Hvorfor er så mange ensomme?

Innvandrere fra ikke-vestlige land forteller oftere enn nordmenn at de er ensomme. Mens mer enn fire av ti innvandrere forteller at de ofte eller av og til føler seg ensomme, er det mindre enn to av ti nordmenn som rapporterer det samme. Dårlig kontakt med det norske samfunnet og svekket familienettverk bidrar til sosial isolasjon. Innvandrere fra Iran og Somalia er særlig utsatte.

Svein Blom

Manglende sosial forankring kan for den enkelte gi seg utslag i ensomhetsfølelse. Andelen som oppgir å være ensomme er langt høyere blant de åtte ikke-vestlige innvandrergruppene som ble intervjuet i undersøkelsen Levekår blant innvandrere 1996, enn blant nordmenn. Mens 17 prosent nordmenn sier at de ofte eller av og til føler seg ensomme, er det hele 43 prosent av innvandrerne som sier det samme. I hver enkelt nasjonalitetsgruppe er andelen ensomme om lag dobbelt så stor som blant nordmenn. Iranere og somaliere har den høyeste andelen ensomme, henholdsvis 65 og 54 prosent.

Vi skal først belyse hvor stor andel av innvandrerne som (formelt) lever i samliv på intervjutidspunktet, dvs. i ekteskap eller samboerskap. Andelen i samliv er knapt 10 prosentpoeng høyere blant innvandrerne samlet enn blant nordmenn. Fire av nasjonalitetsgruppene, iranere, vietnamesere, somaliere og chilenere, har en andel i samliv på om lag 60 prosent, omtrent som nordmenn. De øvrige gruppene har en noe høyere andel i samliv. Enkelte gifte innvandrere lever likevel ikke sammen med ektefellen. Ifølge våre data har 4 prosent av de gifte innvandrerne ektefellen utenfor landet. Som regel er atskillelsen påtvunget av ytre omstendigheter. Tar vi hensyn til at ikke alle bor sammen med ektefellen, synker andelen i (reelt) samliv med om lag 3 prosentpoeng for innvandrerne samlet. Blant pakistanere går andelen ned til tre av fire, som for tyrkere, mens den for somaliere går ned til en av to. Andelen i reelt samliv blir dermed bare 6 prosentpoeng høyere blant de åtte innvandrergruppene samlet enn blant nordmenn, henholdsvis 66 og 59 prosent.

Vi er vant til å tenke på samboerforhold som noe som hovedsakelig angår nordmenn, men også enkelte innvandrere lever som samboere. Denne samlivsformen er imidlertid langt mindre vanlig blant ikke-vestlige innvandrere enn blant nordmenn. Innslag av samboerskap i en folkegruppe er trolig et tegn på at moderne holdninger har fått innpass i gruppens kultur. Vi finner at samboerandelen blant kvinner er størst blant kvinner fra Chile. En av ti chilenske kvinner lever i samboerskap. Dernest følger kvinner fra det tidligere Jugoslavia, Vietnam og Sri Lanka.

Tradisjonen kan også utfordres gjennom tverrkulturelle ekteskap, dvs. giftermål med en person som ikke tilhører ens "egen gruppe" (eksogame giftermål). Om lag 6 prosent av de gifte innvandrerne er gift med en nordmann. Den største andelen eksogamt gifte finner vi blant chilenere. Hvert femte ekteskap innen denne nasjonalitetsgruppen er med en nordmann. På de neste plassene kommer innvandrere fra det tidligere Jugoslavia, Iran og Tyrkia - samme land som hadde de høyeste samboerandelene. Om lag 29 prosent av samboerne har også funnet seg en partner blant majoritetsbefolkningen. At andelen i tverrkulturelt samliv er langt større blant samboere enn blant gifte, virker naturlig ettersom samboerskap i seg selv representerer et normbrudd for de fleste innvandrere. Liksom mannlige innvandrere noe oftere lever i samboerforhold enn kvinnelige, gifter de seg også noe oftere ut av sin egen gruppe. Chilenske kvinner representerer det eneste unntaket. Årsaken til at menn oftere gifter seg ut av sin egen gruppe enn kvinner, er trolig den samme som for samboerforhold: deres friere sosiale stilling. At menn i aktuell giftermålsalder er i overvekt innen de fleste nasjonalitetsgruppene, kan også ha betydning.

Sysselsettingen er langt høyere blant innvandrere i tverrkulturelle samliv enn blant innvandrere i samliv med en annen innvandrer. Forskjellen er på hele 30 prosentpoeng. Grunnen er trolig at de som lever i tverrkulturelle samliv, har tilgang til sosiale nettverk og kulturell kompetanse som de øvrige innvandrerne mangler. Lavest er sysselsettingsgraden blant dem som ikke lever i reelt samliv, herunder den lille gruppen gifte som ikke har ektefellen i Norge. Inntektsdataene for de forskjellige gruppene viser likeledes at innvandrere i samliv med en nordmann har langt høyere disponibel husholdsinntekt pr. forbruksenhet enn innvandrere som lever i samliv med en annen innvandrer. Dette skyldes at innvandreren selv, og trolig også ektefellen/samboeren, langt oftere er i arbeid i de tverrkulturelle samlivene. Dessuten er det færre barn i slike samliv.

