjell for forebyggende helsearbeid, som må ta utgangspunkt i kunnskap om de forhold enkeltindivider lever under for å finne forklaringer på opptreden av sykdom.

I 1995 legges avgjørende vekt på intervjuobjektenes vurdering av egen helse, deres vurdering av funksjon i forhold til det som er vanlig etter alder og kjønn, og på symptomer. Sentralt står spørsmål om hvorledes sykdom eller funksjonshemming påvirker hverdagen. Poenget er å fange inn oppfatninger om helse, mestring av helseproblemer og atferd knyttet til helsefremmende og helseskadelige faktorer.

Som sluttord i denne korte omtalen av helseundersøkelsens utvikling kan det være på sin plass å peke på at en omlegging av intervjuundersøkelsene i Statistisk sentralbyrå sannsynligvis vil føre til at Helseundersøkelsen 1995 blir den siste i rekken av helseundersøkelser slik vi nå er blitt kjent med dem. Vi får håpe at det vi får i stedet blir vel så bra, forhåpentligvis bedre, som grunnlag for å føre tilsyn med befolkningens helse, og til å vurdere endringer i oppfatninger om helse, helseatferd og bruk av helsetjenester.

Samfunnsspeilet nr. 2, 1997