Utvandring blant innvandrere:

Flyktninger forblir, nordboere reiser hjem

---

Av innvandrerne som kom i perioden 1986-1990, var 43 prosent utvandret før utgangen av 1995. Vestlige innvandrere utvandrer hyppigst, mens flyktninger og yrkesaktive i stor grad blir værende. Arbeidsledighet hemmer også utvandring. De fleste som utvandrer reiser hjem til sitt fødeland. Innvandrere som er kommet utenfor perioden 1986-1990 har imidlertid et annet utvandringsmønster.

---

Av alle førstegenerasjonsinnvandrere i "1986-90"-kullet bor fortsatt 57 prosent her i landet, men de geografiske forskjellene er markante. Hver tredje innvandrer som er kommet til Norge i denne perioden er født i Norden eller i Vest-Europa. Av disse er henholdsvis 24 og 27 prosent fortsatt bosatt ved utgangen av 1995. Videre er en tredel av innvandrerne i den aktuelle perioden født i Asia, og hele 83 prosent av disse bor fortsatt i Norge. Det er spesielt innvandrere fra Vietnam, Iran, Sri Lanka og Pakistan som blir værende. Også innvandrere fra Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa blir boende i langt større grad enn innvandrere fra de mer vestlig-orienterte landene. Mye av forklaringen er den høye andelen asylsøkere blant de ikke-vestlige innvandrerne som kom akkurat i den perioden vi her ser på.

At det er få som har bosatt seg gjenspeiles i relativt korte gjennomsnittlige oppholdsvarigheter. Nordiske innvandrere har for eksempel en bosetningsandel på 24 prosent, og de som flyttet ut, bodde i gjennomsnitt bare 1,5 år i Norge før de vandret ut igjen. Innvandrere fra Norden, Nord-Amerika og Vest-Europa er kjennetegnet ved at de innvandrer på grunn av kortvarige arbeidsoppdrag, eller fordi de skal gå på skole her. Som vi snart skal se, vil årsaken til innvandringen forklare noe av forskjellene i utvandringstilbøyelighet på tvers av landegrensene.

Vi kjenner innvandringsårsaken til ca. 60 200 av de totalt ca. 83 700 førstegenerasjonsinnvandrerne som ankom i perioden 1986-1990. Flyktninger (77 prosent) og familiegjenforenede (henholdsvis 92 og 72 prosent for flyktninger og ikke-flyktninger) er betydelig mer bofaste enn ikke-flyktninger (38 prosent). Når ikke-flyktninger benytter seg av muligheten til å få familien til landet, blir imidlertid også en stor andel av denne gruppen værende. De øst-europeiske flyktningene, i denne perioden mest kosovo-albanere, skiller seg fra de andre flyktningene ved å være betydelig mindre bofaste (52 prosent) og ha en kortere gjennomsnittlig oppholdsvarighet. Det kan blant annet skyldes at kosovo-albanske flyktninger har en noe høyere avslagsprosent på sine asylsøknader enn det flyktninger fra de andre ikke-vestlige landene har. I tillegg kan de østeuropeiske flyktningene ha lettere for å flytte videre til et tredje land.

