Brukere av kommunale hjemmetjenester: Får hjelp, savner sosial kontakt

---

Kommunale hjemmetjenester gis først og fremst til de som har størst behov for hjelp. Til tross for at det er de med store hjelpebehov som får mest hjelp, oppgir også denne gruppen at de har relativt liten sosial kontakt med hjemmehjelperne og hjemmesykepleierne. Brukernes erfaringer med hjemmetjenestene er lite påvirket av deres bosted eller sosiale bakgrunn, men det er en svak tendens til at hushold med høy inntekt får mer hjelp enn andre. På tross av økte ressurser til de kommunale hjemmetjenestene, er den uformelle hjelpen som gis av slekt, naboer og venner av like stort omfang som det offentlige tilbudet.

---

Artikkelen belyser temaet gjennom å undersøke i hvilken grad tre målsettinger er oppfylt: For å sikre best mulig utnyttelse av knappe ressurser bør det være slik at de som har størst hjelpebehov, også er de som får mest hjelp. For det andre bør det være slik at omfanget og innholdet i hjelpen som gis, ikke er påvirket av brukernes sosiale bakgrunn. Og for det tredje skal offentlige tjenestetilbud ha en mest mulig likeverdig geografisk fordeling.

Analysen tar utgangspunkt i et datamateriale hentet fra Statistisk sentralbyrås Helseundersøkelsen 1995. I undersøkelsen ble det spurt om husholdningen de siste 14 dagene på grunn av skade, sykdom eller funksjonshemming hadde hatt behov for hjelp utenfra til pleie, husarbeid eller innkjøp. Til sammen 472 personer svarte bekreftende på spørsmålet, og det er disse artikkelen handler om. Dette dreier seg i hovedsak om potensielle brukere av kommunale eldreomsorgstjenester. To tredjedeler var over 66 år, en like stor andel var kvinner, og omtrent halvparten bodde alene. Datagrunnlaget gir informasjon om hvordan denne gruppen erfarte at deres hjelpebehov ble ivaretatt. Spørsmålet er i hvilken grad behov, sosial bakgrunn eller bosted påvirket erfaringene til personer med subjektivt definerte behov for hjelp i hjemmet:

De hjemmebaserte tjenestene står sentralt i det offentlige tilbudet av kommunale helse- og omsorgstjenester. Øket satsing på slike tjenester har lenge vært et viktig politisk mål som delvis også er blitt innfridd. Begrunnelsen for satsingen er først og fremst at eldre mennesker i større grad opprettholder en høy livskvalitet dersom de kan bo hjemme. Før vi går videre i analyser av ulike sider ved hjemmetjenestene, kan det slås fast at familie og venner er en vel så viktig kilde til hjelp som det offentlige. Det vi kan kalle det uformelle nettverket, herunder slekt, venner og naboer, stod for nesten halvparten av den hjelpen som ble gitt. En nesten like stor del ble gitt av det offentlige hjelpeapparatet, dvs. hjemmehjelpere, hjemmesykepleiere, støttekontakter og daginstitusjoner.

Vel 16 prosent av de som hadde behov for hjelp utenfra, hadde udekkede hjelpebehov, dvs. at de ikke hadde fått hjelp av offentlige eller private omsorgsgivere. Typisk for de som hadde udekkede hjelpebehov, var at de tilhørte flerpersonhushold, var relativt unge og hadde færre funksjonstap enn andre. Svært få eldre aleneboende hadde fullstendig udekkede hjelpebehov. Halvparten av de hjelpetrengende hadde hatt besøk av hjemmehjelper eller hjemmesykepleier den siste fjortendagersperioden. Sannsynligheten for å være bruker av hjemmetjenester økte dersom den hjelpetrengende hadde funksjonstap, høy alder eller tilhørte en enpersonhusholdning. Blant brukere av hjemmetjenester var det klare sammenhenger mellom omfanget av den hjelpen som ble gitt og mottakernes funksjonsevne. Alle disse resultatene peker i retning av et offentlig tilbud som tar hensyn til de hjelpetrengendes behov. Resultatene viser også at den sosiale situasjonen, dvs. tilgang på uformell hjelp, er et kriterium for tildeling av hjelp, og at det dermed er et samspill mellom den offentlige og private omsorgen. Behovene har altså klar innvirkning på både muligheten til å få hjelp og omfanget av hjelpen som gis.

Men denne konklusjonen er ikke entydig. Det kan se ut til at høyinntektsgrupper får noe mer hjelp enn andre. Dette bryter med et innarbeidet prinsipp i en sosialdemokratisk velferdsstatstype der det er behovene som skal bestemme tildelingen av offentlige goder, ikke inntekt eller sosial bakgrunn. Det er ikke mulig med dette datagrunnlaget å avgjøre hvilken mekanisme som formidler den relativt svake sammenhengen mellom inntekt og tildeling av hjelp.

