Det å fokusere på tallet på helsepersonell i en kommune i forhold til antall innbyggere, kan gi et misvisende bilde av helsetilbudet. Det er derimot viktig å rette søkelyset mot de behov den enkelte kommune måtte ha.
Forskjellene i legedekningen mellom kommunene er relativt små. Dette blir konklusjonen dersom man tar hensyn til at forhold som reiseavstander, alderssammensetning og helseproblem varierer mellom kommunene.
Få yrkesutøvere, men bra dekning
Typisk for små kommuner er at et lite antall yrkesutøvere er involvert i
tjenesten. I 1994 var det 160 kommuner som hadde færre enn tre årsverk for
leger og færre enn to årsverk for fysioterapeuter, mens 170 kommuner hadde
mindre enn ett helsesøsterårsverk. Likevel har små kommuner relativt mange
ansatte i forhold til tallet på innbyggere. Kommunene er pålagt å ha disse
yrkesgruppene representert i helsetilbudet til sine innbyggere. For mange
kommuner er det vanskelig å ansette mindre enn en person, og små kommuner får
dermed høyere bemanning av den grunn. Lange reiseavstander og et stort antall
eldre innbyggere er andre grunner til at små kommuner har behov for flere
ansatte. Små kommuner har derfor større utgifter til helse.
Mangel på fysioterapeuter
Innen fysioterapitjenesten er det lite samsvar mellom de behov som eksisterer
ute i kommunene og det tilbudet som finnes. 6 prosent av stillingene som
fysioterapeut står tomme, andelen er høyest i mindre og usentrale kommuner.
Positive utviklingstrekk er imidlertid å spore. Mens det var 59 kommuner uten
tilbud om fysioterapi i 1987, var tallet redusert til 29 kommuner i 1994.
Fysioterapeutene sine ressurser til forebyggende tjenester for barn er blitt
tredoblet i perioden 1987-1994.
For få helsesøstre
Nesten en av ti helsesøsterstillinger var ledig ved utgangen av 1994.
Sykepleiere og jordmødre uten godkjent helsesøsterutdanning er tilsatt i de
fleste av disse stillingene. Som for de to andre yrkesgruppene har usentrale
kommuner større problem med å få tilsatt fagutdannet personell.