Hver andre ikke-flyktning er født i Norden, mens innvandrere fra Asia utgjør 18 prosent av alle ikke-flyktninger. Ikke-flyktningene fra denne verdensdelen kommer fra land som Pakistan, Sri Lanka og trolig også fra Thailand, Filippinene og India. Innvandrere fra de vestlige landene er mindre bofaste enn ikke-flyktningene fra resten av verden. Med unntak av ikke-flyktninger fra Øst-Europa gir det seg også utslag i kortere gjennomsnittlige varigheter blant innvandrerne fra de vestlige landene i forhold til ikke-flyktningene fra Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Vi kjenner sysselsettingsstatus for til sammen 50 900 av de 83 700 innvandrerne i "1986-90"-kullet. Alderssammensetningen i det reduserte utvalget forklarer hvorfor bare en av tre er yrkesaktive, mens 43 prosent er registrert utenfor arbeidsstyrken. Sistnevnte kategori omfatter blant annet både barn i skolepliktig alder og andre under utdanning. To av fem i denne kategorien er utvandret før 1996. Det skyldes til en viss grad utvekslingen av praktikanter og studenter mellom Norge og andre land i Norden og ellers i Vest-Europa. Yrkesaktivitet ser i større grad ut til å virke hemmende på utvandringen, ettersom fire av fem yrkesaktive fortsatt er bosatte i Norge ved utgangen av 1995. Den gjennomsnittlige oppholdsvarigheten er imidlertid lavere blant yrkesaktive (2,0 år) enn blant innvandrere utenfor arbeidsstyrken (2,6 år). Høy bofasthet blant yrkesaktive kan til dels forklares ved at vestlige innvandrere som bare tar korte arbeidsoppdrag i Norge ikke vil bli registrert som yrkesaktive, men faller innunder kategorien "Uoppgitt" fordi oppholdet er av for kort varighet til at sysselsettingsstatus vil bli registrert. De arbeidsledige utgjør 7 prosent av utvalgsmassen, og det store flertallet av dem blir værende. Et slikt funn er noe overraskende ettersom mangel på arbeid skulle gi innvandrerne incentiver i retning av å ville returnere til hjemlandet eller flytte videre til et annet land. På den annen side kan det være andre hensyn som ligger til grunn for beslutningen om å bli værende, for eksempel den geografiske avstanden til hjemlandet, kostnaden forbundet med en utvandring og en sammenligning av situasjonen i hjemlandet og med forholdene her. Det viser seg nemlig at 83 prosent av alle arbeidsledige innvandrere kommer fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Disse innvandrerne blir værende i mer enn 90 prosent av tilfellene, mens det bare er 50 prosents sjanse for at arbeidsledige innvandrere fra Norden fortsatt bor her ved utgangen av 1996. Nordiske innvandrere utgjør imidlertid bare 5 prosent av alle arbeidsledige innvandrere. Det viser seg dessuten at det blant de arbeidsledige er et stort innslag av flyktninger, 61 prosent, og bare 3 prosent av disse er utvandret før 01.01.96. De arbeidslediges sammensetning med hensyn på landbakgrunn og innvandringsårsak forklarer dermed hvorfor arbeidsledighet virker hemmende på gjenutvandring.

Tre av fire utvandrere er returmigranter som returnerer til fødelandet. 4 prosent returnerer til det landet de kom fra, men for disse er fraflyttingslandet forskjellig fra fødelandet. 8 prosent av alle utvandrere er kommet direkte fra fødelandet, men returnerer ikke dit. I 2 prosent av tilfellene er innvandreren kommet til Norge via et annet land enn fødelandet og flytter videre til et land forskjellig fra fraflyttingslandet. Tilflyttingslandet er ukjent i ett av ti tilfeller. Den gjennomsnittlige varigheten på Norgesoppholdet kan synes å være noe kortere blant innvandrere som returnerer til det landet de kom fra, enten det er snakk om fødelandet (2,1 år) eller et annet fraflyttingsland (2,3 år), sammenlignet med de innvandrerne som flytter videre (henholdsvis 3 år og 3,3 år). Meldetilbøyeligheten ved utvandring er generelt dårligere enn hva tilfellet er ved innvandring. Når innvandrere med ukjent tilflyttingsland har en gjennomsnittlig varighet på 4,7 år, jf. figur 10, kan det skyldes at også det eksakte utvandringstidspunktet er ukjent for en stor del av denne gruppen. Innvandrere med ukjent tilflyttingsland blir i stedet registrert utvandret når det "oppdages" at de ikke lenger bor i landet, noe som medfører at varigheten på oppholdet i Norge for denne gruppen vil være overestimert.

Figur 16: Innvandrere 1975-1995, etter status pr. 01.01.96

Figur 17: Andel bosatte pr. 01.01.96, etter innvandringsår

Figur 18: Innvandrere i "1986-90"-kullet fordelt på fødeland, inndelt etter verdensregion

Figur 19: Andel bosatte innvandrere i "1986-90"-kullet etter fødeland, inndelt etter verdensregion

Figur 20: Innvandrere i "1986-90"-kullet, fordelt på innvandringsårsak

Figur 21: Andel bosatte innvandrere i "1986-90"-kullet, etter innvandringsårsak

Figur 22: Innvandrere i "1986-90"-kullet, fordelt på sysselsettingsstatus

Figur 23: Andel bosatte innvandrere i "1986-90"-kullet, etter sysselsettingsstatus

Figur 24: Er tilbakeflyttingslandet identisk med fraflyttingslandet blant dem som har utvandret ?

Figur 25: Utvandrernes oppholdsvarighet

Tabeller

* Tabell 4-2: Arbeidsledige innvandrere "1986-90"-kullet. Tabellen viser fordeling på innvandringsårsak og andelen bosatte etter innvandringsårsak blant arbeidsledige innvandrere. Prosent

Tone Ingrid Tysse (tit@ssb.no) er konsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.
Nico Keilman (nik@ssb.no) er forsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.

Samfunnsspeilet nr. 4, 1997