Gitt de store variasjonene når det gjelder kapasitet og organisering av de kommunale pleie- og omsorgstjenestene, er det overraskende at det ikke ble påvist noen sammenhenger mellom bosted og erfaringer med hjemmetjenestene. En årsak kan ligge i at utvalget består av få personer, dermed vil bare markerte forskjeller være statistisk sikre. Det kan også være at de målene vi har for kapasitet i eldreomsorgen ikke godt nok fanger opp reelle kommunale variasjoner. La oss for eksempel tenke oss to kommuner der en like stor andel eldre over 80 år er mottakere av hjemmetjenester. Dette er ikke nødvendigvis en indikasjon på at kapasiteten er den samme, brukerne i den ene kommunen kan motta tre ganger så mange besøk som brukerne i den andre. Vi vet at ulikheter i kommunenes satsing på eldreomsorgen i stor grad er et resultat av at kommuner med store behov også har prioritert tjenester rettet mot eldre. Ved beregning av mål for årsverk pr. innbygger må det i større grad tas hensyn til at kostnadene ved tjenesteyting varierer mellom kommunene, og at variasjonen mellom kommunene blir betydelig redusert hvis det tas hensyn til dette. Utover egenbetaling og tilgang på døgnkontinuerlig hjemmesykepleie, som er med i analysene over, kan det finnes andre organisatoriske forhold som har konsekvenser for brukerne, og som ikke blir fanget opp av løpende statistikker.

Det er en tydelig tendens til at jo større hjelpebehovene er, jo mindre opplever brukerne at det er tid til å slå av en prat med hjemmehjelperen eller hjemmesykepleieren. Blant de aller eldste (over 86 år) var andelen som av og til eller aldri mente at det var tid til en prat med hjemmehjelperen 53 prosent, mot 28 prosent for aldersgruppen 67-80 år. Disse resultatene kan synes paradoksale. Likevel er funnene helt i tråd med det flere undersøkelser av tilfredshet med offentlige tilbud har vist: Jo større problemene og behovene er, jo større er misnøyen. Det kan være mange årsaker til dette. Når graden av sosial kontakt etter intervjupersonenes egne vurderinger er minst blant de mest funksjonssvake, kan forklaringen rett og slett være at omfanget av praktiske arbeidsoppgaver yrkesutøveren må ta seg av, svekker mulighetene til å føre en samtale med den hjelpetrengende. Et annet forhold er at de subjektive behovene for sosial kontakt trolig varierer med funksjonsevne, og ikke minst husholdsstørrelse. En som bor alene, vil trolig være mer tilbøyelig til å mene at det sjelden er tid til å slå av en prat med hjemmehjelperen. Dette fordi vedkommende ikke har fått sine behov ivaretatt, selv om hjemmehjelperen rent faktisk brukte like mye tid hos den aleneboende som hos andre hjelpetrengende.

På bakgrunn av de påviste sammenhenger mellom behov og sosial kontakt, kan det reises spørsmål ved hvilke muligheter et hjemmebasert kommunalt omsorgsapparat har til å ivareta behovene til de eldste og mest pleietrengende. Dette dreier seg om mennesker i en livsavslutningsfase, der behovet for sosial kontakt er stort. Kanskje gir ulike former for institusjonalisering større muligheter til å inngå i et sosialt fellesskap, noe som kan sikre en bedre livskvalitet for denne gruppen?

Figur 1: Omsorgsgivere til hjemmeboende hjelpetrengende. Antall timer hjelp siste 14 dager

Figur 2: Pleie- og omsorgstjenesten i kommunen. Kommunale variasjoner. 1995

Figur 3: Andel med subjektivt definerte behov for hjelp utenfra hjemmet til pleie, husarbeid eller innkjøp av dagligvarer. Prosentandel som mottok hjelp utenfra siste 14-dagersperiode

Figur 4: Andel med subjektivt definerte behov for hjelp utenfra hjemmet til pleie, husarbeid eller innkjøp av dagligvarer. Prosentandel som mottok hjemmehjelp/hjemmesykepleie siste 14-dagersperiode

Figur 5: Hjelp i hjemmet etter funksjonsevne og inntekt. Antall timer hjemmehjelp/hjemmesykepleie siste 14 dager

Figur 6: Sosial kontakt mellom brukere og hjemmehjelpere. Etter funksjonsevne og husholdningsstørrelse. Prosent. 1995

Tabell

Jon Erik Finnvold er førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for helsestatistikk.

Samfunnsspeilet nr. 2, 1997