I alt har to tredeler av innvandrerne barn mot halvparten av nordmennene. Som barn regnes også voksne barn. Andelen med barn er over 70 prosent blant innvandrere fra det tidligere Jugoslavia, Tyrkia og Chile. Lavest er andelen med barn blant innvandrere fra Sri Lanka, 54 prosent. Innvandrere fra Vietnam, Somalia, Pakistan og Tyrkia har flest barn, i gjennomsnitt mellom 3,3 og 3,8. Lavest barnetall har innvandrere fra Sri Lanka, Chile og Iran, 2,4 eller under. Ingen av de åtte innvandrergruppene har så få barn som nordmenn, 1,7.

Gjennom oppveksten utvikles spesielle bånd mellom foreldre og barn som normalt vil bestå så lenge begge parter er i live. Blant innvandrerne i vår undersøkelse har åtte av ti minst én av foreldrene i live. Dette gjelder hver enkelt nasjonalitetsgruppe. Ni av ti nordmenn med samme aldersprofil som innvandrerne har også foreldre i live. I gjennomsnitt er det imidlertid bare tre av ti innvandrere som har far eller mor boende i Norge. Denne andelen er noe høyere blant vietnamesiske og pakistanske innvandrere, om lag fire av ti, mens den er lavere blant innvandrere fra Sri Lanka, Somalia og Iran, nærmere en av ti. Innvandrere med én eller begge foreldre i Norge opprettholder til dels utstrakt kontakt med foreldrene. I gjennomsnitt bor hele seks av ti sammen med en eller begge foreldre. Dertil er det 15 prosent som ser foreldrene daglig.. Blant nordmenn er det bare 14 prosent som bor sammen med en eller begge foreldre. Som ventet er det de yngste som oftest bor sammen med foreldre. Dette gjelder både innvandrere og nordmenn. Blant 16-24-årige innvandrere med foreldre i Norge bor åtte av ti sammen med foreldre. Tilsvarende tall for unge nordmenn er fem av ti, gitt at foreldrene lever.

Tre av ti innvandrere i alderen 25-34 år og to av ti i alderen 35-44 år deler også husvære med foreldre, gitt at foreldrene befinner seg i Norge. Blant nordmenn i tilsvarende aldere er andelen som bor sammen med foreldre makismalt en av tjue. I flere innvandrerkulturer forventes det at yngre familiemedlemmer skal ta seg av gamle og omsorgstrengende foreldre. Selv om innvandrere langt oftere enn nordmenn bor sammen med foreldre, må vi imidlertid huske at det i gjennomsnitt bare er tre av ti innvandrere som har foreldre i Norge og som dermed kan bo sammen med dem. Andelen nordmenn med denne muligheten, her tolket som det å ha foreldre i live, er ni av ti. Tar vi hensyn til dette og beregner hvor stor andel av alle i den enkelte nasjonalitetsgruppe som bor sammen med foreldre, blir forskjellen mellom innvandrere og nordmenn langt mindre. Både blant srilankere, somaliere og iranere er andelen i bofellesskap med foreldre lavere enn blant nordmenn, henholdsvis 6-8 mot 13 prosent, når andelen beregnes av alle i gruppen. Blant innvandrere fra Pakistan og Vietnam er tilsvarende andel større enn blant nordmenn, om lag dobbelt så stor. Å opprettholde sosiale og emosjonelle bånd til søsken må også antas å være viktig for den enkeltes velbefinnende. Nesten hundre prosent av innvandrerne oppgir at de har søsken i live. Blant nordmenn er vel ni av ti i denne situasjonen. Bare halvparten av innvandrerne har imidlertid søsken som bor i Norge. Innvandrere har til dels mer nabokontakt enn nordmenn. Mens bare en av ti nordmenn daglig er sammen med naboer, gjelder det samme i gjennomsnitt vel to av ti innvandrere. Teller vi antallet naboer som omfattes av kontakten, er det også innvandrerne som "leder".

Hva betyr disse forholdene for opplevelsen av ensomhet blant innvandrere? Spørsmålet kan undersøkes empirisk. En multivariat analyseviser at det å leve i (reelt) samliv, å bo sammen med foreldre, å ha søsken i Norge, daglig samvær med naboer og besøkskontakt med to eller flere naboer, er forhold som alle bidrar til å redusere følelsen av ensomhet. Det å ha barn, enten i husholdet eller andre steder, og uansett antall, synes derimot ikke å bety noe for om en føler seg ensom eller ikke. Andre sider ved innvandrernes situasjon som også har sammenheng med lavere risiko for ensomhet, er å ha en god norsk venn, å være sysselsatt, å ha innvandret av andre grunner enn flukt og å ha vært på kino minst én gang de siste 12 månedene. Likeledes reduserer det risikoen for ensomhet å kunne regne med praktisk hjelp fra slektninger i forbindelse med større arbeider. Innvandrere er her svakere stilt enn nordmenn. Mens hele fire av fem nordmenn regner med å kunne få slik hjelp, er det knapt annenhver innvandrer som gjør det samme.

Dyktighet i norsk, planer om å returnere til hjemlandet i framtiden og medlemskap i innvandrerorganisasjon har også betydning. De språkmektige, de erklært bofaste og de som ikke er medlem av noen innvandrerorganisasjon, er minst ensomme. Medlemskap i innvandrerorganisasjon er selvsagt ikke i seg selv noen årsak til ensomhet. Trolig er innvandrere som føler seg ensomme, noe mer tilbøyelige til å oppsøke innvandrerorganisasjoner enn andre. Analyser av materialet fra Levekårsundersøkelsen 1995 viser at mange av enkeltvariablene som har sammenheng med ensomhet blant innvandrere, også henger sammen med ensomhet blant nordmenn.